Tungt å være pårørende...

[AnonymBruker]

Jeg kvier meg egentlig for å skrive dette. Føler liksom jeg "baksnakker" mannen min. Men 'here it goes'.

Mannen min i over 20 år, har blitt alvorlig syk de siste 2 årene, og fått krevende behandlinger som tærer på kroppen. Han sliter med fysiske utfordringer og selvfølgelig også psykisk. 

Jeg har slitt med depresjon i mange år før dette, og har hatt mine utfordringer med det, men klart å holde hodet over vann, og fungert greit i det daglige. 

Nå kjenner jeg at jeg sliter med depresjonen mer og mer for hver dag som går. 

I denne tiden som har vært preget av min samboer sine harde behandlinger, har jeg måtte være den sterke. Usikkerheten rundt hvordan dette vil gå, tærer på og jeg er livredd for at jeg ikke klarer å være den støtten jeg skal og burde være. Jeg har måtte ty til både beroligende medisiner og sovetabeletter.

Jeg sliter med skremmende tanker om sykdom i åresvis, hjelpeløshet, å skulle kanskje miste den man er glad, og ensomhet. Jeg blir fysisk uvel til tider av alle disse tankene, og kjenner meg rastløs og til tider sint og overveldende lei meg. Jeg tenker ofte at dette klarer jeg faktisk ikke å stå i.

Er det noen der ute, som har stått I en lignende situasjon, som har noen gode råd? 

Jeg er ikke typen som spør etter hjelp fra det offentlige, eller typen til å "plage" venner med mine mørke tanker. Jeg føler jeg går i oppløsning innvendig, og ser ikke noe håp for fremtiden.... 

Anonymkode: 1723b...531

[AnonymBruker]

Mamma har vert nærmeste pårørende til pappa som fikk en alvorlig diagnsose allerede i 1995. Sykdomsforløpet har gradvis utviklet seg, og de ti siste årene før han døde var veldig tøffe. Dette har selvsagt preget meg og min søster også, og ikke minst våre barn.

Det har vert veldig tøft, og vi har rushet til sykehuset mange ganger i den tro at nå mistet vi han. Hverdagen og tankegangen har vert sterkt preget av dette og vi har ment at mamma burde få psykologhjelp for å bearbeide hele denne prosessen. 

Jeg anbefaler deg å søke profesjonell hjelp, det er viktig at du får noen utenforstående å prate med om dine tanker og følelser. 

Masse lykke til, dette er ikke noe god situasjon for noen av dere. ❤️

Anonymkode: b4c8e...2ce

[AnonymBruker]

Uff, det hørtes tøft ut for deg og din familie. 💔 Håper dere har det bedre nå. 💓

Flere sier jeg burde søke hjelp, men jeg fikk vite at det er lange ventelister for å få snakke med psykolog. Jeg fikk er telefonnummer til  psykisk helsehjelp i kommunen, men jeg får meg ikke til å ringe. 

Jeg klarer knapt snakke om det. Jeg bryter bare ut i gråt når noen spør litt mer inngående hvordan jeg har det oppi det hele. 

Jeg har fått flere brosjyrer om støtte for pårørende, men min generelle psykiske helse "stikker litt kjepper i hjulene" når det kommer til å ta mot til seg å ta kontakt.  Dette er virkelig et mareritt jeg ikke klarer å våkne fra.... 

 

Anonymkode: 1723b...531

[AnonymBruker]

Ta kontakt med foreningen som er aktuell for din manns sykdom, f.eks. Kreftforeningen. Kanskje de har et tilbud for pårørende? Noen diagnoser har også gode interessegrupper på Facebook e.l.

Anonymkode: 5af72...7c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Uff, det hørtes tøft ut for deg og din familie. 💔 Håper dere har det bedre nå. 💓

Flere sier jeg burde søke hjelp, men jeg fikk vite at det er lange ventelister for å få snakke med psykolog. Jeg fikk er telefonnummer til  psykisk helsehjelp i kommunen, men jeg får meg ikke til å ringe. 

Jeg klarer knapt snakke om det. Jeg bryter bare ut i gråt når noen spør litt mer inngående hvordan jeg har det oppi det hele. 

Jeg har fått flere brosjyrer om støtte for pårørende, men min generelle psykiske helse "stikker litt kjepper i hjulene" når det kommer til å ta mot til seg å ta kontakt.  Dette er virkelig et mareritt jeg ikke klarer å våkne fra.... 

 

Anonymkode: 1723b...531

Det høres utrolig vondt ut💔 Har du noen som kan hjelpe deg å ta kontakt f.eks. ved å ringe for deg? Finnes det mailadresse du kan kontakte dem på?

Eller har jeg sett at det er en chattetjeneste på mentalhelse.no, kanskje de kan hjelpe.

Anonymkode: f089a...2fe

[AnonymBruker]

Jeg tror alle kommuner har et pårørendetilbud. Sjekk det opp. 

Anonymkode: 10cf0...157

[AnonymBruker]

Psykiatrisk sykepleier i kommunen? 

Anonymkode: 5af72...7c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg kvier meg egentlig for å skrive dette. Føler liksom jeg "baksnakker" mannen min. Men 'here it goes'.

Mannen min i over 20 år, har blitt alvorlig syk de siste 2 årene, og fått krevende behandlinger som tærer på kroppen. Han sliter med fysiske utfordringer og selvfølgelig også psykisk. 

Jeg har slitt med depresjon i mange år før dette, og har hatt mine utfordringer med det, men klart å holde hodet over vann, og fungert greit i det daglige. 

Nå kjenner jeg at jeg sliter med depresjonen mer og mer for hver dag som går. 

I denne tiden som har vært preget av min samboer sine harde behandlinger, har jeg måtte være den sterke. Usikkerheten rundt hvordan dette vil gå, tærer på og jeg er livredd for at jeg ikke klarer å være den støtten jeg skal og burde være. Jeg har måtte ty til både beroligende medisiner og sovetabeletter.

Jeg sliter med skremmende tanker om sykdom i åresvis, hjelpeløshet, å skulle kanskje miste den man er glad, og ensomhet. Jeg blir fysisk uvel til tider av alle disse tankene, og kjenner meg rastløs og til tider sint og overveldende lei meg. Jeg tenker ofte at dette klarer jeg faktisk ikke å stå i.

Er det noen der ute, som har stått I en lignende situasjon, som har noen gode råd? 

Jeg er ikke typen som spør etter hjelp fra det offentlige, eller typen til å "plage" venner med mine mørke tanker. Jeg føler jeg går i oppløsning innvendig, og ser ikke noe håp for fremtiden.... 

Anonymkode: 1723b...531

Kjære ts

Jeg har nylig vært gjennom alvorlig sykdom hos min avdøde samboer, og det siste året ble tøft da både jeg og han møtte veggen.

Til tross for hans alvorlige diagnose var det ikke noe hjelp å få, da sykehuset ikke kunne tilby psykolog på grunn av ressursmangel, og jeg ble heller ikke prioritert på DPS da jeg "kun" var pårørende til mann med uhelbredelig kreft.

Jeg ringte Kreftforeningen flere ganger og snakket med de når det var som verst, og var medlem i en facebookgruppe for "pårørende til kreftpasienter", der vi kunne skrive om vår frustrasjon.

Hvis du får tilbud om hjelp så ta imot, uansett hva det er.🙏

 

Anonymkode: 46d25...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ta kontakt med foreningen som er aktuell for din manns sykdom, f.eks. Kreftforeningen. Kanskje de har et tilbud for pårørende? Noen diagnoser har også gode interessegrupper på Facebook e.l.

Anonymkode: 5af72...7c9

TS her.

Det er kreft der er snakk om, og jeg har fått noen brosjyrer med meg hjem, men allikevel har jeg er sånn sperre inni meg som sier at 'dette handler ikke om deg.' 

Jeg føler alt bli kaldt og veldig forretningsmessig når det kommer til hjelp fra det offentlige.  

Men hvis det er noen som har erfaringer om det motsatte, så burde jeg kanskje gi det en sjans. 

 

Anonymkode: 1723b...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Det høres utrolig vondt ut💔 Har du noen som kan hjelpe deg å ta kontakt f.eks. ved å ringe for deg? Finnes det mailadresse du kan kontakte dem på?

Eller har jeg sett at det er en chattetjeneste på mentalhelse.no, kanskje de kan hjelpe.

Anonymkode: f089a...2fe

TS her. 

Jeg har liten familie, som har sitt å slite med. Derfor vil jeg nødig legge mer bekymringer på dem. Så jeg prøver å være den sterke utad. 

Men én chattetjeneste kunne kanskje vært en ide.

Anonymkode: 1723b...531

[-venter-]

Et alternativ kan være sjelesorg hos en prest. Man trenger ikke være aktiv i en menighet for å få dette. Prester er utdannet til å snakke med mennesker i sorg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Kjære ts

Jeg har nylig vært gjennom alvorlig sykdom hos min avdøde samboer, og det siste året ble tøft da både jeg og han møtte veggen.

Til tross for hans alvorlige diagnose var det ikke noe hjelp å få, da sykehuset ikke kunne tilby psykolog på grunn av ressursmangel, og jeg ble heller ikke prioritert på DPS da jeg "kun" var pårørende til mann med uhelbredelig kreft.

Jeg ringte Kreftforeningen flere ganger og snakket med de når det var som verst, og var medlem i en facebookgruppe for "pårørende til kreftpasienter", der vi kunne skrive om vår frustrasjon.

Hvis du får tilbud om hjelp så ta imot, uansett hva det er.🙏

 

Anonymkode: 46d25...4d6

TS her.

Jeg føler så med deg med det du har stått I, og tapet av din samboer.❤

Min mann har også kreft, dog ikke uhelbredelig. Men alt er veldig usikkert, og han sitter igjen med mange plager etter behandlinger. Forferdelig å se at den du er glad i har det så vondt og vanskelig, og ikke kunne gjøre noe for å hjelpe. Jeg har aldri i mitt liv følt med så maktesløs. Men det trenger jeg ikke å forklare deg. Du vet sikkert alt for godt hvordan det føles.... 

En facebook-gruppe høres jo fint ut. Men tanken på at folk kan se mine innlegg med fullt navn, skremmer meg litt. Men det er kanskje vert et forsøk. 

Anonymkode: 1723b...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Psykiatrisk sykepleier i kommunen? 

Anonymkode: 5af72...7c9

TS her.

Takk for råd. Vi har hatt kontakt med en sykepleier, men mer rettet mot mannen min. Selvfølgelig kan jeg også snakke med ham (sykepleieren), men jeg vil ikke åpne meg om alle disse mørke tankene foran mannen min. 

Kommunens psykiske helsevesen har lange ventetider, har jeg fått vite. 

Anonymkode: 1723b...531

[AnonymBruker]

Har du snakket om det med fastlegen din? Den kan ofte være til hjelp og kan også henvise videre. Prester er også vant til å snakke med mennesker i sorg, og trenger ikke å være spesielt troende for å oppsøke slik hjelp.

Jeg står i samme situasjon som deg, men her er det nylig oppdaget. Mye usikkerhet for fremtiden, og føles så overveldende innimellom. Forøvrig mistet jeg moren min for noen år siden, og da hjalp det litt å snakke med både lege og prest.

Anonymkode: 4893a...a49

[AnonymBruker]

TS her igjen. 

Tusen takk for gode råd. 

Jeg ser nå at jeg avslår nesten hvert eneste forslag, og det er ikke meningen. Jeg setter pris på hver og en av dem. ❤️

Jeg skal prøve å ta meg tid til å sjekke noen av alternativene her, for noe må jeg gjøre. 

Takk igjen. 

Anonymkode: 1723b...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har du snakket om det med fastlegen din? Den kan ofte være til hjelp og kan også henvise videre. Prester er også vant til å snakke med mennesker i sorg, og trenger ikke å være spesielt troende for å oppsøke slik hjelp.

Jeg står i samme situasjon som deg, men her er det nylig oppdaget. Mye usikkerhet for fremtiden, og føles så overveldende innimellom. Forøvrig mistet jeg moren min for noen år siden, og da hjalp det litt å snakke med både lege og prest.

Anonymkode: 4893a...a49

Ja, jeg har snakket med legen min. Det var han som ga meg beroligende medisiner og noe å sove på. Han er veldig forståelsesfull, men sa at dessverre er det lang ventetid for å få hjelp av psykolog. Jeg fikk en nummer til en hjelpetelefon i kommunen. 

Prest er ikke et dumt alternativ, selv om jeg ikke har noen tilknytning til den lokale kirken. 

Jeg føler virkelig for deg og det du og det du står i også. Jeg håper du får den hjelpen du trenger for å stå i det. Ønsker deg alt det beste. ❤️

Anonymkode: 1723b...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

TS her.

Det er kreft der er snakk om, og jeg har fått noen brosjyrer med meg hjem, men allikevel har jeg er sånn sperre inni meg som sier at 'dette handler ikke om deg.' 

Jeg føler alt bli kaldt og veldig forretningsmessig når det kommer til hjelp fra det offentlige.  

Men hvis det er noen som har erfaringer om det motsatte, så burde jeg kanskje gi det en sjans. 

 

Anonymkode: 1723b...531

 Jeg har vært pårørende til nærmeste med uhelbredelig kreft flere ganger. Bla foreldre, søsken og barn. Nå er har min ektefelle også uhelbredelig kreft. Jeg har taklet slike perioder greit, men nå som ektefellen min er syk merker jeg ekstra at det røyner på. Og jeg kjenner meg neste traumatisert av disse erfaringene. Når noen sier; «du har vært uten en vinternatt før» blir jeg nesten provosert, som om man blir vant til sorg og tap.

Mange tanker man ikke kan dele som pårørende. Men tre plasser klarer jeg å nøste opp og får god samtaleterapi, og det er gjennom kreftkoordinatoren i kommunen, Den norske sanitetsforening har også pårørende tilbud som virkelig monnet. Der fikk jeg samtale med psykiatrisk sykepleier en gang i uka så lenge jeg hadde behov, og ikke minst…..min bestevenninne. Et godt vennskap gir og tar og stundene rundt bålet med henne er gull!

Du trenger å dele mørke tanker med noen nå som du skal være sterk. Så regner jeg med at du har fått god støtte fra din mann tidligere i dine perioder med sykdom. 
Jeg har heldigvis ikke tanker som fører til bitterhet. Urettferdighet har jeg plassert der det hører hjemme og skjønt at utdelingen av både gener og tilfeldigheter rammer ulikt. Ønsker deg alt godt❤️
 

Anonymkode: 69559...3f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

TS her.

Jeg føler så med deg med det du har stått I, og tapet av din samboer.❤

Min mann har også kreft, dog ikke uhelbredelig. Men alt er veldig usikkert, og han sitter igjen med mange plager etter behandlinger. Forferdelig å se at den du er glad i har det så vondt og vanskelig, og ikke kunne gjøre noe for å hjelpe. Jeg har aldri i mitt liv følt med så maktesløs. Men det trenger jeg ikke å forklare deg. Du vet sikkert alt for godt hvordan det føles.... 

En facebook-gruppe høres jo fint ut. Men tanken på at folk kan se mine innlegg med fullt navn, skremmer meg litt. Men det er kanskje vert et forsøk. 

Anonymkode: 1723b...531

I Facebook gruppen jeg er medlem i, kan man være anonym eller man kan skrive under fullt navn.

Den heter "Pårørende til kreftpasienter"

Anonymkode: 46d25...4d6

[AnonymBruker]

Jeg har vært pårørende som mor til et barn med aggressiv hjernesvulst, og det en helt enorm påkjenning. Og så er det alle senskadene, så det er år med store bekymringer. Først for om barnet ville overleve, så frykten for tilbakefall og vissheten om at barnet aldri ville bli som før pga skaden svulsten gjorde i hjernen.

Det som hjalp meg, var å snakke med gode venner (selv om de ikke hadde opplevd noe lignende, var det god støtte både i å snakke om situasjonen og snakke om helt andre ting), snakke med kreftkoordinator, snakke litt med psykolog på sykehuset, trene, være i naturen, bruke tid på hobbyer. Jeg hadde også noen timer hos en privat psykolog, som hjalp, men det ble dyrt, så det ble kun en kort periode. Det jeg har tenkt på etterpå, var at jeg burde bedt om flere timer med psykologen på sykehuset. Jeg er ikke en person som liker å be om hjelp, så hvis det ikke tilbys meg rett oppi hendene, oppsøker jeg det ikke. Men det burde jeg gjort. Kanskje tilbudet er annerledes for foreldre til syke barn enn når man har en syk partner, men jeg har skjønt at jeg kunne fått flere samtaler hvis jeg hadde bedt om det. Men tenkte liksom at jeg klarte meg bra etter forholdene. Men egentlig hadde jeg det jo helt forderdelig. Og vanskelig fortsatt, noen år etterpå, men litt lettere er det. Eller, det går i faser. For min del har også jobben vært viktig, å holde det gående der selv om jeg har hatt perioder hvor jeg har vært langt nede og lurt på om det ville gå. Men jeg har en jobb jeg trives i og med et godt sosialt miljø, det betyr mye.

Anonymkode: 73e4d...6be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg har vært pårørende som mor til et barn med aggressiv hjernesvulst, og det en helt enorm påkjenning. Og så er det alle senskadene, så det er år med store bekymringer. Først for om barnet ville overleve, så frykten for tilbakefall og vissheten om at barnet aldri ville bli som før pga skaden svulsten gjorde i hjernen.

Det som hjalp meg, var å snakke med gode venner (selv om de ikke hadde opplevd noe lignende, var det god støtte både i å snakke om situasjonen og snakke om helt andre ting), snakke med kreftkoordinator, snakke litt med psykolog på sykehuset, trene, være i naturen, bruke tid på hobbyer. Jeg hadde også noen timer hos en privat psykolog, som hjalp, men det ble dyrt, så det ble kun en kort periode. Det jeg har tenkt på etterpå, var at jeg burde bedt om flere timer med psykologen på sykehuset. Jeg er ikke en person som liker å be om hjelp, så hvis det ikke tilbys meg rett oppi hendene, oppsøker jeg det ikke. Men det burde jeg gjort. Kanskje tilbudet er annerledes for foreldre til syke barn enn når man har en syk partner, men jeg har skjønt at jeg kunne fått flere samtaler hvis jeg hadde bedt om det. Men tenkte liksom at jeg klarte meg bra etter forholdene. Men egentlig hadde jeg det jo helt forderdelig. Og vanskelig fortsatt, noen år etterpå, men litt lettere er det. Eller, det går i faser. For min del har også jobben vært viktig, å holde det gående der selv om jeg har hatt perioder hvor jeg har vært langt nede og lurt på om det ville gå. Men jeg har en jobb jeg trives i og med et godt sosialt miljø, det betyr mye.

Anonymkode: 73e4d...6be

TS her.

Huff, så forferdelig å høre. Det må være en forelders mareritt. Mine tanker går til deg og det du har, og sikkert fremdeles går gjennom. ❤️

Jeg kjenner meg igjen med frykten om han vil overleve, få tilbakefall, og eventuelle senskader osv. Frykten er altoppslukende, og jeg blir fysisk uvel av tankene. 

Jeg kjenner meg også godt igjen med det å ikke like å be om hjelp. Kreftkordinatoren vi har, har sagt flere ganger at han er der for meg også, men jeg klarer ikke åpne meg for ham. Jeg er kanskje redd for å bryte sammen. Redd for å vise hvor langt nede jeg er. Og ikke minst redd for at mannen min skal skjønne hvor hardt det er for meg, og føle seg som en belastning fordi han er syk. Jeg føler at jeg  bare må bite tennene sammen, og være den sterke, slik han har vært for meg tidligere. Så tillater jeg meg å bryte sammen når jeg er alene. 

Jeg har prøvd å finne på litt lystbetonte ting. Men så fort jeg kommer hjem, kommer virkeligheten som et slag midt i fleisen. Men det er vel bedre å ha en fin time eller to innimellom, enn å ikke ha det i det hele tatt. 

Takk for at du delte din historie og dine erfaringer. 

Anonymkode: 1723b...531