Å bli slått som barn

[AnonymBruker]

Hei, vet ikke hvilket forum som er riktig.. men jeg og søsteren min snakket sammen her om dagen, og vi begynte å snakke litt om barndommen osv. Jeg husker at mamma pleide å klappe til meg en del, men så kom det frem at hun hadde gjort det samme med søsteren min. Søsteren min husker at mamma klappet til meg oftere enn jeg selv kan huske. Husker spesielt den ene gangen at hun slo så hardt at jeg begynte å blø neseblod, og den ene gangen jeg datt flere meter bakover. Dette skjedde fra jeg var 6-10, og søsteren min var kanskje fire første gangen hun ble klappa til..

Det var aldri med knyttneve eller noe, bare sånn laps med flat hånd. En ting jeg aldri har sagt var at jeg ofte ble slått bak også, hvis jeg var frekk eller vanskelig.

Husker vi var ofte redde for henne og torde aldri å mase eller noe. Det var heller ikke mulig å snakke med henne om ting fordi hun hadde eksplosivt sinne. Det har hun nå også og jeg merker at vi har en barriere for det skal mye til at jeg konfronterer henne med noe som helst fordi jeg er redd henne. Tror ikke hun kommer til å slå til meg nå, men mer det eksplosive sinnet jeg ikke takler fra henne. 

Søsteren min ble ofte sendt til rommet når hun gråt. 

Har aldri sett på det som vold fordi det ikke var med blåmerker osv. 

Har aldri vært plaget av dette heller tror jeg.

Jeg har likevel slitt psykisk med mindreverdigskomplekser, people pleasing, dårlig selvbilde, dårlig selvtillit, konstant på slankern (selvom jeg er undervektig), stress, depresjon og angst. 

Mamma er ikke en person man kommer til for trøst eller hjelp.. 

Men jeg husker jo barndommen slik med redsel, gå på eggeskall, vet hva man kan spørre om og ikke og trodde det var helt vanlig på 90 tallet.

Veit at jeg aldri ville gjort de samme tingene mot mine barn, og jeg veit ihvertfall hva som IKKE hjelper i krevende øyeblikk.

Samtidig - kan disse kjipe tingene fra barndommen indirekte linke til problemer videre selv når de er så små som i mitt tilfelle ? Jeg vil ikke legge noe skyld, for problemene er her uansett og jeg tar tak i dem uansett, jeg får hjelp og har blitt mye bedre nå som jeg er voksen og har barn selv. Vet at en god barndom er viktig for god utvikling videre, god tilknytning osv, og jeg synes jo jeg har mange gode minner selv, men merker jo likevel at enkelte ting var litt vanskelig... 

Anonymkode: 42fcd...f50

[AnonymBruker]

Kunne skrevet hvert eneste ord selv... Akkurat sånn hadde jeg det også. Var alltid redd mamma, følte meg uønsket og uelsket. Prøvde konstant å gjøre henne førnøyd, men hun var fullstendig uforutsigbar. 

Og jeg er helt sikker på at det preger meg. Ble veldig god til å være stille og usynlig. Veldig dårlig selvbilde.

Jeg har aldri hatt trygg tilknytning til min mor. Jeg nærmer meg 50 og vi har fortsatt et elendig forhold. Og det kommer nok aldri til å endre seg. Vil helst ikke ha noe med henne å gjøre. Gjør meg bare vondt. 

 

 

Anonymkode: 33b21...b5d

[AnonymBruker]

Jeg ble slått til at kunne fo blåmerker og blø neseblod. Så det egentlig ikke på som vold, men detver fysisk vold. Det skjer noe inni hjernen når blir utsatt for vold,selv om ikke er klar over det.

 

Jeg er idag ufør, men hadde heller ikke noe venner og har selektiv mutisme i tillegg som siden barn.

Anonymkode: e7448...168

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kunne skrevet hvert eneste ord selv... Akkurat sånn hadde jeg det også. Var alltid redd mamma, følte meg uønsket og uelsket. Prøvde konstant å gjøre henne førnøyd, men hun var fullstendig uforutsigbar. 

Og jeg er helt sikker på at det preger meg. Ble veldig god til å være stille og usynlig. Veldig dårlig selvbilde.

Jeg har aldri hatt trygg tilknytning til min mor. Jeg nærmer meg 50 og vi har fortsatt et elendig forhold. Og det kommer nok aldri til å endre seg. Vil helst ikke ha noe med henne å gjøre. Gjør meg bare vondt. 

 

 

Anonymkode: 33b21...b5d

Og dette er nøyaktig som min historie! Min mor og jeg har ingen kontakt i dag, hun har til og med droppet kontakt med sitt barnebarn og lever i et annet land uten noen venner og familie. Min løsning som barn og ung voksen ble også å være den usynlige. Jeg har det endelig bra, i mitt 50. år, uten kontakt med en slem og oppfarende mor. Prøvde i alle år forut for dette å få henne til å bli glad i meg, overøste henne med gaver, etc. Deilig å slippe stresset, angsten, og uforutsigbarheten.
 

Hun slo og skjelte meg ut, og var generelt kritisk til meg, særlig hvordan jeg så ut og hva jeg hadde på meg. Hun overskred også intime grenser. Antakelig er hun et menneske fylt av skam som overførte sin skam på meg. Men jeg kan overhodet ikke hjelpe henne med hennes problemer.

Anonymkode: b0afd...151

[AnonymBruker]

Kunne vært min historie, jeg har i grunn klart meg bra, sett utenfra.

Men sliter med de samme tingene som ts, spesielt vanskelig for å motta hjelp, omsorg eller trøst, det går fint til vanlig, men er fryktelig ensomt i vanskelige tider da jeg ikke greier å søke verken emosjonell eller praktisk hjelp og støtte. Da er følelsen av ensomhet ekstensiell,

Har ingen kontakt med mor i dag

Anonymkode: 12a5a...0b7

[AnonymBruker]

Jeg sliter også en del med de samme problemene som deg. Jeg ble ikke brukt vold mot på samme måte, kunne skje men var ikke noe fast mønster. Men jeg vil veldig mye og høylytt kjeft, gjerne til jeg gråt. Uhell var ikke lovt, og jeg var ofte redd for å gjøre noe galt slik at jeg skulle få kjeft. Jeg målte også opp foreldrene mine sin sinnsstemning før jeg turte å spørre om noe. Merker at en del av disse tingene gjør jeg i dag også, for eksempel med mannen min. Er også opptatt av å gjøre andre fornøyde, og det går gjerne på bekostning av meg selv. Klarer aldri å sette meg selv først, og om jeg prøver så føler jeg meg dårlig etterpå.

Anonymkode: a7599...b38

[AnonymBruker]

Altså, i min verden er dette alvorlig barnemishandling, og LAAAANGT fra vanlig. Jeg vokste opp på 60-70-tallet og hørte aldri om at noen ble slått. Mine foreldre vokste opp før krigen, og de ble heller ikke slått av sine foreldre, selv om det den gang var noe aksept for lavgradig fysisk avstraffelse.

Det er nok barn som vokser opp med vold som ofte tror dette er vanlig. Dessverre skjer det altfor ofte, det burde aldri skje! Men det har virkelig aldri vært vanlig de siste femti år hvertfall å slå barna sine. Ørefiker og ris på baken som du beskriver synes jeg er sjokkerende å høre om.

Anonymkode: 71648...93c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Fikk ingen veiledning av mine foreldre heller. Turte aldri å prate med dem. I dag føler jeg fortsatt at jeg «henger etter» jevnaldrende. 

Anonymkode: bc165...044

[AnonymBruker]

Mamma var alkoholiker og slo meg ganske ofte. Da jeg var 8 år ble jeg plassert i fosterhjem. Det verste, og det som enda sitter i meg, er alle de voksne som slo ringt rundt mamma, støttet henne i at det var urettferdig at jeg ble tatt fra henne og som hjalp henne i den sinnsyke kampen mot barnevernet. 

Jeg ville ikke engang treffe mamma og det er fortsatt voksne som mener at jeg ble hjernevasket og er helt fortapt. Stakkars mamma liksom. 

Anonymkode: 30ecb...513

[AnonymBruker]

Jeg ble det, merker jeg har vansker med å stole på folk den dag i dag. Den gang ville jeg nok blitt i hjemmet, men i dag ser jeg jo at det ikke var et bra miljø å vokse opp i som barn. Men det var av et mye eldre søsken som bodde lenge hjemme kastet oss ned trapper,slo, sparket og stengte oss inne, og skrek noe forferdelig. Jeg skjelver enda om noen kjefter høylytt eller skriker. 

Anonymkode: 14c1a...ff4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg ble det, merker jeg har vansker med å stole på folk den dag i dag. Den gang ville jeg nok blitt i hjemmet, men i dag ser jeg jo at det ikke var et bra miljø å vokse opp i som barn. Men det var av et mye eldre søsken som bodde lenge hjemme kastet oss ned trapper,slo, sparket og stengte oss inne, og skrek noe forferdelig. Jeg skjelver enda om noen kjefter høylytt eller skriker. 

Anonymkode: 14c1a...ff4

Dessverre så går det ikke så himla bra med de som plasseres i det ene fosterhjemmet etter det andre og til slutt havner i den ene institusjonen etter den andre

 

Fortapt, okke som

Anonymkode: 49c8d...3cf

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (På 31.5.2024 den 23.12):

Hei, vet ikke hvilket forum som er riktig.. men jeg og søsteren min snakket sammen her om dagen, og vi begynte å snakke litt om barndommen osv. Jeg husker at mamma pleide å klappe til meg en del, men så kom det frem at hun hadde gjort det samme med søsteren min. Søsteren min husker at mamma klappet til meg oftere enn jeg selv kan huske. Husker spesielt den ene gangen at hun slo så hardt at jeg begynte å blø neseblod, og den ene gangen jeg datt flere meter bakover. Dette skjedde fra jeg var 6-10, og søsteren min var kanskje fire første gangen hun ble klappa til..

Det var aldri med knyttneve eller noe, bare sånn laps med flat hånd. En ting jeg aldri har sagt var at jeg ofte ble slått bak også, hvis jeg var frekk eller vanskelig.

Husker vi var ofte redde for henne og torde aldri å mase eller noe. Det var heller ikke mulig å snakke med henne om ting fordi hun hadde eksplosivt sinne. Det har hun nå også og jeg merker at vi har en barriere for det skal mye til at jeg konfronterer henne med noe som helst fordi jeg er redd henne. Tror ikke hun kommer til å slå til meg nå, men mer det eksplosive sinnet jeg ikke takler fra henne. 

Søsteren min ble ofte sendt til rommet når hun gråt. 

Har aldri sett på det som vold fordi det ikke var med blåmerker osv. 

Har aldri vært plaget av dette heller tror jeg.

Jeg har likevel slitt psykisk med mindreverdigskomplekser, people pleasing, dårlig selvbilde, dårlig selvtillit, konstant på slankern (selvom jeg er undervektig), stress, depresjon og angst. 

Mamma er ikke en person man kommer til for trøst eller hjelp.. 

Men jeg husker jo barndommen slik med redsel, gå på eggeskall, vet hva man kan spørre om og ikke og trodde det var helt vanlig på 90 tallet.

Veit at jeg aldri ville gjort de samme tingene mot mine barn, og jeg veit ihvertfall hva som IKKE hjelper i krevende øyeblikk.

Samtidig - kan disse kjipe tingene fra barndommen indirekte linke til problemer videre selv når de er så små som i mitt tilfelle ? Jeg vil ikke legge noe skyld, for problemene er her uansett og jeg tar tak i dem uansett, jeg får hjelp og har blitt mye bedre nå som jeg er voksen og har barn selv. Vet at en god barndom er viktig for god utvikling videre, god tilknytning osv, og jeg synes jo jeg har mange gode minner selv, men merker jo likevel at enkelte ting var litt vanskelig... 

Anonymkode: 42fcd...f50

Svar på det du spør om- ja. 
(Jeg har skrevet masteroppgave om temaet).