Hvordan fungerer forholdet når partner er kronisk alvorlig syk?

[AnonymBruker]

Min mann døde av kreft i fjor, og det siste året ble veldig slitsomt med mye humørsvingninger og sinne, sykdomsprat, symtomprat, nye dietter, kosthold og naturmedisin.

Jeg ble i tillegg til å være kone også  hjemmehjelp, psykolog og søppelbøtte.

Samlivet led under dette og jeg følte jeg holdt på å drukne av konstant dårlig samvittighet, redsel for at hans sykdom skulle forverre seg og mangel på lyst til å være kjæreste.

Ser i media om par der den ene feks har langtkommen Parkinson, en annen er lam fra livet og ned, en har ALS og en annen Alzheimer og jeg lurer på hvordan samlivet deres er.

Hva fungerer og ikke fungerer, og hvordan klarer de å holde sammen?

Har den friske partneren en elsker, eller er partneren en helgen som står i elendigheten og støtter dag ut og dag inn?

Har de huset fullt av assistenter, psykologer, vaskehjelp og kokk?

Noen amerikanske kjente par med alvorlig sykdom har nok huset fullt av hjelp, men hva med vanlige folk?

Anonymkode: 89e2e...580

[AnonymBruker]

Det er nok veldig ulikt. 

Min mor døde av Parkinson, med utpreget demens og bodde fulltid på sykehjem de siste årene av livet. Det var jeg som sa til mamma at nå må du på hjem. Pappa var veldig sliten, selv om de også hadde hjemmesykepleie, han mislikte også å ha fremmede i sitt hjem. Han hadde det bedre når han fikk mer avstand til mamma. Hun kunne være en håndfull pga sykdommen, medisiner, sidetilstander, depresjon, angst og hallusinasjoner hun fikk. Min far og vi alle hadde ingen illusjoner om at hun skulle leve lenge, så det var ingen kosttilskudd, selv om vi fødde henne opp fra undervekt flere ganger så vi skulle få mer tid med henne. Hun hadde flere runder med feberrier og var pre-terminal en haug med ganger. Parkinson gir bla gradvis mer og mer svelgvansker så hun døde av alvorlig undervekt, som en anoreksipasient. Hun var helt klar på slutten, visste hun skulle dø, og var redd. Vi sang og sang og sang for henne. 

Min far hadde på et vis huset fullt av hjelp, i tillegg til hjemmesykepleien og ettehvert sykehjemmet.  Flere av oss ungene tro til etter tur, selv min yngste søster som på den tida bodde i en annen by, vi hjalp til med mye praktisk. Vi rakk å arrangere rubinbryllupet deres før mamma ble alt for dårlig, selv da satt hun i rullestol. Mammas bror og min svoger hjalp også til mye, ikke minst moralsk støtte. Mamma kunne være ganske slem mot den som hjalp henne mest, derfor sørga vi etterhvert for at det overhodet ikke var pappa som fikk den rollen. Spesielt jeg og den yngste søstera mi bytta på å være "den slemme". Det var som et familie-foretak. De 2,5 siste ukene før hun døde hadde vi i familien rullering med døgnvakt på rommet hennes. 

Jeg vet ikke, men tror ikke pappa hadde noen elskerinne. Han fikk lov til å også savne mamma fordi han fikk pauser fra henne. Han er ingen helgen, men han fikk tid og rom til å sørge og minnes henne, både før hun døde og etterpå. 

Tanta mi som var pårørende for min onkel med litt liknende sykdom, sleit seg helt ut, blant anna fordi ungene hennes ikke var så samstemte, og hun ville gjøre alt selv. Derfor var slekta vår veldig opptatt av at det samme ikke skulle skje med pappa. De så hvor sliten pappa var, og sa rett ut til oss at vi måtte sørge for å begrave bare 1 forelder, ikke 2. Og ikke splitte familien pga sykdom. Så vi har hatt fokus på å holde sammen som familie, og støtte pappa. 

Anonymkode: 635a4...c06

[AnonymBruker]

Kjæresten min er enkemann. Da hun fikk kreftdiagnose så kom fighteren og livsgnisten frem i henne. Hun var ikke en som ble drittsekk mot de rundt seg. Hun ble heller mer livsglad og opptatt av å leve i nuet. 
 

Klart det ble mye på han med barn, dietter og behandlinger, men han gjorde det fordi det var det mest naturlige for han å gjøre og fordi han elsket henne.

Mot slutten aksepterte hun at det var over og alt hun ønsket for han var å være lykkelig og finne seg ny kjærlighet. For både seg selv og for barna.

Ikke en eneste gang hadde han noen tanker om andre kvinner for det var bare henne. Og det tok over 2 år før han vurderte å starte å date igjen. Men det at hun var som hun var og sa det hun sa klarte han å gi slipp på henne. Sorgen kom og kommer selvsagt i bølger, men etter han traff meg har det blitt mindre og mindre.

Nå dukker hun opp innimellom i samtaler både alene og med barna. Det fine er at hun nevnes med minner og glede, ikke sorg. 
 

Så vil tro at folk takler slike livskriser på forskjellige måter og så handler det mye om den som er syk og hvordan de møter sykdommen og partner.

Anonymkode: 3463e...0a2

[AnonymBruker]

Min morfar, mormor, bestemor og far døde av kreft. Vi, og jeg, er så heldige at de fikk dø hjemme. 

Vi kvinnfolka i familien jobbet i team for de. Vi byttet på stell, våke over den dødene, lage mat til alle og snakke godt ut med hverandre. 

Vi var opp til 10 damer i familien som hjalp til. Jeg, min søster, stemor, stesøster, flere tanter og inngifte tanter, barnebarn og så videre. 

Det var bare bestemor vi hadde hjelp av hjemmesykepleie. Det var de siste 4 ukene. Det var stell av den dødene en profesjonell måtte ta seg av. Det var også en dame. 

Men det var svært tungt for partner likevel. Det er mye kjeft å få fra dødende. 

Anonymkode: 698c4...415

[AnonymBruker]

Mannen min hadde kreft. Fikk først beskjed om uhelbredelig, men de endret det. Han var veldig dårlig, og var gjennom steintøff behandling. Bl.a disse cellegiftkurene som tar en hel dag å sette i tillegg til de vanlige.

Han er vanligvis en sånn som tåler alt. Tøff og barsk. Fikk se en helt annen side. Han ble en myk mann, og klarte ingenting. Han ble absolutt ikke sint og deppa, men naturlig nok 100% selvsentrert. Alt handlet om ham, og det er vel ikke så rart. 

Det ble unntakstilstand i 6 mnd. Jeg sto på pinne for ham, og måtte selvfølgelig overta alt av oppgaver, lage masse små måltider daglig, bekymre meg døgnet rundt osv. 

Det vi ikke var forberedt på, var at han ikke ble sim før etterpå fysisk. Formen er veldig redusert også nå to år etter "friskmelding". Han går på jobb, og klarer ikke så mye mer. Dette er vanskelig for ham, så NÅ påvirker det dessverre humøret hans. Må innrømme at det er litt vanskelig, selv om jeg skjønner hvorfor.

Det jeg også var litt vanskelig da det sto på som verst, var at jeg fikk omtrent null omtanke fra omverdenen. Litt egoistisk, jeg skjønner jo det. Men det hadde vært godt om noen hadde brydd seg litt om meg også 🙃

Anonymkode: 9ea5c...3fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Mannen min hadde kreft. Fikk først beskjed om uhelbredelig, men de endret det. Han var veldig dårlig, og var gjennom steintøff behandling. Bl.a disse cellegiftkurene som tar en hel dag å sette i tillegg til de vanlige.

Han er vanligvis en sånn som tåler alt. Tøff og barsk. Fikk se en helt annen side. Han ble en myk mann, og klarte ingenting. Han ble absolutt ikke sint og deppa, men naturlig nok 100% selvsentrert. Alt handlet om ham, og det er vel ikke så rart. 

Det ble unntakstilstand i 6 mnd. Jeg sto på pinne for ham, og måtte selvfølgelig overta alt av oppgaver, lage masse små måltider daglig, bekymre meg døgnet rundt osv. 

Det vi ikke var forberedt på, var at han ikke ble sim før etterpå fysisk. Formen er veldig redusert også nå to år etter "friskmelding". Han går på jobb, og klarer ikke så mye mer. Dette er vanskelig for ham, så NÅ påvirker det dessverre humøret hans. Må innrømme at det er litt vanskelig, selv om jeg skjønner hvorfor.

Det jeg også var litt vanskelig da det sto på som verst, var at jeg fikk omtrent null omtanke fra omverdenen. Litt egoistisk, jeg skjønner jo det. Men det hadde vært godt om noen hadde brydd seg litt om meg også 🙃

Anonymkode: 9ea5c...3fb

Å være pårørende er knalltøft og man blir som oftest ikke "sett".

Ts

Anonymkode: 89e2e...580

[AnonymBruker]

Å kjefte på partner som gjør alt for å hjelpe når en er syk, det er bare lavmål! Demente kan vel ikke for det, men alle andre må bare være bedre enn det! 
 

Det må vi bare bestemme oss for mens vi fortsatt er friske!

Anonymkode: 38070...175

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Å kjefte på partner som gjør alt for å hjelpe når en er syk, det er bare lavmål! Demente kan vel ikke for det, men alle andre må bare være bedre enn det! 
 

Det må vi bare bestemme oss for mens vi fortsatt er friske!

Anonymkode: 38070...175

Grunnen til humørsvingninger og sinne er pga bivirkninger fra medisiner, behandling og sykdommen, dødsangst, sorg over å ikke klare det man klarte tidligere når man var frisk og stress.

Mannen min var midt i livet med jobb, barn, venner og hobbyer når han ble syk, og hadde ikke tid til å bli syk eller dø fra oss.

Sykehuset hadde ikke noe å tilby oss mtp psykolog eller annen samtalehjelp til hverken han eller meg.

Ts

Anonymkode: 89e2e...580

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Å kjefte på partner som gjør alt for å hjelpe når en er syk, det er bare lavmål! Demente kan vel ikke for det, men alle andre må bare være bedre enn det! 
 

Det må vi bare bestemme oss for mens vi fortsatt er friske!

Anonymkode: 38070...175

Når verden raser ned i hodet på deg. Når du må gjennom smerte og fortvilelse,  og kanskje dør du likevel, da er det naturlig å bli sint, frustrert, fortvilet og oppgitt. Og det går utover dine nærmeste. Det er fullt forståelig og høyst menneskelig. Det er hardt å være pårørende, men jeg forstår likevel hvorfor min partner tidvis mister kontroll over seg selv. 

Anonymkode: ec9e0...3cc