Har alle en fase i fødselen der det kjennes ut som at man skal dø?

[AnonymBruker]

Nå har jeg født to ganger. Uten epidural begge gangene. Ikke fordi jeg ikke ønsket, men fordi at jeg har rukket det.

Så over til mitt spørsmål:

Under begge fødslene har det føltes overkommelig de første cm, før det blir usannsynlig vondt og fullstendig uholdbart de siste cm. Sånn "OVERLEVER JEG DETTE"-vondt og full panikk, og "DETTE GJØR JEG ALDRI IGJEN". Altså selv om det medisinsk sett går bra, så føles det helt forferdelig mens det står på. Så går det litt tid og det legger seg et slør over fødselsopplevelsen. Klarer ikke å gjenkalle smerten, men husker den grusomme klaustrofobiske følelsen av å bli torturert uten mulighet til å unnslippe. Er dette noe som alle fødende opplever, men glemmer/bagatelliserer etterpå? Er det noe man bare må regne med under fødsel? Eller er det noen som går gjennom hele fødselen, inkludert siste del av åpningsfasen uten å synes at det har vært spesielt heftig?

Anonymkode: fd26c...000

[AnonymBruker]

*ikke har rukket epidural skulle det stå

TS

Anonymkode: fd26c...000

[missbanana]

Sånn var det for meg også🥲

[AnonymBruker]

Det er ikke noe alle opplever, fødsler er forskjellige, men du er ikke alene om det du opplevde med dine fødsler. Hadde det slik selv, spesielt siste fødsel. Med første fikk jeg etterhvert epidural som virkelig var redningen, men med andre barnet virket ikke epiduralen. Virkelig en forferdelig opplevelse å ha så sterke smerter uten noe som kunne lindre, husker jeg tenkte at det her er det faktisk ikke mulig å klare. Men man har jo ikke noe valg, ungen må ut 😅

Anonymkode: a8b6c...510

[AnonymBruker]

Hadde det i mange grusomme timer under første fødsel, men det var fordi babyen var stjernekikker. Var ikke i nærheten av det under andre fødsel, selv om den var gjort på kun tre timer.

Anonymkode: 0ea39...7a1

[Blåbærrips]

Jeg kan ikke svare for alle men jeg hadde det iallefall slik begge gangene jeg fødte vaginalt. Jeg var 100% sikker på at dette overlever jeg ikke. Tortur er rette ordet. Nå husker jeg kun følelsen av null kontroll og at jeg trodde jeg skulle dø, men ikke selve smerten

[AnonymBruker]

Jeg hadde det faktisk ikke sånn. Litt spesiell fødsel, hadde 9 cm åpning én time etter vannet gikk (ingen rier før dette), så rakk heller ikke epidural. Men likevel stoppet ting litt opp, tok mange timer fra full åpning.

Smertene var jo ganske sterke, men jeg var helt sikker på at jeg bare var i startfasen, så da jeg skjønte at det nesten var over allerede (hvertfall trodde jeg det...), så ble jeg enormt lettet og fikk skikkelig adrenalinkick tror jeg. Skikkelig sånn "jammen er det ikke verre enn dette, det.går bra!". Har hatt mye insane magesmerter tidligere i livet, og syntes ikke det nødvendigvis var verre enn de verste magesmertene jeg har hatt før (da har jeg ligget og vridd meg på gulvet, nå klarte jeg stort sett stå)

Men likevel var det jo tøft, særlig når jeg ikke fikk lov til å presse under pressriene, da husker jeg at jeg på et tidspunkt sa at jeg snart ikke orker mer. Men det var mer ment som at jeg håpet de ga opp snart og tok keisersnitt istedet, fordi jeg begynte å bli sliten og lei. Skrek aldri ukontrollert eller noe sånn. Fokuset mitt var bare på at det måtte gå bra.med ungen, var livredd siden ting ikke var helt bra underveis. 

Anonymkode: 04a72...b46

[AnonymBruker]

Hadde det ikke med nr en og tre, men absolutt med nummer to. Den varte kortere enn første fødsel, men hadde dårlig kjemi med jordmor og hadde en veldig negativ opplevelse av hele fødselen. Det gjorde at jeg nesten fikk panikk når jeg ble gravid med nr tre, måtte ha oppfølging for angsten. Gikk heldigvis ok med nr tre. 😊

Anonymkode: 739fa...829

[AnonymBruker]

Hadde det sånn begge gangene, men mer med første. Andre gangen var det ikke nytt og skremmende. Men tortur, ja. Styrtfødsel begge gangene også, så varte ikke så lenge heldigvis. Er tydeligvis veldig forskjellig hvordan man opplever det!

Anonymkode: 7463c...8d6

[Anononyma]

Du er kanskje inne på noe. Jeg tror aldri jeg kjente på noen dødsangst, men jeg presset i en time uten at noe skjedde og da var trykket så heftig og pressriene så sterke at jeg kapitulerte. Skrek etter narkose, hastesnitt, vakuum, hva som helst bare de fikk han ut NÅ! 😅

[AnonymBruker]

Nei, født 2 ganger, begge langvarige og kompliserte fødsler, men trodde aldri jeg skulle dø, selv om det føltes som endeløs tortur. På slutten ga jeg på en måte opp, i den ene fødselen sovnet jeg mellom pressriene fordi jeg var helt kake og i den andre lå jeg bare fascinert å lyttet til at legene stresset med å stabilisere meg (hastekeisersnitt etter 3 døgn med rier).

Så kanskje jeg likevel trodde det? Men var aldri redd, aksepterte at jeg «forsvant». Merkelig følelse.

Anonymkode: 4a87a...397

[AnonymBruker]

For min del er det stor forskjell på å føle (eller ønske?) at man skal dø, og det å ha veldig, veldig vondt.

Jeg har født tre ganger. Kun den første var så forferdelig smertefull at jeg hadde et dypt og inderlig ønske om å dø eller besvime. Det var en lang igangsatt fødsel, mye drypp uten at noe egentlig skjedde og jeg fikk etter hvert stormrier (rier uten pause). Etter en time med det fikk jeg epidural.

De to andre har også hatt heftige smerter, men langt unna det som var i den første fødselen, og som gjorde at jeg ville dø.

Anonymkode: b82b0...110

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke en følelse av å skulle eller ville dø. To fødsler. 

Veldig sterke rier, det minnet mer om å klamre seg fast oppe på en villhest.

Anonymkode: 29e67...4c7

[AnonymBruker]

Jeg leste meg godt opp på fødsel. Gikk på gravidyoga. Jeg hang meg ikke opp i at jeg skulle puste på en spesifikk måte, men et par teknikker hjalp meg likevel til dels under fødsel. Glad jeg hadde noe i "verktøykassen". Jeg følte egentlig at jeg kjente kroppen godt, jobbet med kroppen. Fødselen gikk relativt raskt, og jeg vet en del sier det ofte er mer smertefult. Men heldigvis forstod jeg at så tette rier og smerter betydde at det nærmet seg. Og det hjalp også å vite at det ikke var lenge igjen til full åpning. Ja, jeg hadde veldig vondt, men jeg tenkte aldri jeg skulle dø. Jobbet mye i forkant av fødsel å fokusere på at det er vondt, men ikke farlig. Og jeg prøvde å slappe av underveis. Smerter blir som regel ikke bedre av å spenne seg. Sier ikke at alle skal håndtere det på den måten, men forberedelser, tenke gjennom ulike scenario (ikke henge seg opp at ting skal skje sånn eller sånn, for det er ikke mulig å ha full kontroll), trene på avslapningsteknikker, stole på kroppen. 

Anonymkode: f17c7...b6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg leste meg godt opp på fødsel. Gikk på gravidyoga. Jeg hang meg ikke opp i at jeg skulle puste på en spesifikk måte, men et par teknikker hjalp meg likevel til dels under fødsel. Glad jeg hadde noe i "verktøykassen". Jeg følte egentlig at jeg kjente kroppen godt, jobbet med kroppen. Fødselen gikk relativt raskt, og jeg vet en del sier det ofte er mer smertefult. Men heldigvis forstod jeg at så tette rier og smerter betydde at det nærmet seg. Og det hjalp også å vite at det ikke var lenge igjen til full åpning. Ja, jeg hadde veldig vondt, men jeg tenkte aldri jeg skulle dø. Jobbet mye i forkant av fødsel å fokusere på at det er vondt, men ikke farlig. Og jeg prøvde å slappe av underveis. Smerter blir som regel ikke bedre av å spenne seg. Sier ikke at alle skal håndtere det på den måten, men forberedelser, tenke gjennom ulike scenario (ikke henge seg opp at ting skal skje sånn eller sånn, for det er ikke mulig å ha full kontroll), trene på avslapningsteknikker, stole på kroppen. 

Anonymkode: f17c7...b6a

Dette fungerte kanskje for deg. Jeg på min side ville vite minst mulig i forkant for å unngå skrekkhistorier etc. Gå inn i det med et åpent, naivt sinn fungerte veldig bra for meg! 

Forøvrig enig i det med å stole på kroppen, hadde 100% tillit til at kroppen visste og var bare med på turen. Naturlig fødsel uten smertestillende og en fin opplevelse  

Anonymkode: 41aaa...4e1

[AnonymBruker]

Bare på første fødselen.
Fødsel nr to var så lett, jordmor tok vannet, og barnet kom etter 10 min.

Anonymkode: b783c...314

[AnonymBruker]

Ja, jeg har nok følt det sånn på et tidspunkt i alle mine tre fødsler. Verst med nummer to, for da ble jeg veldig redd, mista kontroll over pusten og trodde jeg skulle dø på ordentlig. 

Anonymkode: b8e85...427

[Therealslimshady]

Nei, tror ikke at alle føler det. Syntes det var forj****g vondt her også alle 3 gangene i innspurten, men trodde aldri at jeg skulle dø. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn iallfall. Først trodde jeg at jeg skulle dø, så ønsket jeg å dø. 

Anonymkode: a4c7a...6f9

[AnonymBruker]

Jeg følte ikke at jeg skulle dø eller var redd for det. Var mer som langvarig tortur, og redsel for at jeg skulle fly på noen fordi jeg hadde så vondt 😅

Anonymkode: 4dfde...ea8