Rydde fremmed persons dødsbo

[AnonymBruker]

Usikker om dette passer inn her.

Jeg er i en situasjon som har preget meg mer enn jeg var forberedt på.

Vi har kjøpt ett rivingsobjekt og skal rive og bygge nytt hus. Eiendommen ble kjøpt uten at vi hadde vært inne i huset, da det likevel skulle rives. Vi har sett inn noen vinduer, men bare til 2 rom i huset. Trodde disse to rommene gjenspeilet huset, men det viser seg at dette er de eneste rommene som er ryddet og tømt. 

Huset har stått ubebodd i over 20år, etter at beboer døde og arvetagere ikke tok huset i bruk.

Nå har vi overtatt eiendommen, og det var ett sjokk å komme inn. Det var som å vandre rett inn i slutten av livet til avdøde. Vi visste at noe ting stod igjen, vi hadde sagt ja til å ta oss av søppelet som var igjen. Men vi var ikke forberedt på personlige gjenstander med mer.

Nå skal jeg altså tømme dette huset. Rydde bort siste rest etter ett menneske jeg aldri har møtt.

Det hører til historien at jeg vet endel om livet til personen selv om jeg aldri møtte personen eller har noe forhold til familien. Og jeg vet at personen levde ett svært tragisk/trist/tøft liv. Vi visste at personen hadde bodd i uegnede boforhold hele livet.

Men å se det med egne øyne var tøffere enn noen kunne forberedt meg på. Å se tilstanden, og vite at noen har bodd slik nesten hele livet sitt. Det traff meg hardt.

I morgen skal jeg tilbake i huset igjen, og jeg kjenner meg egentlig ikke klar. Samtidig som jeg ikke vil utsette å komme i gang.

Jeg ønsker å tømme huset på en verdig måte. Jeg er ikke religiøs, og tror ikke at vedkommende sitter og ser på hva vi gjør med tingene, men jeg ønsker likevel å vise respekt for hvor sårbart dette menneskets liv har vært. Samtidig må jo ting kastes.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget engang. Det hele har slått meg hardere enn jeg kunne forestilt meg at det ville. Jeg har vært med og ryddet dødsbo etter min bestefar, men da var det helt andre følelser i sving. Da var det bare sorgen. Nå har jeg ingen sorg, men kjenner istedenfor på en følelse av å invadere ett liv og se bak teppet uten å ha hatt mulighet til å spørre om tillatelse. Og det kjennes ikke bra.

Men jobben må gjøres.

Anonymkode: 2f13f...338

[AnonymBruker]

Kjære deg! ❤️ Jeg kan på ingen måte si at jeg kjenner meg igjen i situasjonen eller vet hva du står i, men jeg ville bare si at jeg tenker på deg og føler med deg. Så fint at det er akkurat du som har fått denne oppgaven, når du gjør det på en så respektfull og verdig måte, selv om jeg forstår at det må være utrolig tungt for deg også. Du høres ut som et virkelig vakkert og godt menneske! Sender deg en stor virtuell klem! ❤️

Anonymkode: e0849...75c

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Kjære deg! ❤️ Jeg kan på ingen måte si at jeg kjenner meg igjen i situasjonen eller vet hva du står i, men jeg ville bare si at jeg tenker på deg og føler med deg. Så fint at det er akkurat du som har fått denne oppgaven, når du gjør det på en så respektfull og verdig måte, selv om jeg forstår at det må være utrolig tungt for deg også. Du høres ut som et virkelig vakkert og godt menneske! Sender deg en stor virtuell klem! ❤️

Anonymkode: e0849...75c

Tusen takk ❤️ 

Jeg var i huset igjen i dag. Det var litt lettere i dag, nå som sjokket hadde lagt seg. Men jeg klarte ikke begynne å flytte på ting. Må nok noen turer til før jeg klarer å begynne å rydde.

Begynte å åpne noen skap i dag, men langt under halvparten. Kjente at jeg må fordøye det litt og litt. Føles som om jeg kikker inn i noens privatliv uten tillatelse…

 

TS

Anonymkode: 2f13f...338

[AnonymBruker]

Ta det som trening til du skal rydde dine foreldres dødsbo. Det er ikke gøy. Anbefaler å begynne før døden inntreffer.

Anonymkode: 723a6...889

[AnonymBruker]

Men synes du ikke egentlig det er litt spennende også? Hva hvis du finner noe av verdi? Om enn at det har verdi bare fordi det er blitt så gammelt. 

Anonymkode: 3fac9...7ba

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

Ta det som trening til du skal rydde dine foreldres dødsbo. Det er ikke gøy. Anbefaler å begynne før døden inntreffer.

Anonymkode: 723a6...889

Har som nevnt i HI vært med å pakke ned min bestefars dødsbo, dette er ikke samme følelser. (Det jeg ikke nevnte er at min bestefar er min farsfigur, jeg vokste stort sett opp hos ham). Dette handler mer om det å invadere en fremmeds persons privatliv, uten at vedkommende er her og kan gi tillatelse. Å se den tragiske skjebnen og livet til vedkommende, som ble skjult så godt dem kunne mens vedkommende levde, og her kommer vi å ser alt.

Jeg tror nok de fleste forventer at egen familie rydder ut, og det har nok denne personen også forventet. At det skulle stå urørt i over 20år og til slutt bli gått igjennom av fremmede, var nok ikke det personen så for seg på slutten av livet.

ts

Anonymkode: 2f13f...338

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker said:

Men synes du ikke egentlig det er litt spennende også? Hva hvis du finner noe av verdi? Om enn at det har verdi bare fordi det er blitt så gammelt. 

Anonymkode: 3fac9...7ba

Det er nok endel som kan ha litt verdi grunnet alder, men jeg nå nok si at den følelsen ikke er særlig tilstede pr nå. Jeg hadde den følelsen før vi gikk inn i huset første gang. Gledet meg til å lete etter gamle skatter osv.

Men idét vi kom inn forsvant den følelsen, og det tragiske slo oss istedenfor.

Vi skal gå nøye igjennom alt. Men spennende er ikke en følelse jeg kjenner på etter å ha vært der.

TS

Anonymkode: 2f13f...338

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.6.2024 den 23.49):

Ta det som trening til du skal rydde dine foreldres dødsbo. Det er ikke gøy. Anbefaler å begynne før døden inntreffer.

Anonymkode: 723a6...889

Det kan på ingen måte sammenlignes! Når man rydder etter foreldre eller andre nære så har man følelser og tilknytning til tingene og har med seg sorgen i tillegg. Så det er helt fjernt å gjøre en slik sammenligning. 

Anonymkode: c7e1d...939