Er jeg vanskelig eller bør jeg tilgi mine foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg har en ekstrem oppvekst i det strammeste bibelbeltet du kan finne i Norge.

Som barn på 80-tallet med flere så var det harde klaps i baken og løftet opp etter håret når jeg var slem. Derfor prøvde jeg å være snill og utviklet meg til en patologisk people pleaser.

 

Jeg fikk en krenket tilnærming i tenårene som ble hysjet ned av bedehuset. Min far visst om dette.

 

Frynsete uten ryggrad gifter jeg meg med feil mann.

Han er karismatisk, godt likt. Og grusom.

I starten ble jeg behandlet fint. Så kom dårlige dager. De dårlige dagene ble enda dårligere.

Jeg ble i perioder trakkasert, det var psykisk og fysisk vold.

Senere barna🥹

Etter 11 år rømmer vi.

I perioden etter dette har mine foreldre vist en enorm forståelse, åpnet sitt hjem for meg, lyttet til mine traumer og stilt opp for sine to barnebarn.

De har også vært svært gavmilde og har i perioder de reddet meg økonomisk da jeg måtte starte på bar bakke.

 

Min eksmann ble så fiendtlig at han fikk besøksforbud. Han har vridd hele historien på hodet og har svertet meg i fem år.

 

Min fetter er bestevenn med min eks og har støttet han intenst i fem år.

Han stilte som vitne mot meg i retten og diktet opp ville påstander.

 

Jeg har ikke våget å møte min fetter etter dette, siden han kan få svært fiendtlige angrep på meg.

 

Nå skal min fetter gifte seg i juni og jeg har funnet ut at hele min familie skal gå. Deriblant mine foreldre som vet alt han har gjort mot meg.

 

Vårt miljø har en ide om at du skal tilgi din neste og sette strek. 

Så dette er 50% bibelbelte ideologi og 50% feighet.

Mine foreldre er veldig opptatt av fasade.

 

Jeg er rørt over snillheten de her vist meg når livet mitt sporet av.

Samtidig så er jeg veldig såret over at de takker ja til å feire en mann som har ødelagt så mye for meg.

 

Med dette kommer også opp traumer med vold fra barndommen og en enorm kontroll over meg som aldri har sluppet tak.

 

Jeg er så såret og lei meg. 

Samtidig som de er de eneste som bryr seg om meg💔

 

 

Anonymkode: 94105...c7e

[AnonymBruker]

Foreldrene dine viser at de støtter deg, og at de tror på deg. Det virker som du allerede har tilgitt det som skjedde i barndommen. Eller har jeg forståelse for at man kan bryte med familie dersom man har hatt en jævlig barndom. Synes absolutt ikke du skal kutte noen ut fordi de velger å gå i et bryllup. 

Anonymkode: 94f79...b04

[AnonymBruker]

Du har fått veldig mye støtte. 

Bryllupet kan være viktig for dem mtp. å møte familie og kjente fra gammelt av. La de gå.
 

 

Anonymkode: 0f3de...314

[Trolltunge]

Sikker på at de møter opp for å feire ham, og ikke for å ikke skape ytterligere uro og problemer med resten av familien? Jeg hadde forstått at det var vanskelig å ikke møte opp i noe slikt når man er invitert, og at det kan skape utfordringer med andre enn din fetter. 

[Uanonym bruker]

Som de andre her enn inne på, så vil jeg tro at dersom foreldrene dine lar være å komme, vil det skape mye drama, som kanskje også kan være negativt for deg på sikt (du blir "heksa" som splitter familien e.l.). Så jeg vil tro foreldrene dine bare prøver å gjøre minst mulig skade her, og ikke først og fremst er ute etter å feire fetteren din. Mange familier har konflikter, og det å kunne "svelge en kamel" for husfredens skyld noen ganger, er egentlig en god ting. Det er ikke nødvendigvis alltid det beste å stå på sitt og lage uoverstigelige fronter og "krig". 

 

[AnonymBruker]

Takk for kloke svar.

Glemte å nevne at min eks er forlover i bryllupet.

 

Teådstarter.

Anonymkode: 94105...c7e

[AnonymBruker]

Og med tilnærming i tenårene mener jeg forsøk på samleie fra en voksen mann i tenårene når jeg var 13 år.

Som min far var med på å hysje ned.

Trådstarter.

Anonymkode: 94105...c7e

[Paneera]

Hadde absolutt følt meg sviktet om de hadde dratt i et slik bryllup, spesielt siden din ekskjæreste er forlover. Hadde følt at de valgte hans side

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Og med tilnærming i tenårene mener jeg forsøk på samleie fra en voksen mann i tenårene når jeg var 13 år.

Som min far var med på å hysje ned.

Trådstarter.

Anonymkode: 94105...c7e

Unnskyld skrivefeil. Jeg var i tenårene, 13 år. Mannen var nesten 40 år.

 

Anonymkode: 94105...c7e

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Og med tilnærming i tenårene mener jeg forsøk på samleie fra en voksen mann i tenårene når jeg var 13 år.

Som min far var med på å hysje ned.

Trådstarter.

Anonymkode: 94105...c7e

Det er det selvfølgelig forståelig at du har vanskelig for å tilgi. Selv om det kan godt hende at det også var noe de trodde var det beste for deg. Hvis de har den typiske religiøs-logikken der ei jente er "ødelagt" om hun har blitt utsatt for seksuelle overgrep, trodde de kanskje det var best for deg at ingen fikk vite det? Kanskje trenger dere alle å snakke ut om det som skjedde da. Eller kanskje du bør finne noen andre å snakke med om det. Men jeg ville ikke lagt så mye i at foreldrene dine stiller opp i dette bryllupet. Trolig er det mer av plikt (eller frykt) enn lyst.

[AnonymBruker]

Du har to valg; bære nag eller tilgi. Erfaringsmessig blir livet enklere hvis man klarer det siste. Du trenger ikke fortelle at du tilgir, mulig de ikke anser at det å gå i bryllup er noe de trenger tilgivelse for.

Klare du ikke å tilgi nå, kan du kanskje gjøre det om noen år.

Anonymkode: 6a297...944

[Uanonym bruker]

Poenget mitt er at man bør prøve å forstå foreldrene sine utfra deres egne forutsetninger, ikke sine egne verdier. De fleste kan kjenne på at foreldrene deres har gjort ting de selv ikke ville gjort. Hvis man skal tenke at "annerledes enn jeg ville gjort" er det samme som dårlig, med vond vilje etc., blir det lett vonde følelser. 

Noen ganger må man akseptere at foreldrene tar helt andre valg enn en selv ville gjort. Hva tror du vil hjelpe deg mest på sikt? At foreldrene dine skal innrømme feilene sine, eller at du skal klare å slutte fred med feilene de har gjort? (Ikke et spydig spørsmål, men oppriktig ment.) Hvis det første er viktig for deg, er det mulig å prøve familieterapi eller lignende. Hvis det siste er viktigere, kan det hende du får mer utav å snakke med psykolog på egen hånd.

Jeg tror det, som du selv antyder, er de vonde følelsene fra barndom/ungdom som er grunnen til at du reagerer så sterkt på dette med bryllupet nå. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du har to valg; bære nag eller tilgi. Erfaringsmessig blir livet enklere hvis man klarer det siste. Du trenger ikke fortelle at du tilgir, mulig de ikke anser at det å gå i bryllup er noe de trenger tilgivelse for.

Klare du ikke å tilgi nå, kan du kanskje gjøre det om noen år.

Anonymkode: 6a297...944

Noe så latterlig. TS sin eks er forlover i dette bryllupet, pluss at fetteren har vitnet mot TS og fortalt løgner. 

TS, du skal ikke tilgi dine foreldre for dette. Gjør deg heller uavhengig av dine foreldre.

Anonymkode: 5cc6b...35b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Noe så latterlig. TS sin eks er forlover i dette bryllupet, pluss at fetteren har vitnet mot TS og fortalt løgner. 

TS, du skal ikke tilgi dine foreldre for dette. Gjør deg heller uavhengig av dine foreldre.

Anonymkode: 5cc6b...35b

Hun har fortsatt to alternativer; bære nag eller tilgi. Det endrer seg ikke om hun gjør seg uavhengig av foreldrene. Det å bære nag er slitsomt. Det å tilgi er ingen enkel prosess, men jeg vil aldri anbefale noen å ikke gjøre det. Det er ikke alt man klarer å tilgi, og det respekterer jeg.

Anonymkode: 6a297...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hun har fortsatt to alternativer; bære nag eller tilgi. Det endrer seg ikke om hun gjør seg uavhengig av foreldrene. Det å bære nag er slitsomt. Det å tilgi er ingen enkel prosess, men jeg vil aldri anbefale noen å ikke gjøre det. Det er ikke alt man klarer å tilgi, og det respekterer jeg.

Anonymkode: 6a297...944

Jeg har egentlig tilgitt hele livet. Alt skal puttes i Jesus boks for tilgivelse. Du skal ikke føle noe eller bære nag.

Men det har blitt en tung ryggsekk det å tilgi også.

TS

Anonymkode: 94105...c7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har egentlig tilgitt hele livet. Alt skal puttes i Jesus boks for tilgivelse. Du skal ikke føle noe eller bære nag.

Men det har blitt en tung ryggsekk det å tilgi også.

TS

Anonymkode: 94105...c7e

Jeg tror heller ikke det er lett å tilgi. Skal tilgivelse ha en funksjon må den også være ekte, ikke noe du skal gjøre fordi andre sier det. Det å ikke klare å tilgi har ingenting med å være vanskelig å gjøre. Vi styrer ikke våre følelser.

Anonymkode: 6a297...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror heller ikke det er lett å tilgi. Skal tilgivelse ha en funksjon må den også være ekte, ikke noe du skal gjøre fordi andre sier det. Det å ikke klare å tilgi har ingenting med å være vanskelig å gjøre. Vi styrer ikke våre følelser.

Anonymkode: 6a297...944

😊

Anonymkode: 94105...c7e

[katties]

Noen ganger velger folk å feire store begivenheter - kanskje er de der primært for annen familie de ellers ikke ville møtt, og dét betyr mye for dem. 

[AnonymBruker]

Takk for alle svar.

Anonymkode: 94105...c7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.5.2024 den 21.19):

Jeg har egentlig tilgitt hele livet. Alt skal puttes i Jesus boks for tilgivelse. Du skal ikke føle noe eller bære nag.

Men det har blitt en tung ryggsekk det å tilgi også.

TS

Anonymkode: 94105...c7e

Du trenger ikke å tilgi, samtidig så trenger du heller ikke krangle eller si noe. Jeg tenker at det bryllupet betyr ingenting.  De fleste går hvis de kan. Blir stygt hvis de lar være hvis de kan komme egentlig.  

Anonymkode: 0292b...ac4