Kan du snakke med foreldrene dine om problemer du har?

[AnonymBruker]

Hvordan er ditt forhold til foreldrene dine når det gjelder å snakke om ting?

Jeg har ikke kunnet snakke med foreldrene mine om noe som jeg sliter med, det har alltid endt opp med at de kjefter og skriker og forteller hvor dum og håpløs jeg er. Nå har jeg det vanskelig på grunn av økonomi og kan ikke snakke med dem om det. Jeg tør ikke tenke på hvordan de hadde reagert om jeg hadde fortalt. Det er i sånne situasjoner jeg skulle ønske jeg hadde foreldre jeg kunne snakket med om alt, som er støttende og prøver å hjelpe, men det er ikke mine foreldre. Desverre ikke så mange andre jeg kan snakke med heller. 

Anonymkode: 6f232...958

[AnonymBruker]

Nei, kan ikke det

Anonymkode: 153b1...6fd

[AnonymBruker]

Nei. Det gjør jeg ikke. Er 37 år og har fin karriere og familie.

Anonymkode: cb164...392

[AnonymBruker]

Nei, verken da jeg var barn eller voksen har jeg kunne gjort det. Kutta kontakten med de da jeg var 30 år. Da fikk jeg nok.

Anonymkode: 761bf...4ec

[AnonymBruker]

Kan snakke med mamma om alt ja, men gjør det sjelden da jeg ikke vil bekymre henne med ting jeg klarer å takle selv. Hun er veldig hønemor og jeg vet hvordan det er som mamma selv. 

Anonymkode: 6afae...8cd

[AnonymBruker]

Jeg kan jo, men vil ikke. Vi er ikke så nære. De hadde hjulpet til med det de kunne og vært støttende, men det er mer naturlig for meg å snakke med partner, søsken eller venner.

Anonymkode: 189bf...f7d

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg alltid kunnet. Mine foreldre har selvfølgelig aldri skreket til meg. De kan være uenig i ting jeg gjør, men de kommuniserer jo som normale voksne folk.

Men jeg trenger ikke egentlig hjelp til å håndtere ting eller løse problemer, jeg er snart 50 år og bor langt unna mine foreldre. Men de bryr seg om meg, og jeg bryr meg om dem, og vi kan snakke om hva det skal være (unntatt sex...).

Når har min far blitt litt dement, så det er ikke alltid så lett å føre en lang og dyp samtale med ham (han faller liksom ut av tankerekka og klarer ikke alltid å respondere adekvat), men det forrandrer jo ikke på at vi kan snakke om alt. 

Anonymkode: 2a179...e64

[Yodas]

Nei. Jeg snakker ikke med mamma om alvorlige ting av to grunner. For det første fordi reaksjonen jeg får der og da ikke er spesielt hyggelig. For det andre fordi hun forteller ting videre.

[AnonymBruker]

Nei, jeg har sluttet med det. Årsaken er at hun elsker å bade i negativitet og drasser alt med seg videre i alle år.

Anonymkode: 9a0ad...9cd

[Lorieen]

Nei. Snakker ikke med dem overhodet. 

[tøydokka]

Nei. Har aldri kunnet snakke med de om vanskelige ting. De takler det ikke særlig godt. Blir kritiske og serverer løsningen: da må du bare gjøre sånn og sånn, eller slutte med ditt og datt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan er ditt forhold til foreldrene dine når det gjelder å snakke om ting?

Jeg har ikke kunnet snakke med foreldrene mine om noe som jeg sliter med, det har alltid endt opp med at de kjefter og skriker og forteller hvor dum og håpløs jeg er. Nå har jeg det vanskelig på grunn av økonomi og kan ikke snakke med dem om det. Jeg tør ikke tenke på hvordan de hadde reagert om jeg hadde fortalt. Det er i sånne situasjoner jeg skulle ønske jeg hadde foreldre jeg kunne snakket med om alt, som er støttende og prøver å hjelpe, men det er ikke mine foreldre. Desverre ikke så mange andre jeg kan snakke med heller. 

Anonymkode: 6f232...958

Ja det meste. Er enkelte ting jeg har holdt for meg selv, rett og slett for jeg tror ikke min far hadde tålt å høre det. Men jeg har hatt det ganske tøft i halvannet år nå etter samlivsbrudd, og har snakket mye med min far om det. Han er veldig god å ha og har støttet meg mye, og jeg er veldig takknemlig for at jeg kan snakke med han om problemene mine. Selv om jeg en og annen gang tenker at jeg ikke burde fortelle hvor vanskelig ting er fordi jeg er redd for at han skal bekymre seg for meg. 
 

Jeg er veldig støttende ovenfor mine egne barn, og vil at de skal kunne komme til meg og snakke med meg om alt. Jeg vil heller at de skal komme til meg enn at de skal ha problemer de ikke klarer å rydde opp i. Synes virkelig det er trist å høre at du ikke kan snakke med foreldrene dine. Har du tenkt på å ringe en hjelpetelefon eller noe slikt for å få snakke litt om problemene dine? Kanskje det kan hjelpe?

Anonymkode: 0fff4...63c

[AnonymBruker]

Jeg er ikke spesielt nær mine foreldre, så mitt innerste får de ikke. det blir mest overfladisk snakk. spør jeg om råd, vil jeg garantert ikke like dem, fordi vi er så forskjellige.

Anonymkode: 03f39...313

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan er ditt forhold til foreldrene dine når det gjelder å snakke om ting?

Jeg har ikke kunnet snakke med foreldrene mine om noe som jeg sliter med, det har alltid endt opp med at de kjefter og skriker og forteller hvor dum og håpløs jeg er. Nå har jeg det vanskelig på grunn av økonomi og kan ikke snakke med dem om det. Jeg tør ikke tenke på hvordan de hadde reagert om jeg hadde fortalt. Det er i sånne situasjoner jeg skulle ønske jeg hadde foreldre jeg kunne snakket med om alt, som er støttende og prøver å hjelpe, men det er ikke mine foreldre. Desverre ikke så mange andre jeg kan snakke med heller. 

Anonymkode: 6f232...958

Nå er en av mine foreldre død, men stort sett kunne jeg snakke med pappa om alt av problemer. Det var jo flere ting jeg valgte å ikke snakke om, enten fordi jeg ikke ville bekymre ham, synes det var flaut eller var redd for at han skulle bli skuffet av meg.

Mamma har vært mer vanskelig å snakke med, fordi hun enten har brukt det i mot meg, hun har «krevd» at jeg løser problemet på en måte hun synes er best (aller helst kutte kontakt med mennesker hun ikke liker hvis problemet var relatert til dem) - og hun har brukt meg som «søppelbøtte» til hennes problemer siden jeg var barn, og dermed forventer at hvis hun lytter til meg må jeg lytte dobbelt så mye til henne (og jeg skal helst ikke mene noe som helst, bare nikke)

- I mange år praktiserte jeg «grey rock» kommunikasjon (gjerne Google det, handler om å ikke gi noe info som kan trigge) - men nå har forholdet vårt blitt en del bedre og jeg sto nylig i en livskrise som hun var til stor hjelp i, fordi hun brydde seg og ga meg omsorg.

Våre foreldre er bare mennesker, de har sine feil. Jeg er glad jeg fortsatt har kontakt med mamma fremfor å kutte helt, spesielt når jeg ser at hun faktisk har klart å endre adferd (og jeg klarer også å lese signaler og tilpasse meg) - slik at vi kan ha et greit forhold. Spesielt nå da pappa også er død, synes jeg det er ekstra fint at vi to har en god relasjon. Det hadde han vært glad for  

Anonymkode: 09001...400