Er andre kulturer like glad i barna sine?

[AnonymBruker]

Ja, er de? Ta f.eks en kvinne fra u-land som har 9 barn som følge av at «sånn er det bare», er hun like glad i alle sine 9 som det de fleste av oss her i Norge f.eks er?

Anonymkode: 572b4...367

[AnonymBruker]

🤦

Anonymkode: 7b460...88c

[AnonymBruker]

Det tror jeg nok. 
Tilknytning skjer via stell, mating og lek, så det er ingen grunn til å tro at mødre i andre kulturer er mindre glad i og knyttet til barna sine. 
 

Anonymkode: f578a...6f6

[AnonymBruker]

Tja, jeg er ikke helt sikker på om de som type får 10 barn i u-land, som også opplever å miste barna i sult, får nye barn etterpå osv - har samme forhold til barna sine enn et foreldrepar som bare har 1 barn.

De må kanskje distansere seg litt fra barna sine hvis dødsfall pga sult og andre ting er vanlig i samfunnet deres. Mange selger jo også guttebarn til mekanisk arbeid og jentebarn til å bli giftet bort tidlig så de kan fø på de andre barna sine. Det er jo kultur og de er vant til dette.

Umulig å vite hva slags følelser og tanker disse foreldrene gjør seg om disse tradisjonene.

Om de bare godtar at slik er det så er det nok bare enklest for å overleve, å føle mindre? 

Anonymkode: f7e12...4b9

[AnonymBruker]

Ikke alle som er like glad i barna sine her heller :

https://www.nrk.no/vestland/mor-tiltalt-for-grov-mishandling-av-sin-sonn-over-13-ar-1.16899222

Anonymkode: fd6b9...ac6

[AnonymBruker]

Nei, det er kun norske kvinner som er glad i barna sine, og når jeg sier norske så mener jeg selvsagt lyse i huden med blondt hår. Muligens noen svenske også. Alle utlendinger ellers er barnemishandlere.

Anonymkode: dcd3d...998

[Blåpille]

Syns andre kulturer gjerne virker mer "barnevennlige". Min erfaring at de med mer sydlig opprinnelse smiler og prater til mine barn på gata, og er mer avslappet til typisk barneoppførsel. Barna er mer inkludert i fest og moro, og familien generelt er mer involvert. Her i landet får du barna dine, du må helst klare deg selv, og du kan ikke forvente at besteforeldre engang skal være delaktige. Har heldigvis en forelder fra et annet land, og fikk oppleve denne varmen fra den siden av familien da vi var på besøk da jeg var barn. Vet det blir litt på siden av det du spør om, men dette får meg raskt til å tenke at mødrene elsker barna like mye :-) Mitt inntrykk er at barn i Norge (satt på spissen) er en byrde enn for alle andre enn foreldrene..

[AnonymBruker]

For et sykt, sykt spørsmål. Selvfølgelig gjør de det. Det er et sterkt menneskelig instinkt som inntreffer i det barnet treffer brystet (for de fleste). Faktisk det sterkeste instinktet vi mennesker har, og det som har fått oss mennesker til å overleve.

Si meg, er det flere her inne som seriøst lurer på det samme? I så tilfelle får jeg nesten et nytt syn på nordmenn. Kanskje jeg har vært naiv. 

Anonymkode: c8d15...1a8

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i en barnehage som hadde språkplasser. Jeg tror den barnehagen opp igjennom årene hadde barn fra nesten alle verdens land. Det jeg så gikk igjen som rart/typisk var at foreldrene til barn fra de fleste afrikanske landene ikke visste når barna dems hadde bursdag. Barn fra land i østeuropa hadde ofte veldig kalde, sure og strenge foreldre. Barn fra muslimske land fikk mye saft, kaker og søtsaker. Så kulturforskjeller er det jo.

Med det sagt så tror Jeg ikke de nødvendigvis er mindre glad i barna sine, men siden kulturen er annerledes så viser de ikke kjærlighet på samme måte som vi i Skandinavia.

Dog så vet jeg at de tar litt lettere på dødsfall blandt barn i Afrika og Asia, det er litt sånn at hvis et barn dør så får de "bare" en ny unge. Det tror jeg har årsakssammenheng med at det er mye barnedødelighet i de landene så de er vandt til/forberedt på at det kan skje.

Anonymkode: 44653...7fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ja, er de? Ta f.eks en kvinne fra u-land som har 9 barn som følge av at «sånn er det bare», er hun like glad i alle sine 9 som det de fleste av oss her i Norge f.eks er?

Anonymkode: 572b4...367

Jeg tror de fleste som ofrer sin livskvalitet og helse for å får opp barn (som man gjerne må regne med å gjøre i land uten nav etc) er en god del mer glad i barna sine enn de fleste i Norge er.

Og la oss nå snu og vende litt på premisset «vi er så glad i barna våre», ts. 

For det er ikke et premiss jeg kjøper. Jeg tror de fleste som velger å få barn (i alle land, kulturer og tider) er vesentlig mer glad i å være forelder enn de er i barna sine, som individer med rettigheter og personlighet. Var en mor og far oppriktig glad i barnet sitt ville de jo mye heller aldri mer sett sitt barn enn å la nevnte barn lide en time av sitt liv. Det er å være glad i noen - kjærlighet - er uforenelig med eierskap. Men for foreldre flest er eierskapet i barnet som en man kan være forelder for vesentlig mer elsket enn barnet selv.

Folk flest skiller heller ikke mellom å elske å ha en partner i livet sitt (ren egenkjærlighet) og å elske et menneske uavhengig av om det var en del av livet eller ei (det en ville kalt ekte kjærlighet).

Anonymkode: dcfa0...4a4

[Bokormsen]

Tror ikke det er mulig å knytte samme bånd til 9 som til 2-3, tror heller ikke det er vanlig med sterk tilknytning kulturelt sett der barnedødeligheten er stor, slik som det også var i Norge for 100 år siden. Men generelt sett så er vi vel alle like glade i barna våre. 

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk inntrykk av at mange fra andre kulturer later til å være mindre glad i barna sine enn hva mange nordmenn er. Bodde i et veldig innvandrertett område i Oslo i fem år, og hadde også barn i barnehage der i to år. Jeg så utrolig mye spesielt når det gjaldt mange av foreldrenes barneoppdragelse - og da tenker jeg kanskje spesielt på ting jeg og andre foreldre jeg kjenner gjør for barna nettopp fordi vi er glade i dem.

Noen av tingene jeg observerte (alle disse tingene er observert MANGE ganger) som gjør at jeg stilte spørsmålstegn ved hvorvidt disse barnas foreldre var like glade i barna sine som jeg er:

- barn i alle aldre som sykler uten hjelm

- babyer og småbarn som sitter på fanget til en voksen mens bilen kjører 

- barn som fraktes i eldgamle, fillete bilseter

- barn helt ned i 4-5 års alder reker ute uten voksentilsyn på fellesområdene til LANGT etter normal leggetid for barn i den alderen

- barn som konstant har en kjærlighet i munnen, en kjeks i hånda e.l, og saft på drikkeflasken i bhg/på skolen

- barn som leker ute med så fulle og hengete bleier at de nesten ikke greier å bevege seg rundt

- barn som får kake, kjeks o.l i matpakken HVER dag

- barn som bruker smokk opp til 5-6 år

- barn som mangler gummistøvler, regntøy, skikkelige votter til vinteren +++

- og enda mye mer, men orker ikke ramse opp mer nå, føler poengene over illustrerer det godt.

Nå kommer det sikkert innlegg om «annen kultur», «dårlig råd» osv. Men man trenger ikke være norsk for å vite eller forstå at det er farlig å sykle uten hjelm, at det er skadelig å spise godteri og kake hver dag osv. Og man kan få tak i mye bra og billig barnetøy på Finn - mye gis til og med bort gratis. Hvis man er glad i barna sine, gjør man en innsats for å skaffe slike ting.

Anonymkode: 0899d...2b9

[AnonymBruker]

jeg har tenkt endel på om de som f.eks. omskjærer barna sine, foreldre som lar "leger" torturere barna sine, kan de være like glad i barna sine, som her, hvor barna er det viktigste i livet, for de fleste.

 

jeg har kommet fram til at barna i hvert fall ikke kan være like viktige for dem, for religion og/eller kultur kommer foran. 

Anonymkode: 27300...1e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

For et sykt, sykt spørsmål. Selvfølgelig gjør de det. Det er et sterkt menneskelig instinkt som inntreffer i det barnet treffer brystet (for de fleste). Faktisk det sterkeste instinktet vi mennesker har, og det som har fått oss mennesker til å overleve.

Si meg, er det flere her inne som seriøst lurer på det samme? I så tilfelle får jeg nesten et nytt syn på nordmenn. Kanskje jeg har vært naiv. 

Anonymkode: c8d15...1a8

men synes du seriøst ikke det er vanskelig å forstå at foreldre kan la jentebarnet sitt bli skåret opp nedentil under forferdelige forhold, høre henne skrike, hyle, rope på mamma? lurer du ikke på hvor det sterke instinktet er da? 

Anonymkode: 27300...1e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har faktisk inntrykk av at mange fra andre kulturer later til å være mindre glad i barna sine enn hva mange nordmenn er. Bodde i et veldig innvandrertett område i Oslo i fem år, og hadde også barn i barnehage der i to år. Jeg så utrolig mye spesielt når det gjaldt mange av foreldrenes barneoppdragelse - og da tenker jeg kanskje spesielt på ting jeg og andre foreldre jeg kjenner gjør for barna nettopp fordi vi er glade i dem.

Noen av tingene jeg observerte (alle disse tingene er observert MANGE ganger) som gjør at jeg stilte spørsmålstegn ved hvorvidt disse barnas foreldre var like glade i barna sine som jeg er:

- barn i alle aldre som sykler uten hjelm

- babyer og småbarn som sitter på fanget til en voksen mens bilen kjører 

- barn som fraktes i eldgamle, fillete bilseter

- barn helt ned i 4-5 års alder reker ute uten voksentilsyn på fellesområdene til LANGT etter normal leggetid for barn i den alderen

- barn som konstant har en kjærlighet i munnen, en kjeks i hånda e.l, og saft på drikkeflasken i bhg/på skolen

- barn som leker ute med så fulle og hengete bleier at de nesten ikke greier å bevege seg rundt

- barn som får kake, kjeks o.l i matpakken HVER dag

- barn som bruker smokk opp til 5-6 år

- barn som mangler gummistøvler, regntøy, skikkelige votter til vinteren +++

- og enda mye mer, men orker ikke ramse opp mer nå, føler poengene over illustrerer det godt.

Nå kommer det sikkert innlegg om «annen kultur», «dårlig råd» osv. Men man trenger ikke være norsk for å vite eller forstå at det er farlig å sykle uten hjelm, at det er skadelig å spise godteri og kake hver dag osv. Og man kan få tak i mye bra og billig barnetøy på Finn - mye gis til og med bort gratis. Hvis man er glad i barna sine, gjør man en innsats for å skaffe slike ting.

Anonymkode: 0899d...2b9

Du skjønner ikke premisset for ts sitt spm

Anonymkode: 28c04...9dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Nei, det er kun norske kvinner som er glad i barna sine, og når jeg sier norske så mener jeg selvsagt lyse i huden med blondt hår. Muligens noen svenske også. Alle utlendinger ellers er barnemishandlere.

Anonymkode: dcd3d...998

forstår det at dette inlegget er sarkastisk men ettersom det har blitt laget flere utenlandske filmer om norsk barnevern så tyder det på at det ikke er så langt fra hvordan en porsjon av norske kvinner tenker 

Anonymkode: 7f604...a16

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker said:

Dog så vet jeg at de tar litt lettere på dødsfall blandt barn i Afrika og Asia, det er litt sånn at hvis et barn dør så får de "bare" en ny unge. 

Anonymkode: 44653...7fd

Du slår meg som en type person som vet svært lite om andre menneskers følelser. 

Anonymkode: 3e3b5...411

[AnonymBruker]

I andre kulturer sender man ikke hjelpeløse 1-åringer i barnehagen.

Kan ikke på noen måte se at dette skulle være synonymt med å være glad i barnet sitt ...

Anonymkode: c8545...e36

[AnonymBruker]

Jeg innser at det er et sykt spørsmål. Men tror faktisk ikke svaret er så enkelt som at alle er like glade i barna sine. Joda, jeg mener at gitt samme forutsetninger så er det ingen forskjeller på hvor glad man er i barna sine. Men det har noe å si hva slags verden man lever i. Når man vet at det å få et barn i utgangspunktet er en belastning som innebærer at de eksisterende barna må sulte enda mer. Men så får man dette barnet likevel, og velger å selge et av de eldre for å redde de yngre. Kanskje to barn allerede har dødd. To nabobarn blir kidnappet. Man klarer ikke å leve med dette dersom man har masse kjærlighet for barna sine. Beskyttelsesmekanismer slår inn og man blir kaldere. Ellers klarer man ikke hverdagen.

Når det gjelder folk fra nære kulturer som ikke er utsatt for samme type nød som over, tror jeg ikke at det er noen forskjeller på hvor glad man er I barna sine. Ja, vi gjør ting annerledes og de syr ikke puter under armene på barna i like stor grad som oss. Men det har mer med kultur enn kjærlighet å gjøre, og trenger ikke nødvendigvis å være negativt. Manglende kunnskap kan også spille inn (kjeks til frokost hver dag). Føler kanskje at vi vestlige gjør barna til små prinser og prinsesser og at deres behov triumfer alt, mens for mange utenlandske er barna en del av familien men ikke sentrum av universet.

Ellers er det selvfølgelig individuelle forskjeller uavhengig av bakgrunn. Norske mødre har sjokkert meg med manglende empati og omsorg for barnet, utenlandske fedre jobber 3 jobber hele livet for at barna skal ha det bra, osv osv. 

Gitt like forutsetninger tror jeg alle er like glad i barna sine. Men verden er ikke sånn?

Anonymkode: a94c0...53d

[Uanonym bruker]

Tror alle (normalt fungerende) foreldre er glade i barna sine, siden det jo er et premiss for hele menneskeslekten - fordi menneskebarn er så krevende å ta vare på (sammenlignet med de fleste dyrebarn), er vi "programmert" slik at foreldre blir veldig glad i barna for at vi i det hele tatt skal orke det  Hvis ikke hadde vi vel gjort som mange dyr, avvist dem når vi føle oss ferdig. I kulturer der barnedødeligheten er høy, har man nok et litt mer distansert forhold til barna, siden man vet at det er forholdsvis stor sjanse for å miste dem. Slik kan vi jo regne med at det var i Norge også for 150 + år siden.