Avslutte forhold når man har barn

[AnonymBruker]

Hei.

jeg frykter langt innlegg. Jeg frykter for å poste noe her, da det er langt fra noe jeg har gjort tidligere, men føler meg desperat og ensom, og trenger noen å skrive/dele dette med.

Min samboer og jeg har vært sammen i 9 år. Mye lidenskap, men også diskusjoner og krangling fra tidlig i forholdet. Samtidig har vi vært enormt glade i hverandre, til tross for vonde kranglinger, så vi har alltid endt tilbake til hverandre. Fra tidlig av merket jeg at når vi kranglet, var det på en annen måte enn forhold jeg tidligere var vant til. Stygge ord ble brukt (av han), og ofte trusler om at han ville gå, og at jeg ikke var en god kjæreste som forsto.

Spol fremover, og vi sitter nå med 3 barn sammen. 3 tette, hvor de to siste ikke var planlagt. Da jeg ble gravid 3 gang, var han fast bestemt på abort, mens jeg ville beholde. Vi gikk i samtaler/veiledning i den forbindelse, da dette var sårt og tungt for oss begge to. Vi (jeg?) valgte å beholde. Jeg ble deprimert under svangerskap pga lite støtte fra partner, og sorg over at han ikke ønsket det samme som meg. Jeg følte meg ikke støttet. På den andre kanten følte han det likt, og fortalte at han aldri ville tilgi meg for at vi gikk videre med svangerskapet.

Spol frem 4 år, og vi sitter her nå, dypt ulykkelige begge to. Det er et betent forhold, det føles destruktivt og tungt. Samboer har aldri kommet seg over situasjonen, og han er deprimert i følge han selv. Kommer med utsagn som at det ikke er noe vits i å leve, jeg har ødelagt livet hans, jeg er det verste menneske som har eksistert. Jeg er en dårlig kjæreste, jeg er en psykopat. Han sier at han gleder seg til at jeg kommer ut av livet hans, ofte utsagn som «hold kjeften din kjærring» «jævla hore» osv. Når han drikker så blir han mer ufin i språket. Sist gang endte det med at han slo meg. Aldri før eller siden.

I tillegg opplever jeg han som kort i lunta både mot meg og barna, og jeg kjenner at jeg bruker hele dagen på å dempe konflikt. Der vi er i dag opplever jeg enten høy konflikt/lav konflikt. Men vi er ikke kjærester. Vi sover på hvert vårt rom, og har ikke sex. Jeg er ensom og trist. Vi har forsøkt Familievernkontoret, men han har en jobb som gjør det vanskelig å prioritere slike ting. I tillegg er både han og jeg reflektert og rolig når man har det på avstand, men når en krangel oppstår virker det som alle vonde følelser tar overhånd, og det blir vanskelig for han å ikke si sårende ord og utsagn.

Oppi alt har vi våre nydelige barn som jeg setter høyest over alt. Så her er det som gjør alt så vanskelig. Årsak til at jeg ikke går er jo pga dem. Ikke fordi jeg tror de lever lykkelig i et forhold hvor foreldrene er så ulykkelige, men fordi jeg er så økonomisk svak i forhold til han. I tillegg har vi et hus som ikke er helt i orden, og jeg er redd vi går økonomisk tapende ut av et salg per nå. Jeg har også lyst til å ta master for å sikre meg bedre økonomisk i fremtiden, men det går ikke som alenemamma.

 

Hører jo at når jeg skriver så fremstår dette IKKE bra. Jeg venter meg tilbakemelding på at dette ikke er bra for barna. Så jeg skal gå. Jeg bare sliter med å finne veien ut, om noen forstår. Jeg sliter med å ta et endelig valg. Så kanskje dette gir meg noen tanker, refleksjoner eller en vekker i situasjonen. For når man står midt i den, er det ikke så enkelt å se utveien selv..

Anonymkode: 4b8bf...692

[AnonymBruker]

Du har fått tre barn uten å tenke på hvordan du skal klare deg økonomisk alene, hvis det skulle bli slutt. 

Barn har absolutt ikke godt av å leve i et så destruktivt hjem. Gjør det beste for dem og gå fra mannen. 

Har du ikke økonomi til å ha barna. 50%så kanskje han kan ha dem litt mer. Da får du mulighet til å utdanne deg på deltid.. 

Anonymkode: 391ae...0fc

[AnonymBruker]

Hvordan er mannen din som far, spesielt ovenfor yngste barnet som ikke var ønsket fra hans side? Hvis jeg var deg ville jeg tenkt gjennom hva som skjer med barna etter dere har gått fra hverandre. Skal han ha samvær? Kan du være trygg på at han tar vare på barna hvis han er alene med dem? Å være i et dårlig og destruktivt forhold er ille. Men jeg vil nesten tørre å påstå at det er enda verre å sende barna sine avgårde til en person man overhodet ikke stoler på. Kan du sende barna til han annehver uke uten å være redd for barnas sikkerhet? 

Anonymkode: 69349...435

[AnonymBruker]

Huffameg.. Jeg forstår at det er vanskelig. Jeg forstår at det er tøft. Ikke bare fremstår det som ikke bra - det er ikke bra. Verken for deg, barna eller han. 

Det er så enkelt å si - du må gå nå. For ja du bør det. Men jeg har full forståelse for at det ikke er så enkelt som å pakke sakene sine og flytte. 

Jeg ville skaffet meg en profesjonell til å snakke med. Til å sortere tanker, til å resonnere terrenget og finne veien ut slik at du får gjort det på best mulig måte, men før det går for langt. Gjerne også parterapi - ikke for å fikse et ødelagt forhold - men for å legge en grunnmur for tiden videre. Uavhengig av hva og hvordan du gjør det så må du forholde deg til denne mannen resten av livet - på godt og vondt. Jo bedre grunnarbeid man får langt, jo større sjanse for at du vil lykkes med et videre samarbeid. 

Har du familie som kan hjelpe deg? 

Du vil med tiden kunne ta utdanning. Deltid eller annet. Det finnes løsninger. Det er ikke helsvart i enden av veien.  Barna vokser til. 

 

Anonymkode: 5f265...aaa

[AnonymBruker]

Så vondt ❤️
Hvor langt unna er du å ta master? 
2 år, 5 år? 
Vanskelig å råde deg til noe. Om det er mulig, og om ikke barna er skadelidende - så kanskje forsøke å skape en egen trygg boble mitt i det hele. Men ikke hvis du og barna får sår og skader på sjelen. Da ville jeg dratt, til tross for økonomien. Slik han holder på med å kalle deg for stygge ting, skylde på deg og til og med slå deg, er det IKKE noen unnskyldning for. Helt uavhengig av om du valgte å beholde barnet eller ikke. 
 

Anonymkode: 4b0ce...954

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du har fått tre barn uten å tenke på hvordan du skal klare deg økonomisk alene, hvis det skulle bli slutt. 

Barn har absolutt ikke godt av å leve i et så destruktivt hjem. Gjør det beste for dem og gå fra mannen. 

Har du ikke økonomi til å ha barna. 50%så kanskje han kan ha dem litt mer. Da får du mulighet til å utdanne deg på deltid.. 

Anonymkode: 391ae...0fc

Hei. Ja, vi hadde et relativt trygt forhold før barn. Iallfall ikke så ille som det er nå. Jeg har utdanning ja, 4. år høyskoleutdanning. Har en fast jobb, og et yrke som gjør meg sikret jobb uansett. Bare økonomisk stor endring da jeg ikke har millionlønn, slik min samboer har. Ergo har vi utgifter, hus osv som jeg ikke har sjans til å sitte med alene

Anonymkode: 4b8bf...692

[AnonymBruker]

Jeg forstår veldig godt hvordan du har det. Når man leser det fra utsiden så er det lett å tenke at dette er toksisk og ikke bra for noen av dere. Særlig ikke deg og barna. Det er lett å si at dere blir lykkeligere alle sammen så fort du drar. Problemet er at man har barn som man ønsker å skåne. Man har drømmen om alt som kan bli om man bare klarer å komme seg gjennom det. Og ikke minst minnene om det som har vært. Realiteten er nok dessverre den at uansett hvor mye han elsker barna nå, så hater han livet han har blitt tvunget inn i. Han vil nok aldri tilgi deg for at du har tvunget han til å måtte leve livet med ansvar for 3 barn. Men sånn er livet. Du har neppe forgrepet deg på han. Som voksen mann så må man ta ansvar for sine handlinger, men i hans hode har nok du skyld i dette. Vil det endre seg tror du? Sikkert ikke. så spørsmålet er om hva som er sunnest for deg, din mann og dine barn. De lærer hvordan man skal behandle andre av å se på hvordan dere behandler hverandre. De lærer hva man kan godta fra andre mennesker av å se på dere.

Jeg tror du vet hva de fleste vil anbefale deg å gjøre. Men vit at det blir tøft med 3 barn. Det betyr ikke at det ikke kan gjøres! Ønsker deg lykke til uansett hvilke vei du tar.

Anonymkode: d3da2...559

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei. Ja, vi hadde et relativt trygt forhold før barn. Iallfall ikke så ille som det er nå. Jeg har utdanning ja, 4. år høyskoleutdanning. Har en fast jobb, og et yrke som gjør meg sikret jobb uansett. Bare økonomisk stor endring da jeg ikke har millionlønn, slik min samboer har. Ergo har vi utgifter, hus osv som jeg ikke har sjans til å sitte med alene

Anonymkode: 4b8bf...692

Det vil bli en omveltning absolutt. Men det går over, det går seg til med nye rutiner og vaner. Det vil ta litt tid, men jeg er 100% sikker på at det vil være verdt det for både voksne og barn når ingen av dere har det bra slik det er nå ❤️ 

 

Anonymkode: 5f265...aaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvordan er mannen din som far, spesielt ovenfor yngste barnet som ikke var ønsket fra hans side? Hvis jeg var deg ville jeg tenkt gjennom hva som skjer med barna etter dere har gått fra hverandre. Skal han ha samvær? Kan du være trygg på at han tar vare på barna hvis han er alene med dem? Å være i et dårlig og destruktivt forhold er ille. Men jeg vil nesten tørre å påstå at det er enda verre å sende barna sine avgårde til en person man overhodet ikke stoler på. Kan du sende barna til han annehver uke uten å være redd for barnas sikkerhet? 

Anonymkode: 69349...435

Hei. Han er både kjærlig og leken med de, vet de er veldig glade i han, og at han er viktig i deres liv. Samtidig kan han ha et sinne ovenfor dem hvor jeg kjenne jeg stivner til. At de skal oppføre seg, hvis ikke rett på rommet. Kan ta de hardt i armen, mens han tar de på rommet sitt. Jeg støtter ikke dette, og kjenner at vi har totalt ulik foreldrestil når det kommer til dette. I tillegg er det lite som skal til for at han hever stemmen, roper. Spesielt om morgenen når det er ekstra stress. Dette er noe han sier at han ønsker å jobbe med, fordi han ikke ønsker å være den utgaven. Samtidig gjør han det igjen, akkurat som alt som var pratet om når han er rolig er glemt. Som å skru på en bryter. Jeg synes han er for sint, og at det er lite som skal til for at han blir sint. Tror han er så strekt at han ikke har noe ekstra å gå på.

Men samtidig har jeg reflektert om at han blir mer tålmodig og tåler mer ovenfor barna, hvis jeg ikke er der. Trolig er jeg årsak til at han er ulykkelig, og at det blir bedre hvis vi skiller lag. Han kommer garantert til å finne seg ny partner relativt raskt, og mulig det blir bedre hvis han er sammen med noen som møter og forstår han bedre enn jeg klarer? Men det blir utrolig tøft, og også noe som holder meg tilbake. Helt sprøtt og sykt å tenke på å oppleve livet til barna bare 50 % av livet deres. 

Anonymkode: 4b8bf...692

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Huffameg.. Jeg forstår at det er vanskelig. Jeg forstår at det er tøft. Ikke bare fremstår det som ikke bra - det er ikke bra. Verken for deg, barna eller han. 

Det er så enkelt å si - du må gå nå. For ja du bør det. Men jeg har full forståelse for at det ikke er så enkelt som å pakke sakene sine og flytte. 

Jeg ville skaffet meg en profesjonell til å snakke med. Til å sortere tanker, til å resonnere terrenget og finne veien ut slik at du får gjort det på best mulig måte, men før det går for langt. Gjerne også parterapi - ikke for å fikse et ødelagt forhold - men for å legge en grunnmur for tiden videre. Uavhengig av hva og hvordan du gjør det så må du forholde deg til denne mannen resten av livet - på godt og vondt. Jo bedre grunnarbeid man får langt, jo større sjanse for at du vil lykkes med et videre samarbeid. 

Har du familie som kan hjelpe deg? 

Du vil med tiden kunne ta utdanning. Deltid eller annet. Det finnes løsninger. Det er ikke helsvart i enden av veien.  Barna vokser til. 

 

Anonymkode: 5f265...aaa

Takk for råd. Ja, jeg har vurdert å ta kontakt med psykolog.

Det rare i dette er at vi tross alt er glade i hverandre, og jeg unner han faktisk kun å være lykkelig. Jeg anser han som en del av familien, og det tror jeg at jeg gjør også videre. Jeg har egentlig også tro på at han ønsker det samme for meg. Bare at vi to nå har gått så utrolig fast i et vondt mønster, og får frem det verste i hverandre begge to. Så det fortærer oss på hver vår kant, hvis du skjønner.

Tror det som gjør at vi begge to fortsatt er i forholdet er håper og troa på at det kan bli bedre etterhvert. Samtidig så er livet nå, og vi har virkelig forsøkt det vi begge makter i 5 år. Så når er nok, nok. Når skal man bare rive plasteret og si, okei, nå har vi stått i dette over så lang tid at det ødelegger oss begge og det går utover barna. Sliter sånn med å si og gjøre det endelig…

Anonymkode: 4b8bf...692

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hei. Ja, vi hadde et relativt trygt forhold før barn. Iallfall ikke så ille som det er nå. Jeg har utdanning ja, 4. år høyskoleutdanning. Har en fast jobb, og et yrke som gjør meg sikret jobb uansett. Bare økonomisk stor endring da jeg ikke har millionlønn, slik min samboer har. Ergo har vi utgifter, hus osv som jeg ikke har sjans til å sitte med alene

Anonymkode: 4b8bf...692

Du må komme deg ut for det er ikke Sundt for noen av dere. Forstår det er vanskelig, men tenk på barna. Noen ganger er det faktisk best å være skilsmissebarn. 

Men gjør barna en tjeneste å bo så nærme hverandre som mulig. Prøv å samarbeide så godt som mulig, kanskje det blir lettere når dere flytter fra hverandre. 

Hvis du får bedre lønn av å ta en master så burde du få gjennomført det, det er for fremtiden til deg og barna. Ja det blir nok et mareritt, kan du få dekt utdallese igjennom jobben? 

Anonymkode: 391ae...0fc

[Veivalg]

Begynn med å få oversikt over økonomien din. Sett opp hvem som eier hva av de dyre tingene og verdien på dem (salgsverdi hvis de kan/skal selges). Som samboere spiller det faktisk en rolle hvem som har betalt for hva.

Deretter, sett opp et budsjett. Få innsyn i alle kostnader dere har til mat, barnepass, klær osv. Resten er hva du kan bruke på å bo. Ring banken din og spør hva du kan få i lån.

Hvis han tjener mer enn deg, vil han måtte betale barnebidrag. Hvor mye avhenger av hvordan dere fordeler barna og hvor mye dere tjener, hvis dere deler likt må han fortsatt betale bidrag. I tillegg får man litt mer barnetrygd når det er to hjem.

Stram inn ditt forbruk og begynn å spare, hardt. Som samboer sitter du igjen med alle sparepengene selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg forstår veldig godt hvordan du har det. Når man leser det fra utsiden så er det lett å tenke at dette er toksisk og ikke bra for noen av dere. Særlig ikke deg og barna. Det er lett å si at dere blir lykkeligere alle sammen så fort du drar. Problemet er at man har barn som man ønsker å skåne. Man har drømmen om alt som kan bli om man bare klarer å komme seg gjennom det. Og ikke minst minnene om det som har vært. Realiteten er nok dessverre den at uansett hvor mye han elsker barna nå, så hater han livet han har blitt tvunget inn i. Han vil nok aldri tilgi deg for at du har tvunget han til å måtte leve livet med ansvar for 3 barn. Men sånn er livet. Du har neppe forgrepet deg på han. Som voksen mann så må man ta ansvar for sine handlinger, men i hans hode har nok du skyld i dette. Vil det endre seg tror du? Sikkert ikke. så spørsmålet er om hva som er sunnest for deg, din mann og dine barn. De lærer hvordan man skal behandle andre av å se på hvordan dere behandler hverandre. De lærer hva man kan godta fra andre mennesker av å se på dere.

Jeg tror du vet hva de fleste vil anbefale deg å gjøre. Men vit at det blir tøft med 3 barn. Det betyr ikke at det ikke kan gjøres! Ønsker deg lykke til uansett hvilke vei du tar.

Anonymkode: d3da2...559

Oi, dette svaret traff utrolig mye.. Tusen takk!

Jeg tror begge føler seg litt låst til situasjonen nettopp på bakgrunn av alt du skriver her. Jeg har heldigvis familie, gode venner, og en fast jobb. Men må kanskje leie, etter å ha eid selv siden jeg var 21 år. Jeg er sikker på at jeg hadde greid hverdagen med oss 4, bare fordi det måtte jeg ha klart, og vi hadde funnet ny hverdag og nye løsninger. 
 

Føles nesten mer utmattende og være i vakuum uten å klare å ta et valg, og være i dette destruktive forholdet..

Anonymkode: 4b8bf...692

[AnonymBruker]

Mye på en gang her. Først og fremst en god klem til deg som står opp i dette kaoset ❤️ 

Vet du grunnen til at han ikke ønsket barn nr 3, når det først var et faktum? Er han like glad i og engasjert i barn nr 3 som de to eldste? 

Høres ut som dere har dannet dere noen spor og mønster dere går og trakker i. Lite tilgivelse og raushet mellom dere. Da får driten samle seg opp og stanken blir uutholdelig. 

Synes forøvrig det høres ut som at mannen din kanskje har en personlighetsforstyrrelse eller noe grums fra barndommen som forårsaker denne tilknytningsstilen han viser ovenfor deg. Det er nok ikke du spesifikt som trigger dette i han. Men en intim relasjon som må være tuftet på respekt og tillit om det skal blomstre.

Begge deler er noe han sliter med. Mest sannsynlig så vet ikke han at dette er noe han har å stri med. Men er heller komfortabel med ytre forklaringer enn å se innover og undre seg over egne mekanismer. 

Hadde vært spennende å jobbe med mannen din og dere som par. 

Men var det virkelig godt nok før barn?

Det er forøvrig en grunn til at du valgte å blibsammen med en mann med nettopp denne fungeringen og karaktertrekk. Ikke dumt å utforske den årsaken for din egen del før du gir deg ikast med ny partner. 

Nissen blir som regel med på lasset, dessverre. 

Anonymkode: 0d24c...a3c

[Irak]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Hei. Ja, vi hadde et relativt trygt forhold før barn. Iallfall ikke så ille som det er nå. Jeg har utdanning ja, 4. år høyskoleutdanning. Har en fast jobb, og et yrke som gjør meg sikret jobb uansett. Bare økonomisk stor endring da jeg ikke har millionlønn, slik min samboer har. Ergo har vi utgifter, hus osv som jeg ikke har sjans til å sitte med alene

Anonymkode: 4b8bf...692

Penger er ikke alt..

Om han ødelegger deg psykisk så er du ikke i stand til å ta vare på barna dine, og hva gjør du da? ...

Mange kan ende som uføre og slite med pstd, for dem blir så ødelagte av å være i et destruktivt forhold. 

Er du villig til å ta den sjansen?

Barna dine kommer til å trenge deg mye framover tror jeg...

Han her har jeg ingen tro på kommer til å endre seg...Velger du å bli, så tilsier erfaring at det kan bli verre....

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei. Han er både kjærlig og leken med de, vet de er veldig glade i han, og at han er viktig i deres liv. Samtidig kan han ha et sinne ovenfor dem hvor jeg kjenne jeg stivner til. At de skal oppføre seg, hvis ikke rett på rommet. Kan ta de hardt i armen, mens han tar de på rommet sitt. Jeg støtter ikke dette, og kjenner at vi har totalt ulik foreldrestil når det kommer til dette. I tillegg er det lite som skal til for at han hever stemmen, roper. Spesielt om morgenen når det er ekstra stress. Dette er noe han sier at han ønsker å jobbe med, fordi han ikke ønsker å være den utgaven. Samtidig gjør han det igjen, akkurat som alt som var pratet om når han er rolig er glemt. Som å skru på en bryter. Jeg synes han er for sint, og at det er lite som skal til for at han blir sint. Tror han er så strekt at han ikke har noe ekstra å gå på.

Men samtidig har jeg reflektert om at han blir mer tålmodig og tåler mer ovenfor barna, hvis jeg ikke er der. Trolig er jeg årsak til at han er ulykkelig, og at det blir bedre hvis vi skiller lag. Han kommer garantert til å finne seg ny partner relativt raskt, og mulig det blir bedre hvis han er sammen med noen som møter og forstår han bedre enn jeg klarer? Men det blir utrolig tøft, og også noe som holder meg tilbake. Helt sprøtt og sykt å tenke på å oppleve livet til barna bare 50 % av livet deres. 

Anonymkode: 4b8bf...692

Jeg har vært i en situasjon som kan likne mye på din. Jeg var i et ekstremt dårlig forhold med en mann som til tider ikke var grei i det hele tatt. Alt føltes håpløst, og det tok tid før jeg turte å si at jeg ville gå. Til slutt flyttet vi fra hverandre, og jeg var ganske optimistisk for fremtiden. Nå etter fire år sitter jeg annehver helg og er kjempebekymret for barna som er på samvær. Jeg blir jevnlig trakkasert og truet på sms, og livet er egentlig ganske kjipt. Hadde jeg kunne valgt om igjen hadde jeg valgt å bli i forholdet. Ikke fordi jeg savner eksen eller fordi forholdet kunne vært reddet. Men fordi det er helt grusomt å sende barna sine avgårde til en uforutsigbar far med sinneproblemer. Mitt råd til deg er å tenke deg VELDIG nøye om før du velger å gå. Det kan helt klart være at alle får det bedre hvis dere går fra hverandre. Men det kan også bli enda verre enn det er nå. Jeg ønsker deg hvertfall lykke til uansett hva du velger å gjøre. 

Anonymkode: 69349...435

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mye på en gang her. Først og fremst en god klem til deg som står opp i dette kaoset ❤️ 

Vet du grunnen til at han ikke ønsket barn nr 3, når det først var et faktum? Er han like glad i og engasjert i barn nr 3 som de to eldste? 

Høres ut som dere har dannet dere noen spor og mønster dere går og trakker i. Lite tilgivelse og raushet mellom dere. Da får driten samle seg opp og stanken blir uutholdelig. 

Synes forøvrig det høres ut som at mannen din kanskje har en personlighetsforstyrrelse eller noe grums fra barndommen som forårsaker denne tilknytningsstilen han viser ovenfor deg. Det er nok ikke du spesifikt som trigger dette i han. Men en intim relasjon som må være tuftet på respekt og tillit om det skal blomstre.

Begge deler er noe han sliter med. Mest sannsynlig så vet ikke han at dette er noe han har å stri med. Men er heller komfortabel med ytre forklaringer enn å se innover og undre seg over egne mekanismer. 

Hadde vært spennende å jobbe med mannen din og dere som par. 

Men var det virkelig godt nok før barn?

Det er forøvrig en grunn til at du valgte å blibsammen med en mann med nettopp denne fungeringen og karaktertrekk. Ikke dumt å utforske den årsaken for din egen del før du gir deg ikast med ny partner. 

Nissen blir som regel med på lasset, dessverre. 

Anonymkode: 0d24c...a3c

Takk.

Du tar skremmende mye på kornet her, vil tro du har en god del erfaring knyttet til dette ☺️

Helt enig i at det er et spor og et mønster, men som du sier var det nok spor av mønsteret også årene før vi fikk barn. Jeg forsto aldri hvorfor kranglende vi hadde var så vonde, og jeg satt ofte med en følelse av at jeg var forvirret og at jeg hadde gjort noe «feil». På den tiden var jeg nesten desperat opptatt av at han ikke skulle forlate meg, og det trigget nok noen gamle spor i meg som gjorde at jeg var engstelig for avvisning/bli forlatt. 
Samboer min er noe jeg tidligere tenkte på som et «løvetannbarn», hvor hans oppvekst av vært preget av mye avvisning, usikkerhet og turbulens. Min oppvekst har vært nokså normal, men med noen spor, slik som at jeg ofte fikk høre at mine følelser var dramatiske, eller ofte følte meg bagatellisert. Ergo, tror jeg at det er det jeg sitter igjen med nå. Jeg tar ikke mine egne følelse alvorlige, vil heller hjelpe alle andre men er ikke så snill og god mot meg selv. Mot meg selv har jeg enorme forventninger og krav til hva som er godt nok. Min samboer har på lik linje også frykt for avvisning og høye krav. Så vårt reaksjonsmønster kan enkelte ganger være like, at vi trigger hverandre opp. Hadde jeg gjort livet på nytt, spolt tilbake ville jeg aldri fått barn med han jeg er med nå. Jeg tenker jeg skulle gått mye før, da de første varsellampene lyste. Det handler like mye om hvordan vi da også eskalerte hverandre opp, ikke roer hverandre ned..

Uansett, så tror jeg jo at hans barndom og avvisning har trigget en del følelser i han som han ikke er klar over. Jeg er helt overbevist om at han ikke ser seg selv, hva han påfører av stress/ubehag på oss ila dagen, jeg vet at han ofte enten skylder på meg eller ytre faktorer.

Når det gjelder vår yngste sønn er han like glad i han, men en del strengere. De to andre er jenter. Jeg har gått inn i en beskyttelsesmodus ovenfor yngste, mens samboer føler jeg motsatt er strengere.

I alle år har vi pratet og kommunisert, og jeg mener vi er ganske reflekterte begge to. Det er bare at det blir bare prat, men ingen endring på atferd. Det gjør meg motløs. Han har ingen tiltro til psykolog, og mener det ikke blir bedre. Da peker han tilbake på at jeg gikk til psykolog en periode, og det ble ikke bedre mellom oss til tross for det. Jeg tenker at det på samtidighet til, da det er et par, dobbelt opp.

Hvis jeg ender med å gå, så tror jeg at jeg må jobbe mer med min selvhevdelse, og destruktivitet. 

Anonymkode: 4b8bf...692

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg har vært i en situasjon som kan likne mye på din. Jeg var i et ekstremt dårlig forhold med en mann som til tider ikke var grei i det hele tatt. Alt føltes håpløst, og det tok tid før jeg turte å si at jeg ville gå. Til slutt flyttet vi fra hverandre, og jeg var ganske optimistisk for fremtiden. Nå etter fire år sitter jeg annehver helg og er kjempebekymret for barna som er på samvær. Jeg blir jevnlig trakkasert og truet på sms, og livet er egentlig ganske kjipt. Hadde jeg kunne valgt om igjen hadde jeg valgt å bli i forholdet. Ikke fordi jeg savner eksen eller fordi forholdet kunne vært reddet. Men fordi det er helt grusomt å sende barna sine avgårde til en uforutsigbar far med sinneproblemer. Mitt råd til deg er å tenke deg VELDIG nøye om før du velger å gå. Det kan helt klart være at alle får det bedre hvis dere går fra hverandre. Men det kan også bli enda verre enn det er nå. Jeg ønsker deg hvertfall lykke til uansett hva du velger å gjøre. 

Anonymkode: 69349...435

Så vondt å høre 🩷

Har vanskeligheter med å se for meg at han skulle trakassere meg på SMS, men jeg vil jo tro at jeg også kommer til å sitte med noen tanker om du har nå. I tillegg har jeg tenkt mye på hvordan det blir når de blir ungdommer, og han ikke bare kan løfte de på soverommet med makt. Hva da? De kommer, og er ment for å teste foreldrene, spesielt i ungdomstiden. «Tåler du meg? Liker du meg? Er jeg god nok?» Jeg ser jo for meg at slike situasjoner kan komme ut av kontroll, hvis det er vanskelig å holde kontroll over at en 3-åring ikke vil spise middag liksom. 

Jeg kjenner meg igjen med følelsen du hadde. Uansett utvei føles det litt håpløst. Ikke godt å bli værende, ikke godt å dra. Sitter i saksa..

Anonymkode: 4b8bf...692

[AnonymBruker]

Du skriver at du har familie og venner. Bor disse i nærheten?

En venninne av meg flyttet for en periode hjem til sine foreldre. De hadde en kjellerleilighet som hun og to barn fikk disponere, og til en symbolsk sum (slik at hun fikk ordnet seg hus etter hvert). Foreldrene hennes hjalp henne også en god del med barna (henting og bringing, laget middager og lignende), slik at det ikke ble en altfor tøff overgang.

Jeg vet ikke om dette er en mulighet for deg og barna i en periode. Da får du tid til å komme deg litt ovenpå, og spare til en ok bolig. Kanskje du kan få hjelp mens du videreutdanner deg.

Det er viktig at du og mannen din får snakket skikkelig om dette. Dere må jo forsøke å holde sammen til en viss grad på grunn av barna. Når barna blir større vil dette gradvis bli mindre. Det er ikke sånn at man skal møtes regelmessig resten av livet, slik som en skrev, det er jo mens barna er små at man må ha en del omgang med hverandre.

Anonymkode: 4af20...a8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei. Ja, vi hadde et relativt trygt forhold før barn. Iallfall ikke så ille som det er nå. Jeg har utdanning ja, 4. år høyskoleutdanning. Har en fast jobb, og et yrke som gjør meg sikret jobb uansett. Bare økonomisk stor endring da jeg ikke har millionlønn, slik min samboer har. Ergo har vi utgifter, hus osv som jeg ikke har sjans til å sitte med alene

Anonymkode: 4b8bf...692

Om han tjener mer enn deg så skal han betale barnebidrag. Det gjelder også om dere ender opp med 50/50. Selv om det blir trangere økonomisk så bør dere kunne klare dere greit.

Barn blir mye mer skadet av å ha to ulykkelige foreldre og høre faren kalle moren for stygge ting, enn å ha to hjem med to (på sikt) lykkelige foreldre. Normalt ville jeg sagt at man skal prøve alt før man splitter opp, men deres forhold virker overhodet ikke sunt for hverken deg eller barna. Og om man er bekymret for om barna har det bra på samvær hos den andre forelderen så er det ting man kan få hjelp til å følge opp feks av barnevernet. Ta opp alle bekymringer med familievernkontoret så kan de gi deg gode råd.❤️

Anonymkode: bffd7...8da