Mennesker som alltid snakker mye om egen smerte og sykdom er egoistiske?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ei som alltid når vi treffes begynner å utbasunere om smerter, diare, ryggvondt, problem med hofta, migrene, hodepine. Hva som helst igrunn. Det er en tirade om hvor elendig hun har det, gang på gang. Ofte er hun frekk i kjeften og grinete når jeg spør hva som utløser diareen og  da kommer det mange bortforklaringer som at det må være den Fjordland retten hun spiste som utløser det, enda hun spiser mye hun ikke tåler av annen mat. Det har hun selv sagt tidligere og glemt senere når hun tar det opp igjen. 

Hvis jeg foreslår å gå tur, da har hun vondt og klarer ikke. Enda hun brukte hele forrige uke på å tråkke rundt på kjøpesentre kun for å glo til tross for alle sine plager.

Hvis jeg foreslår å gå på kino eller om jeg spør om vi skal dra på bowling eller reise på et kulturarrangement så kommer det aldri tilbakemelding på det. Særlig om jeg ikke kommer med en dato.

Hun kan si at vi hadde det så hyggelig sist vi gikk på kafe, restaurant, bowling og kino, men aldri foreslå selv at vi skal gjøre det og spørre hvilken dag det passer. Hun forventer at jeg skal komme med forslag, tidspunkter og arrangere alt sammen, for det kommer aldri initiativ på det fra henne. Samtidig som hun forteller om å ha truffet den ene etter den andre på kafe etter shoppingen.

Jeg har inntrykk av at hun ikke vil ordne opp i sine helseplager og heller ikke vil ta initiativ til ting. Samtidig som hun klager dersom jeg snakker om et tema hun plutselig ikke vil snakke om. Hvis jeg spør om hjelp da er det ofte et nei så jeg er sluttet å spørre. Hvis hun spør om hjelp og jeg er på jobb og jeg spør hva det gjelder, da sier hun vi snakker om det når du kommer. Og hver gang er det noe hun vil ha hjelp til. Og hver gang snakker hun om noe annet først før hun kommer inn på den egentlige årsaken til at hun ba meg om å komme til henne etter jobb. Jeg føler på at jeg er god nok til å ha når hun trenger en tjeneste og at det er eneste grunnen til at hun snakker med meg, for å holde meg i nærheten. Hun har vært sykmeldt i ett år og er nå på aap. Jeg har også sykdommer og skader, men jeg føler ikke for å utbasunere det hver gang jeg treffer noen få å få sympati og trøst. Føler det er litt trist for hun har jo mange fine sider også, men de forsvinner inni all denne negativiteten. Føler meg også som en søppelbøtte og at jeg må dra opp humøret hennes ofte og gi komplimenter, men innser at det ikke er min jobb å være hennes psykolog, terapeut eller rådgiver. Også særlig fordi hun flere ganger tviler på det jeg sier som enhver annen opplyst person vet er fakta.

Nå vurderer jeg sterkt å fade ut kontakten for jeg føler at hele relasjonen gir meg bare negativ energi. Er det vanlig at syke mennesker holder på slik som dette, er så negative og samtidig lager en blid fasade overfor andre igjen? Skjuler at de er svært egoistiske?

 

 

Anonymkode: 4d692...4fb

[AnonymBruker]

Selvsentrerte, egoistiske, liten selvinnsikt, legger oftest skyld på alle andre for den situasjonen de er i, tar sjelden ansvar... Lista er lang av superlativer for denne gruppen mennesker. 

Anonymkode: b829d...212

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg kjenner ei som alltid når vi treffes begynner å utbasunere om smerter, diare, ryggvondt, problem med hofta, migrene, hodepine. Hva som helst igrunn. Det er en tirade om hvor elendig hun har det, gang på gang. Ofte er hun frekk i kjeften og grinete når jeg spør hva som utløser diareen og  da kommer det mange bortforklaringer som at det må være den Fjordland retten hun spiste som utløser det, enda hun spiser mye hun ikke tåler av annen mat. Det har hun selv sagt tidligere og glemt senere når hun tar det opp igjen. 

Hvis jeg foreslår å gå tur, da har hun vondt og klarer ikke. Enda hun brukte hele forrige uke på å tråkke rundt på kjøpesentre kun for å glo til tross for alle sine plager.

Hvis jeg foreslår å gå på kino eller om jeg spør om vi skal dra på bowling eller reise på et kulturarrangement så kommer det aldri tilbakemelding på det. Særlig om jeg ikke kommer med en dato.

Hun kan si at vi hadde det så hyggelig sist vi gikk på kafe, restaurant, bowling og kino, men aldri foreslå selv at vi skal gjøre det og spørre hvilken dag det passer. Hun forventer at jeg skal komme med forslag, tidspunkter og arrangere alt sammen, for det kommer aldri initiativ på det fra henne. Samtidig som hun forteller om å ha truffet den ene etter den andre på kafe etter shoppingen.

Jeg har inntrykk av at hun ikke vil ordne opp i sine helseplager og heller ikke vil ta initiativ til ting. Samtidig som hun klager dersom jeg snakker om et tema hun plutselig ikke vil snakke om. Hvis jeg spør om hjelp da er det ofte et nei så jeg er sluttet å spørre. Hvis hun spør om hjelp og jeg er på jobb og jeg spør hva det gjelder, da sier hun vi snakker om det når du kommer. Og hver gang er det noe hun vil ha hjelp til. Og hver gang snakker hun om noe annet først før hun kommer inn på den egentlige årsaken til at hun ba meg om å komme til henne etter jobb. Jeg føler på at jeg er god nok til å ha når hun trenger en tjeneste og at det er eneste grunnen til at hun snakker med meg, for å holde meg i nærheten. Hun har vært sykmeldt i ett år og er nå på aap. Jeg har også sykdommer og skader, men jeg føler ikke for å utbasunere det hver gang jeg treffer noen få å få sympati og trøst. Føler det er litt trist for hun har jo mange fine sider også, men de forsvinner inni all denne negativiteten. Føler meg også som en søppelbøtte og at jeg må dra opp humøret hennes ofte og gi komplimenter, men innser at det ikke er min jobb å være hennes psykolog, terapeut eller rådgiver. Også særlig fordi hun flere ganger tviler på det jeg sier som enhver annen opplyst person vet er fakta.

Nå vurderer jeg sterkt å fade ut kontakten for jeg føler at hele relasjonen gir meg bare negativ energi. Er det vanlig at syke mennesker holder på slik som dette, er så negative og samtidig lager en blid fasade overfor andre igjen? Skjuler at de er svært egoistiske?

 

 

Anonymkode: 4d692...4fb

Er du venninne med min mor? 🫣

Anonymkode: b7d03...171

[AnonymBruker]

Emosjonellt umodne og livredd for ikke å bli sett. Har alltid energi til det de vil selv, men aldri det som krever at man gir/ser andre, svært selvsentrerte greier. 

Anonymkode: 642b0...a8d

[Million]

Jo eldre man blir, jo mer snakker man om sine sykdommer og vondter, er mitt inntrykk. Faren min sender meg meldinger kun for å fortelle hvor vanskelig det var å stå opp pga ditt og datt i dag, eller andre vondter og plager og dobesøk.

Jeg har sagt det er greit at han forteller meg om plagene sine, for hvem ellers skal han ventilere til? Han snakker mest med meg, selv om han har noen sønner også.

Mine venninner pleier ikke å klage på det som feiler dem, så er forskånet der. Jeg pleier heller ikke fortelle om mine plager, med mindre det dukker opp i en samtale eller de spør direkte. Men ja, man har lett for å bli lei av å høre på sykdomsprat og klaging fra andre, så det er jeg bevisst på i alle fall.

[Miranda Bailey]

Jeg pleide også å snakke mye om plagene og symptomene mine, rett og slett fordi jeg ble syk ung og ble fort vandt til at alt hele tiden handlet om meg og mine problemer. Det kom til et punkt hvor ei venninne sa ifra, og da fikk jeg heldigvis begynt å jobbe med det (før det var jeg ikke helt selvbevisst, det kom så naturlig å klage at jeg ikke tenkte over hvor mye jeg faktisk gjorde det...). Nå som jeg har jobbet med dette og blitt litt eldre er jeg mye mer forsiktig med hvor mye jeg utleverer av meg selv og til hvem. Prøver å ikke klage eller sutre for mye, til andre enn psykologen min. 

 

Har du prøvd å gjøre henne bevisst på dette? Jeg ville ikke sagt at alle som holder på slik er egoistiske, men kanskje litt selvsentrerte.. Men som sagt, det er fort gjort å bli litt selvsentrert når du og din sykdom er i fokus i majoriteten av relasjonene dine, spesielt fra en ung alder. Men dette kan absolutt jobbes med, så lenge vedkommende blir bevisst på det og faktisk vil endre seg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Er du venninne med min mor? 🫣

Anonymkode: b7d03...171

Akkurat det samme tenkte jeg! Selvsentrert, egoistisk, bare interessert i seg selv, sykdom og plager, en tvers igjennom råtten person. Det tok meg 54 år, men nå har jeg endelig kuttet henne ut av livet mitt. Føles godt! Hadde ikke orket å ha en sånn venninne. 

Anonymkode: 574af...92a

[AnonymBruker]

Folk som ikke setter ned foten og sier ifra, men bare fader ut er konfliktskye og feige.

Anonymkode: 266c1...c86

[AnonymBruker]

Jeg holder klokelig kjeft om sykdommen min.

Jeg jobber 50% og er 50% ufør  pga MS. Har mye smerter, gangvansker, kognitiv svikt og går på mye smertestillende. 

Blir drittlei å forklare  dette for folk , og de triste medfølende  blikkene . Og er lei av min eget sykdomsfokus. Det får jeg ta ut i et annen fora.

Har derimot  noen venner og bekjente  så begynner  hver samtale med å snakke  om sykdommen sin( psykisk  feks)  . Tenker de må få seg en hobby /ny stimuli   for sånn  gidder iallfall ikke jeg bli. ( selv om jeg mest sannsynlig  sitter  i rullestol  om et par år)

Anonymkode: 66905...1d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg holder klokelig kjeft om sykdommen min.

Jeg jobber 50% og er 50% ufør  pga MS. Har mye smerter, gangvansker, kognitiv svikt og går på mye smertestillende. 

Blir drittlei å forklare  dette for folk , og de triste medfølende  blikkene . Og er lei av min eget sykdomsfokus. Det får jeg ta ut i et annen fora.

Har derimot  noen venner og bekjente  så begynner  hver samtale med å snakke  om sykdommen sin( psykisk  feks)  . Tenker de må få seg en hobby /ny stimuli   for sånn  gidder iallfall ikke jeg bli. ( selv om jeg mest sannsynlig  sitter  i rullestol  om et par år)

Anonymkode: 66905...1d7

Føler med deg❤️

Min erfaring er at det aldri er de med alvorlige sykdommer og tilstander som klager sånn og aldri kan gjøre noe med det. 

Anonymkode: 642b0...a8d

[AnonymBruker]

Det blir jo ofte slik om man har mange plager så er det altoverskyggende og man greier ikke å se andre. Noen greier ikke å forandre seg og det er aller beste å bare avslutte et slik vennskap. Man kan ikke forandre andre. To valg  ; godta at de er slik eller avslutt. Jeg har null tro på å forandre slike uten å skade vennskapet. 

Anonymkode: f992e...9b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Folk som ikke setter ned foten og sier ifra, men bare fader ut er konfliktskye og feige.

Anonymkode: 266c1...c86

Det er morsomt at du skriver dette for dette sier hun også. Og bare minutter senere i prat om andre ting igjen kan hun selv finne på å si at hun ikke vil ta tak i et problem hun har med noen andre igjen, og jeg siterer: Fordi jeg er så konfliktsky og orker ikke bråk og drama. Mens hun smiler skjevt. 

Senere er hun motsatt for når jeg forsøker å ta opp problemer med henne og evt andre mennesker, da er jeg plutselig den som lager problemer og konflikter, ifølge henne. Da er min direkte forsiktige måte plutselig feil. 

Jeg vet at hun er i stand til å lage problemer for andre mennesker, det har jeg blitt vist beviser på. Skriftlige beviser. Derfor vurderer jeg å heller bli grey rock, dønn kjedelig og fade ut. For hun sier selv at hun ikke liker kjedelige mennesker, og sier selv at hun fader ut mennesker som hun føler er for kjedelige og ikke er interessante nok.

 

 

Miranda Bailey skrev (1 time siden):

-snip-

Har du prøvd å gjøre henne bevisst på dette? Jeg ville ikke sagt at alle som holder på slik er egoistiske, men kanskje litt selvsentrerte.. Men som sagt, det er fort gjort å bli litt selvsentrert når du og din sykdom er i fokus i majoriteten av relasjonene dine, spesielt fra en ung alder. Men dette kan absolutt jobbes med, så lenge vedkommende blir bevisst på det og faktisk vil endre seg. 

Ja, noe av det, og jeg vet at noen andre også har forsøkt. Da har hun gått i selvforsvar som om jeg og de andre har gjort henne noe galt. Hun glatter ofte over med at folk får ta henne som hun er.

Hun kan finne på å klage på andre for noe de gjør, og ikke lenge etter gjøre akkurat det samme som hun har kritisert og klaget på andre for. 

Jeg er bortimot 99% sikker på at hun har snakket om meg til andre og har gjort dårlige ting hun aldri kommer til å innrømme overfor meg eller noen andre. Under dekke av å ville hjelpe når noen har tatt det opp med henne, mens bevisene jeg har sett viser at hun hadde helt andre agendaer. 

Det er mye jeg har oppdaget som setter endel hendelser i relasjon med andre mennesker i nytt lys. Jeg føler at jeg vil ikke fortelle henne hva jeg har oppdaget og fått beviser på, for jeg tror hun kommer til å vri på alt. Fremstille seg selv i et bedre lys for å si det slik. Jeg syns det er ikke verdt det heller å ta det opp når jeg vet hvordan hun har reagert tidligere.

Derfor vurderer jeg å fade ut nå.

 

Anonymkode: 4d692...4fb

[AnonymBruker]

Nei, men selvsentrerte

Anonymkode: 56115...224