Ambivalente tanker rundt det å få barn som mann

[AnonymBruker]

Jeg har fylt 38, er singel og uten barn. Delvis ufrivillig, men jeg har heller ikke gjort mye for å få verken partner eller barn. Har mine problemer med moderat angst, tunge tanker og trenger mye tid for meg selv. Jeg kan være litt drømmende og fjern, og er veldig redd for at jeg ikke ville fått friske barn. At de ble autistiske eller noe. Noe sier meg at jeg ikke er laget for å ha kjæreste eller barn, men tidvis er det et savn. Syns det er svært tøft å se alle andre fikse et normalt liv, mens jeg ikke klarer.

Jeg ønsker å være en av flokken uten at det er hele motivasjonen min for å få barn. Jeg dagdrømte om barn allerede tidlig i 20-årene, som er veldig unormalt for en mann. "Planla" at jeg som 29-åring i 2015 skulle ha fått et barn. Slik gikk det ikke. I 2020 la jeg en "plan" om at jeg skulle være tobarnsfar i 2025. Slik går det heller ikke, med mindre jeg finner en dame i morgen og vi får tvillinger!

Tidvis føler jeg på at tiden går for fort til at det er verdt å få barn. Mange dør veldig unge (50-60-årene). Om jeg skulle få barn i 2025 er jeg allerede en gammel far, og vil være i midten av 50-årene når barnet går ut av ungdomsskolen f.eks.

Får aldri bestemt meg for hva jeg egentlig vil, så det jeg lever i en verden der alt blir en mellomting. Jeg drømmer om det, men gjør ingen handlinger for at det skal skje. Noen dager tenker jeg at det er godt å slippe, andre dager er det svært vanskelig å se at man ikke får oppleve det "alle" andre opplever.

Er det bare å legge disse tankene på is? Om det går an.

Anonymkode: b4016...524

[AnonymBruker]

Du må få orden på psyken, før du får barn. Og tid for deg selv? Glem deg i minst 18 år

Anonymkode: 36d2d...9b1

[AnonymBruker]

Tenker jo at det eventuelt kommer naturlig når tiden er inne for det. Aller først må du møte ei dame du ønsker å få barn med, deretter kan dere sammen begynne å tenke på om dere ønsker barn sammen.

Kanskje enklere å ta avgjørelsen når du er i en situasjon hvor er en reell mulighet.

I mellomtiden kan du forsøke å oppsøke hjelp mot angsten din og jobbe med å få det bedre med deg selv  

 

Anonymkode: 74da3...779

[Uanonym bruker]

Det høres ut som om du har liten tro på deg selv og på at du kan få det du ønsker deg. Da er det lett at det blir sånn, fordi du lar være å hoppe på sjanser som kunne ført deg nærmere målet. Hvis du virker fjern, tror damene at du ikke er interessert. Du sier du ikke klarer et "normalt liv". Hvordan vet du det, når du ikke har prøvd?

Høres ut som om du har avskrevet deg selv for lenge siden. Hvorfor er det sånn, tror du?

 

P.S. Jeg tror IKKE det er unormalt at menn drømmer om å få barn!

[AnonymBruker]

Først må du få deg en dame som du ønsker å dele livet med, og som ønsker å dele sitt liv med deg, med eller uten barn.

Anonymkode: 325ed...ceb

[AnonymBruker]

Da jeg var barnløs og singel, bestemte jeg meg for å ikke gruble så mye over disse tingene, fordi det uansett på en måte var utenfor min kontroll.  Jeg fokuserte på å forsøke å bygge opp et liv med mening som singel og å lete etter en god livspartner. 
 

Jeg fikk barn sent og trodde det ville gjøre meg lykkeligere. På en måte har jeg blitt lykkelig, men det er også umulig å beskrive eller å forberede seg på hvor intenst og overveldende det er å være forelder. Jeg er riktignok kvinne og alle babyer er forskjellige - men etter snart ni måneder har jeg hatt kanskje i snitt en halvtime hver kveld uten baby hvor jeg kan snakke litt med mannen min. Ellers er jeg sammen med babyen heeele tiden og jeg føler det eneste jeg gjør fra jeg står opp til jeg legger meg enten er å gi babyen omsorg og oppmerksomhet eller å vaske klær, lage mat osv. Jeg har mange lidenskaper, men har måtte legge alle på hylla. Jeg er sliten hele tiden, så jeg orker ikke en gang lese bøker eller se en film. 
 

Altså, etter jeg fikk barn har jeg mange ganger tenkt at man sikkert godt kunne vært ganske lykkelig uten, men da må man kanskje først innse hvor mye man faktisk mister når man får et barn og det tror jeg man først gjør når man har fått et. Så det er en slags catch 22.

Anonymkode: bad0c...6b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Da jeg var barnløs og singel, bestemte jeg meg for å ikke gruble så mye over disse tingene, fordi det uansett på en måte var utenfor min kontroll.  Jeg fokuserte på å forsøke å bygge opp et liv med mening som singel og å lete etter en god livspartner. 
 

Jeg fikk barn sent og trodde det ville gjøre meg lykkeligere. På en måte har jeg blitt lykkelig, men det er også umulig å beskrive eller å forberede seg på hvor intenst og overveldende det er å være forelder. Jeg er riktignok kvinne og alle babyer er forskjellige - men etter snart ni måneder har jeg hatt kanskje i snitt en halvtime hver kveld uten baby hvor jeg kan snakke litt med mannen min. Ellers er jeg sammen med babyen heeele tiden og jeg føler det eneste jeg gjør fra jeg står opp til jeg legger meg enten er å gi babyen omsorg og oppmerksomhet eller å vaske klær, lage mat osv. Jeg har mange lidenskaper, men har måtte legge alle på hylla. Jeg er sliten hele tiden, så jeg orker ikke en gang lese bøker eller se en film. 
 

Altså, etter jeg fikk barn har jeg mange ganger tenkt at man sikkert godt kunne vært ganske lykkelig uten, men da må man kanskje først innse hvor mye man faktisk mister når man får et barn og det tror jeg man først gjør når man har fått et. Så det er en slags catch 22.

Anonymkode: bad0c...6b6

Nå står du midt i babybobla! Jeg begynte å bli desperat da min gutt var 9 mnd. Ikke fikk jeg sove, ikke fikk jeg drive med hobbyene mine, jeg hadde knapt samtaler med voksne mennesker og permisjonen var på hell. 

Jeg var utslitt og kunne sikkert skrevet noe av det samme. Lover deg at du kommer over kneika og ganske snart får du deg selv gradvis mer tilbake  

Min er nå 21 mnd og sover godt gjennom natta. Han legger seg uten store problemer 18:30 og da har jeg hele kvelder til hobbyer, film, lese bok, konversere med min mann eller ta en telefon. I tillegg leker barnet i større grad selv og vi finner på morsommere aktiviteter sammen alle sammen.

Det er bare et snaut år siden jeg var der du er nå.

Det blir bedre. Snart. Da vil du se at du har ikke mistet, du har fått en enorm berikelse i livet ❤️

Dette er vel både avsporing og lite hjelpsomt for ts, men tenker likevel at ts ikke bare skal høre baksiden av medaljen dersom han skulle finne kvinnen i sitt liv og ende opp i papparollen. I tillegg er fedre mer fristilt. Min mann har ihvertfall i stor grad levd tilnærmet sånn han gjorde før med både trening og hobbyer.

Anonymkode: 74da3...779

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Da jeg var barnløs og singel, bestemte jeg meg for å ikke gruble så mye over disse tingene, fordi det uansett på en måte var utenfor min kontroll.  Jeg fokuserte på å forsøke å bygge opp et liv med mening som singel og å lete etter en god livspartner. 
 

Jeg fikk barn sent og trodde det ville gjøre meg lykkeligere. På en måte har jeg blitt lykkelig, men det er også umulig å beskrive eller å forberede seg på hvor intenst og overveldende det er å være forelder. Jeg er riktignok kvinne og alle babyer er forskjellige - men etter snart ni måneder har jeg hatt kanskje i snitt en halvtime hver kveld uten baby hvor jeg kan snakke litt med mannen min. Ellers er jeg sammen med babyen heeele tiden og jeg føler det eneste jeg gjør fra jeg står opp til jeg legger meg enten er å gi babyen omsorg og oppmerksomhet eller å vaske klær, lage mat osv. Jeg har mange lidenskaper, men har måtte legge alle på hylla. Jeg er sliten hele tiden, så jeg orker ikke en gang lese bøker eller se en film. 
 

Altså, etter jeg fikk barn har jeg mange ganger tenkt at man sikkert godt kunne vært ganske lykkelig uten, men da må man kanskje først innse hvor mye man faktisk mister når man får et barn og det tror jeg man først gjør når man har fått et. Så det er en slags catch 22.

Anonymkode: bad0c...6b6

Men altså, man har jo ikke en baby for evig tid når man velger å få barn. Babytiden er bare en periode. 

Anonymkode: e1d3f...b3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2024 den 22.16):

Du må få orden på psyken, før du får barn. Og tid for deg selv? Glem deg i minst 18 år

Anonymkode: 36d2d...9b1

Det føles som en for lang vei. Føler mest på at jeg vil gi opp.

Anonymkode: b4016...524

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2024 den 22.31):

Da jeg var barnløs og singel, bestemte jeg meg for å ikke gruble så mye over disse tingene, fordi det uansett på en måte var utenfor min kontroll.  Jeg fokuserte på å forsøke å bygge opp et liv med mening som singel og å lete etter en god livspartner. 
 

Jeg fikk barn sent og trodde det ville gjøre meg lykkeligere. På en måte har jeg blitt lykkelig, men det er også umulig å beskrive eller å forberede seg på hvor intenst og overveldende det er å være forelder. Jeg er riktignok kvinne og alle babyer er forskjellige - men etter snart ni måneder har jeg hatt kanskje i snitt en halvtime hver kveld uten baby hvor jeg kan snakke litt med mannen min. Ellers er jeg sammen med babyen heeele tiden og jeg føler det eneste jeg gjør fra jeg står opp til jeg legger meg enten er å gi babyen omsorg og oppmerksomhet eller å vaske klær, lage mat osv. Jeg har mange lidenskaper, men har måtte legge alle på hylla. Jeg er sliten hele tiden, så jeg orker ikke en gang lese bøker eller se en film. 
 

Altså, etter jeg fikk barn har jeg mange ganger tenkt at man sikkert godt kunne vært ganske lykkelig uten, men da må man kanskje først innse hvor mye man faktisk mister når man får et barn og det tror jeg man først gjør når man har fått et. Så det er en slags catch 22.

Anonymkode: bad0c...6b6

Det er så merkelig at så mange som aldri har tid til seg selv pga barn har så mye tid til å skrive på KG. Det går ikke helt opp i forhold til hva de sier, så de overdriver sterkt.

Anonymkode: 41d5f...ced

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2024 den 22.14):

Har mine problemer med moderat angst, tunge tanker og trenger mye tid for meg selv. J

 

AnonymBruker skrev (På 6.6.2024 den 22.14):

jeg ikke er laget for å ha kjæreste eller barn,

 

AnonymBruker skrev (På 6.6.2024 den 22.14):

Jeg drømmer om det, men gjør ingen handlinger for at det skal skje.

 

AnonymBruker skrev (På 6.6.2024 den 22.14):

Er det bare å legge disse tankene på is?

Ja. Du gjør ikke noe for å endre/forbedre din situasjon. Da blir det som det er nå.

Anonymkode: d8864...027

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2024 den 22.16):

Du må få orden på psyken, før du får barn. Og tid for deg selv? Glem deg i minst 18 år

Anonymkode: 36d2d...9b1

Enig i første delen, veldig uenig i at man skal glemme seg selv i 18 år bare fordi man får barn.

JA, man må ofre en del, hverdagen blir annerledes og barn skal prioriteres men ikke 24/7! Man kan ha hobbyer, prioritere helse og venner også, men barn skal ikke gå på bekosting av absolutt alt annet. 

Anonymkode: a90e4...6f7

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke gitt opp hvis jeg var deg. Hvis du lykkes i å treffe noen og få barn, så tror jeg du kommer til å lande i denne veien som livet ditt tok. De aller aller fleste er gode omsorgspersoner, og det tror jeg nok at du også er.

Hvis du ikke lykkes med partner og barn, så må du heller fokusere på å lande i livet ditt slik det er. Velg aktiviteter som gjør deg glad og tilfreds og bruk tid på mennesker som du føler deg trygg med. Vær åpen med venner om behov for egentid, men at du gjerne vil finne på ting også. Ta initiativ til å finne på ting slik at relasjonen går begge veier. 
 

Lykke til❤️

Anonymkode: ae7ce...d26

[Lønnesirup01]

Har du vært singel hele livet?

Dette med å ønske seg barn og planlegge for barn kommer ofte hånd i hånd med å ha en partner å ville ha det med. Jeg kjenner selvsagt kvinner som har ønsket seg barn siden de selv var barn (!), men for mange av oss har det vokst frem da vi traff en å dele livet med. Og forhåpentligvis har man en partner som bringer ut det beste i en, samt også har gode egenskaper som forelder.

Jeg tror du må lære å krabbe før du kan gå, og få fokuset vekk fra barn og over på en partner. Ønsker du en livspartner? Gjør du noe for å treffe noen? Beslutning om eventuelle barn kan komme senere. Det går an å gifte seg og leve sammen uten barn også, skulle dere lande på det.

[AnonymBruker]

Nå fikk jeg uheldigvis første barnet med en mann som ikke hadde orden i psyken. Vil derfor råde deg å få orden på ditt eget liv før du tar andre inn i det livet. Baby og barnetiden er altoppslukende og har du ikke ting på stell blir det bare verre. Første barnet her var et uhell. Far vsr depressiv og bipolar, men jeg tenkte at dette her allikevel kom til å ordne seg på et vis. Det gjorde det absolutt ikke. Han knapt nok holdt i babyen, ble frustrert og sint på både meg og babyen, hjalp ikke til og ble ikke engang med i burdagsselskapet til babyen. Han lå enten på senga eller i sofaen for deprimert til å tenke på noen andre (tiden etter fødselen forverret depresjonen betraktelig), dusjet kanskje annenhver uke når jeg tvang han og var mye sint eller apatisk. Jeg unner ingen andre dette. Fiks deg selv først før du kommer inn i andres liv!

Anonymkode: e4c4f...266

[AnonymBruker]

Har ikke inntrykk av at det er unormalt av menn å ønske seg barn i 30-årene. Alle gode fedrene der ute har jo ikke blitt lurt på et one night stand på byen akkurat. Synes at det virker som at du har et sunt syn på livet som ønsker deg familie i disse Tinder/bruk og kast-tider. Stå på, håper at du finner en kvinne med samme verdier ♥️

Anonymkode: cde22...52d

[AnonymBruker]

Tror det hadde vært lettere for deg å ta stilling til barn om du var i et forhold. Nå blir det veldig hypotetisk. 

Anonymkode: 2e209...667

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har ikke inntrykk av at det er unormalt av menn å ønske seg barn i 30-årene. Alle gode fedrene der ute har jo ikke blitt lurt på et one night stand på byen akkurat. Synes at det virker som at du har et sunt syn på livet som ønsker deg familie i disse Tinder/bruk og kast-tider. Stå på, håper at du finner en kvinne med samme verdier ♥️

Anonymkode: cde22...52d

Mente at det var unormalt å ønske barn tidlig i 20 årene.. som mann.

Men ellers takk for svar🙂

Anonymkode: b4016...524

[AnonymBruker]

Lønnesirup01 skrev (1 time siden):

Har du vært singel hele livet?

Dette med å ønske seg barn og planlegge for barn kommer ofte hånd i hånd med å ha en partner å ville ha det med. Jeg kjenner selvsagt kvinner som har ønsket seg barn siden de selv var barn (!), men for mange av oss har det vokst frem da vi traff en å dele livet med. Og forhåpentligvis har man en partner som bringer ut det beste i en, samt også har gode egenskaper som forelder.

Jeg tror du må lære å krabbe før du kan gå, og få fokuset vekk fra barn og over på en partner. Ønsker du en livspartner? Gjør du noe for å treffe noen? Beslutning om eventuelle barn kan komme senere. Det går an å gifte seg og leve sammen uten barn også, skulle dere lande på det.

Ja, mer eller mindre singel hele livet.

Anonymkode: b4016...524