Mannen er "sliten" hele tiden.

[AnonymBruker]

Langt ut på formiddagen når mannen står opp kommer mannen til meg på kjøkkenet og har en dårlig holdning, du vet, nedsunkne skuldre og vil ha en god klem. Han sukker og puster tungt. Greit nok, ikke alle er morgenfugler. 

På ettermiddagen kommer han til meg og sukker tungt og blåser luften ut av lungene. Flere ganger, før han klager over noe på jobb.

Når vi skal lage middag sammen kommer han også til meg på kjøkkenet med samme holdning som på formiddagen. 

På kvelden er det også bare dritt og kjipt å være han.

Jeg er ufør pga psykiske lidelser men føler at han drar meg veldig ned med sitt utroooolig kjipe humør. Jeg er alltid ute av huset i løpet av dagen for å være i aktivitet, det må jeg for å holde meg oppe. Spør om han vil bli med ut i helgene.

Da vi ble sammen var han ikke sånn som han er nå, han trente, spiste ok sunt og hadde ikke hele tiden en drep-meg-holdning.

Jeg har sagt at han må spise sunnere, trene og ikke jobbe på hjemmekontoret så mye som han gjør. Komme seg ut. Ikke at han jobber 24/7 heller, han gjør veldig mye annet enn å jobbe når han sier at han jobber. Han avslører seg når han hver fredag sier at han må jobbe hele dagen og kvelden for å få gjort alle arbeidsoppgaver klart til helgen. På lørdag sier han at han må jobbe fordi han ikke ble helt ferdig på fredagen. På søndager sier han at han må jobbe hele dagen fordi han ikke fikk jobbet noe på fredag eller lørdag... Dette gjentar seg hver(!) helg.

Han tar ikke tak i egen helse og jeg merker at jeg er ganske lei. Han er ikke den jeg ble sammen med. Én ting er at han har blitt 30kg tyngre, men det er det at han ikke forstår hvor lite attraktivt det er å leve med noen som har så dårlig holdning. Det er bare klaging, men ingen handling og endring. Mulig jeg kaster stein i glasshus som er ufør pga psykiske helse, men jeg prøver å ikke la min sykdom gå ut over han i så stor grad.

Hva kan jeg gjøre? Hvis han er deprimert så har det ikke hjulpet å støtte han, da blir han bare enda verre og det reagerer jeg negativt på ved at jeg blir helt avtent.

Jeg tror ikke nødvendigvis han er deprimert for når han holder på sånn når han snakker med sin egen mor så får han masse oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet. Det er et mønster der som sikkert har vært der siden barndommen. Han blir et barn i møte med henne og hun blir hønemor. Men jeg ønsker ikke denne rollen, jeg er partner. 

Ikke gjør han husarbeid heller og han kaster alt han er ferdig med å bruke på gulvet eller legger det igjen på bordene, benken, i trappa etc. Jeg må rydde rydde rydde. Hjemmekontoret han er skittent, fullt av søppel og det er knapt en sti å gå på.

Jeg spurte forrige uke om han kunne klippe gresset fordi det er for langt og jeg er allergisk mot timotei, sist jeg spurte om han kunne gjøre husarbeid er før jul, da jeg spurte om han kunne støvsuge. Svaret var at han kanskje kunne gjøre det hvis han orket. Det er ikke klippet enda...

Jeg har sagt at det å bo i hus er altfor mye for meg å fikse når han ikke tar noe av arbeidet inne eller ute for han tar ikke det typiske mannearbeidet heller.

Hva gjør man?

Anonymkode: fb487...d91

[AnonymBruker]

Han er voksen og må ta ansvar for eget liv og egen helse. Du kan alltids gå fra han.

Anonymkode: 7c6b7...344

[kaarebjarne]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er ufør pga psykiske lidelser men føler at han drar meg veldig ned med sitt utroooolig kjipe humør. 

Jo, du kaster kampesteiner i glasshus.

Hva hadde tenkt om han skrev om deg på liknende måte, som han sannsynligvis kunne gjort, siden dine psykiske lidelser er så alvorlige at du er helt ute av stand til å være i arbeid?

[AnonymBruker]

Du kan ikke jobbe pga egen psykisk helse, og så sitter du og rakker ned på mannen din som viser tegn på depresjoner og være overarbeidet? 

Anonymkode: 6222c...1a0

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hva gjør man?

Anonymkode: fb487...d91

Du får han til å oppsøke fastlege. Han høres ikke frisk ut. Kanskje er det noe på jobb som trekker han ned. Kanskje er han på randen til utbrenthet med mange faktorer som presser han, og da er det ikke bare å få klipt plenen, gå på tur eller uansett. Og kanskje han har noe depressive greier oppi dette. 

Lege er mitt råd i saken.

Ellers bør du være åpen om at han bør være bevisst sine holdninger, for det trekker deg også ned.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du kan ikke jobbe pga egen psykisk helse, og så sitter du og rakker ned på mannen din som viser tegn på depresjoner og være overarbeidet? 

Anonymkode: 6222c...1a0

Men da må han jo få hjelp? 

Anonymkode: fe38c...0e8

[AnonymBruker]

kaarebjarne skrev (10 minutter siden):

Jo, du kaster kampesteiner i glasshus.

Hva hadde tenkt om han skrev om deg på liknende måte, som han sannsynligvis kunne gjort, siden dine psykiske lidelser er så alvorlige at du er helt ute av stand til å være i arbeid?

Det er ikke en selvfølge at psykiske lidelser må gå ut over de rundt deg. Da hadde alle med psykiske lidelser vært single og isolerte, det er vi jo ikke. Og man er ikke nødvendigvis frisk bare fordi man ikke er diagnostisert heller.

-TS

Anonymkode: fb487...d91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hva gjør man?

Anonymkode: fb487...d91

Han gjør ikke noe altså. Han driver med annet enn jobb i ukedagene og må ta igjen alt på fredagen pga manglene disiplin de andre dagene.

Før det første: Slutt å rydd opp etter han. Kontoret holder du deg langt unna. Si det til han.

Om du skal fortsette å bo i huset med han, må han også bidra og dra sin del av lasset. Han må også ta vare på sin helse og slutte å syte og klage uten å gjøre noe med hvorfor han er der han er.

Og dersom han ikke ønsker å gjøre noen endringer, da går du rett og slett ifra han. Si til han, helt klart og tydelig, at det blir konsekvensen om han fortsetter i samme bane som han gjør nå.

 

Anonymkode: 55053...c1f

[AnonymBruker]

Hjemmekontor er ikke sunt i lengden, det er min personlige erfaring. Hvis han har mulighet, få ham til å dra inn på kontoret minst tre dager i uken. Da får han variasjon i hverdagen, bedre struktur og møter andre mennesker og får inspirasjon. Da kan det også bli lenger til godteskapet.

En legesjekk for å sjekke at han ikke mangler noe vitaminer/mineraler/hormoner er lurt.  Og sist, men ikke minst, han bør prioriterer å begynne å trene igjen. Gå i starten, lett styrketrening. 

Men, dette må han ta tak i selv, han må ha motivasjon for dette. Hvis du vil lokke fram endring, tenk over om det er noen gulrøtter som trekkes fram slik at han får lyst til å endre kurs.

Anonymkode: 8c638...20d

[kaarebjarne]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Det er ikke en selvfølge at psykiske lidelser må gå ut over de rundt deg. Da hadde alle med psykiske lidelser vært single og isolerte, det er vi jo ikke. Og man er ikke nødvendigvis frisk bare fordi man ikke er diagnostisert heller.

-TS

Anonymkode: fb487...d91

Vel, det tærer på å omgås med noen som er alvorlig psykisk syke. Det er mulig at din sykdom har gått utover ham, og at det nå er han som behøver hjelp. Som partner skylder du ham å hjelpe ham med å oppsøke profesjonell hjelp for å finne ut hva som ligger til grunn for denne atferdsendringen. Om du ikke orker stå i det, så får du vel bare gå fra ham.

[lillevill]

-

Endret 2. juni 2024 av lillevill
feil tråd

[Gummibjørn]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke en selvfølge at psykiske lidelser må gå ut over de rundt deg. Da hadde alle med psykiske lidelser vært single og isolerte, det er vi jo ikke. Og man er ikke nødvendigvis frisk bare fordi man ikke er diagnostisert heller.

-TS

Anonymkode: fb487...d91

Jo, det går ut over de rundt deg. Det er bra du gjør det du kan for å minimere betydningen, men du er jo ikke frisk likevel.

Når det er sagt så har alle både gode og mindre gode sider. Du har sikkert mange gode personlighetstrekk som gjør at det er fint å være sammen med deg.

 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hjemmekontor er ikke sunt i lengden, det er min personlige erfaring. Hvis han har mulighet, få ham til å dra inn på kontoret minst tre dager i uken. Da får han variasjon i hverdagen, bedre struktur og møter andre mennesker og får inspirasjon. Da kan det også bli lenger til godteskapet.

En legesjekk for å sjekke at han ikke mangler noe vitaminer/mineraler/hormoner er lurt.  Og sist, men ikke minst, han bør prioriterer å begynne å trene igjen. Gå i starten, lett styrketrening. 

Men, dette må han ta tak i selv, han må ha motivasjon for dette. Hvis du vil lokke fram endring, tenk over om det er noen gulrøtter som trekkes fram slik at han får lyst til å endre kurs.

Anonymkode: 8c638...20d

Støtter dette! 

Jeg synes TS tar et litt usympatisk utgangspunkt her. Mest fokus på seg selv og hvordan mannens problemer er et problem for henne. 

Men. Det til side..

Dette fenomenet finnes det en del kunnskap om. Under pandemien ble det ropt "hurra" over hvor flinke man var til å løse det med hjemmekontor og videomøter. Det man så etterhvert er at for noen var dette helt supert, mens andre taklet det veldig dårlig. Mange slet med isolasjon, prokrastinering, ble deprimerte, spiste usunt, ble inaktive, utviklet diabetes, samlivsbrudd og i ekstremtilfeller selvmord. Men alt dette skjedde under pandemi- og lockdown-teppet og ble ikke oppdaget og tatt tak i før mye senere. 

Hjemmekontor har blitt hengende igjen som en moderne og attraktiv greie. Enkelte arbeidsgivere til og med krever hjemmekontor pga sparte kontorutgifter. Men de som lykkes best er de som tilbyr hybridløsninger som passer for de enkelte. Hjemmekontor er fristende, for det gir enorm frihet og mulighet til å senke skuldrene. Men det er en heroin med stor potensiell skadeeffekt for de det ikke passer for. Dette finnes det studier på. 

Mannen din er åpenbart deprimert. Han kan også ha utviklet diabetes. Han merker garantert helseeffektene av en så passiv tilværelse og vektøkning. Han har det ikke bra. 

Som #9 sier blr han umiddelbart begynne å dra på kontoret minst 3 ganger i uka. Kanskje starte med hver dag og så fase inn 1 og kanskje etter hvert 2 dager på hjemmekontor. 

Men dette løser ikke alt. Han bør til psykolog. Og han bør tilbake til tidligere livsstil. Vær klar over dette: DU kan ikke være psykologen hans!! Du har dine issues og du er et offer i dette du også. Dere burde få hjelp til å løse dette sammen. 

 

Anonymkode: 19cb1...c12

[AnonymBruker]

Det må da være mye bedre at han faktisk gir uttrykk for at han ikke har det bra, enn at han skjuler det? Jeg ville oppfordret ham til å gå til legen, det kan som andre sier være tegn på utbrenthet/depresjon, eller noe fysisk som selvsagt også kan skyldes livsstilen hans.

Sover han nok og har et fast søvnmønster? Det kan ha utrolig mye å si for hvor opplagt man føler seg.

Anonymkode: f8d7d...2f5

[Gjest Luksusbia]

kaarebjarne skrev (3 timer siden):

Jo, du kaster kampesteiner i glasshus.

Hva hadde tenkt om han skrev om deg på liknende måte, som han sannsynligvis kunne gjort, siden dine psykiske lidelser er så alvorlige at du er helt ute av stand til å være i arbeid?

Det er ikke sånn at uføre ikke kan jobbe, det er arbeidsgivere som diskriminerer i ansettelsesprosesser. De velger unge, slanke og friske mennesker. Dette var rett og slett litt slemt skrevet når ts allerede har det sånn som hen beskriver i hi

[isw]

Jeg synes at det faktum at du er ufør er helt irrelevant her, så jeg er uenig med mange i denne tråden. Tvert imot, så trenger du positivitet i livet ditt. 

Dette høres ikke bra ut. At du har mye jobb, fritar deg ikke fra å ta ansvar for egen helse og eget liv. Her lurer jeg i tillegg på om det foreligger en form for sykdom, så en tur til legen bør han ta. For øvrig blir man gal av å konstant sitte på hjemmekontor. Han bør i alle fall et par ganger i uka på kontoret.

[kaarebjarne]

Luksusbia skrev (31 minutter siden):

Det er ikke sånn at uføre ikke kan jobbe, det er arbeidsgivere som diskriminerer i ansettelsesprosesser. De velger unge, slanke og friske mennesker. Dette var rett og slett litt slemt skrevet når ts allerede har det sånn som hen beskriver i hi

Det er TS som sier at hun selv er ufør, ikke jeg…

[AnonymBruker]

Luksusbia skrev (55 minutter siden):

Det er ikke sånn at uføre ikke kan jobbe, det er arbeidsgivere som diskriminerer i ansettelsesprosesser. De velger unge, slanke og friske mennesker. Dette var rett og slett litt slemt skrevet når ts allerede har det sånn som hen beskriver i hi

Tuller du?

Noen ganger er det sånn at uføre ikke kan jobbe. Noen ganger er folk syke på måter som gjør at det er umulig å ha de ansatt, feks at de er uberegnelige, utagerende og skremmende.

Noen ganger kunne den uføre kanskje jobbet litt, om de kunne ha styrt dagene og arbeidsoppgavene helt selv, men det finnes ikke så mange sånne jobber. Det er ikke diskriminering å ansette en person som fyller behovet til bedriften på best mulig måte.

Ts, det er faktisk ganske tungt å ha en partner som er ufør, uavhengig av om årsaken er fysisk eller psykisk. Hva gjør du for å ta vare på mannen din? Forteller du han noen gang at du synes han er en bra mann, eller driver du med hakking og klaging over det han ikke er og ikke har gjort? Han trenger absolutt å komme seg ut av huset mer, og bør egentlig gå tilbake til å ha bare på-jobben-kontor. Kanskje det er sunt for dere begge å være fra hverandre litt også.

Anonymkode: 45637...6dd

[Gjest Luksusbia]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tuller du?

Noen ganger er det sånn at uføre ikke kan jobbe. Noen ganger er folk syke på måter som gjør at det er umulig å ha de ansatt, feks at de er uberegnelige, utagerende og skremmende.

Noen ganger kunne den uføre kanskje jobbet litt, om de kunne ha styrt dagene og arbeidsoppgavene helt selv, men det finnes ikke så mange sånne jobber. Det er ikke diskriminering å ansette en person som fyller behovet til bedriften på best mulig måte.

Ts, det er faktisk ganske tungt å ha en partner som er ufør, uavhengig av om årsaken er fysisk eller psykisk. Hva gjør du for å ta vare på mannen din? Forteller du han noen gang at du synes han er en bra mann, eller driver du med hakking og klaging over det han ikke er og ikke har gjort? Han trenger absolutt å komme seg ut av huset mer, og bør egentlig gå tilbake til å ha bare på-jobben-kontor. Kanskje det er sunt for dere begge å være fra hverandre litt også.

Anonymkode: 45637...6dd

Selvfølgelig, men psykisk sykdom er ikke skremmende hele tiden. Det er veldig tydelig at du ikke har studert eller jobber i psykiatrien selv

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Tuller du?

Noen ganger er det sånn at uføre ikke kan jobbe. Noen ganger er folk syke på måter som gjør at det er umulig å ha de ansatt, feks at de er uberegnelige, utagerende og skremmende.

Noen ganger kunne den uføre kanskje jobbet litt, om de kunne ha styrt dagene og arbeidsoppgavene helt selv, men det finnes ikke så mange sånne jobber. Det er ikke diskriminering å ansette en person som fyller behovet til bedriften på best mulig måte.

Ts, det er faktisk ganske tungt å ha en partner som er ufør, uavhengig av om årsaken er fysisk eller psykisk. Hva gjør du for å ta vare på mannen din? Forteller du han noen gang at du synes han er en bra mann, eller driver du med hakking og klaging over det han ikke er og ikke har gjort? Han trenger absolutt å komme seg ut av huset mer, og bør egentlig gå tilbake til å ha bare på-jobben-kontor. Kanskje det er sunt for dere begge å være fra hverandre litt også.

Anonymkode: 45637...6dd

Hvorfor er det tungt å ha en partner som er ufør? Min mann sier at det ikke gjør noe for han, han er vel mest glad for det for da har han det økonomiske overtaket og slipper husarbeid, han betaler jo mest av regningene våre. Jeg er som sagt mer ute av huset enn det han er, så det ville jo vært dumt å klage på at jeg "alltid" er hjemme. Når jeg er hjemme så er jeg stille, han har møter som kan bli rimelig høylytte. Så hvem forstyrrer hvem...

Jeg vet ikke om du leste HI, men jeg tar alt av husarbeid og arbeid på huset. Jeg lager mye mat uten han også, til han. F.eks. lagde jeg brød på torsdag, så nå er det masse hjemmebakt brød i fryseren. Jeg spiser ikke brød, dette var bare til han. Jeg maser lite (spør om husarbeid et par ganger i året), lar han sove så lenge han vil selv om vi egentlig hadde en avtale. Lar han bryte løfter som er vitkige for meg uten å bli sur eller lage et helvete. Osv osv. Jeg lar han være i fred mye av tiden, selv om jeg trenger noe annet. Jeg synes jeg gjør ganske mye for å ikke skape gnisninger hjemme faktisk og lar han være seg selv på tross av mine ønsker og behov.

Anonymkode: fb487...d91