Det er ikke noe gøy å være et overvektig barn!

[AnonymBruker]

Det ødelegger sosiale opplevelser. Det ødelegger moroen som sport og fysisk aktivitet egentlig skal gi deg. Det gjør det ekstra ubehagelig å dusje etter gymmen. Det gjør det ekkelt å ha på seg sommerklær og badedrakt, og egentlig bare vanlige klær generelt. Samtidig har man ikke makt eller kunnskap til å gjøre noe med det, fordi foreldrene dine hindrer deg dag etter dag fra å ha en sunn og frisk kropp som kan yte bra i fysisk aktivitet. Enda verre blir det i tenårene, når presset til å se bra ut blir enda større og følelser blir forsterket. Når man endelig er voksen så har man årevis med dårlige vaner man må jobbe hardt med å legge fra seg, om man i det hele tatt får det til i det hele tatt. 

Jeg ble bevisst på min egen overvektige kropp i barnehagealder. Det var da sjensen over kroppen min startet. Den var der gjennom hele barneskolen også. Jeg vet at jeg heller ikke var det eneste barnet som følte det slik, fordi jeg hadde overvektige venner også og de følte på de samme ubehagelige følelsene som meg - både gutter og jenter. 

Jeg synes det er utrolig synd at foreldre ikke skjønner at barn er mennesker med ekte følelser, og de er mer dype og komplekse enn det mange av dere tror. Hvordan går det an å se på sitt eget barn som er overvektig og IKKE tro at det plager hen? Hvor tankeløs går det an å være? 

Takk. Ville bare lufte dette. 

Anonymkode: a32c7...9a7

[mommyaka]

Huff synd du hadde slike foreldre...men ikke alle er slikt. Husk det. Håpet du føler deg vakker og bedre nå...uansett str

[AnonymBruker]

Okei.

Anonymkode: 429e7...e76

[AnonymBruker]

Tror ikke det er så gøy å være foreldre heller. Ser stor forskjell i appetitt, noen barn er alltid sultne. Og noen barn er ikke aktive av seg selv.  Hvis foreldrene dine hadde latt deg være sulten, og jagd deg rundt på aktiviteter, hadde det også fort blitt veldig feil.  Som tenåring var du også gammel nok til å trene på egen hånd hvis du ønsket å komme i form. 

Anonymkode: c82f2...e53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det ødelegger sosiale opplevelser. Det ødelegger moroen som sport og fysisk aktivitet egentlig skal gi deg. Det gjør det ekstra ubehagelig å dusje etter gymmen. Det gjør det ekkelt å ha på seg sommerklær og badedrakt, og egentlig bare vanlige klær generelt. Samtidig har man ikke makt eller kunnskap til å gjøre noe med det, fordi foreldrene dine hindrer deg dag etter dag fra å ha en sunn og frisk kropp som kan yte bra i fysisk aktivitet. Enda verre blir det i tenårene, når presset til å se bra ut blir enda større og følelser blir forsterket. Når man endelig er voksen så har man årevis med dårlige vaner man må jobbe hardt med å legge fra seg, om man i det hele tatt får det til i det hele tatt. 

Jeg ble bevisst på min egen overvektige kropp i barnehagealder. Det var da sjensen over kroppen min startet. Den var der gjennom hele barneskolen også. Jeg vet at jeg heller ikke var det eneste barnet som følte det slik, fordi jeg hadde overvektige venner også og de følte på de samme ubehagelige følelsene som meg - både gutter og jenter. 

Jeg synes det er utrolig synd at foreldre ikke skjønner at barn er mennesker med ekte følelser, og de er mer dype og komplekse enn det mange av dere tror. Hvordan går det an å se på sitt eget barn som er overvektig og IKKE tro at det plager hen? Hvor tankeløs går det an å være? 

Takk. Ville bare lufte dette. 

Anonymkode: a32c7...9a7

Amen, dette burde alle foreldre skjønne! 

Foreldre burde være opptatt av at barnet sitt har en god helse og kan utvikles motorisk uten at vekt/fett skal være et hinder i aktiviteter og det å klare å holde følge med andre barn

Anonymkode: b3001...59b

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg. Jeg var overvektig en kort periode fra 4-6 klasse. Mine foreldre fulgte det opp og heldigvis løste mye seg når jeg vokste i høyde.

Sønnen min spiste for mye som barn om han fikk lov, så da var vi påpasselige med å hjelpe han å regulere dette til han selv fikk kontroll. Datteren vår har alltid vært slank og har fint regulert dette med mat.

Barn er ulike, men ingen barn skal trenge å være overvektige.

Anonymkode: e5b4c...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tror ikke det er så gøy å være foreldre heller. Ser stor forskjell i appetitt, noen barn er alltid sultne. Og noen barn er ikke aktive av seg selv.  Hvis foreldrene dine hadde latt deg være sulten, og jagd deg rundt på aktiviteter, hadde det også fort blitt veldig feil.  Som tenåring var du også gammel nok til å trene på egen hånd hvis du ønsket å komme i form. 

Anonymkode: c82f2...e53

Da må foreldrene lære barna at det å være sulten er ikke farlig

Anonymkode: b3001...59b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det ødelegger sosiale opplevelser. Det ødelegger moroen som sport og fysisk aktivitet egentlig skal gi deg. Det gjør det ekstra ubehagelig å dusje etter gymmen. Det gjør det ekkelt å ha på seg sommerklær og badedrakt, og egentlig bare vanlige klær generelt. Samtidig har man ikke makt eller kunnskap til å gjøre noe med det, fordi foreldrene dine hindrer deg dag etter dag fra å ha en sunn og frisk kropp som kan yte bra i fysisk aktivitet. Enda verre blir det i tenårene, når presset til å se bra ut blir enda større og følelser blir forsterket. Når man endelig er voksen så har man årevis med dårlige vaner man må jobbe hardt med å legge fra seg, om man i det hele tatt får det til i det hele tatt. 

Jeg ble bevisst på min egen overvektige kropp i barnehagealder. Det var da sjensen over kroppen min startet. Den var der gjennom hele barneskolen også. Jeg vet at jeg heller ikke var det eneste barnet som følte det slik, fordi jeg hadde overvektige venner også og de følte på de samme ubehagelige følelsene som meg - både gutter og jenter. 

Jeg synes det er utrolig synd at foreldre ikke skjønner at barn er mennesker med ekte følelser, og de er mer dype og komplekse enn det mange av dere tror. Hvordan går det an å se på sitt eget barn som er overvektig og IKKE tro at det plager hen? Hvor tankeløs går det an å være? 

Takk. Ville bare lufte dette. 

Anonymkode: a32c7...9a7

Jeg var også overvektig som barn. Mine foreldre gjorde alt i sin makt for å få meg slank. De kommenterte aldri kroppen min, men var veldig strenge på kosthold, matmengder og fysisk aktivitet. Problemet mitt var at jeg var mye mer sulten enn alle andre barn. Og når jeg ikke fikk spise meg mett hjemme gjorde meg der andre steder i stedet. Jeg ble alltid med noen hjem etter skoletid og fikk mat hos dem (byttet stadig på hvem det var slik at mine foreldre ikke oppdaget det). Selv om mitt høyeste ønske som barn var å bli slank/tynn(som egentlig er utrolig trist), så overstyrer ulvehungeren/sulten det. Jeg orket ikke være konstant sulten. En gang spiste jeg 3 agurker og 2 tomater (fordi jeg hadde fått min "rasjon" med mat den dagen allerede. Jeg fikk kun lov å spise grønnsaker utenom det som var tillatt. Jeg måtte også ha flere fysiske aktiviteter i løpet av uken.

Dette ble gjort i beste mening, men det har ødelagt min forhold til mat og kropp totalt. Jeg har alltid følt at min verdi lå i vekten min og på slutten ungdomsskolen utviklet jeg anoreksia. Før folk skjønte hvor syk jeg var fikk jeg ekstreme mengder ros og komplimenter for hvor flink jeg var og hvor bra jeg så ut. På vidergående var den laveste vekten 47/48 kg og jeg var høy. Jeg har slitt med bulimi i voksen alder, da jeg ikke klarte å sulte meg lenger. Er bedre nå og kaster ikke opp så ofte. 

Jeg skulle virkelig ønske at noen heller ville prøvd å finne ut hvorfor jeg var så sulten. Jeg ble mobbet for vekten og følte meg "feil" alle årnene på barneskolen. Det hjalp IKKE meg at mine foreldre var strenge. Det hjalp ikke på vekten siden jeg fikk tak i mat utenfor hjemmet og det ødela meg helt psykisk, Det er ikke alltid barnet eller foreldrene sin feil at barnet er overvektig. Jeg skulle ønske noen så meg og ikke bare overvekten min. Tror faktisk mine foreldre skammet seg over å ha et overvektig barn. De følte nok at de hadde feilet på et vis. 

Anonymkode: bc39c...e34

[AnonymBruker]

Det er nok ikke så lett å være forelder til et overvektig barn heller. Det er ikke sånn at alle barn som er overvektige har foreldre som bare gir dem usunn mat og godteri hele tida. Noen barn er mer sultne enn andre, og det er ikke så lett å nekte barnet ditt mat når han/hun sier han/hun er sulten. 

Dette er ikke så sort-hvitt som mange skal ha det.

Anonymkode: 1a0de...179

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Da må foreldrene lære barna at det å være sulten er ikke farlig

Anonymkode: b3001...59b

Så enkelt er det faktisk ikke! Var akkurat det mine foreldre prøvde. Men sulten tok likevel overhånd og jeg straffet meg mat andre steder. Jeg fikk ikke bukt med sulten før jeg sluttet å spise helt og ble sykelig tynn og alvorlig syk. Dersom du menet at det å lære barn at det ikke er farlig å være sulten er løsningen på all overket har du svært lite kompetanse på området. 

Anonymkode: bc39c...e34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg var også overvektig som barn. Mine foreldre gjorde alt i sin makt for å få meg slank. De kommenterte aldri kroppen min, men var veldig strenge på kosthold, matmengder og fysisk aktivitet. Problemet mitt var at jeg var mye mer sulten enn alle andre barn. Og når jeg ikke fikk spise meg mett hjemme gjorde meg der andre steder i stedet. Jeg ble alltid med noen hjem etter skoletid og fikk mat hos dem (byttet stadig på hvem det var slik at mine foreldre ikke oppdaget det). Selv om mitt høyeste ønske som barn var å bli slank/tynn(som egentlig er utrolig trist), så overstyrer ulvehungeren/sulten det. Jeg orket ikke være konstant sulten. En gang spiste jeg 3 agurker og 2 tomater (fordi jeg hadde fått min "rasjon" med mat den dagen allerede. Jeg fikk kun lov å spise grønnsaker utenom det som var tillatt. Jeg måtte også ha flere fysiske aktiviteter i løpet av uken.

Dette ble gjort i beste mening, men det har ødelagt min forhold til mat og kropp totalt. Jeg har alltid følt at min verdi lå i vekten min og på slutten ungdomsskolen utviklet jeg anoreksia. Før folk skjønte hvor syk jeg var fikk jeg ekstreme mengder ros og komplimenter for hvor flink jeg var og hvor bra jeg så ut. På vidergående var den laveste vekten 47/48 kg og jeg var høy. Jeg har slitt med bulimi i voksen alder, da jeg ikke klarte å sulte meg lenger. Er bedre nå og kaster ikke opp så ofte. 

Jeg skulle virkelig ønske at noen heller ville prøvd å finne ut hvorfor jeg var så sulten. Jeg ble mobbet for vekten og følte meg "feil" alle årnene på barneskolen. Det hjalp IKKE meg at mine foreldre var strenge. Det hjalp ikke på vekten siden jeg fikk tak i mat utenfor hjemmet og det ødela meg helt psykisk, Det er ikke alltid barnet eller foreldrene sin feil at barnet er overvektig. Jeg skulle ønske noen så meg og ikke bare overvekten min. Tror faktisk mine foreldre skammet seg over å ha et overvektig barn. De følte nok at de hadde feilet på et vis. 

Anonymkode: bc39c...e34

Kjenner meg igjen i mye her. Mitt aller største ønske i livet er fortsatt å være tynn, så trist det enn høres ut. Det begynte tidlig. 

Anonymkode: 2985b...868

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er nok ikke så lett å være forelder til et overvektig barn heller. Det er ikke sånn at alle barn som er overvektige har foreldre som bare gir dem usunn mat og godteri hele tida. Noen barn er mer sultne enn andre, og det er ikke så lett å nekte barnet ditt mat når han/hun sier han/hun er sulten. 

Dette er ikke så sort-hvitt som mange skal ha det.

Anonymkode: 1a0de...179

Helt enig! Hjalp ikke meg at mine foreldre var strenge og nektet meg mat (utenom grønnsaker) når jeg hadde fått den rasjonen jeg fikk lov å spise. Det har derimot vært en av faktorene til at jeg utviklet spiseforstyrrelse på ungdomskolen. Er barnet desperat nok får de uansett tak i mat på andre måter. 

Anonymkode: bc39c...e34

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er nok ikke så lett å være forelder til et overvektig barn heller. Det er ikke sånn at alle barn som er overvektige har foreldre som bare gir dem usunn mat og godteri hele tida. Noen barn er mer sultne enn andre, og det er ikke så lett å nekte barnet ditt mat når han/hun sier han/hun er sulten. 

Dette er ikke så sort-hvitt som mange skal ha det.

Anonymkode: 1a0de...179

Men veldig mange gir barna sine dårlig mat, og har selv et kosthold med mye ultraprosessert mat (som er designet for overspising). Mange er snar til å konkludere med at barnet "ikke liker" vanlige sunne råvarer, og erstatter dette med usunne alternativer - "for ellers spiser ikke barnet". Andre er paradoksalt nok redd for at barnet skal få et anstrengt forhold til mat dersom man lærer barna måtehold, og at i dagens samfunn må man noen ganger stå i mot presset om å spise godteri til enhver anledning. At denne uka dropper vi lørdagsgodt feks fordi vi har vært i bursdag og på avslutning. At når solen skal skinne hele uken, kan vi likevel ikke spise is hver dag. 

Anonymkode: adf44...54f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men veldig mange gir barna sine dårlig mat, og har selv et kosthold med mye ultraprosessert mat (som er designet for overspising). Mange er snar til å konkludere med at barnet "ikke liker" vanlige sunne råvarer, og erstatter dette med usunne alternativer - "for ellers spiser ikke barnet". Andre er paradoksalt nok redd for at barnet skal få et anstrengt forhold til mat dersom man lærer barna måtehold, og at i dagens samfunn må man noen ganger stå i mot presset om å spise godteri til enhver anledning. At denne uka dropper vi lørdagsgodt feks fordi vi har vært i bursdag og på avslutning. At når solen skal skinne hele uken, kan vi likevel ikke spise is hver dag. 

Anonymkode: adf44...54f

Dette gjelder nok noen foreldre men ikke de fleste. Det er i hvert fall mitt inntrykk. Jeg har selv vært et overvektig barn og det hjalp ikke uansett hva mine foreldre gjorde. Jeg fikk aldri is eller godteri på hverdager. Jeg fikk kun hjemmelaget grovbrød, sunt pålegg, frukt, grønnsaker og rent kjøtt/fisk. Jeg fikk kun lov å spise yoghurt en dag i uken. Det var et stengt regime, med mengdekontroll og krav om jevnlig fysisk aktivitet. Jeg gikk ikke ned et gram. For barn som er sulten nok straffer seg mat på andre måter enn hjemme. Barn lærer at dersom de ikke får spise seg mett hjemme må de gjøre det andre steder. Har vokst opp med en enorm skam rundt kropp og vekt og har et forferdelig forhold til mat og kropp enda. De "hjalp" meg på sett og vis med det da. Har slitt med spiseforstyrrelser i mange år av livet og det blir aldri helt borte. Å føle at man må være en viss størrelse for å bli godtatt som barn er ekstremt skadelig. Forskning viser også at gener er veldig avgjørende for hvem som utvikler overvekt og ikke. Eneggede tvillinger som vokser opp hver som seg med helt ulik livsstil og kosthold er et godt eksempel på dette. De har ofte svært lik vekt på tross av ulik livstil og kosthold. 

Anonymkode: bc39c...e34

[AnonymBruker]

Var på en feiring her om dagen, hvor barnet til det ene paret var nettopp fylt 18 år......  Satt ved siden av hen og så at hen var dobbelt så stor som en 18 åring burde være.  Tenkte at det er synd og at det må ødelegge noe av ungdomstiden.  Barnet har alltid vært overvektig og det har et søsken som også er overvektig.....og begge foreldrene er i kategorien fedme.    Dette er jo noe foreldre ofte gjør mot ungene...det er så synd.  

Anonymkode: 42157...a83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Det er nok ikke så lett å være forelder til et overvektig barn heller. Det er ikke sånn at alle barn som er overvektige har foreldre som bare gir dem usunn mat og godteri hele tida. Noen barn er mer sultne enn andre, og det er ikke så lett å nekte barnet ditt mat når han/hun sier han/hun er sulten. 

Dette er ikke så sort-hvitt som mange skal ha det.

Anonymkode: 1a0de...179

Er barna overvektige er foreldrene det ofte også.....kan ikke huske noen gang å ha sett et svært overvektig barn sammen med slanke foreldre. 

Anonymkode: 42157...a83

[AnonymBruker]

Var konstant sulten da jeg var barn, og lubben. Det var helt vanlig mat hjemme hos oss og mamma, pappa og broren min var slanke. Og mamma gjorde mye for å få meg til å slutte å spise, men det hjalp ikke. Jeg er fortsatt sulten og gått voldsomt opp og ned i vekt i mitt liv, overspising og bulimi i en fin blanding. Er 40 nå og kommer vel til å slite for alltid. Det er ikke så enkelt. 

Anonymkode: d622e...1a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er barna overvektige er foreldrene det ofte også.....kan ikke huske noen gang å ha sett et svært overvektig barn sammen med slanke foreldre. 

Anonymkode: 42157...a83

Jeg hadde slanke foreldre og en slank bror, var bare jeg som slet med vekta. 

Anonymkode: d622e...1a6

[AnonymBruker]

Jeg var et overvektig barn og jeg husker at jeg raidet kjøkkenskapene i den lille stunden mellom jeg var ferdig på skolen og foreldre kom hjem fra jobb og jeg var for gammel for SFO. Rasket med meg småpenger som lå rundt i huset for å kjøpe godteri og gikk rundt og plukket tomflasker for samme grunn.

Jeg lagde tilogmed muffinsrøre som jeg spiste rått så ingen skulle få vite om det. Stjal kjeks som var blitt gjemt øverst oppå kjøkkenskapet eller i matboden eller bakevarer fra fryseren.

Foreldrene mine serverte normal mat, kanskje noe tung i form av karbohydrater. Forsøkte å oppfordre til fysisk aktivitet i form av familieturer minimum hver søndag osvosv. Jeg gikk på svømmetrening fra 1. til 8. klasse.

Det å ha et barn som meg var nok ingen dans på roser og uten å sette lås på kjøleskap, kjøkkenskap, og fryser var det ikke stort mer de kunne gjort. Så tiltross for foreldrenes beste innsats finnes det barn som motvirker dem og er "ressurssterke" nok til å lykkes. 

Anonymkode: 659c2...3f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Var på en feiring her om dagen, hvor barnet til det ene paret var nettopp fylt 18 år......  Satt ved siden av hen og så at hen var dobbelt så stor som en 18 åring burde være.  Tenkte at det er synd og at det må ødelegge noe av ungdomstiden.  Barnet har alltid vært overvektig og det har et søsken som også er overvektig.....og begge foreldrene er i kategorien fedme.    Dette er jo noe foreldre ofte gjør mot ungene...det er så synd.  

Anonymkode: 42157...a83

Så de foreldrene som er slanke har mindre skyld i barnets overvekt? 😆 Mine foreldre var slanke begge to, men jeg hadde tydeligvis arvet noe genetisk fra øvrig familie. Var mye overvekt og fedme på min mor sin side selv om hun var slank. Jeg har svar på flere innlegg her nå, men gir egentlig litt opp nå. Overvekt er så mye mer komplekst enn det folk tror. Som overvektig barn har jeg god innsikt i dette og jeg her lest masse forskning. Forskning viser hver eneste gang at man har mindre skyld i overvekten enn det de fleste tror. Jeg burde i prinsippet blitt super atletisk og slank når jeg vokste opp i et hjem med det fokuset som var der. Men den gang ei... Det hjalp heller ikke å ha strenge regler for matinntak og krav om fysisk aktivitet. Jeg skaffet meg mat andre steder og jobbet hardt for at det ikke skulle oppdages. Jeg blir så forbannet og trist over det behovet folk har for å fordele skyld. Det er ikke alltid noen sin skyld. 

I mitt tilfelle var det ingen sin skyld, med mindre et barn på 5-6 år kan ha skyld i dette selv. Jeg maktet ikke å være så sulten selv om mitt største ønske i verden var å være tynn. Det ene mine foreldre hjalp meg til var å utvikle anoreksia flere år senere og at jeg aldri følte meg god nok og akseptert for den jeg var. Ingen prøvde å finne ut hvorfor jeg var ekstremt sult.

Folk er så vannvittig fordomsfulle. Jeg hadde inntrykk av at mine foreldre skammet seg over meg når jeg var tjukk som barn. En av de ble med i bursdagene jeg skulle i slik at jeg spiste minst mulig. Godteposen kunne jeg se langt etter. De skulle passe i alle sånne settinger. Jeg fikk aldri lov å spise like mye som de andre rundt meg og det sitter brent seg fast i hodet. Jeg er normalvektig nå, men til hvilke pris?  Jeg hadde sannsynligvis vært langt friskere både mentalt og fysisk uten årene med spiseforstyrrelser, selv om jeg hadde vært overvektig. 

Anonymkode: bc39c...e34