Tør du å innrømme at du gjør feil som mor?

[AnonymBruker]

Jeg føler veldig få er åpne om morsrollen og dets utfordringer. Det virker som om ingen snakker om at de har feilet eller hatt en uheldig atferd mot barnet. I sosiale medier prøver kvinner å fremstå som den beste mammaen og jeg leser sjeldent om vanlige mødre som har gjort ting mot barna som ikke er greit. De vi leser om er ofte rusmisbrukere eller psykopater. Men Kari Nordmann roper sjeldent høyt at hun skrek til barnet, holdt det fast og var autoritær. 

Har du noen gang gjort noe mot barnet ditt så hen begynte å gråte eller ble redd? Eller er alle pedagogiske og rolige hele tiden? Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg holdt fast barnet med makt en gang det ble hysterisk bare fordi jeg skulle se på vorter som hadde fått en infeksjon. Det hele resulterte med maktkamp, tvang og barnet skrek at jeg skulle stoppe. Jeg måtte fjerne meg fra situasjonen, men det var allerede litt for sent siden barnet hadde blitt redd og begynt å gråte. Jeg hadde en fin samtale med barnet etterpå, ba om unnskyldning og sa at jeg hadde gjort en feil. 

Hvorfor er det så lett å føle at man er dårlig mamma så fort man gjør en feil eller har vært en dårlig utgave av seg selv? Jeg er alltid flink til å reparere og si unnskyld, men så kommer man ett år etter og gjør samme sak mot i barnet igjen. Da føler jeg på skam og skyld. Jeg jobber som lærer også, og hvorfor er det alltid lettere med andres barn enn sin egen? Jeg har jobbet i skolen i 10 år og har aldri vært streng, skreket eller hatt en maktkamp med elever. Men på hjemmebane kan det skje og jeg liker det ikke...

Anonymkode: 7a805...78b

[mommyaka]

Oh lord..jeg har 2 barn og jeg gjør mye feil..jeg er ikke perfekt . 

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg gjort. Gjør dumme ting hver dag, tror jeg. Og en gang iblant tramper jeg skikkelig i det. Jeg er nok jevnt over en dårligere mamma enn de fleste rundt meg.

Jeg har to venninner som jeg kan snakke åpent med om min tilkortkommenhet som mor. Gull verdt!

Anonymkode: b4942...286

[AnonymBruker]

Jeg gjør dumme ting hele tida, jeg synes synd på barnet mitt. 

Anonymkode: dc5b7...3d4

[AnonymBruker]

Alle foreldre gjør feil i blant. Så lenge de gode tingene er flere enn de dårlige, og man sier unnskyld, lever barna helt fint med det. Det er bra at de ser at foreldrene også er mennesker, og ikke perfekte pedagoger.

Jeg har både ropt og skreket og holdt fast mine unger. Tror likevel jeg alt i alt har vært/er en god mor.

Anonymkode: 76eed...583

[AnonymBruker]

Nå er barna mine voksne, så det er lettere å se tilbake på feilene jeg gjorde med litt mer humor enn det var mens det stod på. Det jeg angrer mest på, og fremdeles har dårlig samvittighet for, er nok at jeg til tider var veldig sliten og dermed noe kort i tålmodigheten. Dette ler barna av nå, og sier de spøkte seg i mellom, «dont poke the bear» o.l. Til syvende og sist er vi alle bare mennesker, og gjør så godt vi kan. Barn som føler seg trygge og elsket, tåler at ikke alt er perfekt alltid ❤️ 

Anonymkode: 787d3...f9e

[AnonymBruker]

Erfaren pedagog her, og feiler stadig på hjemmebane. Er min egen største kritiker, og klasker meg i panna minst en gang daglig. Men er faktisk den beste mamman barna mine kunne hatt❤️

Anonymkode: 4ea19...683

[AnonymBruker]

Jeg gjør stadig feil, spesielt med de to eldste som er vidt forskjellige og som gir meg nye ting å lære hver dag. Jeg har heller ALDRI hørt en forelder si at de gjør alt rett og aldri feiler.

Anonymkode: 03312...478

[AnonymBruker]

Det er interessant å se at så få tør å skrive hva de har gjort feil. 

Anonymkode: 7a805...78b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er interessant å se at så få tør å skrive hva de har gjort feil. 

Anonymkode: 7a805...78b

Jeg har lovet belønning hvis de gjør ting som egentlig ikke bør belønnes, men som er nødvendig.

Jeg har hatt altfor kort lunte og burde gitt barna en sjanse først, men gikk rett til å ta bort goder.

Jeg har skreket når nok har vært nok. Etter utallige beskjeder og andre "pedagogiske" måter å ta det på.

For å nevne noe.

 

Anonymkode: 78786...0c3

[Zoey]

Jeg feiler ofte. Som regel knyttet til tålmodighet og irritasjon og jeg har lært meg at ungene lærer like mye av mine feiltråkk og ærlige beklagelser i etterkant som perfekt oppførsel.

Og ukentlig feiler jeg mtp kosthold og kjører på med noe lettvint, prosessert og som jeg vet de liker uten kamp. 

Lar dem nok bruke skjerm for ofte. Burde kanskje latt eldste sykle til trening litt mer. Burde kanskje ikke sånn og burde kanskje mere slik. Jeg er svært bevisst på at det ikke er noe Instagram-liv vi lever. 

Snubler og feiler litt hver dag, men så lenge jeg ikke feiler i å være glad i dem, og la dem merke at de har førstepri og er elsket og trygge - så får vi tåle ukentlig frossenpizza og en mor som småkjefter når de somler med å ta på sko og legger skolesekken midt foran døra. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er interessant å se at så få tør å skrive hva de har gjort feil. 

Anonymkode: 7a805...78b

Du lurte jo aldri på hva andre føler de har gjort feil heller da 🙃 

Anonymkode: 04778...d28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er interessant å se at så få tør å skrive hva de har gjort feil. 

Anonymkode: 7a805...78b

Da skal jeg nevne noen få: 

Jeg har blitt rasende sint.

jeg har gitt unødvendig strenge konsekvenser.

Jeg har vært så sliten at jeg ikke har hørt de barna sier (virket veldig uinteressert)

Jeg har brukt makt i tilfeller jeg mest sannsynlig bare kunne brukt noen få minutter ekstra på å lytte. 

Jeg har vært påståelig og sta.

Jeg har også gjort masse godt altså og langt mer bra enn dårlig, og til syvende og sist har barna blitt trygge ungdommer. Men jeg syns det er skikkelig vanskelig å holde seg rolig når ungdommen rabler så der har jeg fremdeles et stykke å gå.

Anonymkode: 03312...478

[AnonymBruker]

Jeg har vært mamma i 26 år og har gjort mange feil. Min styrke er at jeg er god på selvkritikk, tørr å innrømme at jeg har gjort feil og retter opp igjen. Jeg har slitt spesielt med å være en god mamma til min mellomste, da han er så annerledes meg og de andre to. Det har krevd litt ekstra, men han sier at jeg har fått det til, så da stemmer vel det. 

Anonymkode: b35fd...e1f

[AnonymBruker]

Jeg gjør stadig feil. Sier noe feil, avgjør noe feil, bedømmer feil. Gir etter litt for ofte på noen ting, for streng med andre ting, for utålmodig, blir irritert eller frustrert for små ting etc.. Helt normalt det. De som påstår noe annet lyger.. 

Sier unnskyld til barna om jeg trår feil, sier unnskyld til partner om jeg trår feil ovenfor han. 

Alle mennesker gjør feil. Hvordan man håndterer feilene sine er det som har mest å si. 

Anonymkode: 9d52a...e05

[AnonymBruker]

Å, det er så lett å se hvordan andre virker til å ha alt på stell og ikke kjefter på barna sine eller går over grenser, men så ser man ikke innenfor deres fire vegger. Der skjer det nok stadig ting, hos alle, som de voksne ikke er stolte av. Men ja, det er ikke alle som liker å snakke åpent om det.

Jeg har gjort mange feil, sikkert hver eneste dag. De groveste har vært tvang når det gjelder medisin, typ stappe sprøyte med medisin inn i munnen på barn som stritter imot, og øyedråper.. ugh, et kapittel for seg selv. Jeg har også skreket så kraftig til barnet mitt at det begynte å gråte.. Dette er ikke ting jeg liker å fortelle folk, men hvis jeg åpner meg om disse tingene til folk, så blir jeg bare møtt med empati og sympati. "Vi har alle vært der, ingen er perfekte" osv. Og det er jo godt. Jeg har også såpass selvinnsikt at jeg ser raskt at det jeg gjorde ikke var greit, og unnskylder alltid til barna mine om jeg gjør eller sier noe som sårer dem.

Men det er så mye enklere å prate om de tingene som går bra. Og det går jo stort sett bra. Og de gangene det ikke gikk bra, så gjorde man det beste med de ressursene man hadde der og da, og prøver å gjøre bedre neste gang 🙂 Vi alle har vært på felgen en gang, og da er det ikke enkelt å gjøre de klokeste valgene.

Anonymkode: 2fbec...765

[AnonymBruker]

Jeg synes barna til stadighet både blir sinte,sure og misfornøyde for ulike valg jeg tar, så jeg er tydeligvis i feil spor til stadighet 😉

Det jeg synes er mest vanskelig i dag, er mantraet : bare vær tydelig, men varm". 

Jeg føler jeg er ganske tydelig overfor barna, men barna hører lite på meg likevel,dvs,....jeg må mase,så jeg må jo være en total fiasko. 

Er situasjonen som den er ( typisk nårvi har liten tid, eller jeg er sliten), så må jeg være ganske direkte og tydelig. Da blir jeg ganske bestemt i stemmen. Da blir barna surere,og mener at jeg er så streng, og at jeg ikke skal snakke strengt til dem.

Jeg gjør feil sikkert hver dag. 

 

Anonymkode: 0e959...85b

[AnonymBruker]

Jeg har gjort en haug med mindre pedagogiske greier, men jeg har oppdratt tre stk unger stort sett uten hjelp fra deres far, så hva forventer du? En mor er en forelder på linje med en far, og stort sett har mødre en jobb, en karriere og et liv utover morsrollen (heldigvis).

Anonymkode: e0139...775

[AnonymBruker]

Veldig godt å lese her, at det er normalt å gjør «feil».  Jeg føler jeg må være helt perfekt, og det går ikke alltid så bra. Det jeg gjør er å gi etter, når jenta mi blir «vanskelig» og jeg er sliten så orker jeg ikke ta den kampen…

Anonymkode: 385b0...429

[Jajakvinne12]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg føler veldig få er åpne om morsrollen og dets utfordringer. Det virker som om ingen snakker om at de har feilet eller hatt en uheldig atferd mot barnet. I sosiale medier prøver kvinner å fremstå som den beste mammaen og jeg leser sjeldent om vanlige mødre som har gjort ting mot barna som ikke er greit. De vi leser om er ofte rusmisbrukere eller psykopater. Men Kari Nordmann roper sjeldent høyt at hun skrek til barnet, holdt det fast og var autoritær. 

Har du noen gang gjort noe mot barnet ditt så hen begynte å gråte eller ble redd? Eller er alle pedagogiske og rolige hele tiden? Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg holdt fast barnet med makt en gang det ble hysterisk bare fordi jeg skulle se på vorter som hadde fått en infeksjon. Det hele resulterte med maktkamp, tvang og barnet skrek at jeg skulle stoppe. Jeg måtte fjerne meg fra situasjonen, men det var allerede litt for sent siden barnet hadde blitt redd og begynt å gråte. Jeg hadde en fin samtale med barnet etterpå, ba om unnskyldning og sa at jeg hadde gjort en feil. 

Hvorfor er det så lett å føle at man er dårlig mamma så fort man gjør en feil eller har vært en dårlig utgave av seg selv? Jeg er alltid flink til å reparere og si unnskyld, men så kommer man ett år etter og gjør samme sak mot i barnet igjen. Da føler jeg på skam og skyld. Jeg jobber som lærer også, og hvorfor er det alltid lettere med andres barn enn sin egen? Jeg har jobbet i skolen i 10 år og har aldri vært streng, skreket eller hatt en maktkamp med elever. Men på hjemmebane kan det skje og jeg liker det ikke...

Anonymkode: 7a805...78b

Alle gjør feil. Håper jeg. 
 

Jeg har én venninne som innrømmer hun ikke er perfekt med perfekte barn. Resten har tydeligvis knekt koden. For barna deres blir aldri sint, sov hele natten hver natt i egen seng fra dag 1 osv.