Jeg går på AAP og han forventer nærmest at jeg skal være husmor i tillegg til sykdom og utredning

[AnonymBruker]

Jeg blir helt matt nå egentlig, så lei faktisk! Har vært inntil nylig sykemeldt og har gått nå på AAP i snart 1 år. Under sykmelding så var jeg under utredning for angstlidelser. Jeg fikk behandling og hjelp, var klar til å øke igjen før det smalt. Skikkelig den gangen. Da nærmet sykepengene seg slutt å jeg og lege ble enige om at AAP var det rette steget videre.

Nå er jeg fortsatt i behandling for angstdiagnosene, men psykologen mistenker enten personlighetsforstyrrelse og 1 annen tung kronisk diagnose. Dette har selvfølgelig gått veldig hardt inn på meg og jeg syns det er tøft å stå i nå. Får god oppfølging av lege og psykolog, heldigvis. Men der stopper det.

I går så toppet det seg. Det toppet seg så mye at jeg i fortvilelse når mannen kom hjem, dro ut. Jeg sa tydelig til han at i dag lager du mat til deg å barna dine, jeg spiser ute. Gråtende dro jeg ut å kjøpe meg middag alene. Jeg orket bare ikke spise med han!

Han forventer nærmest en husmor hjemme. Jeg er syk og skal tydeligvis være husmor også!

Dette er sikkert fordi under sykemelding så klarte jeg mer. Jeg ble bedre og bedre, fikk mer energi og alt så lyst til. I den perioden var jeg også effektiv hjemme. Jeg lagde mer og mer mat, som var klart til mann og barn kom hjem, vasket hus, klær osv. Selvfølgelig ikke hver dag, men mer enn nå. Jeg tror han fortsatt forventer dette og ikke forstår hvilken vanskelig situasjon jeg står i!

I går ble han sur fordi han ikke kom hjem til ferdig mat. Han misforstod tydelig hva jeg hadde sagt på morgenen og han forventet jo tydeligvis å komme hjem til ferdig middag!

Han klarer ikke å støtte meg i det jeg går igjennom nå og jeg vet ærlig talt ikke lenger om jeg elsker han lenger 💔

Men hva skal jeg gjøre? Jeg får ikke lån heller mens jeg går på AAP. Dette gjør bare at helsen min forverrer seg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Måtte bare få dette ut. Men har også et lite håp om at noen har vært i en tilsvarende situasjon og som kan hjelpe litt. Alt føles mørkt og trist nå

Anonymkode: a34a8...39d

[AnonymBruker]

dere må snakke sammen. Ikke sikkert det er så lett å forstå for han hvordan sykdommen din virker inn på deg. noen ganger hadde det vært så mye lettere om man hadde knekt en fot eller noe annet synlig som bokstaqvelig viser skaden/sykdommen for de rundt en ❤️

ta han evt med til legen så kan legen forklare i tillegg? 

jeg er 50% arbeidsfør etter en skade, og strever selv med å håndtere at disse 50 i rest er jeg syk, jeg jobber 50%, men hjemme må jeg nå jobbe med å begrense meg fra 100 og nedover, for jeg har fått begrensninger, som ikke synes utenpå som gjør at hodet og kroppen ikke takler 100%. mannen min sier at han forventer ingenting, mens det er jeg som føler at jeg burde ditt og datt når jeg er hjemme tidlig hver dag fra jobb.

Anonymkode: 80f5a...7ee

[AnonymBruker]

Alt ser mørkt ut for deg akkurat nå, og det er ikke tiden for å ta de store avgjørelsene. 

Tror som den over meg, at det er på tide med litt ordentlig kommunikasjon nå. Ta han med til legen, gå på familieråd eller prøv å nå inn til han selv.  

Skulle gjerne ha sagt at jeg har lyktes med det der med min samboer, men har dessverre havnet i den samme suppa selv. Han forstår ikke at jeg som kronisk syk kun har en viss mengde energi å bruke i løpet av dagen, og at jeg må veie hver oppgave som kommer, og prioritere det som absolutt må gjøres for at hverdagen skal gå rundt. Jeg må også kunne stole på at oppgavene som av en eller annen grunn tilfaller han faktisk blir gjort! Det fungerer ikke at jeg for eksempel har vasket hus en dag, i den tro at han skal hente i barnehagen, og så melder han forfall bare fordi han ikke orker å kjøre innom. Da ender det som oftest opp med en fryktelig sliten mor, som henger over middagslagingen og har null overskudd til å leke med barna på ettermiddagen. 

(For troll som mener at jeg ikke burde ha fått barn som kronisk sjuk; hold meningene til deg selv! Ingen skånes for plutselig sykdom, selv ikke mødre/fedre)

Anonymkode: d1e4b...2a7

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver ts. Står i akkurat samme situasjon. Sykemeldt for psyken, på vei over i AAP. Min mann tror han har fått seg en SAHM og har lagt ned all form for husarbeid i den forventning at jeg som bare går hjemme kan gjøre alt.

Har vært mye fortvilet. Hatt han med til både lege og psykolog som har forklart situasjonen. Likevel ser han ikke at jeg er syk. Han ser at jeg fungerer fysisk og mener derfor at det er rett og riktig at jeg som har fri hele tiden tar husarbeid.

Jeg prøver å slenge noen oppgaver hans vei når jeg virkelig er utslitt. Som å spørre om han kan henge opp klær eller rydde ut av oppvaskmaskin. Det gjør han, men jeg står med 99% av jobben og innser at den mannen og holdningene hans blir min vei til ufør.

Jeg har ikke sjans. Ikke har jeg økonomi til å gå heller.

Anonymkode: 2b90f...0fd

[AnonymBruker]

Har vært igjennom det samme. Ble alvorlig psykisk syk, og mannen min forventet at jeg da tok alt husarbeid. Alt! Jeg gikk jo uansett bare hjemme... Jeg husker jeg skrev en tråd om det på Kvinneguiden den gangen, og overraskende mange var enige med mannen min. Jeg var jo bare psykisk syk, kroppen fungerte helt fint.

Kroppen min fungerer ikke spesielt fint når jeg er syk, dessverre. Jeg har en schizofreni-lidelse, så det er mye som foregår inni hodet mitt som forstyrrer. Det gikk til slutt såpass ut over husarbeidet at moren min kom og tok det verste i perioder. Noe mannen min syntes var helt greit, siden hun var pensjonist.

Vi kom oss gjennom kneika, jeg ble ufør og fikk mer ro. Da ble jeg bedre. Derfor fant jeg meg i å bli en slags husmor fra 50-tallet, med middagen klar hver kveld og forholdsvis striglet hus. Jeg klager ikke, for nå har jeg helse til det. I dårlige perioder tar han faktisk en del av husarbeidet, uten å sutre. Og han viser meg takknemlighet for jobben jeg gjør, i form av gaver og overraskelser og veldig mye ros.

Nylig ble han arbeidsledig. Han er altså ikke syk og det er ingenting i veien for at han kan ta halvparten av jobben her hjemme. Argumentet hans er at den som uansett er hjemme, skal ta det. Jeg har begynt å jobbe deltid, og akkurat nå er jeg inne i en hektisk periode. Hva tror du skjedde? Han finner på prosjekter utenfor huset, slik at alt likevel faller på meg. Jeg har tatt det opp med han, men jeg gidder ikke å starte en krangel om det. Men jeg skjønner jo at alle argumentene jeg har hørt gjennom årene bare er tull. Sannheten er at han ønsker å leve som på 50-tallet.

Anonymkode: f7fb0...b7e

[AnonymBruker]

Helt ærlig: Selv om du er syk, så fratar det deg ikke ansvar til å bidra hjemme - men det er selvsagt forskjell på å ta hele støyten alene eller ikke. Det vil ikke hjelpe deg å grave deg ned, selv om du har fått tunge diagnoser på papiret. Bruk noen dager til å bearbeide dette. 

Her er det uansett kommunikasjon mellom dere som er problemet, ikke at du er syk. Ta han med til psykologen din, eller en eller annen parterapeut.

Og ja jeg har selv gått på AAP. Er ung ufør, så vet hvordan det er å være kronisk syk. 

Anonymkode: c478e...632

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg skrevet, men her har det pågått i femten år. Jeg får avslag på uføretrygd pga alder, så AAP har vært eneste løsning for meg. Min sykdom innebærer store kroniske smerter. Jeg er ofte sengeliggende pga det.

Jeg er husmor på fulltid, ene og alene. Han forstår ikke hvor mye det sliter på meg å stå i alt. I perioder har jeg mer energi og mulighet, men stort sett ikke. Likevel må jeg om det skal være beboelig her her. Han vet jeg går på AAP fordi jeg ikke er frisk, men han anser det likevel som at jeg har fri fordi jeg ikke jobber. "Du er jo hjemme hele dagen". Og det stemmer jo. Jeg synes det er vanskelig å argumentere i mot, da det sliter på samvittigheten å ikke kunne bidra økonomisk slik som i jobb. 

Vi snakker sammen, snakker sammen, snakker sammen... Men jeg er jo fremdeles hjemme hele dagen. Jeg vet ikke om jeg orker mer, men uansett hvilken vei jeg ønsker å gå, så vil jeg være husmor på fulltid. For meg selv, for barna og/eller for ham også. Eventuelt så vil jeg befinne meg i en grav, men da må mannen bli husmor og aleneforelder, og hvordan vil vel det gå?! 

Anonymkode: f6963...631

[AnonymBruker]

Hvis du går til psykolog, kan du høre med hxn om mannen kan være med kanskje han forstår mer hva du går igjennom hvis han hører det fra terapeuten. 

Jeg sliter blandt annet med fibromyalgi har forsovidt god støtte i mannen, men han var med på samtale hos revmatisk sykepleier. 

Anonymkode: 7be4d...446

[AnonymBruker]

Snakk med lege/psykolog om hva du kan få til av husarbeid. Et alternativ er også å betale for tjenester en periode.

Gjør ting aktivt utenfor huset som din rehabilitering, og få det med i din aktivitetsplan hos NAV. 

Anonymkode: d49dc...481

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dette kunne jeg skrevet, men her har det pågått i femten år. Jeg får avslag på uføretrygd pga alder, så AAP har vært eneste løsning for meg. Min sykdom innebærer store kroniske smerter. Jeg er ofte sengeliggende pga det.

Jeg er husmor på fulltid, ene og alene. Han forstår ikke hvor mye det sliter på meg å stå i alt. I perioder har jeg mer energi og mulighet, men stort sett ikke. Likevel må jeg om det skal være beboelig her her. Han vet jeg går på AAP fordi jeg ikke er frisk, men han anser det likevel som at jeg har fri fordi jeg ikke jobber. "Du er jo hjemme hele dagen". Og det stemmer jo. Jeg synes det er vanskelig å argumentere i mot, da det sliter på samvittigheten å ikke kunne bidra økonomisk slik som i jobb. 

Vi snakker sammen, snakker sammen, snakker sammen... Men jeg er jo fremdeles hjemme hele dagen. Jeg vet ikke om jeg orker mer, men uansett hvilken vei jeg ønsker å gå, så vil jeg være husmor på fulltid. For meg selv, for barna og/eller for ham også. Eventuelt så vil jeg befinne meg i en grav, men da må mannen bli husmor og aleneforelder, og hvordan vil vel det gå?! 

Anonymkode: f6963...631

Avslag på uføretrygd pga alder? Det har jeg aldri hørt om før. Hva er alderen din?

Anonymkode: f7fb0...b7e

[mommyaka]

Jeg går 2 året på aap og mannen min jobber, vi har også 2 barn og hund. Jeg gjør mye her hjemme, men jeg tar alt etter hva jeg orker og gidder. Middag laget jeg hverdag..fordi det gjør meg ikke noe.

Men dere må snakke sammen..er han vant til p bli serverte og at du før du ble sykemeldt gjorde mye hjemme?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Avslag på uføretrygd pga alder? Det har jeg aldri hørt om før. Hva er alderen din?

Anonymkode: f7fb0...b7e

Jeg var 32 da jeg fikk avslag. Veileder hos NAV sa de var blitt mye strengere på alder ifht uføretrygd de siste årene. 

Anonymkode: f6963...631

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg igjen i, jeg var utsatt for en yrkesskade og var sykemeldt i nesten 1 år, vente på sykepenger, behandlingstider, en mann som forventet jeg skulle bruke alle mine penger på mat, middag skulle jeg kjøpe, lage og rydde og vaske alt. 
selvsagt kunne jeg bidra litt ekstra på gode dager og gjør ting, men at ALT ble min oppgave var urimelig

Anonymkode: 0ae66...39e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg var 32 da jeg fikk avslag. Veileder hos NAV sa de var blitt mye strengere på alder ifht uføretrygd de siste årene. 

Anonymkode: f6963...631

Jøss, det har jeg ikke hørt om! Jeg var bare litt eldre enn deg da jeg ble ufør, men det er 7 år siden. Jeg gikk på aap kun i ett år og ingen nevnte noe om alder. Men sykdommen min var godt dokumentert gjennom flere år. Håper det ordner seg for deg, det må være slitsomt å leve sånn i uvisshet i flere år.

Anonymkode: f7fb0...b7e

[AnonymBruker]

Er det bare uføre og trygda på kvinneguiden eller? TS. Vær glad han gidder å være sammen med deg. Ta deg sammen.

Anonymkode: ec3d1...4c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er det bare uføre og trygda på kvinneguiden eller? TS. Vær glad han gidder å være sammen med deg. Ta deg sammen.

Anonymkode: ec3d1...4c9

Man blir ikke frisk av å leke husmor aka ta seg sammen. Man blir frisk - eller avklart- av reell rehabilitering for det problemet legen har sykemeldt en for. Og at du skriver sånt til ei som er i rehabilitering for psykiske vansker, er lite gjennomtenkt og nesten misunnelig, nesten så en kan mistenke at du selv kunne trengt et reelt kjærlig forhold, hvis du tror det ts beskriver duger. 

Anonymkode: d49dc...481

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jøss, det har jeg ikke hørt om! Jeg var bare litt eldre enn deg da jeg ble ufør, men det er 7 år siden. Jeg gikk på aap kun i ett år og ingen nevnte noe om alder. Men sykdommen min var godt dokumentert gjennom flere år. Håper det ordner seg for deg, det må være slitsomt å leve sånn i uvisshet i flere år.

Anonymkode: f7fb0...b7e

Det er veldig slitsomt og også stressende. Jeg vet aldri om AAP vil bli forlenget når vedtaket går ut. Til nå har det gått bra, men det blir stadig vanskeligere å få det gjennom ifølge NAV-veilederen min, særlig fordi jeg har hatt AAP såpass lenge. Jeg fikk diagnosen da jeg var 12, så var jeg på ny utredning av samme tingen da jeg var 18, så 21. Så gikk jeg en lang periode med ulike behandlinger som ikke hadde effekt, og ble anbefalt å søke uføretrygd fra både lege og NAV-veileder. Fikk avslag, og ble bedt fra dem om å ta enda ei runde med utredning, selv om jeg har fått samme diagnose tre ganger allerede. Så jeg står på den eviglange ventelista. Ble utredet her på sykehuset først (fikk samme diagnose), men fordi jeg fikk avslag på uføretrygd ble jeg henvist til andre spesialister på feltet for second opinion på andre siden av landet. Har venta i et år år nå for den second opinion-timen. 

Anonymkode: f6963...631

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Er det bare uføre og trygda på kvinneguiden eller? TS. Vær glad han gidder å være sammen med deg. Ta deg sammen.

Anonymkode: ec3d1...4c9

Skjerp deg

Anonymkode: 1cf3c...913

[AnonymBruker]

Hvis du blir 50 % alene med ungene dine-Som du hentyder i HI)  hvem skal da ta seg av det daglige, ungene? 

Anonymkode: d6944...752

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis du blir 50 % alene med ungene dine-Som du hentyder i HI)  hvem skal da ta seg av det daglige, ungene? 

Anonymkode: d6944...752

Noen ganger ved alvorlig sykdom så må den andre partneren trå til og ta mer enn 50%. Godt mulig ts sin partner får et uventet resultat av å ikke innse hvilke utfordringer og begrenset kapasitet ts har nå.

Andre ganger så er det lettere å legge lista et sted man klarer å gjennomføre det nødvendigste om man ikke har ansvaret hele tiden. Som syk/utslitt, så kan det hjelpe å ikke måtte ta hensyn til andre 50% av tida. 

Det beste (tenker i alle fall jeg) er om man som partnere prøver å ta hensyn til hverandre, har omsorg for hverandre og klarer å samarbeide slik at ingen kommer helt på felgen og blir dårligere enn nødvendig. 

Anonymkode: 99104...f05