Hvordan skal jeg takle trass, please hjelp

[AnonymBruker]

Har en gutt som nettopp har fylt 2 år og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det lenger da ingenting jeg gjør eller sier hjelper. Han tester vel grenser og er i trassalderen. Han har holdt på med dette siden i vår - kaste/ slå meg med leker, skaller meg og skaller hodet sitt i alt mulig, når jeg skal skifte bleie så skriker han og sparker, til tider når han skal sove eller på natta våkner han å skriker, når han sitter i bilen og også ved andre anledninger når han ikke får uttrykket seg. Og han skriker så ekstremt høyt at det hyler i ørene mine og han kan holde på leeenge. Det høres ut som jeg gjør han vondt og er redd hva naboer skal tro. Når vi er i hagen så stikker han alltid av, dvs jeg følger med, men han begynner alltid å vandre og jeg må hente han inn å han hyler. Kan ikke sitte å kose oss med noe, for han legger alltid ut på vandring. 

Har prøvd å forklare rolig, ignorere, kjefte og ingenting hjelper. Det første halvannen året var jeg rolig og kan ikke huske jeg mistet besinnelsen noen gang, men nå kjefter jeg og griner av frustrasjon selv om jeg vet det kan være dumt at han ser dette. Det er bare så triggende å høre på så intens skriking eller å ikke kunne sitte ned uten å holde hendene som skjold fordi jeg får en leke i hode. Jeg føler meg fullstendig mislykket i morsrollen faktisk. Hvordan skal jeg takle det? Jeg skjønner at han er liten og ikke forstår og han prater ikke rent enda. Men han kan ikke forsette med å hive ting og skalle slik, hvordan får jeg han til å slutte? Eller å slutte å skrike?

Har blitt en kjeftemor og det vil jeg ikke være og er redd for hvordan det former oss i årene videre. Er det normalt å bli kjeftete og sint når ungen er i trassalderen eller klarer dere å holde dere i skinnet?

 

Anonymkode: 08912...a26

[AnonymBruker]

Vår gutt er også snart 2 år, han er likedan og jeg føler så innmari mye med deg ❤️ 

Vi har prøvd alt, og kommet til det punktet der vi gjør mange ting på han sine premisser. Som i går da jeg endte med å spise middagen min på gulvet fordi han hylskrek og ville ned fra stolen sin, og ødela hele middagen for alle andre. Han var smørblid når jeg satt med på gulvet med han, sånn løst- alle fikk spise middag. 

Når han ikke vil dusje så dusjer jeg med han, uansett hvor lite jeg hadde tenkt til det. For gjør det egentlig noe å ta en rask ekstra dusj? Og han synes det er gøy. 

Når vi skifter bleie så holder en av oss og den andre skifter. Også synger vi på sanger han liker. Er jeg alene med han så blir det "kommer å ta deg leken" og så blir det ny bleie til slutt. 

Vi er mye ute, og så lenge det er ikke er helt crazy det minstemann vil- ja så gjør vi det. Hundre ganger opp på og ned på skøia, eller gå rundt samme kvartal om og om igjen og se på biler, kjør på. Lekeland, svømmehallen, you name it. Han blir mer tilfreds av å stadig finne på noe, kjeder seg fort hjemme og stikker bare av fra verandaen og hagen. Vi kan ikke se bort noen gang, vi hauker. 

Vi leker mye med han, sånn ordentlig leking. Det gjør han blidere og da kan han etterhvert leke greit for seg selv. 

Han bruker hundre år på å sovne, jaja ikke så mye å få gjort med akkurat nå, men vi vet at en bedre tid kommer der. 

Pusse tenner er krig, men den krigen tar vi. Vi ligger bokstavelig talt på gulvet til slutt. 

Jeg har litt sunn snacks som vi kan friste med når han skriker og sutrer fordi han er sliten, men er for tidlig å legge han. Egen skål med noe er veldig stas. 

Han også kaster ting, TVen her ble ødelagt i forigje uke, og han klapper noen ganger til oss sånn helt random. For ikke å snakke om når han finner ut at det er gøy å bite.  Frustrerende, men vi vet jo at dette blir bedre en dag også. Vi har funnet ut at det som funker best på vår er og overse det totalt, så biting og slåing er blitt mye bedre. Kasting skjer enda, men ikke lengre på oss, men på ting.  

Så konklusjonen min er rett og slett at det som har gjort ting litt bedre for oss er å gjøre mye på han sine premisser. Det gjør ikke noe å spise kveldsmat i et leketelt liksom, ellers så er det å være engasjert i lek med han og være mye ute hvor han får gjort mye av det han synes er spennende. Og noen ting må man bare ta som en krig, på de tingene man ikke kan rikke på.  

Lykke til ❤️

Anonymkode: 9ced7...a92

[AnonymBruker]

Du kommer nok langt med å tenke at det ikke er personlig mot deg, men at han bare har fått lov til å holde på for lenge uten noen regler, grenser eller tydelig leder. 

Så fort du lar barnet vippe deg av pinnen den ene eller den andre veien (ved å være ettergivende eller bli forbanna) har du tapt. 

Sett deg ned sammen med den som er far til barnet, bli enige om hva dere ønsker å oppnå og hva dere skal gjøre for å oppnå det. Stålsett deg og gjennomfør det. Det nytter ikke å tenke på hva naboer vil tro  eller si, eller hva andre tenker. Du blir nødt å stå i de vanskelige situasjonene og stundene.

Du beskriver ingenting om din egen rolle eller hva det er du gjør for å fremheve oppførselen, men den type atferd du beskriver, minner meg om barn til foreldre som har gått i trussel-fella. Du truer med å bli sint eller gjøre slik eller slik (du får ikke is før du oppfører deg/om og når du oppfører deg skal du få is, da kan du gå å legge deg tidlig/du skal få være oppe sent om du...., jeg kommer til å bli rasende....), men gjennomfører ikke. Det blir ingen konsekvens eller premie. 

Om barnet løper vekk fra deg, så gå andre veien da - Si "Nå går jeg- og gå". Om du ikke bor på et sted hvor dette er gjennomførbart, så sier du før dere går at du forventer at barnet er sammen med deg hele tiden, løper barnet unna så gjennomfør konsekvensen. Ta barnet med deg, og dra hjem (eller hva nå enn det er du har sagt at blir konsekvensen). Jada, da får du ikke gjort noe, men sånn er det innimellom! Det kan til tider være noe skikkelig dritt å være forelder. 

Vær en hyggelig, men tydelig og konsekvent forelder, gi naturlige konsekvenser for naturlig oppførsel, og stå i det til dere har fått det til. Det nytter ikke å sette seg i offerrollen og synes synd på deg selv, barna blir et bilde av hvordan de får lov til å holde på. Det er lov å gjøre feil i oppdragelsen, men det er aldri for seint å snu!

Hadde du giddet å hengt med ei venninne som skrek og slo hodet sitt i ansiktet ditt? Hva ville du gjort for å vise til henne at du ikke synes det var greit? 

Anonymkode: cacc2...cb6

[AnonymBruker]

Og ja det er vanlig å blir frustrert og miste hodet til tider, de som kommer med noe pedagogisk tull om noe annet- de enten juger, eller har naturlig rolige barn. Våre to første var rolige. Du er ingen dårlig mamma ❤️

Anonymkode: 9ced7...a92

[AnonymBruker]

Sender medfølelse. Jeg kjenner meg også ofte som en dårlig mor. Jeg blir så sint på meg selv fordi jeg er sint eller sur mot barnet når hun egentlig bare gjør 2-årsjobben sin. Tenkte jeg skulle melde meg på cos kurs eller noe (har tatt det før, men da var hun bare 1 år og alt var lettere).

Anonymkode: 00f2a...4c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har en gutt som nettopp har fylt 2 år og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det lenger da ingenting jeg gjør eller sier hjelper. Han tester vel grenser og er i trassalderen. Han har holdt på med dette siden i vår - kaste/ slå meg med leker, skaller meg og skaller hodet sitt i alt mulig, når jeg skal skifte bleie så skriker han og sparker, til tider når han skal sove eller på natta våkner han å skriker, når han sitter i bilen og også ved andre anledninger når han ikke får uttrykket seg. Og han skriker så ekstremt høyt at det hyler i ørene mine og han kan holde på leeenge. Det høres ut som jeg gjør han vondt og er redd hva naboer skal tro. Når vi er i hagen så stikker han alltid av, dvs jeg følger med, men han begynner alltid å vandre og jeg må hente han inn å han hyler. Kan ikke sitte å kose oss med noe, for han legger alltid ut på vandring. 

Har prøvd å forklare rolig, ignorere, kjefte og ingenting hjelper. Det første halvannen året var jeg rolig og kan ikke huske jeg mistet besinnelsen noen gang, men nå kjefter jeg og griner av frustrasjon selv om jeg vet det kan være dumt at han ser dette. Det er bare så triggende å høre på så intens skriking eller å ikke kunne sitte ned uten å holde hendene som skjold fordi jeg får en leke i hode. Jeg føler meg fullstendig mislykket i morsrollen faktisk. Hvordan skal jeg takle det? Jeg skjønner at han er liten og ikke forstår og han prater ikke rent enda. Men han kan ikke forsette med å hive ting og skalle slik, hvordan får jeg han til å slutte? Eller å slutte å skrike?

Har blitt en kjeftemor og det vil jeg ikke være og er redd for hvordan det former oss i årene videre. Er det normalt å bli kjeftete og sint når ungen er i trassalderen eller klarer dere å holde dere i skinnet?

 

Anonymkode: 08912...a26

Nei nei !! Ikke kjeft!!!! Blir 10000000 ganger verre da!! Og han TAR ETTER DEG OK! VÆR ROLIG!  Når barnet er rolig så sett deg ned og prat med han om hva han burde ha gjort og hvorfor han ikke bør gjøre dette osv.!!! VÆR ROLIG I ALLE SITUASJONER!!! Det kan ta et par mnd. å snu dette!!! Men hold ut!!!

Anonymkode: 63b9a...9c0