Har alle en fase i fødselen der det kjennes ut som at man skal dø?

[AnonymBruker]

Jeg har født to ganger, med epidural, men de skrur ned epiduralen på slutten (gjorde de hvertfall hos meg). Tror det er fordi man skal kjenne riene og klare å presse bedre. 
  Og begge gangene når barnet har vært sånn nesten ute, når det er like før jeg får ut hodet har det føltes helt uutholdelig, med første bare presset jeg alt jeg klarte, tror ikke det var så bra fordi jeg fikk litt rift men husker jeg fikk helt panikk og tenkte at nå må det gå over. Med andre fødte jeg i en annen stilling, noe som hjalp mye, men jeg husker at jeg fikk samme uutholdelig vondt på slutten, husker jeg ba om at jeg skulle få en pause og jordmor sa nå får du ikke flere fordi riene er så tette. Men heldigvis stoppet riene i noen sekunder så jeg fikk hentet meg inn og presset alt jeg klarte på siste og så var det over. 
  Men jeg trodde aldri jeg skulle dø på ekte, jeg tenkte bare at dette er så vondt at jeg klarer ikke, men hadde jo ikke akkurat noe valg 😅

Anonymkode: b2d99...b0e

[AnonymBruker]

Med første fikk jeg helt panikk. Var dødssliten før aktiv fødsel begynte, og det var mye medisinske greier for å få fart på ting. Jeg var redd, sliten og hdde vondt. Jeg liker best å ha fred når jeg har vondt, og det var alltid noen som var borti meg eller snakket til meg. Tror begeret rant over rett og slett. DA tenkte jeg at jeg holdt på å dø, og at jeg nesten ville dø😅 så ikke noen ende på det, og var helt ute av det. Måtte få beroligende, og da sov jeg heldigvis noen timer og følte ikke på døden etter det! 

Anonymkode: 676f4...c0a

[AnonymBruker]

Nei, for jeg hadde epidural. Men før jeg fikk epiduralen hadde jeg så vondt at jeg spacet helt ut (kontinuerlige stormrier pga drypp). 
Men jeg nådde et punkt hvor jeg helt ærlig ga blaffen i om jeg levde eller døde, da det ble keisersnitt etter å ha hatt full åpning i fire timer. Jeg var helt utslitt, alt jeg ville var at barnet skulle overleve, og jeg trodde barnet var dødt. 

Anonymkode: 8d2f2...c56

[AnonymBruker]

Jeg kjente det ikke sånn ved noen av mine fødsler. Fikk både epidural og lystgass ved første, brukte bare lystgass ved andre da jeg ikke følte behov for mer. Men jeg hadde gode pauser mellom riene som gjorde at jeg fikk hentet meg inn igjen litt, og så hjalp det meg veldig å fokusere på å puste i den lystgassmaska. Spesielt fødsel to varte heller ikke så lenge (fire timer etter at vi kom inn på sykehuset og da hadde jeg allerede åtte cm åpning), stormrier eller fødsler som drar ut over flere døgn høres mye verre ut. Føler meg heldig, og glad jeg er ferdig 😅

Anonymkode: 197bc...d36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nå har jeg født to ganger. Uten epidural begge gangene. Ikke fordi jeg ikke ønsket, men fordi at jeg har rukket det.

Så over til mitt spørsmål:

Under begge fødslene har det føltes overkommelig de første cm, før det blir usannsynlig vondt og fullstendig uholdbart de siste cm. Sånn "OVERLEVER JEG DETTE"-vondt og full panikk, og "DETTE GJØR JEG ALDRI IGJEN". Altså selv om det medisinsk sett går bra, så føles det helt forferdelig mens det står på. Så går det litt tid og det legger seg et slør over fødselsopplevelsen. Klarer ikke å gjenkalle smerten, men husker den grusomme klaustrofobiske følelsen av å bli torturert uten mulighet til å unnslippe. Er dette noe som alle fødende opplever, men glemmer/bagatelliserer etterpå? Er det noe man bare må regne med under fødsel? Eller er det noen som går gjennom hele fødselen, inkludert siste del av åpningsfasen uten å synes at det har vært spesielt heftig?

Anonymkode: fd26c...000

Over hode ikke, 3 fødsler kjenner ikke igjen beskrivelsen din inder hele tatt 

Anonymkode: 1f250...0c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Over hode ikke, 3 fødsler kjenner ikke igjen beskrivelsen din inder hele tatt 

Anonymkode: 1f250...0c5

Har alltid født uten smertestillende 

Anonymkode: 1f250...0c5

[Arkana]

Jeg har født tre ganger. Under første fødsel, etter åtte timer med stormrier og før jeg fikk epidural husker jeg veldig godt at jeg lurte på om det var mulig å dø av smerte. Det føltes rett og slett som om det var så vondt at det måtte være umulig for hjernen og kroppen å klare det. De to andre fødslene var uten smertestillende og gikk mye fortere. Der hadde jeg også stormrier og de var like smertefulle, men siden det gikk fortere var det mye mer overkommelig og jeg hadde ikke samme følelse som under første. 

[AnonymBruker]

Jeg fikk en epidural som bare fungerte på høyre side, jeg fikk derfor smerter på venstre side som jeg vil tro føles tilnærmet likt å bli revet i filler. Lystgassmaska dempet nok en del, for pø et tidspunkt tror jeg de kunne hørt meg flere etasjer opp/ned. Anestesilegen kom for en ny vurdering, de satte ny epidural fordi jeg var så smertepåvirket og fødselen stoppet opp. Fikk endelig en epidural som fungerte og fødselen fortsatte fordi jeg endelig fikk puste og kroppen fikk slappe av. Men ja, jeg hadde hoppet ut av nærmeste vindu om de hadde tilbudt meg det. Jeg ba dem om å skyte meg, og at de måtte skjære ungen ut. Det var en igangsatt fødsel, og jordmor sa at den ble fryktelig tung for meg. Så neste gang håper jeg at det går i gang av seg selv og går lettere 🥴

Anonymkode: 27deb...820

[AnonymBruker]

Jeg fødte med epidural, men hadde ganske heftige rier uten pause og uten fremgang før det. Jeg ønsket ikke å dø, men jeg husker at jeg angret meg på at jeg ble gravid. Jeg ville bare at de skulle ta keisersnitt. Det var både fordi det var vondt, men også fordi ungen satt høyt oppe og jeg "aldri" fikk full åpning. Hadde jeg ikke fått epidural så tror jeg at jeg hadde ønsket å dø ja 😅.

Syns ikke det var noe traumatisk. Vil gjerne bli gravid igjen. Kommer nok til å Grue meg mer til en evt andre fødsel enn jeg gjorde til den første. For nå vet jeg mer hva jeg går til. Samtidig som at det ikke er sikkert at den blir lik. Jeg var veldig glad for epiduralen, og det gjorde det hele overkommelig. Men skal jeg føde igjen kan jo ting gå helt annerledes. Har jo hørt om fødsler der epiduralen ikke fungerte. Kan det plutselig skje meg? Eller det går så fort at jeg ikke rekker epidural? At det går fortere er jo bra, men da gjør det jo jævla vondt.

Så litt tanker har jeg jo. Men det går jo fort over etter en fødsel. 

Anonymkode: 43982...b49

[AnonymBruker]

Følte ikke jeg skulle dø, men hadde noen øyeblikk der jeg tenkte at dette går jo ikke, vi må få ut denne ungen på andre måter. 

Anonymkode: f64b3...902

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke huske at jeg trodde jeg kom til å dø, men jeg husker at jeg tenkte at nå klarer jeg ikke mer under første fødsel. At jeg bare skulle legge meg ned å gi opp. Kjenner meg veldig godt igjen i den klaustrofobiske følelsen og å være fanget i tortur som du beskriver. Den førte fødselen var igangsatt og varte lenge. Andre fødsel var en helt annen opplevelse. Den startet spontant og barnet var ute på få timer. Der nådde jeg aldri det punktet at jeg tenkte at dette går ikke lenger. 

Anonymkode: 792f8...227

[Fame]

Eneste gangen det skjedde var når lille falt i puls og sparket hardt samtidig som jeg hadde en kraftig ri. Det var så jævlig det. Ellers gikk det fint ^,^

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Nå har jeg født to ganger. Uten epidural begge gangene. Ikke fordi jeg ikke ønsket, men fordi at jeg har rukket det.

Så over til mitt spørsmål:

Under begge fødslene har det føltes overkommelig de første cm, før det blir usannsynlig vondt og fullstendig uholdbart de siste cm. Sånn "OVERLEVER JEG DETTE"-vondt og full panikk, og "DETTE GJØR JEG ALDRI IGJEN". Altså selv om det medisinsk sett går bra, så føles det helt forferdelig mens det står på. Så går det litt tid og det legger seg et slør over fødselsopplevelsen. Klarer ikke å gjenkalle smerten, men husker den grusomme klaustrofobiske følelsen av å bli torturert uten mulighet til å unnslippe. Er dette noe som alle fødende opplever, men glemmer/bagatelliserer etterpå? Er det noe man bare må regne med under fødsel? Eller er det noen som går gjennom hele fødselen, inkludert siste del av åpningsfasen uten å synes at det har vært spesielt heftig?

Anonymkode: fd26c...000

Ikke for min del, men jeg vet at jeg opplever fødsel på en annen måte enn mange andre. Jeg syns ikke at det er så vondt, selv uten smertelindring av noe slag. 2 fødsler hittil og det var ikke så vondt. 

Ved 10 cm åpning på første så gikk jeg selv fra et rom til et annet. Lå på sengen å spiste rett før presentere startet. Spurte fint om den som var med meg på fødselen kunne trykke litt under føttene mine fordi det verket litt. Var rolig og takket for meg hele veien, spurte rolig om jeg kunne holde beina mine for det følte jeg et behov for. Revnet den ene veien, opp forbi urinrøret og ble klippet andre veien. Mistet 7 dl blod og ble sydd etter de fikk ut morkaken. 

Ved andre så var det 5 dager med rier før jeg dro til sykehuset, for jeg trodde det bare var kynnere. Det var jo ikke vondt. Var til sjekk da de oppdaget at jeg hadde rier. Fra jeg kom til sykehuset og til babyen var ute gikk det 1.5t. 

Anonymkode: 0bcc5...96b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ikke for min del, men jeg vet at jeg opplever fødsel på en annen måte enn mange andre. Jeg syns ikke at det er så vondt, selv uten smertelindring av noe slag. 2 fødsler hittil og det var ikke så vondt. 

Ved 10 cm åpning på første så gikk jeg selv fra et rom til et annet. Lå på sengen å spiste rett før presentere startet. Spurte fint om den som var med meg på fødselen kunne trykke litt under føttene mine fordi det verket litt. Var rolig og takket for meg hele veien, spurte rolig om jeg kunne holde beina mine for det følte jeg et behov for. Revnet den ene veien, opp forbi urinrøret og ble klippet andre veien. Mistet 7 dl blod og ble sydd etter de fikk ut morkaken. 

Ved andre så var det 5 dager med rier før jeg dro til sykehuset, for jeg trodde det bare var kynnere. Det var jo ikke vondt. Var til sjekk da de oppdaget at jeg hadde rier. Fra jeg kom til sykehuset og til babyen var ute gikk det 1.5t. 

Anonymkode: 0bcc5...96b

Rett før pressriene*

Anonymkode: 0bcc5...96b

[Million]

Nei, den følelsen kjenner jeg ikke igjen. Kan ikke si jeg tenkte på døden eller noe sånt et eneste øyeblikk under fødselen. Eneste tanken jeg husker at jeg var fokusert på var "Nå må jeg stå på for å få denne babyen UT!"

(ingen epidural på meg)

Endret 5. juni 2024 av Million

[AnonymBruker]

Med nr 1, JA ! Jeg lå i senga, å vurderte på hvordan jeg skulle komme meg bort til vinduet for å hoppe ut. Stjernekikker, presset nedover mot tissen å rumpa var verre en selve riene, og da hadde jeg blitt satt i gang med drypp også, så var heftig. Er ting jeg ikke husker i fra fødselen pga smerter. Var også veldig langvarig. 
 

nr 2, nei. Der startet fødselen av seg selv, men sto fast på 5 cm. Fikk drypp, å da gikk det 1 1/2 time. Var egentlig rier konstant, men i mellom riene var jeg faktisk uten smerter, noe som var en ny opplevelse for meg. Hører at styrtfødsler er vondere, men det var ikke tilfellet hos meg. Selve utdrivningen var faktisk vondere med nr 2. Nr 1 ble tatt med vakum og tang, var vondt men var bedøvd. Nr 1 var uten smertelindring, så når han sto i åpningen på siste rien, så kansje akkuratt der å da var jeg i ferd med å dø 😅

Anonymkode: b45e3...387

[missLynch]

Fødte uten epidural begge gangene. Ved fødsel nr 2 trodde jeg at jeg skulle dø ja. Men heldig vis glemmer man det fort 

[Perfume]

Ja føltes sånn ut! Begge gangene egentlig, selv om jeg kun hadde siste uten noe som helst bedøvelse.. 

[klarinetta]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Nå har jeg født to ganger. Uten epidural begge gangene. Ikke fordi jeg ikke ønsket, men fordi at jeg har rukket det.

Så over til mitt spørsmål:

Under begge fødslene har det føltes overkommelig de første cm, før det blir usannsynlig vondt og fullstendig uholdbart de siste cm. Sånn "OVERLEVER JEG DETTE"-vondt og full panikk, og "DETTE GJØR JEG ALDRI IGJEN". Altså selv om det medisinsk sett går bra, så føles det helt forferdelig mens det står på. Så går det litt tid og det legger seg et slør over fødselsopplevelsen. Klarer ikke å gjenkalle smerten, men husker den grusomme klaustrofobiske følelsen av å bli torturert uten mulighet til å unnslippe. Er dette noe som alle fødende opplever, men glemmer/bagatelliserer etterpå? Er det noe man bare må regne med under fødsel? Eller er det noen som går gjennom hele fødselen, inkludert siste del av åpningsfasen uten å synes at det har vært spesielt heftig?

Anonymkode: fd26c...000

Ja. Med første ble jeg satt i gang 3 uker før tiden, altså drypp før jeg hadde modnet. Ingen epidural. Det var delvis et rent helvete. 

Full empati ❤️

Grudde meg veldig til nr 2, men der gikk alt naturlig og hun var ute på få press. Rakk ikke få panikk. ❤️

Vi har en fantastisk evne til å gå videre, hvis vi ser at vi kverner på historier i hodet som vi strengt tatt ikke trenger.

[AnonymBruker]

Alle fødsler er forskjellige, og vi takler det forskjellig.

Begge mine har vært styrtfødsler, og pressfasen har vært over på noen minutter. Åpningsfasen med begge to gikk jo åpenbart fort, og den siste halvtimen før full åpning med begge to føltes det som om kroppen min presset hvis jeg ikke holdt igjen med alt jeg hadde. Det kom tett, rakk nesten ikke å trekke pusten, og jeg husker at jeg følte at jeg ikke klarte å holde igjen på å ikke presse. Jeg følte vel at jeg jobbet mot kroppen, og ikke med den, men det var ikke ubeskrivelig vondt og en følelse av å ville dø. Mest slitsomt, og det føltes unaturlig ut.

Da det endelig var tid for å presse så var det en lettelse, og da føltes det som om kroppen og jeg var på skikkelig lag. Første var setefødsel, og halve kroppen kom ut uten stor innsats, men så hadde hun utslåtte armer. Måtte snu meg og ble klippet, men da var jeg i en boble hvor jeg ikke kjente smerte tror jeg. Husker det som veldig greit.

Nummer to kom "riktig vei", og jeg kan huske smerten av hodet i åpningen mens jeg ventet på neste rie. Det føltes som en evighet, og jeg spurte om jeg kunne få presse likevel, men ble anbefalt å vente.

Alt i alt har jeg hatt kjempefine fødsler, og hadde tatt begge om igjen om jeg kunne, men alle fødsler er ikke sånn. Første gikk fra 2 cm til baby i armene på 45 min. Med siste hadde jeg 5 cm da jeg kom inn, og hun var født 50 min senere. Det var intenst, men greit, og det hadde kanskje ikke vært like greit om jeg hadde hatt det sånn i timesvis.

Anonymkode: 46637...788