Er småbarnstiden krevende

[AnonymBruker]

Permisjon med #1 var fantastisk. 2 dager i uka dro vi til åpen førskole og hang med barselgruppa m/fler. Babysang, lek, enkel lunsj og trilletur frem/tilbake.  Født på våren så hadde to somre før barnehagestart. Vi var masse på lekeparker. Sønnen sov ganske bra, tok det litt tid tok vi en tur med vogna eller bilen de to første årene. Så kom lillesøster på høsten når eldste var 2,5 år og alt ble tungt. Elendig vær, vi hadde flyttet og ingen åpen førskole, masse sykdom med eldste fra barnehagen og etterhvert for begge to. Vanskeligere når to vil ha selskap for å sove samtidig og ofte alene hjemme på plassen. Trøtte og slitne og utålmodige på middag etter barnehagen.. Mye gris som måtte vaskes i badekaret hver kveld.  Stress å sjonglere hjemme med sykt barn. 

Likevel, MYE MYE bedre å jobbe enn å være hjemme, så ille at jeg med # begynte å jobbe 25% tidlig og jobbet hjemmefra og innimellom hadde med yngste på jobb i vogn/sele. 

Jeg ble mest sliten av å gå hjemme uten å møte folk, jeg orket ikke føle at livet besto av å vaske ungegris og tørke snørr. Hatet å leke barneleker inne.   Jeg senket ambisjonsnivå og godtok å gi f i å ta klesvask, oppvask, gulvvask hver dag.  

Ja, det ble søvnløse netter i perioder når begge ungene gikk i barnehage, men jeg la meg ofte med ungene - og sovnet og hadde ikke dårlig samvittighet om jeg ikke fikk tatt oppvasken eller gått ut med søpla- det fikk den som ikke sov ev gjøre eller la det være. 

Anonymkode: a787e...c3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og sliter man såpass at man gråter hver eneste dag bør man søke hjelp. Ingen skam å søke hjelp. 

Anonymkode: a06a7...7ce

Enig, gråter man hver dag så søk hjelp

Anonymkode: f9f7b...d54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Hva mener du noen kan hjelpe med? For min del er småbarnsperioden over og ting går mye bedre. Det er en fase som går over. TS må få ungen sin i bhg eller be mannen bli hjemme. Da får nok pipa en annen lyd kan jeg tenke meg.

Anonymkode: 68b30...4a3

Er TS så sliten, har så lite hjelp og støtte fra mannen og de rundt seg så vil nok hun ha utbytte av noen å snakke med. 

Man MÅ ikke ha ungen i bhg. Men å gå rundt og ha det som TS er ikke til noe nytte for noen. Og TS kommer nok ingen vei med å be mannen være hjemme. 

Selv om det fungerer for deg å gråte noen dager og gå videre - er det ikke slik for alle.. Bedre å be om hjelp og støtte tidlig enn å la det gå for langt. 

Tiden hjemme med barn kan være tøff for mange, den blir ikke som de har sett for seg, de har hatt for høye forventninger, de sliter med å finne rutiner som passer dem og barnet, barnet krever mer enn de hadde sett for seg etc.. Det er ingen skam å snakke med noen. Alle kan ha utbytte av det - på godt og vondt. Hjelper ikke å feie det under teppet og håpe det går over.. 

Anonymkode: a06a7...7ce

[AnonymBruker]

Syntes ikke småbarns tiden var krevende, har 2 med 21 måneder imellom. Men mine har sovet natten gjennom fra rundt 6 mnd. Aldri hatt nattevåk, samsoving, ikke problemer med legging . De har vært flinke til å leke sammen og alene, ikke vært sånn hysterisk mor heller som må overdille med ungene, underholde dem, og bære rundt på de 24/7. 

Anonymkode: d18c8...e54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2024 den 17.01):

Trenger en reality check på hvor krevende det er å ha småbarn. For per i dag er alle menneskene i min sirkel forkjempere for hjemmeværende mødre, ingen barnehage før 4 år, men samtidig ha en karriere og være den beste mammaen som finnes, og far - vel han må bare jobbe for han er mann. og de sier at det ER KJEMPE GØY Å VÆRE HJEMMEVÆRENDE FOR MAN FÅR SÅÅÅÅ MYE FRITID OG KAN HA DET GØY HELE DAGEN. Men seriøst jeg får så vidt til å lage middag alene med barn uten at det er helt kaos og tar oppimot 2 timer.... om det blir ryddet, vasket eller laga mat kommer helt Ann på hvor distrahert ungen er i rommet, og det er tilfeldig hva jeg får ordnet av de tingene i løpet av en dag. 

Kjenner det tærer på meg. Altså det disse folka i sirkelen min sier.  for min hverdag er så motsatt deres.

Jeg har ei 1 år gammel datter og

Dagen i dag startet med grining, etterfulgt av bleie og klesskift nekt, krabber avsted og klikker når ikke får gjøre ting som er farlig - som å klatre på stuebordet etc. Spise nekt, og så leke, etterfulgt av mer grining - sulten - spiser - griner for vil leke - får leke - griner - er trøtt - griner får ikke sove - leker og ler - plustelig sutrer igjen for er trøtt - tilslutt sovner - drar ut og har det kjempe gøy - drar hjem med bare grining i bil fordi det er så mye gøyere Alt annet enn å sitte i bil - kommer hjem for å skifte bleie men griner og nekter fordi det er ikke gøy ++++

 

altså, det er så mye grining i løpet av en dag, og jeg syns ikke det er noe gøy haha. Er det vanlig? er det tungt å være hjemmeværende? Hvis vi er hjemme hele dager ligger jeg egentlig ofte å griner på sofaen selv for jeg syns det er så slitsomt å være hjemme. 

Vi drar mye ut og er med andre men vi bor i gokk så det å reise med bil er også noe skikkelig styr... Tør ikke å putte barnet i barnehagen heller for de rundt meg snakker så ned om det inkludert mannen min:(

Dette er mitt første barn forresten.

 

Anonymkode: 9a2c4...e05

Kommer ann på:

Barnet

Avlastning

Deg selv

Jeg er uføretrygdet. Alene,men far har samvær. Fikk et svært rolig barn som barn nummer 3. Det var bare fryd og gammen. Barnet gikk i bhg fra 1,5 års alder for det sosiale. 

De eldste var mye mer aktive som små,jeg var 100% alene med de. Slitsomt!! Jobbet også 60% en kortere perioder. De gikk i bhg fra 1 års alder fulle dager. Jeg hvilte eller var på jobb. 

Den dag i dag er alle rolige. Ikke stress.

Anonymkode: e1720...94b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er TS så sliten, har så lite hjelp og støtte fra mannen og de rundt seg så vil nok hun ha utbytte av noen å snakke med. 

Man MÅ ikke ha ungen i bhg. Men å gå rundt og ha det som TS er ikke til noe nytte for noen. Og TS kommer nok ingen vei med å be mannen være hjemme. 

Selv om det fungerer for deg å gråte noen dager og gå videre - er det ikke slik for alle.. Bedre å be om hjelp og støtte tidlig enn å la det gå for langt. 

Tiden hjemme med barn kan være tøff for mange, den blir ikke som de har sett for seg, de har hatt for høye forventninger, de sliter med å finne rutiner som passer dem og barnet, barnet krever mer enn de hadde sett for seg etc.. Det er ingen skam å snakke med noen. Alle kan ha utbytte av det - på godt og vondt. Hjelper ikke å feie det under teppet og håpe det går over.. 

Anonymkode: a06a7...7ce

Hva skal gjøres når noen er sliten? Man får ikke hjelp for det.

Anonymkode: 0929d...fbc

[Rucula]

Frem til 1 år er det en lek, så blir det bare verre...

Trassen ved 3 års alder er sinnsykt slitsomt, og det gir seg ikke. 
 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

For min del opplever jeg tenåringsperioden som langt mer krevende og det utfordrer skikkelig toleranseviduet mitt, ispedd noe nervøsitet for alt tenåringer kan finne på mens de mangler både konsekvenstenkning og kan streve med å regulere impulskontroll. Og mine jenter er flotte og fine, men de er fortsatt tenåringer

Småbarnsfasen opplevde jeg som enklere og langt mindre utfordrende. Men når det er sagt: Det var utrolig deilig å begynne i jobb igjen da ungene bikket året. Jeg er ikke lagd for å kun være hjemme og stelle hus, og barn. Skulle jeg gjort det i årevis hadde jeg klikket og hatt store funksjonsfall i utvikling. 

Anonymkode: 374f0...3be

Totalt motsatt her. Mine tenåringsjenter er rolige,pliktoppfyllende og alt er bare velstand😍 Når de var små sprang de i ulike retninger og var veldig aktive og kranglet. 😩

Anonymkode: e1720...94b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva skal gjøres når noen er sliten? Man får ikke hjelp for det.

Anonymkode: 0929d...fbc

Man blir ikke mindre sliten av å IKKE be om hjelp og støtte - uavhengig i om det er i form av samtale, råd og veiledning eller annen støtte og hjelp. Det kan hjelpe mange bare det å bli hørt, sett, få sine følelser validert, og motta verktøy for å håndtere hverdagen bedre. 

For mange er det først når barnet blir 1 år og eldre at det blir utfordrende. De 2 første årene med barn er unntakstilstand for mange. For noen går det som en lek, for andre ikke.. 

 

Anonymkode: a06a7...7ce

[kaarebjarne]

AnonymBruker skrev (På 6.6.2024 den 17.01):

ingen barnehage før 4 år,

Stakkars de barna som ikke lærer seg sosial omgang før de er fire!!!

[Yodas]

19 minutter siden, kaarebjarne said:

Stakkars de barna som ikke lærer seg sosial omgang før de er fire!!!

Tror du det er umulig å lære sosial omgang uten barnehage?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

For min del opplever jeg tenåringsperioden som langt mer krevende og det utfordrer skikkelig toleranseviduet mitt, ispedd noe nervøsitet for alt tenåringer kan finne på mens de mangler både konsekvenstenkning og kan streve med å regulere impulskontroll. Og mine jenter er flotte og fine, men de er fortsatt tenåringer

Småbarnsfasen opplevde jeg som enklere og langt mindre utfordrende. Men når det er sagt: Det var utrolig deilig å begynne i jobb igjen da ungene bikket året. Jeg er ikke lagd for å kun være hjemme og stelle hus, og barn. Skulle jeg gjort det i årevis hadde jeg klikket og hatt store funksjonsfall i utvikling. 

Anonymkode: 374f0...3be

 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Totalt motsatt her. Mine tenåringsjenter er rolige,pliktoppfyllende og alt er bare velstand😍 Når de var små sprang de i ulike retninger og var veldig aktive og kranglet. 😩

Anonymkode: e1720...94b

Mine tenåringer er heldigvis både grensetestende og aktive - akkurat slik JEG syns er bra tenåringer er. 

Ja, det kan være slitsomt å følge opp alle aktiviteter, skole, veilede de til å ta gode valg for seg selv - og støtte de når valget de tok kanskje ikke var så lurt allikevel, kjøre de til venner langt utenfor bygrensen vår både sent og tidlig, hente på fester, trøste ved kjærlighetssorger og få høre om alt som skjer rundt i gjengen - men det er absolutt verdt det.
 

Men man blir sliten i hodet på en helt annen måte enn med småbarn. Men selv med veldig aktive småbarn, syns jeg det var enkelt, men mine har aldri måtte underholdes 24/7.

Da de var små kunne man hente seg seg inn etter de var i seng kl 19. Nå er det jo henting både 21-22 og 23, for å ikke snakke om alle bekymringer man sitter med ( at de tar tog alene, at de kan møte fremmede på nett, at gutter skal spre bilder av dem etc..).

 

TS: Ungdommer er skikkelig bra, så om du syns det er slitsomt nå- så har du noe å glede deg til🫶🏼

Anonymkode: 910cf...c35

[kaarebjarne]

Yodas skrev (28 minutter siden):

Tror du det er umulig å lære sosial omgang uten barnehage?

I dagens samfunn, der de aller fleste er nødt til å gå tilbake til jobb når permisjonstiden er over;

Så og si umulig, ja. 

[AnonymBruker]

 

TS

Bare til informasjon til dem som sier jeg må skaffe meg veiledning, noen å snakke med etc.. Jeg gråter ikke hver dag. Det jeg mente i innlegget mitt er at om jeg er hjemme med barnet hele dagen, syns jeg det blir veldig slitsomt mot slutten av dagen, el hvis jeg er syk eller ikke har sovet - at jeg kan ligge på sofaen å grine - ikke foran ungen, da sover barnet evt. Jeg syns hvertfall det er kjempe tungt å være hjemme. 

 

Jeg syns også det er slitsomt å stadig vekk måtte lage et opplegg, finne en åpen barnehage, alltid måtte bli kjent med nye foreldre, bo i gokk og måtte kjøre minst 40 minutter til ting, komme til helsestasjon å få høre at jeg må ditt og må gjøre datt og følge et himla nazi regime på legging og rutiner, og alltid måtte ta seg av 95 prosent av oppdragelse, det emosjonelle, psyken, utviklingen og de fysiske behovene til barnet. Jeg syns det er litt tungt. 

Bare i dag på Helsestasjon får jeg høre at 1 åringen min er litt reservert, hun bruker 10 minutter på å varme seg opp for folk - i følge Helsesykepleier er det fordi hun er for LITE med barn, så endten er det dritslitsomt å være hjemme en hel dag, eller så må jeg på helsa løs bli kjent med foreldre å dra på masse aktiviteter med folk jeg kanskje aldri ser igjen. 

 

Anonymkode: 9a2c4...e05

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått på begge av å gå hjemme hvertfall. Småbarnstiden med fulltidsjobb og barnehage er helt supert. Barna er tidlig i seng og jobben kan tas igjen på kveldstid. Det er masse egentid, barna har rutiner og venner og koser seg masse hele dagen med lek og tur og fellessamlinger og fellesspising.

Når barna når skolealder derimot. Da er huset fullt av barn (venner) hele tiden, de skal kjøres hit og dit i hver sin retning, det er lekser med sliten barn, det er foreldremøter, dugnader, årstidsgrupper, vennegrupper, treninger, cuper, speiderturer, korpshelger, 17 mai et evig ork osv osv osv osv osv osv. 

Så når de tenårene og blir plutselig demente og kjempesure og begynner plutselig å protestere på de rareste tingene og du vet ikke hvor de er og med hvem. Og de lå fortsatt ha streng beskjed om å ta med regntøy, smøre solkrem, dusje, gjøre lekser og alt. Det er nesten som var de 1.klassinger igjen.

Når du når skolealder og tenårene er du dog dreven forelder da og vant til at egentid er en saga blott. Livet er innredet med og for barna, og du forstår du hvor lite krevende små barn egentlig er. Men man blir jo glad i disse ungene og mye av det man gjør er veldig hyggelig og mye mer innholdsrikt enn å sitte og lakke neglene og gå på shopping liksom. 

Anonymkode: 710bb...661