Hvordan klare å gå når han også er eneste trøst

[AnonymBruker]

Slik det er nå: Samboer med en mann som det dessverre ikke fungerer med lenger. Han er god på fysisk nærhet når han er her annenhver uke, men helt frakoblet psykisk. Hører eller forstår ikke, prioriterer meg bort for fest, reiser. Han har gjort ekteskap og familie, så han har alltid barna og tilknytningen der. Jeg valgte bort den muligheten når jeg ble i forholdet med ham. Han er ikke slem på noe vis, men vi er rett og slett helt ulike, jeg bare så det for sent. Jeg klarer heller ikke behandle ham pent nå, blir sint og ufin når ting blir glemt gang på gang, eller gjort på tvers av det som er avtalt. 

Det er helt klart riktig for begge å gjøre det slutt, selv om jeg mistenker at han vil være uenig. 

Utfordring: Jeg har vært ganske langt nede psykisk over lengre tid. Hvis fungerende utbrent var en ting ville det passet. Klarer akkurat jobb, men har knapt evne til å lage mat og dusje utenom. 

Jeg er ikke nær med familien, og nærmeste venner har jeg også et litt ambivalent forhold til. Noe utilsiktet utestengelse/blitt glemt litt, og de jeg kanskje kunne ha snakket med har hatt store utfordringer på egne kanter, så mitt er det nok ikke plass til der i år heller. Jeg er rett og slett veldig ensom til tider, både i forholdet og utenfor.

Eneste trøst, nærhet og avkobling er de få stundene som er fine med samboer en kveld i sofakroken. Jeg forstår derfor ikke hvordan jeg skal klare å ta fatt på prosessen med å gi slipp på hjemmet mitt (har ikke råd til å kjøpe annet enn så kalt «førstegangskjøp» selv om jeg har passert 40). Orker ikke tanken på å ikke ha et permanent hjem jeg liker, og skjønner ikke hvordan jeg skal takle alt uten en støtte. 

Vet ikke helt hva slags råd jeg ser etter, men jeg føler meg helt fanget av min egen situasjon som jeg selv har satt meg i. Vet bare at hvis jeg knekker sammen går jeg til den samme sengen og armkroken som kommer og går etter egne behov, fordi det der og da føles bedre enn å stå helt alene. Det er omtrent like dumt som å drikke bort vonde følelser gang på gang, men jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å la være… 

Anonymkode: 0ed1f...52b

[AnonymBruker]

Det du skriver her, åpner deg opp slik, det er første steg i prosessen.

Om du vil eie ditt hjem, ja da kjøper du deg en liten leilighet, hvis du da ikke velger å flytte et sted hvor du kan kjøpe et gammelt billig hus. Avhengig av jobbsituasjon osv. Hva er galt med førstegangskjøp-boliger?  

Du må fortelle deg selv at du klarer deg fint uten han. Tross alt klarer du deg når du er alene og han er bortreist. Og denne er litt banal, men når du forlater han og lukker den døren så vil det åpnes opp for andre muligheter senere når du er klar for det.

Om ikke annet så kan du lufte problemene dine for fastlegen din, kanskje du kan få komme til terapi gruppe. Eller du burde prøve å bli med i en gruppe med en hobby du er interessert i. Noe positivt å holde på med mens du gjør forandringer i livet ditt.

Anonymkode: 151aa...805

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det du skriver her, åpner deg opp slik, det er første steg i prosessen.

Om du vil eie ditt hjem, ja da kjøper du deg en liten leilighet, hvis du da ikke velger å flytte et sted hvor du kan kjøpe et gammelt billig hus. Avhengig av jobbsituasjon osv. Hva er galt med førstegangskjøp-boliger?  

Du må fortelle deg selv at du klarer deg fint uten han. Tross alt klarer du deg når du er alene og han er bortreist. Og denne er litt banal, men når du forlater han og lukker den døren så vil det åpnes opp for andre muligheter senere når du er klar for det.

Om ikke annet så kan du lufte problemene dine for fastlegen din, kanskje du kan få komme til terapi gruppe. Eller du burde prøve å bli med i en gruppe med en hobby du er interessert i. Noe positivt å holde på med mens du gjør forandringer i livet ditt.

Anonymkode: 151aa...805

Takk for svar og perspektiver! Med bolig tenkte jeg nok mest på at jeg gjerne skulle kjøpt noe som kunne være «for alltid hjem». Noe med å ha en trygg base og ikke enda et mellomstopp. Jeg har en jobb som foreløpig begrenser mulighetene til hvor jeg kan bo, men ser utenfor sentrum så lenge det er ok kollektivmuligheter så jeg ikke blir avskåret fra sosiale aktiviteter.

Jeg har tenkt på fastlege, bare gruer meg litt for det. Jeg begynt med en treningsaktivitet i fjor for både å ha en hobby og bedre formen, men det endte opp med å forverre stress og utmattelse, så jeg valgte å slutte for å holde meg i jobb. Men kanskje jeg skal gi det et nytt forsøk.

 

Anonymkode: 0ed1f...52b