Hva er galt med meg? Kjærlighetssorg

[AnonymBruker]

Skal prøve å gjøre dette så kort som mulig. 
Jeg og kjæresten min har vært sammen i 3 år, samboere i ett år. Veldig lenge, siden før vi ble samboere har jeg tenkt på at jeg vil gjøre det slutt og at jeg ikke har de rette følelsene. Vi har hatt veldig lite nærhet og egentlig levd hvert vår liv i samme hus. Jeg ble forelsket i en kollega jeg har kjent i mange år og endte opp med å ligge med han etter en jobbfest. Følelsene for denne kollegaen har så og si forsvunnet helt etter at vi lå sammen, heldigvis. Dette ble oppdaget av min samboer med en gang og han har gjort det slutt. Jeg ville jo også gjøre det slutt, men nå som det ble virkelighet og det ikke er noen vei tilbake (fordi jeg var utro) har jeg så sinnsykt kjærlighetssorg. Det eneste jeg vil er å trygle om å bli tatt tilbake og jeg klarer bare å se for meg det livet vi hadde sammen (selv om det ikke var som jeg ønsket og jeg tross alt ville gjøre det slutt så lenge). Hvorfor sitter jeg da igjen nå og føler meg helt fortapt? Greit nok at jeg har verdens dårligste samvittighet for det jeg gjorde, jeg har omtrent ikke spist, sovet eller orket å fungere i hverdagen siden dette skjedde og i morgen flytter han ut. Jeg er så lei meg og har en sånn bunnløs sorg jeg ikke kan se hvordan jeg kommer meg ut av. Etter det jeg gjorde har vi hatt to kjempefine uker, vi har holdt masse rundt hverandre, grått sammen, hatt masse sex og bare hatt det fint (men vondt). Og i morgen drar han. 
Jeg vet ikke hvor jeg ville med dette innlegget, hvorfor sitter jeg igjen som dette når jeg ville ut av forholdet så lenge og i tillegg var den som var utro? Er det karma for det jeg gjorde? Jeg trenger heller ingen moralpreken på hvor jævlig utroskap er. Jeg håper bare noen har noen gode svar på hvorfor jeg plutselig vil ha tilbake han, som jeg såvidt ikke orket å være i nærheten av når vi var samboere og jeg hadde sjansen min?

Anonymkode: 7a245...6c8

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg litt igjen dessverre. Jeg var utro mot min ex-mann, og var også den som gikk fra han. Han ville prøve mer, men jeg visste at min utroskap hadde ødelagt alt. Jeg var helt over han og trodde han ikke brydde seg om meg i det hele tatt. Vi levde og to helt adskilte liv de siste årene. Jeg trodde oppriktig han bare ville bli glad for å bli kvitt meg. 
Etter at jeg gikk har jeg savnet han voldsomt, og innsett at jeg virkelig elsket han. Veldig rart…for jeg tålte ikke synet av han siste tiden vi var gift. Nå har vi ikke hatt kontakt på mange år, men jeg elsker han ennå…helt håpløst.

Så kan vel ikke gi så mange råd, ville bare si at du ikke er alene❤️

Anonymkode: 1d58c...b5d

[AnonymBruker]

Det er nok mer vondt fordi det var han som tok valget og du mistet dermed kontrollen. 
Sorgen handler kanskje mer om drømmen om det som kunne vært? 
Men ts: dette går over!! Tro meg- alle mennesker på jorden (nesten) opplever - og kommer over kjærlighetssorg. Det føles bare ikke sånn akkurat nå… 

lykke til ❤️

Anonymkode: de332...cca

[Egutt]

Det kan også være klisjeen «man vet ikke hva man hadde før man ikke har det lenger». 
Tror det er litt flere elementer her, som at det nå har vist seg at det kanskje ikke var du som fortjente bedre, men han. Når man går inn i et forhold man vil ut av med en gang, men likevel blir, så kan man aldri bli den gode kjæresten man ønsker å være. Tror det er en god ide å fokusere mer på at du ønsker å være denne gode kjæresten, og din nå eks fikk det ikke frem i deg. Det er hverken din eller hans feil, og dere fortjener begge en kjæreste som får frem det beste i dere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Kan kjenne meg litt igjen dessverre. Jeg var utro mot min ex-mann, og var også den som gikk fra han. Han ville prøve mer, men jeg visste at min utroskap hadde ødelagt alt. Jeg var helt over han og trodde han ikke brydde seg om meg i det hele tatt. Vi levde og to helt adskilte liv de siste årene. Jeg trodde oppriktig han bare ville bli glad for å bli kvitt meg. 
Etter at jeg gikk har jeg savnet han voldsomt, og innsett at jeg virkelig elsket han. Veldig rart…for jeg tålte ikke synet av han siste tiden vi var gift. Nå har vi ikke hatt kontakt på mange år, men jeg elsker han ennå…helt håpløst.

Så kan vel ikke gi så mange råd, ville bare si at du ikke er alene❤️

Anonymkode: 1d58c...b5d

Huff, så trist at det endte sånn og at du fortsatt elsker han. Hvorfor kunne man ikke bare gitt alt man hadde når man var i forholdet? Det må jo være at man tenker på alt som kunne vært, mens realiteten var sånn det faktisk var.

Anonymkode: 7a245...6c8

[AnonymBruker]

Egutt skrev (4 minutter siden):

Det kan også være klisjeen «man vet ikke hva man hadde før man ikke har det lenger». 
Tror det er litt flere elementer her, som at det nå har vist seg at det kanskje ikke var du som fortjente bedre, men han. Når man går inn i et forhold man vil ut av med en gang, men likevel blir, så kan man aldri bli den gode kjæresten man ønsker å være. Tror det er en god ide å fokusere mer på at du ønsker å være denne gode kjæresten, og din nå eks fikk det ikke frem i deg. Det er hverken din eller hans feil, og dere fortjener begge en kjæreste som får frem det beste i dere.

Du har helt rett. Han er verdens fineste mann og har alle kvalitetene jeg ser etter - på papiret. I virkeligheten fikk han ikke frem de riktige følelsene i meg. Det er tøft å si det og jeg orker ikke forestille meg det nå, men han fortjener en som er like god som han og jeg håper han finner det i fremtiden

Anonymkode: 7a245...6c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det er nok mer vondt fordi det var han som tok valget og du mistet dermed kontrollen. 
Sorgen handler kanskje mer om drømmen om det som kunne vært? 
Men ts: dette går over!! Tro meg- alle mennesker på jorden (nesten) opplever - og kommer over kjærlighetssorg. Det føles bare ikke sånn akkurat nå… 

lykke til ❤️

Anonymkode: de332...cca

Det er nettopp det jeg synes er så vanskelig denne gangen. Har vært i to lange forhold tidligere (ett hvor jeg har barn i også), så jeg vet jo at man kommer seg gjennom det. Men denne gangen står det ene og alene på at det var jeg som var den fæle. Jeg kan liksom ikke trøste meg med at «du fortjener bedre» og alt det der. For han er helt perfekt, jeg klarer bare ikke å se det når vi er i et forhold. Så det som er så irriterende er at jeg må ut av forholdet før jeg ser det. 

Jeg gjorde det slutt for et par år siden da forholdet var ganske ferskt pga av det samme - jeg hadde ikke de rette følelsene. Når jeg gjorde det slutt, jeg merket at han gikk videre og jeg kunne miste han så ble jeg helt desperat og ville ha han tilbake. Jeg fikk jo det, men etter noen uker var vi tilbake i samme spor. Derfor har jeg ignorert det alt for lenge nå, for å være sikker på at det faktisk ikke er følelser der, fordi jeg var redd for å angre igjen. Men så gjør jeg dette, det blir slutt og det samme skjer igjen!🥺

Anonymkode: 7a245...6c8

[AnonymBruker]

Du har jo håpet på at du skulle få følelser for han siden du var sammen med han så lenge. Er jo klart det blir vondt når det ble oppdaget og alt kom opp på overflaten. Og han valgte å bryte.

Det som skjer nå er at du er skremt fordi du ikke aner hvordan den nye hverdagen uten han blir, selv om du innerst inne ønsket det. Du er ikke forberedt og det har rykket opp i alt.

Men, det er fint at dere har hatt det fint disse to ukene og at det ikke har vært mange stygge episoder. Her viser jo han hvor glad han er i deg, og samtidig er du nok i sorg for at du ikke kunne gi han det han fortjente. Ekte kjærlighet.

Ta tiden du trenger på å gå igjennom bruddet og bearbeide alt. Det er mye her du kan vokse på slik at du unngår å gjenta dette en gang til.

Anonymkode: 33496...a7e

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å føle på både anger og frykt og sorg når man skaper store endringer i livet sitt.

Det kommer for mange selv i omstendigheter man har valgt selv av positive årsaker, som f.eks. å flytte til et nytt sted, bytte jobb, begynne å studere, ta et år i utlandet... hva som helst, egentlig.

Jeg tror frykten og angringen kommer fordi man innser at det er trygghet i å vite hva man har - selv når man egentlig ikke vil ha det man har og vet det ikke er riktig for en. Og sorgen kommer som en naturlig sorgprosess når noe en gang for alle er slutt/ferdig, fordi man minnes det som også har vært gode stunder.

Så jeg tror ikke du egentlig vil ha ham tilbake, Ts, du vil ha tryggheten han har representert. Og når den blir borte, så blir du redd, redd for å være alene, redd for å feile, redd for å ikke møte en god mann du kan få det godt med. Og jeg vil tro du også angrer til en viss grad over at du såret ham slik du gjorde. Og på toppen kommer sorgen over at det som tross alt også var godt i forholdet, det er en epoke av livet ditt som nå er over. 

Det er da det er viktig å være dønn ærlig med deg selv, for i de aller, aller fleste tilfellene så vet man at det ikke er riktig å fortsette et forhold man ikke hadde det godt i - selv om partneren "på papiret" var perfekt. Og han er sikkert perfekt på sin måte, men han er bare ikke perfekt for deg! Dere var ikke perfekte sammen!

Er du dønn ærlig med deg selv nå, så vil du innse at denne "perfekte" mannen bare aldri har vært perfekt for deg. Selv ikke før dere ble samboere, for selv før dere flyttet sammen ønsket du deg ut av forholdet! Men du er redd nå, for hvordan du skal greie deg alene, for hvem du er uten en mann, uten denne mannen, redd for egne følelser.

Men er du ærlig med deg selv er det nå du har åpnet nye muligheter for deg selv. Skal du lykkes i videre forhold, da bør du nok først bli bedre kjent med deg selv, for du har et mønster når det kommer til forhold - du innleder forhold med menn som du egentlig vet ikke er riktige for deg. Det er en grunn til at du gjør dette - og hvis du ikke finner ut av det, forstår deg selv, bearbeidet årsaken til at du har gjort dette flere ganger, så kommer du til å gjøre akkurat det samme igjen... og igjen.

Nå har du alle muligheter. Tid og ro uten forstyrrelser til å finne ut hvem du er, hva du trenger, hva du har å gi i et forhold. Ta deg selv på alvor - og en potensiell ny partner. For når du innleder et forhold med en mann du egentlig ikke vil være i et forhold med, eller du blir i forholdet etter du har innsett at du egentlig ikke ønsker det, da tar du hverken deg selv eller den mannen på alvor, og viser at du hverken har selvrespekt eller respekt for mannen.

Jeg skriver ikke dette for å kritisere deg, men for å forhåpentligvis åpne øynene dine slik at du tar deg selv på alvor fremover og lærer deg selv å kjenne, for bare da vil du også finne den uperfekte mannen som vil være perfekt for deg

 

Anonymkode: e4266...e04

[Gjest ZarahSweet]

Du sørger nok over hva du ønsket, men som aldri ble. Selv om han ikke var rett for deg, var du glad i han. 
 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Det er helt normalt å føle på både anger og frykt og sorg når man skaper store endringer i livet sitt.

Det kommer for mange selv i omstendigheter man har valgt selv av positive årsaker, som f.eks. å flytte til et nytt sted, bytte jobb, begynne å studere, ta et år i utlandet... hva som helst, egentlig.

Jeg tror frykten og angringen kommer fordi man innser at det er trygghet i å vite hva man har - selv når man egentlig ikke vil ha det man har og vet det ikke er riktig for en. Og sorgen kommer som en naturlig sorgprosess når noe en gang for alle er slutt/ferdig, fordi man minnes det som også har vært gode stunder.

Så jeg tror ikke du egentlig vil ha ham tilbake, Ts, du vil ha tryggheten han har representert. Og når den blir borte, så blir du redd, redd for å være alene, redd for å feile, redd for å ikke møte en god mann du kan få det godt med. Og jeg vil tro du også angrer til en viss grad over at du såret ham slik du gjorde. Og på toppen kommer sorgen over at det som tross alt også var godt i forholdet, det er en epoke av livet ditt som nå er over. 

Det er da det er viktig å være dønn ærlig med deg selv, for i de aller, aller fleste tilfellene så vet man at det ikke er riktig å fortsette et forhold man ikke hadde det godt i - selv om partneren "på papiret" var perfekt. Og han er sikkert perfekt på sin måte, men han er bare ikke perfekt for deg! Dere var ikke perfekte sammen!

Er du dønn ærlig med deg selv nå, så vil du innse at denne "perfekte" mannen bare aldri har vært perfekt for deg. Selv ikke før dere ble samboere, for selv før dere flyttet sammen ønsket du deg ut av forholdet! Men du er redd nå, for hvordan du skal greie deg alene, for hvem du er uten en mann, uten denne mannen, redd for egne følelser.

Men er du ærlig med deg selv er det nå du har åpnet nye muligheter for deg selv. Skal du lykkes i videre forhold, da bør du nok først bli bedre kjent med deg selv, for du har et mønster når det kommer til forhold - du innleder forhold med menn som du egentlig vet ikke er riktige for deg. Det er en grunn til at du gjør dette - og hvis du ikke finner ut av det, forstår deg selv, bearbeidet årsaken til at du har gjort dette flere ganger, så kommer du til å gjøre akkurat det samme igjen... og igjen.

Nå har du alle muligheter. Tid og ro uten forstyrrelser til å finne ut hvem du er, hva du trenger, hva du har å gi i et forhold. Ta deg selv på alvor - og en potensiell ny partner. For når du innleder et forhold med en mann du egentlig ikke vil være i et forhold med, eller du blir i forholdet etter du har innsett at du egentlig ikke ønsker det, da tar du hverken deg selv eller den mannen på alvor, og viser at du hverken har selvrespekt eller respekt for mannen.

Jeg skriver ikke dette for å kritisere deg, men for å forhåpentligvis åpne øynene dine slik at du tar deg selv på alvor fremover og lærer deg selv å kjenne, for bare da vil du også finne den uperfekte mannen som vil være perfekt for deg

 

Anonymkode: e4266...e04

Herregud, for et fint svar! Tusen takk!

Anonymkode: 7a245...6c8

[lillevill]

Jeg tror du må se fremover. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Herregud, for et fint svar! Tusen takk!

Anonymkode: 7a245...6c8

Kjente meg veldig igjen i dette.. veldig klokt skrevet..

Anonymkode: e7ff3...07e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Kjente meg veldig igjen i dette.. veldig klokt skrevet..

Anonymkode: e7ff3...07e

Jeg skrev det svaret fordi både jeg og flere av mine venninner og kompiser har følt på lignende følelser, fordelt mellom oss har det vært i mange ulike livssituasjoner, men felles er tildels store endringer i livet som virker litt overveldende (selv i de tilfellene endringene i utgangspunktet er utelukkende positive). Så det Ts føler på er ganske vanlig, så kan man kjenne mer og mindre på slike følelser i ulike situasjoner også.

Det er jo også naturlig at når en epoke er over, når noe avsluttes, så blir vi plutselig mer oppmerksom på alt som var godt med det vi egentlig ønsker oss ut av eller vi går over i noe helt nytt (f.eks. alle de hyggelige kollegaene på arbeidsplassen vi mistrivdes maks med pga. arbeidsoppgaver og ledelse når vi har har fått ny jobb, eller alle de fine tilbudene som finnes på stedet man flytter bort fra, eller de innimellom gode stundene med en mann man vet man ikke passer sammen med og etterhvert var mer ulykkelig sammen med enn det glad sammen med..., eller de positive sidene ved å bo alene man kommer på når man skal flytte sammen med den man elsker og man plutselig må tilpasse sitt liv til en eller flere andre på fulltid..).

Det er mange som får litt panikk i slike situasjoner, fordi de blir redde for å velge feil, blir redde for forandringen og er redd for å savne de som var godt og som de også mister ved å gjøre endringer. Og da blir fokuset gjerne på hva man mister eller vil savne, mens alt det positive man vet kommer med endringen ikke lenger får den oppmerksomheten i bevisstheten som det fortjener og som vi logisk sett vet er riktig.

Og da er det viktig å være ærlig med seg selv, ta et mentalt skritt tilbake, ikke gå inn i de litt mer irrasjonelle fryktfølelsene og forsterke disse. For går man virkelig inn i disse følelsene, da risikerer man virkelig å ta feil valg (som f.eks.  å velge å fortsette med en voldelig mann man nesten gikk fra, fordi man er redd for å ikke greie seg selv, redd for å ikke bli elsket av en ny mann, eller kanskje la være å ta drømmejobben, en utdanning som ville beriket livet osv.).

Anonymkode: e4266...e04

[AnonymBruker]

Det har nok med personlighet å gjøre. Noen er mer var for endring enn andre, inkludert endringer som er direkte konsekvenser av ønsker en selv har. 

Alle mine ekser er sentimentale, som syntes bruddene var vanskelige selv om de gikk fordi de manglet følelser. Jeg syntes derimot ikke brudd er vanskelig på den måten; jeg takler forandring greit bare jeg skjønner hva som skjer, det som er vondt er kun å ikke bli elsket mer, men selv det går over idet jeg innser at vi nok aldri la helt det samme i potten. Jeg elsker dypt men når jeg skjønner at det ikke var så gjensidig så er det sånn ok, greit, mange minner bare forsvinner for meg. Det er ikke noe igjen for meg å være sentimental på, fordi jeg husker faktisk ikke så mange detaljer utover bruddet. Jeg blir fokusert og kreativ når jeg på overflaten mister kontroll i mitt eget liv, det blir som en challenge for meg. Jeg har noen folk baki slekta som definitivt trivdes med å ta sjanser, så kanskje noen av de genene slår inn? 

Mens jeg tror mine ekser, som jeg har skjønt ofte vinglet i lengre tid før de endelig tok initiativ til bruddene, håpet at det å gå ville sette strek og gi dem retning. Mens de i stedet fikk tvil, dårlig samvittighet, sjalusi da jeg gikk videre osv. Jeg tror bruddene satte søkelys på forskjeller i vår personlighet og hvordan vi takler endring, avvisning og nye avgjørelser. 

Anonymkode: a31ff...802

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det har nok med personlighet å gjøre. Noen er mer var for endring enn andre, inkludert endringer som er direkte konsekvenser av ønsker en selv har. 

Alle mine ekser er sentimentale, som syntes bruddene var vanskelige selv om de gikk fordi de manglet følelser. Jeg syntes derimot ikke brudd er vanskelig på den måten; jeg takler forandring greit bare jeg skjønner hva som skjer, det som er vondt er kun å ikke bli elsket mer, men selv det går over idet jeg innser at vi nok aldri la helt det samme i potten. Jeg elsker dypt men når jeg skjønner at det ikke var så gjensidig så er det sånn ok, greit, mange minner bare forsvinner for meg. Det er ikke noe igjen for meg å være sentimental på, fordi jeg husker faktisk ikke så mange detaljer utover bruddet. Jeg blir fokusert og kreativ når jeg på overflaten mister kontroll i mitt eget liv, det blir som en challenge for meg. Jeg har noen folk baki slekta som definitivt trivdes med å ta sjanser, så kanskje noen av de genene slår inn? 

Mens jeg tror mine ekser, som jeg har skjønt ofte vinglet i lengre tid før de endelig tok initiativ til bruddene, håpet at det å gå ville sette strek og gi dem retning. Mens de i stedet fikk tvil, dårlig samvittighet, sjalusi da jeg gikk videre osv. Jeg tror bruddene satte søkelys på forskjeller i vår personlighet og hvordan vi takler endring, avvisning og nye avgjørelser. 

Anonymkode: a31ff...802

Du har ekser som har forlatt deg pågrunn av manglende følelser og du framstår selv i din tekst som en person som er svært lukket eller likegyldig. Om man ikke tør å være sårbar i en relasjon, så kommer gjerne svaret om at man gir jo uansett litt faen, så samme for meg hva som skjer. Likegyldighet er døden for flere forhold og relasjoner generelt. 

Anonymkode: d8a24...7af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Du har ekser som har forlatt deg pågrunn av manglende følelser og du framstår selv i din tekst som en person som er svært lukket eller likegyldig. Om man ikke tør å være sårbar i en relasjon, så kommer gjerne svaret om at man gir jo uansett litt faen, så samme for meg hva som skjer. Likegyldighet er døden for flere forhold og relasjoner generelt. 

Anonymkode: d8a24...7af

Nei, jeg har ekser som har forlatt meg på grunn av sine egne manglede følelser. Jeg var absolutt ikke likegyldig til dem, det ble slutt fordi jeg fortsatt var så veldig, veldig forelsket i dem og de ikke lenger i meg, og de slo opp fordi de ikke klarte å se meg inn i øynene lenger, fordi jeg forventet samme kjærlighet og åpenhet tilbake. 

Anonymkode: a31ff...802