Sammarbeider mor og far om oppdragelsen?

[AnonymBruker]

Og ta den andre i forsvar forann barna? Eller er det alltid en som må være den "slemme" og prøve å oppdra barna alene? Mens den andre bare sitter stille hver gang og ungdommen slenger med leppa, salige ord og annet uten at feks far gjør eller sier noe? Eller feks verre enn det, er enig med barna og går i angrep på mor?

Feks mor sier til barna, det er mat om 10min, kom opp å spis da.10mi går og man gjentar beskjeden, no er det mat , kom å spis!  Venter en stund til, går inn i stuen(barnet er komt opp men er no begynt å spille på mobilen istedenfor å sette seg til bordet), maten er på bordet vi skal spise no, legg vekk skjermen og kom å spis med oss.Unhdommen blir sur og banner.

Far sitter der som vanlig og sier ingenting, bare ver meg sitte meg ned, roe meg ned og la han komme når han kommer.

Vi har en regler at vi spiser middag sammen og ingen skjerm med bordet. Dette virker alltid når far er vekkreist på jobb, eller ikke er hjemme. Men når han er her, testes litt mer grenser. Det er utrolig slitsomt, jeg er tålmodig, snakker rolig og er ikke sur. Men ja ikke lett å ikke bli sur når far tar den tonen og verre mot meg(eller klikker på meg og ber meg holde kjeft..).

Dette var bare ett eksempel, det fins andre eksempler som jeg ikke legger ut her.

Har tenkt tanken på å gå, er så utrolig sliten av å dra ett lass alene hele tiden. Jeg gjør det meste av husarbeid ,middager og følger opp barna. Er det for mye å be om at far skal stå ved min side , at vi skal være ett team? De er ikke sånn når han er vekke.  Og jeg kjenner jeg lengter til neste jobbreise om 1uke. 

Han sier og at barna må bidra mer hjemme, ja jeg er enig, men det hjelper lite når han ikke følger det  opp eller at han ikke løfter en hånd selv for å gjøre noe hjemme! 

Tenker at det er normalt å være uenige om ting, men at vi kan diskutere det uten barna, men at det er viktig vi står sammen forann de! Og ihvertfall ikke "disser" den andre og driter i det!

Hvordan gjør dere det?

Anonymkode: b6c28...be4

[Brunello]

Vi samarbeider om det meste, og har også i det alt vesentlige samme verdigrunnlag og tilnærming til oppdragelsen.

Ved å lese kvinneguiden, har jeg registrert at veldig mange ikke har det slik.

[AnonymBruker]

Brunello skrev (1 minutt siden):

Vi samarbeider om det meste, og har også i det alt vesentlige samme verdigrunnlag og tilnærming til oppdragelsen.

Ved å lese kvinneguiden, har jeg registrert at veldig mange ikke har det slik.

Takk for svar. 

Trodde vi hadde like grunnlag, men i det store og det hele er det alltid jeg som må være den "slemme" ulven og da "rotter" han seg sammen mot meg og blir ganske så frekk og!

Anonymkode: b6c28...be4

[AnonymBruker]

Vi samarbeider om oppdragelsen av barna ja. Vi har jo fått barn sammen, er en familie enhet, 2 foreldre med like mye ansvar. 

Vi snakket mye om slikt før vi fikk barn. Ja vi er fremdeles uenig av og til, men de uenighetene diskuteres ikke i barnas tilstedeværelse. Av og til bestemmer den ene noe annet enn hva den andre ville gjort, men det handler ikke om å ikke samarbeide, det handler om ulik oppfatning av den gjeldene saken. Så samkjørt 100% er ganske vanskelig. Men vi har de grunnleggende tingene fastsatt, regler, rutiner, forventinger etc. Resten er et samspill som utvikler seg hele barnas oppvekst og barndom. 

Anonymkode: b83c2...9a6

[Granskudd]

Vi samarbeider om det aller aller meste. Vi er enige om at vi ikke gjør noe som helst om ikke vi er enige oss i mellom og villige til å stå i eventuelle konsekvenser/ubehag. Dette gjør også at vi automatisk støtter hverandre fordi vi alltid er enige om grunnleggende prinsipper og hva det er vi jobber med og på hvilken måte. Det hender selvsagt at vi går på en smell eller er uenige om små ting, for eksempel om en er spesielt irritert en dag og kommer med en unødvendig krass kommentar kan den andre si for eksempel "det jeg tror mamma/pappa prøver å si er....". 

Om vi ikke hadde vært enige om ting og kommunisert på den måten vi gjør hadde jeg ikke orket å ha omsorg i samme hus. 

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Enig at det er greit å være uenige av og til, men at vi da må ta det uten barna til stede! Noe han ikke klarer! Så lei!

Det går så fint uten han, kanskje det bare er lettere å gi opp å forsøke å være en familie når man alltid må kjempe imot..

Anonymkode: b6c28...be4