Når man mister respekten for sin partner? Er det håp da?

[AnonymBruker]

Etter mange år sammen, merker jeg at jeg gradvis har mistet mer og mer respekt for min partner. Jeg verdsetter ikke hans meninger, og ser, uten å mene det, ned på han. Jeg skjemmes over å si det, da jeg overhodet ikke har for vane å føle meg overlegen andre (heller tvert i mot), men det er det jeg innser at jeg gjør. Og jeg mistenker at han ikke har så mye respekt for meg heller.

Jeg, på min side, har mistet respekt for han pga enkelte av hans meninger og holdninger. Mye klarer jeg ikke annet enn å tro at han sier for og provosere, men jeg vet ikke lenger.

Frem til vi fikk barn, uttrykket han opptil flere ganger at han var motstander av abort. Greit nok det, men etter vi hadde fått førstefødte og det ikke ble det kjønnet han hadde ønsket seg, sa han flere ganger at vi kunne ta tidlig ultralyd og abort om vi skulle gå for en nummer to, til vi fikk det kjønnet vi (les: han) ønsket.

Om dette var spøk eller alvor, vet jeg fortsatt ikke den dag i dag. Et barn nummer to ble det heldigvis ikke.

Ellers synes jeg (og flere rundt), at han kan fremstå litt fordomsfull mot folk som er syke eller annerledes. Selvfølgelig ikke fordomsfull direkte mot de det gjelder, men han kan etterligne dem og liksom rette oppmerksomheten mot dem til oss som er sammen med han (blant annet barnet vårt), si at han hadde tatt livet sitt om det hadde vært ham, osv. 

Også lett for å kommentere om kassadama var rar, om noen har store ører, eller gudene vet hva. Dette er sikkert ikke så unormalt, men føler man må være mer obs på hvordan man ter seg, særlig med barn tilstede.

Opplever han også som nedlatende mot de rundt seg, når han ikke får det som han vil. Vi har blant annet et familiemedlem som har vært arbeidsledig en stund, når det gjelder henne kan han komme med kommentarer som «hun sitter vel bare på rumpa likevel», «når hun ikke kan sitte barnevakt engang» (vedkommende pleier å passe barnet vårt, men i akkurat dette tilfellet viste det seg å ikke passe, og det var snakk om å passe over flere dager).

Det kan hende jeg overreagerer (si gjerne fra om jeg er helt på bærtur), men jeg synes mange av disse holdningene er så utrolig nedlatende?? Barnet vårt kjørte en gang i et annet barn i en sklie på en lekeplass. Etterpå sa samboer at han håpet at barnet skulle gjøre det (dette var et barn som var utenlandsk). Her heller vet jeg ikke om han spøkte eller ikke, men jeg sliter uansett med å forstå hva han får ut av slike kommentar..

På hans side, føler jeg ikke helt at han respekterer meg, i form av å forvente mye av meg (fordi jeg jobber mindre og mye hjemmefra - er delvis ufør, uten at jeg ønsker å gå innpå hvorfor, annet enn at det er «usynlig» sykdom). Han har også tatt viktige avgjørelser som angår meg i minst like stor grad, uten å snakke med meg først. For så å ikke si unnskyld eller vise noe forståelse for hvorfor jeg reagerer etterpå…

Dette ble mye og langt, men om noen har orket å lese; er det noen som har opplevd å miste respekt for sin partner, for så å finne tilbake til hverandre? Og ikke minst - overreagerer jeg??

Hadde det ikke vært for at vi har barn sammen, hadde jeg nok gått for lenge siden. Men jeg føler jeg må kjempe for barnet sin del. Derimot usikker på om det finnes håp når jeg føler det som jeg gjør.

Anonymkode: 66f5b...27c

[AnonymBruker]

Like verdier er kjempe viktig!

Jeg hadde ikke klart å føle kjærlighet og respekt for noen som har så dårlig ett menneskesyn. Som morer seg på bekostning av andre.

Nedlatende menn som tror de er bedre enn alle andre er så lite attraktivt som det kan få blitt. Selvtilliten kan virke attraktiv til du blir bedre kjent og innser at det er ikke bare selvtillit, men mannen er faktisk en skikkelig dust. 

Eller en dum dust, dersom han synes slike spøker er morsomme.

Anonymkode: da3f7...de9

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymkode: dda52...b94

[Helene1982]

Det er bare du som kan avgjøre om du vil bli eller ikke i forholdet ditt, men det er veldig forståelig at du sliter med hans generelle menneskesyn. Tenker du at terapi kan hjelpe dere? 

[AnonymBruker]

Nei

Anonymkode: 2b93b...523

[AnonymBruker]

Nei, er ikke noe håp da! Jeg hadde i hvert fall aldri klart det.

Anonymkode: 4c7a1...028

[AnonymBruker]

At du i det hele tatt lurer på om dette er greit eller ikke gjør meh bekymret for barnet som vokser opp i denne familien. Selvfølgelig er det ikke greit, og jeg skjønner ikke hvorfor du fremdeles er sammen med denne mannen. Og ikke si "på grunn av barnet". En far som oppmuntrer avkommet sitt til å være slem mot et annet barn på grunn av hudfargen, er virkelig hårreisende. Hva slags holdninger vil barnet ditt få? Det vil ta etter farens valg, utsagn og holdninger. 

Anonymkode: d4b13...241

[AnonymBruker]

Alt hva folk finner seg i. Nei, det er ikke håp. Er en grunn til at det er dødt nå. Du må enten godta at sånn er det og sånn vil det bli, eller så bør du forlate personen

Anonymkode: 8beae...56c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

At du i det hele tatt lurer på om dette er greit eller ikke gjør meh bekymret for barnet som vokser opp i denne familien. Selvfølgelig er det ikke greit, og jeg skjønner ikke hvorfor du fremdeles er sammen med denne mannen. Og ikke si "på grunn av barnet". En far som oppmuntrer avkommet sitt til å være slem mot et annet barn på grunn av hudfargen, er virkelig hårreisende. Hva slags holdninger vil barnet ditt få? Det vil ta etter farens valg, utsagn og holdninger. 

Anonymkode: d4b13...241

Han oppmuntret vel ikke direkte barnet til det, men spøkte(?) om det til meg etterpå. Han lo hvertfall og sa «nei da», når det ikke ble godt tatt i mot hos meg.

Ts

Anonymkode: 66f5b...27c

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (9 timer siden):

Det er bare du som kan avgjøre om du vil bli eller ikke i forholdet ditt, men det er veldig forståelig at du sliter med hans generelle menneskesyn. Tenker du at terapi kan hjelpe dere? 

Jeg vet ikke. Ser for meg at han fort vil si at det bare er ting han sier på spøk (eller at han ikke husker, typisk han..), og vil mene at det er jeg som ikke tåler en spøk. 

Ts

Anonymkode: 66f5b...27c

[knooters]

Hvis du må hakke på andre for å fremstå bra selv, har du ingenting å slå i bordet med selv. For en dust.

[AnonymBruker]

knooters skrev (46 minutter siden):

Hvis du må hakke på andre for å fremstå bra selv, har du ingenting å slå i bordet med selv. For en dust.

Ja, jeg sliter litt med å forstå disse holdningene, fordi han er også typen som kan bli rørt til tårer når han ser barnet vårt gå i barnetog, eller om han ser en rørende film. 

Vet ikke om det kan ha noen sammenheng, men han har aldri opplevd noe spesielt tøft i livet. Er ikke noe han kan se tilbake på og si at «det har preget meg, det var tøft å gå gjennom»..

Ts

Anonymkode: 66f5b...27c

[AnonymBruker]

Flere innspill?

Anonymkode: 66f5b...27c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt! Jeg hadde ikke orket å være sammen med en sånn mann.

Anonymkode: a960c...7ca