Det skjedde noe da jeg nærmet meg midten av 40-årene

[AnonymBruker]

Har i løpet av livet hatt endel dårlige erfaringer med menn. Det siste var et 10 år langt forhold med barnefar og alt lureriet han holdt på med. Har datet mange snålinger etter det.

Plutselig for snart 6 mnd siden, så mistet jeg all lyst på menn. Orker ikke tanken på dem lenger. Hører jeg andre snakke om menn og problemer, så grøsser jeg. Skjønner ikke at de orker i det hele tatt å kaste bort livet på tull.

Flere som har følt på det samme, og gikk det i så fall over? Føler rett og slett avsmak hvis menn prøver seg på noe mer.

Anonymkode: f56d8...4cc

[AnonymBruker]

Jeg er ferdig selv. Elsker singellivet. 

Anonymkode: e7427...aea

[AnonymBruker]

Jeg hadde det litt likt en periode, men det gikk over.

Nå har jeg vært singel noen år, ønsker meg en mann, men om jeg skal involvere meg med en mann igjen, da må det være noe som er dypt, gjensidig og har potensiale for å vare livet ut. Det må være en som har noenlunde samme verdier, omtanke og respekt for hverandre, god kommunikasjon, tillit, felles humor, felles tiltrekning, likt behov når det gjelder nærhet m.m. Jeg har høy sexlyst, men lever heller i sølibat enn å ha ons eller ff/fwb, ikke noe for meg.

Jeg ønsker virkelig en mann å dele livet med, men det er langt mellom hver gang jeg møter en som virkelig rører meg.

Anonymkode: 49988...6a1

[AnonymBruker]

Prrimenopause kanskje? Når hormonnivået synker kicker fornuften inn😉Neida, men livserfaringen din tilsier jo at menn er noe dritt. Så hvis sexlysten din dabber av gir det mening at du styrer unna. 

Anonymkode: e84cd...b33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Prrimenopause kanskje? Når hormonnivået synker kicker fornuften inn😉Neida, men livserfaringen din tilsier jo at menn er noe dritt. Så hvis sexlysten din dabber av gir det mening at du styrer unna. 

Anonymkode: e84cd...b33

Perimenopause skulle det stå. Altså startfasen av overgangsalder. 

Anonymkode: e84cd...b33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Perimenopause skulle det stå. Altså startfasen av overgangsalder. 

Anonymkode: e84cd...b33

Men skjer det så brått da? Fikk denne følelsen etter den siste mannen jeg datet. Det jeg opplevde med han (nok en dårlig erfaring), gjorde at jeg plutselig fikk fullstendig nok av menn. Og den følelsen har ikke gått bort enda etter snart 6 mnd.

Anonymkode: f56d8...4cc

[AnonymBruker]

Skjedde noe med både meg og venninner i dem alderen også. Fra å ta det som selvfølgelig å få ny mann om vi ble single var det plutselig absolutt ikke selvfølgelig å ville ha mann i livet lenger. 

Antar dette er noe biologisk ved, siden det oppstår på så lik alder for mange. (Ikke alle. )

Seksuelt er det iallefall ikke, for det er den interesse som vedvarende hos de fleste, men blir eneste interesse for mange. Å leve med, nei takk! 

Anonymkode: 16b78...9db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg hadde det litt likt en periode, men det gikk over.

Nå har jeg vært singel noen år, ønsker meg en mann, men om jeg skal involvere meg med en mann igjen, da må det være noe som er dypt, gjensidig og har potensiale for å vare livet ut. Det må være en som har noenlunde samme verdier, omtanke og respekt for hverandre, god kommunikasjon, tillit, felles humor, felles tiltrekning, likt behov når det gjelder nærhet m.m. Jeg har høy sexlyst, men lever heller i sølibat enn å ha ons eller ff/fwb, ikke noe for meg.

Jeg ønsker virkelig en mann å dele livet med, men det er langt mellom hver gang jeg møter en som virkelig rører meg.

Anonymkode: 49988...6a1

Kjenner igjen det du skriver her ja.

Anonymkode: f56d8...4cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjedde noe med både meg og venninner i dem alderen også. Fra å ta det som selvfølgelig å få ny mann om vi ble single var det plutselig absolutt ikke selvfølgelig å ville ha mann i livet lenger. 

Antar dette er noe biologisk ved, siden det oppstår på så lik alder for mange. (Ikke alle. )

Seksuelt er det iallefall ikke, for det er den interesse som vedvarende hos de fleste, men blir eneste interesse for mange. Å leve med, nei takk! 

Anonymkode: 16b78...9db

Gikk den følelsen over igjen hos dere?

Vil jo virkelig ikke være singel resten av livet. Må være ensomt når begge barna her blir store og flytter ut. Men hvis følelsen og lysten på kjæreste ikke kommer tilbake, så er det jo ikke lett.

Anonymkode: f56d8...4cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Gikk den følelsen over igjen hos dere?

Vil jo virkelig ikke være singel resten av livet. Må være ensomt når begge barna her blir store og flytter ut. Men hvis følelsen og lysten på kjæreste ikke kommer tilbake, så er det jo ikke lett.

Anonymkode: f56d8...4cc

Nei. De single planlegger nå voksenkollektiv for kvinner, og er veldig sosiale med venner. Elskere er det interesse for, men ikke mannlige samboere.

Ensomhet et ikke særlig utbredt. Det er er fritt og sosialt liv. Ingen mann å være frustrert over. 

Anonymkode: 16b78...9db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Kjenner igjen det du skriver her ja.

Anonymkode: f56d8...4cc

Et av dine andre svar i tråden, ang. det at du fikk denne følelsen rett etter du datet en mann, det fikk meg til å tenke på et bevisst valg jeg har tatt, Ts.

Jeg mener at hvis dårlig erfaring med en eller flere menn ikke skal få forme meg negativt. Jeg reflekterer over forholdet, jeg tar selvkritikk der jeg ser det er på sin plass, og jeg reflekterer over hva jeg vil gjøre bedre om jeg møter noe lignende - hvis jeg finner noe jeg selv kan endre. Men så møter man av og til menn som man selv ikke hadde skyld i problemene og mennenes dårlige oppførsel. Og disse tenker jeg to ting om. Det ene er at jeg er glad jeg er kvitt dem, for de er ikke noe å bygge et forhold med.

Og viktigst, jeg nekter å la dårlige menn få definere hvordan jeg forholder meg til menn og forhold videre i livet! For om jeg lar slike dårlige menn definere hvordan jeg forholder meg videre i livet, da gir jeg fra meg makt over eget liv til en eller flere menn som ikke en gang fortjener plass i mitt liv. Å da gi dem makt til å indirekte styre mine valg på en slik måte at jeg begrenser meg selv, den makten tenker jeg at jeg ikke skal gi dem. For gir jeg dem en slik makt, da er jeg heller ikke helt over dem og det de ev. har gjort mot meg. Opplever jeg akkurat det, da går jeg i meg selv, bearbeider det som skjedde og frigjør meg fra den negative mannen og den påvirkningen han hadde på meg etter at det var slutt.

Så kanskje det er noe du trenger å rydde opp i i deg selv, etter den negative mannen du møtte for 6 måneder siden, Ts? Kanskje du fremdeles lar hans dårlige behandling av deg få styre deg fremdeles, ved at du nå isolerer deg selv? Å droppe menn totalt er jo helt greit om man ikke lenger ønsker seg en livspartner/mann - men det er dumt å droppe det som kan være en mann du kan bli lykkelig med, hvis årsaken til at du aldri gir ham en sjanse er fordi du indirekte eller ubevisst fremdeles lar deg styre av han du før møtte, som ikke behandlet deg godt og ikke fortjente deg.

Tenk litt over det... Det å avfeie menn generelt etter en eller få dårlige opplevelser, det fører jo til at du isolerer deg selv på en måte du kanskje egentlig ikke ønsker?

Anonymkode: 49988...6a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Et av dine andre svar i tråden, ang. det at du fikk denne følelsen rett etter du datet en mann, det fikk meg til å tenke på et bevisst valg jeg har tatt, Ts.

Jeg mener at hvis dårlig erfaring med en eller flere menn ikke skal få forme meg negativt. Jeg reflekterer over forholdet, jeg tar selvkritikk der jeg ser det er på sin plass, og jeg reflekterer over hva jeg vil gjøre bedre om jeg møter noe lignende - hvis jeg finner noe jeg selv kan endre. Men så møter man av og til menn som man selv ikke hadde skyld i problemene og mennenes dårlige oppførsel. Og disse tenker jeg to ting om. Det ene er at jeg er glad jeg er kvitt dem, for de er ikke noe å bygge et forhold med.

Og viktigst, jeg nekter å la dårlige menn få definere hvordan jeg forholder meg til menn og forhold videre i livet! For om jeg lar slike dårlige menn definere hvordan jeg forholder meg videre i livet, da gir jeg fra meg makt over eget liv til en eller flere menn som ikke en gang fortjener plass i mitt liv. Å da gi dem makt til å indirekte styre mine valg på en slik måte at jeg begrenser meg selv, den makten tenker jeg at jeg ikke skal gi dem. For gir jeg dem en slik makt, da er jeg heller ikke helt over dem og det de ev. har gjort mot meg. Opplever jeg akkurat det, da går jeg i meg selv, bearbeider det som skjedde og frigjør meg fra den negative mannen og den påvirkningen han hadde på meg etter at det var slutt.

Så kanskje det er noe du trenger å rydde opp i i deg selv, etter den negative mannen du møtte for 6 måneder siden, Ts? Kanskje du fremdeles lar hans dårlige behandling av deg få styre deg fremdeles, ved at du nå isolerer deg selv? Å droppe menn totalt er jo helt greit om man ikke lenger ønsker seg en livspartner/mann - men det er dumt å droppe det som kan være en mann du kan bli lykkelig med, hvis årsaken til at du aldri gir ham en sjanse er fordi du indirekte eller ubevisst fremdeles lar deg styre av han du før møtte, som ikke behandlet deg godt og ikke fortjente deg.

Tenk litt over det... Det å avfeie menn generelt etter en eller få dårlige opplevelser, det fører jo til at du isolerer deg selv på en måte du kanskje egentlig ikke ønsker?

Anonymkode: 49988...6a1

Er åpen for å gå inn i meg selv, og det er kanskje det jeg trenger. Mulig jeg faktisk ikke helt vet hva jeg egentlig vil ha av en mann.

Er langt i fra perfekt selv, og mye jeg kan gjøre annerledes. Men akkurat når det gjelder uheldige valg av menn, der er det lite jeg kunne gjort for å bedre situasjonene, annet enn å gå. Det handler om alt fra psykelig sjalusi til lyving, bedrageri, manipulering, alkoholmisbruk osv. Den siste mannen jeg datet var egentlig ikke så viktig for meg, og det var ikke store tingen. Det var vel egentlig bare toppen på alt. Han ble sur og furten for at jeg sa i fra om noe jeg ikke likte, og ville ikke snakke med meg før langt utpå dagen neste dag. Silent treatment og gjettelek. Da var det nok for meg på en stund kjente jeg. En følelse som fortsatt er like sterk. Om ikke sterkere.

Isolerer meg ikke på noen måte. Det er bare det med menn som har sagt stopp. Har barna mine, venner, god økonomi, jobb jeg trives i og alt ellers.

 

Anonymkode: f56d8...4cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Men skjer det så brått da? Fikk denne følelsen etter den siste mannen jeg datet. Det jeg opplevde med han (nok en dårlig erfaring), gjorde at jeg plutselig fikk fullstendig nok av menn. Og den følelsen har ikke gått bort enda etter snart 6 mnd.

Anonymkode: f56d8...4cc

Har opplevd det samme selv. Etter å ha datet enda en mann som ikke takler første tegn på at forholdet ikke alltid vil være perfekt (gud forby at man er uenig om noe, eller sier "det der liker jeg ikke at du gjør") Så fikke jeg veldig nok. Følte at det virkelig ikke var verdt tiden å prøve å finne en bra mann blandt alt rælet. Er så lei menn som ikke forstår sin rolle i en relasjon! Skjønner ofte veldig godt hvorfor de har blitt dumpet tidligere for å si det sånn...

Men etter et år nå føler jeg meg klar for å prøve å finne noen igjen. Men ikke for enhver pris. Jeg har det veldig bra alene, og en mann må være et virkelig positivt tilskudd. Ikke lett å finne noen single menn som er interessante, og som sagt som er klare for en relasjon (ikke bare tror de er det), så det er godt mulig jeg forblir singel. Men er åpen for å møte noen.

Jeg er 47

Anonymkode: 83179...9f2

[AnonymBruker]

Har vært ferdig med menn lenge, kommer aldri til å se meg tilbake. Det finnes ikke en eneste positiv ting en mann kan tilføre livet mitt.

K445

Anonymkode: 10c09...c38

[AnonymBruker]

Da jeg krangla med mannen min (den eneste gangen vi har krangla stygt, og dette var under corona da den reiseglade mannen min følte seg innesperra og psyk) pga han gjorde noe dumt, tenker jeg: hvis vi ikke får dette til å funke nå, så orker jeg ikke mer på lang, lang tid, kanskje for alltid. Ikke av ham, ikke av NOEN. Da vi skulle møtes for å rydde opp, var det dette som prega meg. Ingen spill, ingen lur plan. Jeg visste at jeg hadde vært en jævlig god kjæreste, vi hadde klart oss gjennom mye sammen og så skulle han bli idiot mot meg pga corona? Nei, det fikk han ordne opp i. Og det gjorde han. Hvis ikke, hadde jeg vært frivillig singel lenge.

Anonymkode: d85f4...f56

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Helt uaktuelt med forhold igjen. Elsker singellivet! Det er bare mas og bekymringer med menn. Ikke verdt det. 
K 44

Anonymkode: edb4e...94c

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

Har vært ferdig med menn lenge, kommer aldri til å se meg tilbake. Det finnes ikke en eneste positiv ting en mann kan tilføre livet mitt.

K445

Anonymkode: 10c09...c38

Jeg ble også ferdig med menn etter et par hundre år

Anonymkode: 58a27...5d7

[AnonymBruker]

Jeg er en middeladrende mann, og har det akkurat som TS når det gjelder tanken om et fremtidig samliv med en kvinne. Med halve livet og en god del erfaringer bak seg, blir man rett og slett klokere, og får større innsikt i hva som begrenser det gode liv. Jeg er på ingen måte blitt allergisk mot kvinner, men kunne aldri tenke meg å legge noen som helst restriksjoner på friheten til å leve livet som man vil. En partner som er så kompatibel mht verdier, preferanser, interesser og personlighet at samlivet ikke ville virke begrensende, er en ren utopi - han eller hun finnes simpelthen ikke. 

Anonymkode: cdad3...1bc

[AnonymBruker]

Er 40år, og føler på det samme. Litt pga erfaringer tenker jeg, og litt pga at jeg har vært alene noen år nå (har to barn 7 og 15år) og trives godt. Også kan det jo tenkes at desto lengre jeg er alene, desto større krav setter jeg til en person som evt skal inn i livet til både meg og barna. Jeg blir vel mer og mer kresen, og orker ikke ta til takke med noe annet enn «den store kjærligheten». Samtidig så føler jeg veldig på at jeg aldri kunne tenkt meg samboer igjen, men kun holde et evt forhold til å være kjærester. Særboere. Orker ikke tanken på at en mann skal bo her i huset, haha! Får klaustrofobi bare av tanken 😅

Anonymkode: 0d707...2bf

[AnonymBruker]

Ble skilt for 6 år siden, etter 25 år sammen. En snill og god mann. Men siste par årene levde vi som venner. Kastet meg ut i datingverden. Hadde det litt gøy. Men skjønte etterhvert at min eks sitt behagelige vesen ikke var så vanlig. Menn jeg har truffet etter skilsmissen har virkelig ikke gitt meg lyst til å være i ett forhold igjen. Og nå er jeg i starten av overgangsalderen, og har fått totalt avsmak. Jeg stortrives alene. Føler meg aldri ensom selv om barna er voksne og utflyttet 

Anonymkode: 1381e...9ea