Vokse opp med psykisk syke foreldre på 80-tallet.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er født og oppvokst på 80-tallet og hadde det ikke så lett hjemme. 
Min mor sleit mye med angst og depresjon. Hun havnet også gjentatte ganger i psykose og var innlagt på psykiatrisk. Min far gikk inn i en sorg over ar mamma var syk og fikk selv psykiske problemer av dette. 
 

Jeg husker ikke så mye annet enn små glimt. F.eks at mamma gynger frem og tilbake, frem og tilbake på en stol med tomt blikk. At hun til tider var hysterisk, gråt mye. Jeg husker at jeg besøkte henne på psykiatrisk og hun hadde strikket en genser til meg som hadde et helt merkelig mønster. Jeg husker at hun lå på gulvet og ba gud hente henne. Og jeg husker hvor redd jeg var for at noe skulle skje med henne. Jeg fulgte henne ut når hun skulle hente posten i flere år fordi jeg var redd noe skulle skje med henne på veien.

Jeg husker også pappa som plutselig fikk illebefinnende, tok seg til brystet og falt på gulvet. Jeg trodde han døde foran øynene på meg. Ambulansen kom og det viste seg at det bare var et angst anfall. 
 

Jeg husker hvor rotete og skittent huset var mens mamma var innlagt. Og at jeg ofte måtte lage middag til pappa selv om jeg bare var 9 år. Jeg husker vi fikk besøk av noen som kommenterte hvor forferdelig det så ut hjemme og skammen jeg følte fordi jeg hadde prøvd å holde det rent. 

Nå er jeg over 40 år og har slitt så mye psykisk i mine voksne år. Jeg har gått til psykologer, psykiatere og går også på angst reduserende medisiner. 
 

Er det noen andre som har vokst opp med psykisk syke foreldre? Har det gått bra med dere?  Er barndommen min nok til å evnt. få traumer av? Jeg sliter så mye med skam! Skam over å ikke få til livet slik alle andre gjør. 
 

Ønsker gjerne å høre andres erfaringer…

Anonymkode: 6aa64...1aa

[AnonymBruker]

❤️ Stor virtuell klem 

Oppvokst på 80 tallet jeg og, med en mor som fikk fødselspsykose med meg som utviklet seg til schizofreni, hun fikk den diagnosen da jeg var 6-7. Jeg er yngst i en søskenflokk på 4. 

Om det du har opplevd er nok til å få traumer av ønsker ikke jeg å uttale meg om da jeg synes en bør få slike diagnoser av fagpersoner som kan utrede. Men på generelt grunnlag er en utrygg barndom og utrygge omsorgspersoner i barndom en av mange grunner til traumer.

Jeg var veldig glad i min mor og hadde et godt forhold til hun så lenge hun levde men det er klart at jeg har opplevd ambivalens ang min relasjon til hun. Hun ble veldig dårlig etter min far dro da det ble for mye for han, når jeg var 15. Før det gjekk det i en syklus hvor hun var frisk så ble hun sykere og sykere før hun ble innlagt på psykiatrisk hvor vi kom å besøkte hun, før hun ble frisk og kom hjem, så var hun frisk før hun ble syk igjen.

Det som knakk meg var mer de seksuelle overgrepene jeg opplevde fra min svoger fra jeg var 7 til 14. Jeg begynte å ruse meg, men tok vgs og læretid samtidig. Så ble jeg skikkelig deprimert, forsøkte å ta mitt eget liv. Ble innlagt på samme psykiatriske sykehus som min mor hadde vært innlagt på. Og var innlagt i 2 år. Så tok jeg høyere utdanning, ruste meg ganske mye igjennom det men fullførte med bravur. Så fulgte 7 år med nonstop drikking. Og bunnen kom i 2019. Da tilbrakte jeg 1 år på rehab, og det er det aller beste jeg har gjort for meg selv igjennom livet mitt. Da vsr jeg voksen nok til å gjøre en skikkelig tøff jobb med meg selv. Jeg har vært edru siden og fullført utdanning i erfaringskonsulenter innen psykisk helse og rusarbeid. Jobber på en arbeidsplass hvor jeg virkelig får brukt både min fagkompetanse og min livserfaring. Å jeg trenger ikke skjule det. Og det er en gøy og fruktbar arbeidshverdag jeg har nå. Hvor jeg kan være til hjelp for andre og det er så gøy å se når andre også knekker koden i deres liv.

Jeg går enda i terapi ( har den samme terapeuten som jeg fikk da jeg søkte hjelp for rus i 2019, som også var min referanse jeg brukte da jeg søkte på skole), jeg har enda "bagasje",  men jeg har også samboer, hund, en fantastisk jobb og et rikt liv.

Jeg kan fortsatt ta meg i å tenke på barndommen, hvor rotete den var (både metaforisk og rent reelt da min mor var akkurat av samme karakter som din mor med roting), og jeg skjønner at en del av de dårlige valgene mine har dype røtter til en utrygg barndom. Men oppi det hele ser jeg også en mor som gjorde det aller beste hun kunne med de ressursene hun selv hadde. Hun var psykisk syk og det var vondt men mammaen min bak sykdommen var fantastisk og jeg ville valgt hun som mor igjen fremfor noen andre om jeg kunne. Men jeg forstår også at psykisk sykdom i familie er beintøft ❤️

Anonymkode: df54d...1ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

❤️ Stor virtuell klem 

Oppvokst på 80 tallet jeg og, med en mor som fikk fødselspsykose med meg som utviklet seg til schizofreni, hun fikk den diagnosen da jeg var 6-7. Jeg er yngst i en søskenflokk på 4. 

Om det du har opplevd er nok til å få traumer av ønsker ikke jeg å uttale meg om da jeg synes en bør få slike diagnoser av fagpersoner som kan utrede. Men på generelt grunnlag er en utrygg barndom og utrygge omsorgspersoner i barndom en av mange grunner til traumer.

Jeg var veldig glad i min mor og hadde et godt forhold til hun så lenge hun levde men det er klart at jeg har opplevd ambivalens ang min relasjon til hun. Hun ble veldig dårlig etter min far dro da det ble for mye for han, når jeg var 15. Før det gjekk det i en syklus hvor hun var frisk så ble hun sykere og sykere før hun ble innlagt på psykiatrisk hvor vi kom å besøkte hun, før hun ble frisk og kom hjem, så var hun frisk før hun ble syk igjen.

Det som knakk meg var mer de seksuelle overgrepene jeg opplevde fra min svoger fra jeg var 7 til 14. Jeg begynte å ruse meg, men tok vgs og læretid samtidig. Så ble jeg skikkelig deprimert, forsøkte å ta mitt eget liv. Ble innlagt på samme psykiatriske sykehus som min mor hadde vært innlagt på. Og var innlagt i 2 år. Så tok jeg høyere utdanning, ruste meg ganske mye igjennom det men fullførte med bravur. Så fulgte 7 år med nonstop drikking. Og bunnen kom i 2019. Da tilbrakte jeg 1 år på rehab, og det er det aller beste jeg har gjort for meg selv igjennom livet mitt. Da vsr jeg voksen nok til å gjøre en skikkelig tøff jobb med meg selv. Jeg har vært edru siden og fullført utdanning i erfaringskonsulenter innen psykisk helse og rusarbeid. Jobber på en arbeidsplass hvor jeg virkelig får brukt både min fagkompetanse og min livserfaring. Å jeg trenger ikke skjule det. Og det er en gøy og fruktbar arbeidshverdag jeg har nå. Hvor jeg kan være til hjelp for andre og det er så gøy å se når andre også knekker koden i deres liv.

Jeg går enda i terapi ( har den samme terapeuten som jeg fikk da jeg søkte hjelp for rus i 2019, som også var min referanse jeg brukte da jeg søkte på skole), jeg har enda "bagasje",  men jeg har også samboer, hund, en fantastisk jobb og et rikt liv.

Jeg kan fortsatt ta meg i å tenke på barndommen, hvor rotete den var (både metaforisk og rent reelt da min mor var akkurat av samme karakter som din mor med roting), og jeg skjønner at en del av de dårlige valgene mine har dype røtter til en utrygg barndom. Men oppi det hele ser jeg også en mor som gjorde det aller beste hun kunne med de ressursene hun selv hadde. Hun var psykisk syk og det var vondt men mammaen min bak sykdommen var fantastisk og jeg ville valgt hun som mor igjen fremfor noen andre om jeg kunne. Men jeg forstår også at psykisk sykdom i familie er beintøft ❤️

Anonymkode: df54d...1ca

Trist å lese alt du har gått gjennom.
Utrolig og fantastisk at du har klart å lappe sammen livet ditt så bra!

Mine dager går litt i bølger. Jeg har hatt en god periode lenge nå, men så plutselig har jeg blitt verre igjen. Og jeg aner liksom ikke hvorfor. Tar meg selv i å ofte tenke på barndommen, selv om jeg prøver å legge det vekk.

Jeg har et fantastisk fohold til min mor i dag. Jeg vet hun var syk og overhodet ikke skyld i noe av det som skjedde i barndommen. Jeg er også glad for at jeg har den mamman jeg har.

 Tusen takk for svar.

TS

Anonymkode: 6aa64...1aa

[AnonymBruker]

Ja. 
 

Psykopat til far og narsissistisk mor. En psyk og voldelig storebror som drepte kjæledyrene mine og som også var voldelig. 
 

Mye vold, forsømmelse, overgrep. Ble ofte overlatt til meg selv hjemme mens de var hos venner og drakk på sene kvelder. 
 

Er ufør, fysiske mén etter vold. Har selv store barn nå, og det var tøft å innse hvor stygge de var mot meg som lita da jeg hele livet trodde det var min feil… Har fortsatt store vansker med å gå på kino pga ble stengt inne og å ha fremmede nært meg. Jeg ble en motsatt forelder fra hvordan mine var, selvopptatte som de var… De har det fint men klandrer meg fortsatt om noe går de galt samt all sykdom de har er min skyld om det så er kneslitasje. 

 

Anonymkode: 2e2bd...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei. Jeg er født og oppvokst på 80-tallet og hadde det ikke så lett hjemme. 
Min mor sleit mye med angst og depresjon. Hun havnet også gjentatte ganger i psykose og var innlagt på psykiatrisk. Min far gikk inn i en sorg over ar mamma var syk og fikk selv psykiske problemer av dette. 
 

Jeg husker ikke så mye annet enn små glimt. F.eks at mamma gynger frem og tilbake, frem og tilbake på en stol med tomt blikk. At hun til tider var hysterisk, gråt mye. Jeg husker at jeg besøkte henne på psykiatrisk og hun hadde strikket en genser til meg som hadde et helt merkelig mønster. Jeg husker at hun lå på gulvet og ba gud hente henne. Og jeg husker hvor redd jeg var for at noe skulle skje med henne. Jeg fulgte henne ut når hun skulle hente posten i flere år fordi jeg var redd noe skulle skje med henne på veien.

Jeg husker også pappa som plutselig fikk illebefinnende, tok seg til brystet og falt på gulvet. Jeg trodde han døde foran øynene på meg. Ambulansen kom og det viste seg at det bare var et angst anfall. 
 

Jeg husker hvor rotete og skittent huset var mens mamma var innlagt. Og at jeg ofte måtte lage middag til pappa selv om jeg bare var 9 år. Jeg husker vi fikk besøk av noen som kommenterte hvor forferdelig det så ut hjemme og skammen jeg følte fordi jeg hadde prøvd å holde det rent. 

Nå er jeg over 40 år og har slitt så mye psykisk i mine voksne år. Jeg har gått til psykologer, psykiatere og går også på angst reduserende medisiner. 
 

Er det noen andre som har vokst opp med psykisk syke foreldre? Har det gått bra med dere?  Er barndommen min nok til å evnt. få traumer av? Jeg sliter så mye med skam! Skam over å ikke få til livet slik alle andre gjør. 
 

Ønsker gjerne å høre andres erfaringer…

Anonymkode: 6aa64...1aa

Jeg har objektivt sett hatt det lettere enn deg. Min mor fungerte utad og var flink å holde fasaden. Hun lagde hjemmelaget mat, holdt huset, festet ikke som de andre alenemødrene der vi bodde, samarbeidet med far og både jeg og mitt søsken var greie unger.

Men, min mor var sterkt traumatisert, og dette kom selvsagt til uttrykk hjemme. Hun var ekstremt ustabil i humøret, ekstreme sinneanfall og mye skam-ergo ingenting skulle snakkes om.

Jeg vet ikke hva som har skjedd, husker som du veldig lite. Jeg fikk barn tidlig (tilfeldig) og det tror jeg reddet meg. Det våknet et slags "ansvarsgen" i meg. Og da jeg ble alene med dem fikk jeg ikke tid å tenke på noe annet.

Det har vært veldig vanskelig, men det har i hovedsak vært i kjæreste relasjoner jeg har hatt virkelig store problemer, og siden jeg var singel og alene klarte jeg meg noenlunde ok, med utdanning og jobb. Helt til jeg fikk kjæreste og samboer. Da kom tilknytningsproblemene til syne og jeg ble intet giftig forhold alt for lenge, traumer aksjonene fra tenårene kom tilbake. Jeg endte opp ufør, med ptsd  og disorganisert tilknytningsforstyrrelse.

Det er 3 år siden uføre vedtaket, jeg håpte det skulle gi meg ro til å jobbe med meg selv, ønsker sterkt å komme tilbake til arbeidslivet, men er ikke kommet lengre enn at jeg har kontroll på døgnrytmen.

All usikkerheten og angsten knyttet til mine foreldre har siste to årene "smittet" over og spredd seg til andre relasjoner som venner og egne barn. Vært mye isolasjon da absolutt alt ved kjente og nære mennesker trigger meg og jeg føler jeg løper sikk sakk for å  holde de hver og en relasjon vedlike.

Det er ensomt og slitsomt, og jeg greier ikke leve med dette, for meg er det ikke et alternativ å ikke bli bedre, men hvordan vet jeg ikke og den fortvilelsen er grusom 

Anonymkode: fd184...353

[AnonymBruker]

Hørte nettopp et uttrykk jeg synes passer fint her 

Traumer er ikke det du har opplevd, det er arret som er traume. En og samme hendelse kan gi soldat A alvorlig ptsd, mens soldat B "rister" det av seg. To søsken, vokst opp under samme kor som forteller samme historie kan ha vist forskjellige skader, eller minimale for ene og alvorlige for det andre.

Derfor kan du aldri sammenligne deg og " nedvurdere" problemer dine fordi andre har hatt verre. 

Jeg fant tidlig forsvars teknikker som "funket", min bror gjorde ikke. Han ble rusavhengig tidlig, jeg var "flink". Han er likevel bedre enn meg på mange ting i tette relasjoner. Jeg har feks lært meg å " ikke trenge noe fra andre", dvs trøst, emosjonell støtte, noen å lene seg til, høres ikke ille ut, men det er det. Jeg har fobi mot omsorg, det er fryktelig vondt og gjør det "umulig" å søke hjelp fra nettverk når jeg virkelig trenger det. 

Anonymkode: fd184...353

[AnonymBruker]

Vokste også opp med en psykisk syk mor. Hun slet med angst, depresjon, og ocd som gikk utover både meg og faren min. Opplevde mye vold, både fysisk og psykisk, fra begge foreldre. Er dessverre ufør i dag og kjenner som du på skam over å ikke ha fått til livet slik de jeg vokste opp med har gjort. Det selv om jeg vet jeg har hatt et annet utgangspunkt enn hva de har hatt.

Anonymkode: bc57a...7f7

[AnonymBruker]

Ja, en far. Det gikk til helvete. Han tok bare livet sitt og vi fikk ingen oppfølging. Klar deg selv, liksom. Hele greia var svært traumatisk for meg, men jeg har det heldigvis bra i dag, takket være at jeg fikk behandling til slutt. 

Anonymkode: e1eb2...8df

[AnonymBruker]

Ja, en mor med ubehandlet depresjon og veldige humørsvingninger og en narsissistisk far. Husker godt at jeg hele tiden gikk på tå og hev fordi jeg aldri visste når neste raseriutbrudd kom. Min mor var veldig kald følelsesmessig og kunne sitte og fortelle meg hvor stygg jeg var, hvor mye dummere jeg var enn andre barn og hvor mye hun skammer seg over meg. Utad holdt de en fin fasade og var vi noen plass så var de så kjærlige og omsorgsfulle - det snudde umiddelbart så snart vi kom i bilen på vei hjem. Har tilbrakt mang en kveld ute i skogen fordi min far hadde raserianfall og jeg ikke turte å gå hjem. Han drap katten som vi hadde og sparket/slo hunden. Men utad var vi en kjernefamilie🙈

Anonymkode: 8050c...6f2