Er dette en mann som ønsker å tilbringe fremtiden med meg?

[AnonymBruker]

Jeg dater en flott mann, han er godt etablert, har en stor omgangskrets og har livet sitt på stell. Han har ikke vært i et fast forhold på 13 år og han har voksne barn. 
 

jeg er noen år yngre enn han, har to barn på 7 og 15 år, er godt etablert og har mitt liv på stell.

vi har datet i snart 1 år, han snakker ofte om fremtiden, og der er jeg og barna inkludert, han har bestilt ferie for oss fire og han engasjerer seg i barnas liv, ofte setter han sine egne behov og ønsker på vent for å imøtekomme barnas behov, og noen ganger er han tydelig at han ønsker alene tid med meg. Siden jeg har barna fulltid er det noen ganger vanskelig og kunne få alenetid, men han virker fornøyd om vi får dette til for 1 eller 2 dager hver andre eller tredje måned.

Enkelte ganger har jeg ønsket alenetid med han, men da har han allerede lovet barna noe, å han går aldri tilbake på en avtale. Jeg og barna er så veldig glad i han og 15 åringen ser på han som faren han aldri hadde, men er redd at han som meg er i en forelskelsesfase og at han kan se det som et slit å skulle starte på nytt med barn. 
Dere godt voksne menn med voksne barn, har dere noe erfaring med det å date noen med barn som enda bor hjemme? Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre hverdagen lettere for han?

jeg har ikke mange barnevakter å spille på lag med og barna går alltid først, så det å kunne få mye alenetid er noe vi evt må vente noen år med, men er så redd for å miste han 

Anonymkode: cb834...d23

[AnonymBruker]

Han er en voksen mann.

Han velger å fortsette med deg.

Han inkluderer deg og barna både mht ferie og i fremtidsplaner.

Dere har det fint sammen.

Resten er umulig å forutsi eller vite. Det er ingen garantier for fremtiden. 
 

Det du ikke bør gjøre er å basere forholdet på frykt. Og mye alenetid trenger ikke å være mer enn en langhelg innimellom per i dag. Blir det mer seriøst så er det naturlig at han kan overnatte lengre perioder hos dere og teste litt på hverdagsdynamikken.

Jeg har fått meg kjæreste og han er fucking magisk. 
 

Vi har begge barn i barneskolealder og begge er 100% alene om omsorg. Vi bor to forskjellige steder. Allikevel sees vi ofte en uke dag pluss hver helg. Her er ungene introdusert og vi overnatter med hele gjengen, har dratt på tur sammen og har lagt opp hele sommerferien sammen. 
 

Vi har begge kjent på den frykten. For vi er så perfekt sammen. Vi er verdens beste venner, vi støtter og løfter hverandre som partnere, vi har sinnsykt kjemi både i og utenfor sengen. Ungene hans har falt hardt for meg. Vi krangler aldri og føler så sterkt for hverandre. Å prate om fremtiden er «oss».

Men vi nekter å la frykt hindre oss i å hoppe inn i alt vi er med alt vi har. For det finnes ingen garantier i livet. Alt vi har er nuet og morgendagen er ingen selvfølge. Det vi vet er at det vi har er så fantastisk og herlig og det er verdt å kjempe for ved å gi hverandre alt vi er. 
 

Hva fremtiden vil inneholde og om det varer for alltid VET vi ikke. Men i dag velger vi hverandre og det tror jeg vi vil gjøre resten av livet. Om vi ikke satser pga frykt vil vi aldri vite🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 24037...c50

[Engel]

Dette må du snakke med han om. Det virker som han er bevisst på hva han går inn i, og siden han har hatt barn selv så vet han hva et liv med barn innebærer. Men ta en åpen og ærlig samtale med han. Fortell  hva som bekymrer deg, og spørr hva han tenker. Vi har aldri noen garantier i kjærlighet, men åpen og ærlig kommunikasjon er i alle fall ikke negativt for et forhold.