Vanskelig samarbeid med far.

[AnonymBruker]

Jeg har to barn på 9 og 11 år. De har hatt to hjem i litt over 7 år, det har ført med seg en god del utfordringer ettersom far og jeg ikke er enige om oppdagelse og samværsavtale. Det siste året har vært spesielt krevende, til det punktet at jeg er bekymret for barna. Hver mandag i partallsuker kommer de hjem til meg og da forteller de både det ene og andre som ikke er greit hjemme hos far. Jeg trenger råd om hvordan jeg skal håndtere alt de sier til meg. Jeg skulle gjerne tatt den praten med far om hva som ikke er greit og hva som er vanskelig for barna, men barna vil ikke at far skal vite at de snakker om han hjemme hos meg, for de er redde for reaksjonen hans. Hvordan skal jeg stå å ta i mot alt de sier, men ikke få gjort noe med det?

Anonymkode: c7753...8f9

[AnonymBruker]

Familievernkontoret

Anonymkode: 1ca5f...8bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg har to barn på 9 og 11 år. De har hatt to hjem i litt over 7 år, det har ført med seg en god del utfordringer ettersom far og jeg ikke er enige om oppdagelse og samværsavtale. Det siste året har vært spesielt krevende, til det punktet at jeg er bekymret for barna. Hver mandag i partallsuker kommer de hjem til meg og da forteller de både det ene og andre som ikke er greit hjemme hos far. Jeg trenger råd om hvordan jeg skal håndtere alt de sier til meg. Jeg skulle gjerne tatt den praten med far om hva som ikke er greit og hva som er vanskelig for barna, men barna vil ikke at far skal vite at de snakker om han hjemme hos meg, for de er redde for reaksjonen hans. Hvordan skal jeg stå å ta i mot alt de sier, men ikke få gjort noe med det?

 

Anonymkode: c7753...8f9

Jeg ville snakket med helsestasjonen først, fvk er bortkastet for de kommer sjeldent med gode råd. 

Anonymkode: 930a1...971

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva du sikter til her. Er det leggetider eller er det snakk om drikking i uka?

Hadde vært fint med noen eksempler

Anonymkode: d2429...f0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Familievernkontoret

Anonymkode: 1ca5f...8bd

Bare bortkastet tid. De gjør ingenting bort fra meklingsattest og oppfordre til å gå videre til retten.

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg ville snakket med helsestasjonen først, fvk er bortkastet for de kommer sjeldent med gode råd. 

Anonymkode: 930a1...971

Kan være nyttig om din hs har brukbar fagfolk. Men de kan ikke tvinge far til å følge avtaler så det er i grunnen bortkastet tid, men for all del verdt et forsøk.

 

Her i hus har jeg fra tidlig alder (6 og 2) måtte stoppe barna i gangen og etter kos og hilsner spørre dem: "hvor er dere nå" (hos mamma) "og hvem sine regler gjelder nå" (mamma sine). Så kan de gå videre inn. De måtte (og fremdeles som 16 og 11 ha denne markerte skillen). Far og jeg blir ikke enig. Ingen kan tvinge far til å endre seg eller inngå kompromiss. Vi har prøvd familievernkontoret (mange ganger), helsestasjonen (alle fagfolk som er der, opptil flere ganger), flere miljøterapeuter, kurs i fleng, BV, barnehuset, ABUP og sannsynligvis mer til uten endring. Far møter opp på alle møter og kurs, sier seg enig i avtaler og så gjør han som han vil.

Supergøy mtp vi har en ungdom (sex, rus, alkohol, innetider osv).

Med dette sagt må jeg nevne at barn må bli vant til at forskjellige steder/mennesker har forskjellige regler og sånn er det bare. Skole og sfo har andre regler selv om det er samme sted. Bhg og skole, etterspill aktiviteter vs hjemme, når vi er på besøk osv.. jo tidligere du får barna "på lag" desto bedre for barna.

Anonymkode: b5186...e0d

[AnonymBruker]

Er det snakk om ulike regler, på type skjemtid, utetider og vennebesøk ville jeg nok prøvd å forklare barna at det er ulike regler i ulike hjem, og sånn blir det også når man har to foreldre som ikke bor sammen. 

Er det snakk om at far er mye sinna, nekter dem å være med på ordinære fritidsaktiviteter, ikke gir mat eller følger opp lekser - familievernkontoret. 

Anonymkode: 3bdd1...837

[AnonymBruker]

Jeg hadde en telefonsamtale med fvk for et år siden, men jeg fikk ikke så mye svar. Kanskje helsestasjonen kan hjelpe bedre, de har jeg ikke tenkt på.

Det er veldig strengt hjemme hos far, veldig mye regler på alt mulig rart, han har problemer med sinne sitt. Spesielt den yngste blir redd når han er sinna. Han sier han har snakket med henne om det, og at jeg er alt for sensitiv når det kommer til sinne.

Far og stemor kommentaren negativt på alt jeg gjør til barna. Barna syns det er så trist at de ikke liker meg. Hvis jeg ringer barna så må de snakke med meg på høytalere foran de. Etter samtalen så går de igjennom alt jeg sa, og diskuterer hvorfor jeg sa det jeg sa. Dette syns barna er så ubehagelig at de har sluttet å ringe meg når de er hos far. Eldste brukte å ringe meg i sjul når de ikke var hjemme, men det ble oppdaget tilslutt. 

Far ber ungene mase på meg om å være mere hos han. (De bor litt mer hos meg.) Dette maser han om til meg også. Til meg sier de at de ikke vil bo mere hos far, men at jeg ikke kan si noe til han for da blir de stemplet som løgnere av far.

Far har sluttet å snakke med meg, nesten all informasjon går igjennom barna. Akkurat det her har jeg tatt opp med han, men det benekter han.

 

Problemet akkurat nå er at han invaderer mine uker med barna, melder de på ting i mine uker som barna blir kjempe glade for, men som egentlig ikke passer. Han spør heller aldri om det er greit. Mener at det er barna sine uker (ikke far eller mor sine uker), så opplevelser for de må komme først. 

Det er mye mer!

 

 

 

Anonymkode: c7753...8f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde en telefonsamtale med fvk for et år siden, men jeg fikk ikke så mye svar. Kanskje helsestasjonen kan hjelpe bedre, de har jeg ikke tenkt på.

Det er veldig strengt hjemme hos far, veldig mye regler på alt mulig rart, han har problemer med sinne sitt. Spesielt den yngste blir redd når han er sinna. Han sier han har snakket med henne om det, og at jeg er alt for sensitiv når det kommer til sinne.

Far og stemor kommentaren negativt på alt jeg gjør til barna. Barna syns det er så trist at de ikke liker meg. Hvis jeg ringer barna så må de snakke med meg på høytalere foran de. Etter samtalen så går de igjennom alt jeg sa, og diskuterer hvorfor jeg sa det jeg sa. Dette syns barna er så ubehagelig at de har sluttet å ringe meg når de er hos far. Eldste brukte å ringe meg i sjul når de ikke var hjemme, men det ble oppdaget tilslutt. 

Far ber ungene mase på meg om å være mere hos han. (De bor litt mer hos meg.) Dette maser han om til meg også. Til meg sier de at de ikke vil bo mere hos far, men at jeg ikke kan si noe til han for da blir de stemplet som løgnere av far.

Far har sluttet å snakke med meg, nesten all informasjon går igjennom barna. Akkurat det her har jeg tatt opp med han, men det benekter han.

 

Problemet akkurat nå er at han invaderer mine uker med barna, melder de på ting i mine uker som barna blir kjempe glade for, men som egentlig ikke passer. Han spør heller aldri om det er greit. Mener at det er barna sine uker (ikke far eller mor sine uker), så opplevelser for de må komme først. 

Det er mye mer!

 

 

 

Anonymkode: c7753...8f9

Da tenker jeg hvis du har mulighet.  Kjører på med å få ungene mer. 

Du kan kontakte advokat for råd. Ender du opp i sak så kan du kjøre det på at barna oppfattes som redde hos far og at siden samarbeidet fungerer så dårlig er det bedre de er hos deg mer. 

Alt du kommer med til far bør du ha oppfattet på andre måter enn at barna direkte har sladret. 

Anonymkode: d2429...f0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde en telefonsamtale med fvk for et år siden, men jeg fikk ikke så mye svar. Kanskje helsestasjonen kan hjelpe bedre, de har jeg ikke tenkt på.

Det er veldig strengt hjemme hos far, veldig mye regler på alt mulig rart, han har problemer med sinne sitt. Spesielt den yngste blir redd når han er sinna. Han sier han har snakket med henne om det, og at jeg er alt for sensitiv når det kommer til sinne.

Far og stemor kommentaren negativt på alt jeg gjør til barna. Barna syns det er så trist at de ikke liker meg. Hvis jeg ringer barna så må de snakke med meg på høytalere foran de. Etter samtalen så går de igjennom alt jeg sa, og diskuterer hvorfor jeg sa det jeg sa. Dette syns barna er så ubehagelig at de har sluttet å ringe meg når de er hos far. Eldste brukte å ringe meg i sjul når de ikke var hjemme, men det ble oppdaget tilslutt. 

Far ber ungene mase på meg om å være mere hos han. (De bor litt mer hos meg.) Dette maser han om til meg også. Til meg sier de at de ikke vil bo mere hos far, men at jeg ikke kan si noe til han for da blir de stemplet som løgnere av far.

Far har sluttet å snakke med meg, nesten all informasjon går igjennom barna. Akkurat det her har jeg tatt opp med han, men det benekter han.

 

Problemet akkurat nå er at han invaderer mine uker med barna, melder de på ting i mine uker som barna blir kjempe glade for, men som egentlig ikke passer. Han spør heller aldri om det er greit. Mener at det er barna sine uker (ikke far eller mor sine uker), så opplevelser for de må komme først. 

Det er mye mer!

 

 

 

Anonymkode: c7753...8f9

Du får få slutt på telefonene fra far til barna når det er din tid. 

Du bør ta praten med barna, at alt far foreslår skal skje i din tid med barna ikke blir noe av så lenge far ikke har kontaktet deg personlig først.

Sett tydelig grense for både far og barn og stå fast i bestemmelsen.  Liker ikke far dette får han selv gå til familievernkontoret. 

Anonymkode: 5e36d...7a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Du får få slutt på telefonene fra far til barna når det er din tid. 

Du bør ta praten med barna, at alt far foreslår skal skje i din tid med barna ikke blir noe av så lenge far ikke har kontaktet deg personlig først.

Sett tydelig grense for både far og barn og stå fast i bestemmelsen.  Liker ikke far dette får han selv gå til familievernkontoret. 

Anonymkode: 5e36d...7a9

Han er veldig på at det er til barnas beste at de er med på de tingene han foreslår, som feks cup eller middag med farmor. Og jeg er helt enig i at barna har godt av å være med på det, men jeg vet han gjør det bare for å ta fra meg tid med ungene. 

Når barna er her så har de telefontid, når de har brukt opp den låses telefonen. Da kan de bare ringe eller motta anrop. Dette er også et stort problem for far og stemor, de snakke masse med barna om hvor dumt det er at de ikke kan sende de melding osv. Så hvis jeg "nekter" de kontakt når barna er her, blir det et helvete. 

Eldste har muligens en diagnose (som far ikke vil utrede), så hun kan finne på å rase i to uker hvis jeg sier nei. Det betyr ikke at hun får bestemme alt altså, men hun må forhandles med hvis ikke går hun helt i vraglås. Har dessverre arvet sinnet av far. Mens den minste vil helst være hos meg, så hun får "kjeft" fordi hun ikke vil være med på det han foreslår. Han gjør det så vanskelig for barna, de havner alltid i denne skvisen. 

 

Anonymkode: c7753...8f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Da tenker jeg hvis du har mulighet.  Kjører på med å få ungene mer. 

Du kan kontakte advokat for råd. Ender du opp i sak så kan du kjøre det på at barna oppfattes som redde hos far og at siden samarbeidet fungerer så dårlig er det bedre de er hos deg mer. 

Alt du kommer med til far bør du ha oppfattet på andre måter enn at barna direkte har sladret. 

Anonymkode: d2429...f0a

Jeg er redd en rettsak knekker meg helt og at det går hardt utover barna, da har de på en måte vunnet uansett hva dommen blir.

Anonymkode: c7753...8f9

[AnonymBruker]

De er 9 og 11 år, dermed har de en del å si ang mengden samvær. Les i barneloven. 
 

Anonymkode: bcb3f...d21

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er redd en rettsak knekker meg helt og at det går hardt utover barna, da har de på en måte vunnet uansett hva dommen blir.

Anonymkode: c7753...8f9

Slik du legger dette frem har både du og barna tapt dette allerede.

Mitt råd er at du tar kampen. Men det vil koste energi og tid. Det er greit å være forberedt på.

Måten jeg hadde tatt kampen på var å sette grenser for både meg selv OG barna. Det er tydelig at det er mangel på grenser som skaper (og øker) konfliktnivået her så det er der innsatsen må legges.

Dere har dere tilmålte tid med ungene. Du har x antall dager. Han har x antall dager. Disse skal uten unntak være uberørlige for den andre samværsforeldren uten foregående avtale.

Altså du kan spørre han om det er greit at ungene gjør noe på hans dager kun så lenge du spør først. Og motsatt. Dette blir ei tydelig grense og denne vil bli testet og testet og testet i lang tid - men den må ikke under noen omstendigheter brytes! Det betyr ikke at han ikke kan ta barna med til hans mor for søndagsmiddag når det egentlig var din søndag med ungene, men han må spørre deg først. Punktum.

Sørg for å kommunisere dette skriftlig. Og gjenta beskjeden for hver gang han prøver seg.

Nå vet jeg ikke hvor gamle ungene deres er, men jeg ville i først mulig grad fått de til å forstå dette opplegget og. Ikke kritiser eller snakk ned far, men legg det frem på en nøytral måte og si at dette er for å gjøre det lettere for de og deg (og far). Prøv å vis til eksempler hvor dette har vært et problem. Sørg gjerne for at det er et nylig eksempel ferskt i minnet deres hvor for eks du ville dra de med på noe de synes er fantastisk gøy, og så hadde faren allerede gått over grensen din og sagt de skulle et annet sted. Prøv å unngå å sverte far, men vær tydelig på at enighet og kommunikasjon er den beste løsningen og det som gir de mest verdi over tid (altså flest kjekke opplevelser/tid de trives). Er de begynt å nærme seg ti år eller eldre hadde jeg og sørget for at de lærer seg å spørre deg og far om det er avtalt med den andre når nye ideer foreslås.

"Du Jens vi skal ikke dra på bowling på søndag da?"
"Søndag er jeg hos mamma. Har du snakket med henne?"

Jeg vet at dette kan oppleves som at barna dras inn i konflikten men slik jeg forstår det du skriver så har allerede far dratt de inn i konflikten for lenge siden. Dette er en måte tenker jeg å lære de og å sette grenser for seg selv. Noe som er en ekstremt viktig egenskap i dagens samfunn helt uavhengig av deg og far.

I tillegg må du og sette grenser for hvordan kommunikasjonen skal foregå. Når konfliktnivået er såpass høyt må du sette grensen og si at det er kun far som skal overlevere informasjon og avtaler. Ingen andre. Ikke barna. Ikke stemor. Ikke stefar. Kun dere to biologiske foreldre. Og har da ikke far gitt deg informasjon personlig så har du ikke fått informasjonen. Punktum.

Disse to grensene tror jeg du og dere har veldig godt av å få på plass. Det er ikke lett, men det er målbare og tydelige grenser. Noe jeg tror dere trenger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

De er 9 og 11 år, dermed har de en del å si ang mengden samvær. Les i barneloven. 
 

Anonymkode: bcb3f...d21

Jeg vet det, men problemet er at når pappan spør om de vil bo mere hos han så sier de ja - i frykt for hvordan han reagerer hvis de sier nei. 

Til meg sier de at jeg må fortsette å si nei til han, men jeg får ikke si hvorfor. Barna vil altså at jeg skal si nei, sånn at de slipper å forholde seg til reaksjonen hans.

Det gjør jo at han er forvirret ettersom de sier noe annet hjemme hos han. Men jeg vet at hjemme hos han så må barna lyve og sjule ting for å beskytte seg selv. Jeg oppmuntrer det ikke, men vet ikke hva annet de kan gjøre. Han opplever at de stortrives hjemme hos han, og at alt bare er bra.

 

Anonymkode: c7753...8f9

[AnonymBruker]

Hvis far vil at de skal bo mer hos deg, og barna vil bo mer hos deg så kan de vel bare gjøre det? De er da såpass gammel at det skal vektlegges. 
 

Anonymkode: aca3c...b88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvis far vil at de skal bo mer hos deg, og barna vil bo mer hos deg så kan de vel bare gjøre det? De er da såpass gammel at det skal vektlegges. 
 

Anonymkode: aca3c...b88

Far vil at barna skal bo mer hos han

Anonymkode: c7753...8f9

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (6 minutter siden):

Slik du legger dette frem har både du og barna tapt dette allerede.

Mitt råd er at du tar kampen. Men det vil koste energi og tid. Det er greit å være forberedt på.

Måten jeg hadde tatt kampen på var å sette grenser for både meg selv OG barna. Det er tydelig at det er mangel på grenser som skaper (og øker) konfliktnivået her så det er der innsatsen må legges.

Dere har dere tilmålte tid med ungene. Du har x antall dager. Han har x antall dager. Disse skal uten unntak være uberørlige for den andre samværsforeldren uten foregående avtale.

Altså du kan spørre han om det er greit at ungene gjør noe på hans dager kun så lenge du spør først. Og motsatt. Dette blir ei tydelig grense og denne vil bli testet og testet og testet i lang tid - men den må ikke under noen omstendigheter brytes! Det betyr ikke at han ikke kan ta barna med til hans mor for søndagsmiddag når det egentlig var din søndag med ungene, men han må spørre deg først. Punktum.

Sørg for å kommunisere dette skriftlig. Og gjenta beskjeden for hver gang han prøver seg.

Nå vet jeg ikke hvor gamle ungene deres er, men jeg ville i først mulig grad fått de til å forstå dette opplegget og. Ikke kritiser eller snakk ned far, men legg det frem på en nøytral måte og si at dette er for å gjøre det lettere for de og deg (og far). Prøv å vis til eksempler hvor dette har vært et problem. Sørg gjerne for at det er et nylig eksempel ferskt i minnet deres hvor for eks du ville dra de med på noe de synes er fantastisk gøy, og så hadde faren allerede gått over grensen din og sagt de skulle et annet sted. Prøv å unngå å sverte far, men vær tydelig på at enighet og kommunikasjon er den beste løsningen og det som gir de mest verdi over tid (altså flest kjekke opplevelser/tid de trives). Er de begynt å nærme seg ti år eller eldre hadde jeg og sørget for at de lærer seg å spørre deg og far om det er avtalt med den andre når nye ideer foreslås.

"Du Jens vi skal ikke dra på bowling på søndag da?"
"Søndag er jeg hos mamma. Har du snakket med henne?"

Jeg vet at dette kan oppleves som at barna dras inn i konflikten men slik jeg forstår det du skriver så har allerede far dratt de inn i konflikten for lenge siden. Dette er en måte tenker jeg å lære de og å sette grenser for seg selv. Noe som er en ekstremt viktig egenskap i dagens samfunn helt uavhengig av deg og far.

I tillegg må du og sette grenser for hvordan kommunikasjonen skal foregå. Når konfliktnivået er såpass høyt må du sette grensen og si at det er kun far som skal overlevere informasjon og avtaler. Ingen andre. Ikke barna. Ikke stemor. Ikke stefar. Kun dere to biologiske foreldre. Og har da ikke far gitt deg informasjon personlig så har du ikke fått informasjonen. Punktum.

Disse to grensene tror jeg du og dere har veldig godt av å få på plass. Det er ikke lett, men det er målbare og tydelige grenser. Noe jeg tror dere trenger.

Takk for svar! 

Jeg føler at jeg er flink på mye av det du nevner, men ikke flink nok. Og jeg er ikke konsekvent nok! Jeg er ganske konfliktsky, så dette har vært livets kamp for min del.

Jeg sier ofte ja, fordi det er lettere enn alt kaoset som oppstår hvis jeg sier nei. Jeg syns bare det er så respektløst at han bare forventer at han kan ta ungene når han vil. At jeg må droppe planene mine. Jeg vil jo heller ikke at barna skal være mer der når han oppfører seg så dårlig som han gjør. 

Kommunikasjonen vår er stortsett skriftlig, det er stortsett jeg som skriver til han. Og jeg tar alltid ting med han, ikke stemor. Men hun skriver alltid til meg hvis det er noe praktisk. Han skriver kun hvis han er misfornøyd med noe. Ellers så får jeg høre ting gjennom barna.

Jeg skrev til han at jeg tenkte å ordne med skolemelk til barna. Fikk ikke noe svar. Ordnet med skolemelk. Får høre fra ungene at far og stemor var veldig sure fordi jeg hadde ordnet med det. Jeg blir så lei meg for at barna får "kjeft" hver gang jeg gjør noe de ikke er enige i. Dette er et av mange eksempler. 

 

 

 

Anonymkode: c7753...8f9

[Gjest ufiltrert]

Her har jo far ett truende sinne som skaper frykt hos barna.

Synes ikke han fortjener å ha noen unger, jeg. Alt det der med " bra for barna etc" er bare pisspreik og det vet du jo.

Er det ingen instans man kan kontakte å trykke på det med at barna ikke føler seg trygg med far?

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for svar! 

Jeg føler at jeg er flink på mye av det du nevner, men ikke flink nok. Og jeg er ikke konsekvent nok! Jeg er ganske konfliktsky, så dette har vært livets kamp for min del.

Jeg sier ofte ja, fordi det er lettere enn alt kaoset som oppstår hvis jeg sier nei. Jeg syns bare det er så respektløst at han bare forventer at han kan ta ungene når han vil. At jeg må droppe planene mine. Jeg vil jo heller ikke at barna skal være mer der når han oppfører seg så dårlig som han gjør. 

Kommunikasjonen vår er stortsett skriftlig, det er stortsett jeg som skriver til han. Og jeg tar alltid ting med han, ikke stemor. Men hun skriver alltid til meg hvis det er noe praktisk. Han skriver kun hvis han er misfornøyd med noe. Ellers så får jeg høre ting gjennom barna.

Jeg skrev til han at jeg tenkte å ordne med skolemelk til barna. Fikk ikke noe svar. Ordnet med skolemelk. Får høre fra ungene at far og stemor var veldig sure fordi jeg hadde ordnet med det. Jeg blir så lei meg for at barna får "kjeft" hver gang jeg gjør noe de ikke er enige i. Dette er et av mange eksempler. 

 

 

 

Anonymkode: c7753...8f9

Og derfor må du sette grenser og stå ved de. Hele veien. Konsekvent. Hver dag.

Dette går ikke bare ut over deg men også barna.

I tillegg kan det da være greit å legge om kommunikasjonen litt fra din side. Ikke stil et spørsmål til han hvor du må ha svar. Informer han om valget dere har, hva du synes er en god ide og dersom du ikke hører noe fra han om dette innen xx så går du for det alternativet. Samtidig informerer du ungene om at du nå har sjekket med far og dere er enig i dette. Så når far da sier noe annet så er i det minste barna informert om at du har sjekket med far og at han bare lager støy/problemer.

Grensesetting handler og om å være tydelig og konsekvent. En grense som er satt og som ikke overholdes er verdiløs og bortkastet. Minst like bortkastet om alle involverte ikke vet om grensen.