Jeg og min beste venn har fått følelser for hverandre.

[AnonymBruker]

Vi har begge to barn hver. Har vært bestevenner i 3 år nå. Vi drar på masse turer sammen med ungene i helger og i ferier, noen kvelder i ukedagene spiser vi middag eller kveldsmat sammen,  samt henger jeg og han mye sammen når vi ikke har barna. 

Barna hans prater ofte om at de skulle ønske jeg og faren deres var kjærester. Og barna dem imellom snakker om hvor kult det hadde vært å vært stesøsken. De to minste (10 og 12) vil flytte sammen og når de skal flytte ut vil de kjøpe seg bolig sammen. De er selvfølgelig for små til å forstå alt hva det innebærer, men det betyr at de leker med tanken uansett. 

Men, mine barn vil ikke at jeg skal bli kjæreste med min beste venn. De synes han er streng (sammenlignet med meg) da han forventer en god del fra dem. Han kan be dem rydde bordet, og skjer det ikke med en gang hever han stemmen til dem. De er ikke vandt til banning (jeg og dem banner aldri), og han banner en del. Han er nok ikke så pedagogisk som han selv tror han er. 

Han er en person som skal ha en forklaring på alt, og det synes de er slitsomt. For eksempel ville ene mitt barn vise han en kongle, og da måtte han fortelle hele konglas historie, fra frø til tre. Dette synes de er ganske plagsomt. 

Hvor mye skal man høre på barna når det kommer til å finne seg partner? Må barna og kjæresten være perfekt match? 

Anonymkode: fdc63...b0f

[AnonymBruker]

Hvis de syns at han er streng fordi han ber dem rydde bordet, så tenker jeg at de kan ha godt av en streng person i livet sitt. 

Nå er det jo også sånn at dere fint kan bli kjærester, uten å bli samboere og uten at han trenger å være en tilstedeværende figur i livene deres, men det virker jo som at han allerede er det, nå som dere uansett er bestevenner. Trenger det å forandre seg så mye mer, om dere blir et par? 

Anonymkode: e573f...afe

[AnonymBruker]

Kanskje bli kjærester, men være særboere en god stund? 

Anonymkode: 97c01...738

[AnonymBruker]

Skjønner de synes det er kjedelig at de må høre på hans leksjoner og banningen hans sånn du presenterer det. Forstår heller ikke hvorfor han forventer så mye av dem når dere ikke er i et forhold. Lurer også på hvorfor du vil bli sammen med han da du kun beskriver hva de nærmeste synes. Men det virker ikke som om de liker han noe særlig.

Anonymkode: 7eba2...9e2

[AnonymBruker]

Hva når du sitter i saksa og heving av stemmen blir skriking. 

Og barna har sagt takk men neitakk på forhånd.

Lykke til, du kommer nok til å ignorere barnas ønsker og flytte inn med han før sommerferien er over. 

Anonymkode: c8523...7f2

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det å be ham om å ikke banne og ikke heve stemmen så mye er helt greit.

Men barna bør jo også lære å ikke utsette slikt som å rydde bordet... at det å bidra til slike hverdagsplikter er noe man gjør uten å drøye det og skape konflikt ut av det.

Barna burde ha lært det allerede. På samme måte som mannen burde ha lært å ikke banne så mye og heve stemmen så raskt.

Men dette er et mindre problem, skal dere bli samboere så må dere to snakke om slikt på forhånd. Han kan trene på å ikke banne så mye og du kan få barna til å høre bedre etter og ikke utsette plikter. Og når dere flytter sammen kan dere sette dere ned hele familien og snakke om hvordan dere skal få det til å fungere, gi alle barna sine plikter som de skal utføre, og spesifisere det der det er nødvendig med hvor og når og hva og hvordan.

 

Anonymkode: c1e89...04d

[Loff77]

Heve stemmen for å rydde bordet snarest?? Banner og oppfarende, besserwisser

Ja ja hver sin smak

[Hulderen]

Du må gjerne bli kjæreste med ham. Men siden barna dine ikke går så godt sammen med ham, så får dere være særboere og også trappe ned tiden han er sammen med dine barn.

Ellers så fatter jeg ikke at du orker å være så mye sammen med en som banner mye. Det er lov å be ham ta hensyn og banne mindre.

[AnonymBruker]

Han hørtes ut som en lite trivelig fyr. Skjønner ikke hvorfor du bruker så mye tid med en mann som hever stemmen og bannet til barna dine, og ihvertfall ikke at du forelsker deg i det. 

Anonymkode: f3ded...f21

[AnonymBruker]

Når man leser kommentarfeltet her så skjønner man jo hvorfor dagens barn og ungdommer robuste som aspeløv, og faller helt sammen i det øyeblikket noen stiller krav til dem, og forventer noe.

Nettopp det du skriver over er oppgaven til mannen/pappaen. Menn bringer noe helt annet til bordet enn kvinner. Både i væremåte, samhandling og oppførsel. Det eksponerer barna for et større spekter av inntrykk, og gjør dem mye bedre rustet til voksenlivet. De lærer og opplever noen med synlig og kommunisert autoritet.

At du henger deg opp i den konglen viser bare at du overhode ikke forstår. Han møter barnet og interagerer. Alternativt kunne han sagt "Jaja, enda en kongle, så flott" og ungene hadde mistet all glede.

Jeg har to barn i barnehagealder, og alenemødrene er jo helt på skakke. Kommer trillende med 4-åringen i barnevogn med sutt i munnen til barnehagen. Begge ungene våre slutta med barnevogn når de lærte å gå, og den ble solgt når de slutta å sove på dagen. Natt-sutten slutta vi med første gang mor var på kurs. Mor syntes jo at hun godt kunne ha den å trøste seg med når hun skulle sove og bla bla. Men første natta vi var alene så snakka vi om det å slutte med sutt, og det ville hun prøve. Var skriking et lite kvarter og så var det ikke noe mer spørsmål om den sutten noe mer.

Men det er en digresjon.

Vær kjærester da. Regner med det er helt topp å være sammen når dere ikke har barna. Og så kan dere være litt sammen med hverandre og barna. Hvorfor endre noe?  Selvsagt litt kjedelig å være "single" på kveldene når man har ungene, men det overlever man jo. Tenker uansett at de ukene man har ungene, så er fokuset ungene, og ikke nye kjæresten.

Anonymkode: 7f54b...91e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Når man leser kommentarfeltet her så skjønner man jo hvorfor dagens barn og ungdommer robuste som aspeløv, og faller helt sammen i det øyeblikket noen stiller krav til dem, og forventer noe.

Nettopp det du skriver over er oppgaven til mannen/pappaen. Menn bringer noe helt annet til bordet enn kvinner. Både i væremåte, samhandling og oppførsel. Det eksponerer barna for et større spekter av inntrykk, og gjør dem mye bedre rustet til voksenlivet. De lærer og opplever noen med synlig og kommunisert autoritet.

At du henger deg opp i den konglen viser bare at du overhode ikke forstår. Han møter barnet og interagerer. Alternativt kunne han sagt "Jaja, enda en kongle, så flott" og ungene hadde mistet all glede.

Jeg har to barn i barnehagealder, og alenemødrene er jo helt på skakke. Kommer trillende med 4-åringen i barnevogn med sutt i munnen til barnehagen. Begge ungene våre slutta med barnevogn når de lærte å gå, og den ble solgt når de slutta å sove på dagen. Natt-sutten slutta vi med første gang mor var på kurs. Mor syntes jo at hun godt kunne ha den å trøste seg med når hun skulle sove og bla bla. Men første natta vi var alene så snakka vi om det å slutte med sutt, og det ville hun prøve. Var skriking et lite kvarter og så var det ikke noe mer spørsmål om den sutten noe mer.

Men det er en digresjon.

Vær kjærester da. Regner med det er helt topp å være sammen når dere ikke har barna. Og så kan dere være litt sammen med hverandre og barna. Hvorfor endre noe?  Selvsagt litt kjedelig å være "single" på kveldene når man har ungene, men det overlever man jo. Tenker uansett at de ukene man har ungene, så er fokuset ungene, og ikke nye kjæresten.

Anonymkode: 7f54b...91e

Han hever stemmen og banner til barna hennes, snart gjør han det med henne og. Ser hva du skriver, men det må da være en mellomting

Anonymkode: 41898...94f

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Når man leser kommentarfeltet her så skjønner man jo hvorfor dagens barn og ungdommer robuste som aspeløv, og faller helt sammen i det øyeblikket noen stiller krav til dem, og forventer noe.

Nettopp det du skriver over er oppgaven til mannen/pappaen. Menn bringer noe helt annet til bordet enn kvinner. Både i væremåte, samhandling og oppførsel. Det eksponerer barna for et større spekter av inntrykk, og gjør dem mye bedre rustet til voksenlivet. De lærer og opplever noen med synlig og kommunisert autoritet.

At du henger deg opp i den konglen viser bare at du overhode ikke forstår. Han møter barnet og interagerer. Alternativt kunne han sagt "Jaja, enda en kongle, så flott" og ungene hadde mistet all glede.

Jeg har to barn i barnehagealder, og alenemødrene er jo helt på skakke. Kommer trillende med 4-åringen i barnevogn med sutt i munnen til barnehagen. Begge ungene våre slutta med barnevogn når de lærte å gå, og den ble solgt når de slutta å sove på dagen. Natt-sutten slutta vi med første gang mor var på kurs. Mor syntes jo at hun godt kunne ha den å trøste seg med når hun skulle sove og bla bla. Men første natta vi var alene så snakka vi om det å slutte med sutt, og det ville hun prøve. Var skriking et lite kvarter og så var det ikke noe mer spørsmål om den sutten noe mer.

Men det er en digresjon.

Vær kjærester da. Regner med det er helt topp å være sammen når dere ikke har barna. Og så kan dere være litt sammen med hverandre og barna. Hvorfor endre noe?  Selvsagt litt kjedelig å være "single" på kveldene når man har ungene, men det overlever man jo. Tenker uansett at de ukene man har ungene, så er fokuset ungene, og ikke nye kjæresten.

Anonymkode: 7f54b...91e

Å kjefte og banne er uakseptabel atferd. Hadde ikke blitt sammen med en mann som behandlet sine egne eller mitt barn sånn.

Når det er sagt er jeg kvinne og jeg setter harde krav til barnet mitt. Og kjæresten sine barn. Jeg tolerer ikke BS eller at en sier stygge ting til hverandre, dytter, slår(som søsken kan gjøre), sutring eller annet tull.

Men selv om jeg er streng, er jeg lysbetont, motiverende, møter barna med respekt og lytter til dem. Ungene til kjæresten har blitt mye flinkere å bruke ord og uttrykke seg når de er frustrerte. De føler seg elsket, trygg og respektert. Yngste hans har slitt med mye utageringer med voksne som ikke ser og lytter til han. Med meg er det null konflikter. Han hører på meg og er både klengete og kosete med meg for jeg er en trygg klippe. 
 

Ikke lar jeg dem vinne om vi gamer sammen heller. De skal definitivt ikke vokse opp som aspeløv. Verden er hard og brutal og skylder oss ikke noe. Universet sentrer ikke rundt dem og de er ikke unike i det store bildet. De må jobbe for hva de vil ha og de må innse at det ikke alltid er en rettferdig verden. Men med rett veiledning, kjærlighet og støtte vil de være godt rustet til å takle motgang og klare det de setter viljen til.

Anonymkode: fbd52...6f9