Jeg er glad i folk, men fra avstand

[Gjest Blåmonster]

Jeg liker å tilbringe min tilværelse alene, men er glad for at jeg har en meningsfull jobb, kone og mine rutiner. Jeg kan få forspørsel av kollegaer om å finne på ting, men er høflig avisende , jeg føler meg del av alt , jobben, samfunnet og har mål og mening… men jeg føler ikke et behov for å kommunisere med alt og alle jeg møter på min vei.

jeg blir veldig påvirket av andres energier positiv mennesker er flott! , men jeg blir tom veldig rask, å jo mere positiv å intenst dem er jo raskere går jeg tom.

jeg har bevist alltid hat få venner ,  å i voksene aldere vil jeg kun ha familie samt kollegaene, invitere ikke folk inn i sirkelen lenger, noen føler seg avist, men det er et meg problem ikke deg!

Jeg kan gå inn på et trenigsenter å bare være tilfreds med et smil, trenger ingen samtaler eller bli kjent, du koser deg, det merker jeg å da koser jeg meg også🫠 en slags kontakt med omgivelsen uten å ytre et ord.  
 

Er sikkert skrud sammen rart, og hva jeg vil frem til er jeg usikker på… men man kan fint være alene uten å være ensom, å fint kommunisere uten å si noe, å ta del av noe på avstand🙂

 

jeg tror helvete er en tilstand ikke et sted, husker en tid jeg prøvde og prøvde å være noe jeg ikke var, satt med 5-6 kompiser rundt meg å følte en enorm ensomhet… hvorfor ? Fordi jeg ikke fikk dekket mine behov, behov for avstand og sitte med mine tanker. Ikke følg en mal, alle har en slags magefølelse på hvordan man egentlig vil strukturer sitt liv!

[AnonymBruker]

Du er innadvendt. 

Anonymkode: 61ce0...1c8