Dere som har vært i et voldelig forhold, og nå har en ny partner.

[AnonymBruker]

Jeg levde i et voldelig forhold, hovedsakelig psykisk og materiell vold, men også endel fysisk. Det er en lang historie som jeg ikke skal gå inn på nå.

Jeg måtte ha hjelp til å komme meg bort, med barnet, og var svært preget av det i flere år. Gikk i traumebehandling i ca 3,5 år, og var helt bestemt på at jeg aldri mer skulle ha noe med noe mann å gjøre.

Men så kom det en fyr da, som fullstendig ødela alt det, han klarte å snike seg innenfor murene mine og etterhvert gikk det opp for meg at jeg var hodestups forelsket. Han var så annerledes enn eksen, på alle måter, og han lot meg styre absolutt alt, alt var etter mine prinsipper og behov, og han presset ikke på noen måte. Dette er også en lang historie som jeg ikke skal gå inn på nå, men det endte opp som en skikkelig kjærlighetshistorie og i dag er vi gift på 7.året❤️

Jeg hadde mange begrensinger etter eksen da han hadde så mange regler og meninger, men min mann har hele tiden vært fantastisk! Men selv etter 14 år (siden bruddet) ligger eksen i bakhodet innimellom, og relativt ofte er det hans ansikt jeg ser for meg når jeg tenker på mannen. Eller om jeg føler/tror mannen er misfornøyd med noe, så "føler" jeg at han får samme trekk i ansiktet som eksen. Samtidig er det urettferdig av meg, for mannen har aldri vist antydning til misnøye, irritasjon ol til noe, det ligger bare som en refleks i ryggmargen på meg. Som at jeg fremdeles venter på at han skal snu..

Er dette noe dere kan kjenne dere igjen i? Vil det noen gang bli slik at eksen er helt ute av hodet mitt?

Anonymkode: a9604...1aa

[SPOCA]

Ja, jeg kjenner meg igjen. Min eksmann var ekstremt voldelig, både fysisk, psykisk, materielt, økonomisk og latent. Det var et helvete. Jeg vil ikke si for mye, annet enn at han var så voldelig at jeg mistet et barn, og jeg trodde flere ganger at jeg skulle dø. Jeg har jobbet mye i årene etter for å få det fint og godt med meg selv. 

Jeg har det godt i dag. Tanken på ham kan gjøre meg redd, men jeg tenker sjeldent på ham nå. Samboeren min får meg til å føle meg veldig trygg, og beskytter meg. Han vet alt som har skjedd meg, og passer også på hvor eksen min er, det vil si at han følger med på sosiale medier osv. Heldigvis bor eksmannen min på andre siden av landet. 

Jeg forstår veldig godt at du er redd for at han skal snu, det var jo det som skjedde med meg med min eksmann. Derfor anbefaler jeg å gå i terapi og få bearbeidet det du har gått gjennom. Det å være på vakt sitter i deg, det gjør den for meg også, men mindre og mindre ettersom tiden går. 

Vær god med deg selv, vær åpen med kjæresten din, og vær ærlig. Det er lov å føle seg redd og synes det er vanskelig, men det handler om hvordan du håndterer det. 

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (11 minutter siden):

Ja, jeg kjenner meg igjen. Min eksmann var ekstremt voldelig, både fysisk, psykisk, materielt, økonomisk og latent. Det var et helvete. Jeg vil ikke si for mye, annet enn at han var så voldelig at jeg mistet et barn, og jeg trodde flere ganger at jeg skulle dø. Jeg har jobbet mye i årene etter for å få det fint og godt med meg selv. 

Jeg har det godt i dag. Tanken på ham kan gjøre meg redd, men jeg tenker sjeldent på ham nå. Samboeren min får meg til å føle meg veldig trygg, og beskytter meg. Han vet alt som har skjedd meg, og passer også på hvor eksen min er, det vil si at han følger med på sosiale medier osv. Heldigvis bor eksmannen min på andre siden av landet. 

Jeg forstår veldig godt at du er redd for at han skal snu, det var jo det som skjedde med meg med min eksmann. Derfor anbefaler jeg å gå i terapi og få bearbeidet det du har gått gjennom. Det å være på vakt sitter i deg, det gjør den for meg også, men mindre og mindre ettersom tiden går. 

Vær god med deg selv, vær åpen med kjæresten din, og vær ærlig. Det er lov å føle seg redd og synes det er vanskelig, men det handler om hvordan du håndterer det. 

Takk for at du deler, og det er fælt å høre hvordan du har hatt det❤️

Mannen vet alt, jeg har vært helt åpen med han, litt for at han skulle vite hva han gikk til når vi ble sammen. Han er svært overbeskyttende og han er min trygghet i livet.

Jeg har allerede gått i traumebehandling som sagt, og det er ikke en plage i hverdagen lengre, men innimellom kommer både tanker, minner og flashbacks, og jeg hater at eksen fremdeles har en slags kontroll over meg..

Jeg er som sagt åpen med mannen, men akkurat det med at jeg ser for meg eksen når jeg tenker på mannen, eller får en følelse av at mannen har de samme trekkene i ansiktet og kroppen når jeg tror han blir irritert, har jeg ikke fortalt han. (Jeg må bare legge til at mannen faktisk ikke blir irritert/sint på meg, jeg har aldri opplevd det, det er bare hodet og psyken som spiller meg et puss innimellom.) Jeg føler jeg bør skåne han mot det, slik at han ikke tror at jeg sammenligner dem eller noe sånt. Jeg er redd jeg skal såre han? Off, vanskelig å forklare hva jeg mener🙈 Men kanskje jeg skal fortelle det?

Anonymkode: a9604...1aa

[AnonymBruker]

Jeg lærte meg å tenke "hvis han snur, da går du. Hvis han blir som eksen, forlater du alt over natta og stikker, fu er fri".

Den frykten for at det skal snu, hos meg i allefall, var også forbundet med at jeg ikke kunne endre det, ikke ta valg, ikke bestemme, at jeg bare måtte godta det eller sånn kom det til å være. Nei, jeg kom til å gå, uansett hvor mye jeg elsker ham. Og da slapp det i stor grad, jeg trengte ikke å være redd på en måte fordi jeg hadde planen klar. 

Anonymkode: 36f78...26c

[Irak]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg levde i et voldelig forhold, hovedsakelig psykisk og materiell vold, men også endel fysisk. Det er en lang historie som jeg ikke skal gå inn på nå.

Jeg måtte ha hjelp til å komme meg bort, med barnet, og var svært preget av det i flere år. Gikk i traumebehandling i ca 3,5 år, og var helt bestemt på at jeg aldri mer skulle ha noe med noe mann å gjøre.

Men så kom det en fyr da, som fullstendig ødela alt det, han klarte å snike seg innenfor murene mine og etterhvert gikk det opp for meg at jeg var hodestups forelsket. Han var så annerledes enn eksen, på alle måter, og han lot meg styre absolutt alt, alt var etter mine prinsipper og behov, og han presset ikke på noen måte. Dette er også en lang historie som jeg ikke skal gå inn på nå, men det endte opp som en skikkelig kjærlighetshistorie og i dag er vi gift på 7.året❤️

Jeg hadde mange begrensinger etter eksen da han hadde så mange regler og meninger, men min mann har hele tiden vært fantastisk! Men selv etter 14 år (siden bruddet) ligger eksen i bakhodet innimellom, og relativt ofte er det hans ansikt jeg ser for meg når jeg tenker på mannen. Eller om jeg føler/tror mannen er misfornøyd med noe, så "føler" jeg at han får samme trekk i ansiktet som eksen. Samtidig er det urettferdig av meg, for mannen har aldri vist antydning til misnøye, irritasjon ol til noe, det ligger bare som en refleks i ryggmargen på meg. Som at jeg fremdeles venter på at han skal snu..

Er dette noe dere kan kjenne dere igjen i? Vil det noen gang bli slik at eksen er helt ute av hodet mitt?

Anonymkode: a9604...1aa

Det tar lang tid å komme over overgrep...Godt at du har mannen din. Er ikke så mange som faktisk forstår hvor vanskelig dette er...Virker som du fortsatt har noen forsvarsmekanismer i kroppen din. Traumer kan leges, men jeg tror det tar meget lang tid. Kommer litt an på individet, og alvorlighetsgraden tror jeg. Noen er mer ressurssterke enn andre, og klarer lettere å legge vonde opplevelser bak seg, mens andre ikke. Det er ikke noen fasit på det. Helt normalt. Håper for din skyld at en dag så tenker du ikke på han overhodet. Varme tanker til deg 🪷💕. 

[Sparkling_Pink]

Jeg tror en del av helingsprosessen er å ha minnene og "skadene" tilgjengelig. Ikke som at du agerer på de, eller er fanget i opplevelsene, men som at de er en del av ditt erfaringsgrunnlag. Det gjør mindre vondt etter hvert, og selvempati opplever jeg betyr mye. Jeg har aldri blitt værende lenge i voldelige forhold, jeg har gått, så det er jeg trygg på at jeg kommer til å gjøre i framtida også om et forhold utvikler seg i den retninga.

Det er utmerket å ha gått i terapi, samtidig er det et relevant spørsmål om du har behov for andre typer oppbacking eller behandling. Har du "verktøy" til å ta vare på deg selv når du ser x-ens ansikt? Er kroppen aktivisert på en ugunstig måte, for eksempel, forknytt; at det er deler av kroppen som ikke brukes, men bare holder fast? Er følelsene prosessert i dybden, som for eksempel ved EMDR?

20 og 35 år etter opplevelser med folk, husker jeg fremdeles godt. Jeg vil heldigvis skjønne hva som foregår og vil kunne forklare noen av reaksjonene mine og følelsene på en måte som gjør at både jeg og de andre vil kunne forholde seg til. Noen av situasjonene er så spesifikke at jeg ikke har noen reelle muligheter til å "trene" på å være i de og det er urimelig at jeg ikke føler på redsel.