Er det vanlig blant enebarn å føle seg ensom og deprimert?

[AnonymBruker]

Jeg har en datter i 4. klasse som snart fyller 10 år. Hun er enebarn. Jeg kan dessverre ikke få flere barn, jeg fjerna eggstokkene mine pga. endometriose etter at jenta mi ble født. Hun sier stadig til meg at hun ønsker seg søsken, og selv om jeg har fortalt at det ikke går så fortsetter hun å mase. Hun sier også av og til at hun føler seg deprimert og ensom fordi hun er enebarn. Men hun har jo mange venninner på skolen som hun henger med ofte. Er det vanlig blant enebarn å føle seg sånn, selv om de har mange venner? Jeg vil bare det beste for jenta mi!

Anonymkode: 123bb...b28

[AnonymBruker]

Det varierer sikkert veldig. 

Jeg har enebarn selv og hxn sier aldri noe om søsken. Virker fornøyd, mange venner på besøk nesten heletiden. Har fritidsaktiviteter som hxn holder på med flere dager i uken. 

Anonymkode: 55dda...717

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er helt naturlig å ønske søsken. Jeg har to barn (9 og 10 år), og yngste ønsker seg så veldig gjerne et lillesøsken. Jeg føler barnet iblant beskriver de periodene jeg er babysyk, f.eks når jeg ser babyer og får lukte dem og slikt. Da rykker det i mi biologiske klokke. Så fort ungen vræler, leverer jeg den tilbake... Så mulig det er den barnlige versjonen av å ønske seg eget barn.
Jeg har inntrykk av at det ligger litt der at babyer er søte. De forstår ikke den fulle betydninga av nattevåk, gråting, trass, tilsyn 24/7 de første årene osv., og når de er såpass store så vil de oppleve det veldig nært på og må forholde seg til det mye mer enn f.eks et storesøsken på tre år.

Anonymkode: 7827d...4d8

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og kjente aldri på ensomhet eller savn av søsken som barn.
 

Som voksen savner jeg heller egentlig ikke dette, men tenker av og til at det hadde vært greit å vært flere som eventuelt kan ta seg av syke foreldre eller dele på å ordne opp ved dødsfall osv.

Anonymkode: 9ce84...02e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er enebarn, og kjente aldri på ensomhet eller savn av søsken som barn.
 

Som voksen savner jeg heller egentlig ikke dette, men tenker av og til at det hadde vært greit å vært flere som eventuelt kan ta seg av syke foreldre eller dele på å ordne opp ved dødsfall osv.

Anonymkode: 9ce84...02e

Strengt tatt er det jo bare dette man faktisk trenger søsken til.

Er selv attpåklatt av sånne dimensjoner at jeg rent praktisk er oppvokst som enebarn. Følte ikke på noen ensomhet. Det var litt et savn på ferier/turer etc å ha et barn til der, men vi hadde hund og det var god kompensasjon  

Anonymkode: 217ab...953

[AnonymBruker]

Har inntrykk av at det er vanligere som voksen enn barn

Anonymkode: 1b992...1d4

[AnonymBruker]

Samme her. Kan dere vurdere å være fosterhjem? 

Anonymkode: e9813...fd5

[AnonymBruker]

Ønsket meg alltid en søsken som barn. Følte meg mye ensomt før jeg ble tenåring. Jeg hadde alltid venner men var hos besteforeldre nesten hele tiden da begge foreldrene jobbet mye. Så alltid vært sjalu for de som ikke var alene... men etter jeg kommet til alderen 14-15 da var det ikke savn lenger 😄 Men jeg har en bror nå! Men han ble født nåe jeg var 19 år gammel og flyttet hjemmefra allerede. Så vi har ikke noe nær relasjon 

Anonymkode: b5fff...b33

[AnonymBruker]

Det er fælt å si det, men jeg skulle ønske jeg hadde nå med mine syke foreldre og alt etter dødsfall og slikt. Begge mine foreldre var også enebarn.

Anonymkode: 45c7e...403

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er enebarn, og kjente aldri på ensomhet eller savn av søsken som barn.
 

Som voksen savner jeg heller egentlig ikke dette, men tenker av og til at det hadde vært greit å vært flere som eventuelt kan ta seg av syke foreldre eller dele på å ordne opp ved dødsfall osv.

Anonymkode: 9ce84...02e

Samtidig kjenner jeg flere som står helt alene i å ta seg av foreldre selv om de har både ett og fire søsken. At man har søsken betyr ikke automatisk at alle hjelper til. 

Anonymkode: 1fa62...a2a

[AnonymBruker]

Jeg tror hun gjør det for å plage deg el.noe lignende.

Jeg har enebarn og han sier "aldri i verden" om søsken.

Anonymkode: 68d75...24b

[AnonymBruker]

Har du ikke søskenbarn som kan bli som "søsken"? Eller venner av foreldre sine barn eller andre i nabolaget?

 

Ja tror kan være vanlig føle seg ensom, spesielt om ikke har noe særlig nære til litt jevngamle.

Anonymkode: 68f2e...39b

[AnonymBruker]

Sikkert lett for en 10 åring å tro at det vil være veldig idyllisk å ha søsken. Det er jo faktisk ikke det. Jeg har selv vokst opp med søsken og det var ikke mye idyll. Idag har vi lite kontakt. Jeg har selv enebarn, som også ønsker seg søsken, og da forteller jeg som sant er at det ikke nødvendigvis er noen lykke (bruker andre ord til hen). Jeg kan heller ikke få flere barn.

Anonymkode: 290ff...ae1

[Gjest Anonyme-meg]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Sikkert lett for en 10 åring å tro at det vil være veldig idyllisk å ha søsken. Det er jo faktisk ikke det. Jeg har selv vokst opp med søsken og det var ikke mye idyll. Idag har vi lite kontakt. Jeg har selv enebarn, som også ønsker seg søsken, og da forteller jeg som sant er at det ikke nødvendigvis er noen lykke (bruker andre ord til hen). Jeg kan heller ikke få flere barn.

Anonymkode: 290ff...ae1

Akkurat det samme her. Min storesøster ønsket seg søsken. Så kom jeg. Interessen var der et par år. 

Etter det var vi som enebarn i samme hus. 

Lite kontakt idag. 

[AnonymBruker]

Mitt enebarn uttrykker stadig glede over å være enebarn. Hun har vært hos andre med småsøsken, og det frister visst nok ikke. 

Anonymkode: 6c88d...2aa

[AnonymBruker]

Det varierer. Jeg er selv enebarn, og har hatt perioder hvor jeg har vært veldig ulykkelig, men det har slett ikke hatt noe med å ikke ha søsken å gjøre. Snarere tvert imot, jeg har vært lettet over at jeg har sluppet å ha dårlig samvittighet overfor søsken (kanskje de hadde følt at det hadde blitt skjevfordeling av tid og oppmerksomhet fra foreldre når den ene sliter) og for at jeg har sluppet å ha små og store søskenkonflikter på toppen av alt det andre. 

Har følelsen av at søsken noen ganger blir fremstilt i et veldig romantisk lys, både av enebarn og noen med søsken selv, men når jeg betrakter venner og slektninger med søsken, virker det som om idylliske relasjoner snarere er unntaket enn regelen. Føler at mangel på søsken lett blir en knagg å henge ensomhet og savn på (slik mangel på kjæreste blir for noen i voksen alder), når helheten er langt mer sammensatt. Massevis av mennesker som har søsken og fortsatt føler på ensomhet, både barn og voksne. 

 

Anonymkode: be7f0...e62

[AnonymBruker]

Jeg begynte med søsken stikk,

Dvs når jeg så barn krangle, ødelegge hverandres leker, plage den som hadde vennebesøk

-sånn er det å ha søsken 

 

Anonymkode: e9813...fd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det varierer sikkert veldig. 

Jeg har enebarn selv og hxn sier aldri noe om søsken. Virker fornøyd, mange venner på besøk nesten heletiden. Har fritidsaktiviteter som hxn holder på med flere dager i uken. 

Anonymkode: 55dda...717

Enig her. Jeg er enebarn, og trivdes alltid godt med det. Spesielt etter å ha besøkt venner med småsøsken. Da var det deilig komme hjem til et rolig hjem!

Anonymkode: faeb4...f44

[AnonymBruker]

Det er nok ganske i individuelt.

Men mange enebarn skulle ønske de ikke var det eneste barnet når foreldrene blir gamle og trenger hjelp. Tror det er da ønsket blir sterkest for mange.

Anonymkode: 6752b...eeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er nok ganske i individuelt.

Men mange enebarn skulle ønske de ikke var det eneste barnet når foreldrene blir gamle og trenger hjelp. Tror det er da ønsket blir sterkest for mange.

Anonymkode: 6752b...eeb

Jeg er den eneste som er der for mine foreldre. Min søster er opptatt med sitt. Hun har terrorisert familien siden hun var ganske lite. Vi har aldri hatt et godt forhold. Ses kun i begravelser.

Skulle ønske jeg var enebarn. Søsken har vært en stor belastning. 

Anonymkode: 9332d...0d3