Hva gjør du når styrken din er borte?

[AnonymBruker]

Dette er mer terapi enn at jeg forventer at folk kommer til å orke å lese alt. Jeg er allerde en for stor byrde på de som er i livet mitt. De skal ikke måtte behøve å sitte mer i mørket sammen med meg enn de allerede må for å kunne hjelpe meg i hverdagen.

Er nå på mitt 10ende året hvor livet mitt tok en dramatisk endring og trenger å få noe av det ut. Jeg var allerede som barn uvanlig sterk for alderen min. Noe som viste seg kom til å være noe jeg ville ha behov for. Moren min innså var den eneste måten jeg kom til å overleve de neste 10 årene når mobbingen startet. Hun så at jeg følgte reglene litt for strengt og lot meg selv bli overkjørt førdi jeg var redd for å gjøre noe galt. Hun gav meg tilatelse til at det var okej å kjempe tilbake, men ba meg love å aldri være den som startet noe. Et løfte jeg holdt, til tross for alt det jeg gikk igjennom, og jeg skal også innrømme det var tider når jeg vant hvor det føltes godt å slippe ut all agressjonen etter måten jeg ble behandlet på og ofte måtte forsvare meg selv mot 3-4 stykker samtidig. Det er ikke noen mulighet å holde tilbake i en sånn situasjon for om du gjør det er det du som får et redekorert ansikt, bristet ribben eller verre. Når du har opplevd at 4 stykker holder deg nede og sparker deg i pungen tils du ikke klarer å stå og så sparker pusten ut av deg før du starter på hode dit. Lærer du kjapt at det går ikke ann å ha nåde på samme måte som 1 mot 1 og du har kontroll på dem. Men i motsetning til mine angripere gikk jeg aldri etter noen som var yngre og mindre enn meg selv bare fordi jeg kjedet meg og ville at noen andre skulle føle seg som dritt. 

Når jeg faktisk lærte å sloss på ordentlig hadde jeg min nest siste kamp og jeg fikk 3 år med fredstid før en bestemte seg for å prøve en gang til, denne gangen med at baseball tre. Jeg så rødt over at han enda ikke kunne gi seg, og hadde det ikke vært folk til stede vet jeg ikke hvor langt jeg hadde kommet til å ta det. Det var langt nok til at ingen køddet med meg igjen noensinne. Etter det fikk jeg starten på det jeg trodde kom til å bli et fantastisk liv. Jeg var sikker i meg selv, og uansett når jeg ble puttet i ukjente og pressede situasjoner som jeg viste selvfølgelig ikke kom til å lede til vold, og jeg på aldri måttet truet noen med at det en gang var et alternativ. Bare den følelsen av å vite når noen ble aggressiv og skulle prøve å kjøre over deg, kunne jeg alltids forholde meg rolig fordi jeg viste at jeg var trygg. Samtidig som jeg kunne vise at jeg ikke ble påvirket av det de sa og gjorde fordi jeg hadde opplevd så mye verre ting.

Jeg fikk oppleve godt voksne kvinner og menn jeg respekterte ta meg under vingen sin og åpnet dører for meg. Fordi jeg var villig til å gjøre det ekstra arbeidet, ta på meg utfordringene de satte foran meg og kunne jeg finne ut av det selv så gjorde jeg det, og trengte jeg hjelp til å forstå hvordan å gjøre noe eller å gjøre det bedre var jeg tydelig på hva jeg skjønte og hva jeg trengte hjelp til. Jeg hadde aldri noen aspirasjoner om å skulle bli høgste høvding på noe hvis, jeg hadde veldig banalt ønske. Finne en jobb jeg ikke kom til å hate som ville gi meg friheten og muligheten til å en dag starte egen familie. Uten å merke det hadde jeg plutselig ansvar for andre folk som kom til meg for veiledning. Vi trengte en til i lignende stilling som meg og jeg klarte å få dem til å ansette en venn jeg viste kom til å være perfekt for jobben. Da han allerede gjorde en bra jobb et annet sted men ble ikke verdsatt. Sjefen jeg hadde hatt hele veien skulle få en høyere stilling og ville jeg skulle overta hennes stilling. Fikk 13 måneder hvor jeg var på et nivå av livet mitt jeg ikke hadde planlagt for og jeg trivdes. Det eneste som manglet de årene var jeg ønsket å finne den rette, men hun kom aldri. Det var derimot ikke noe som plaget meg, jeg tenkte jeg måtte bare ha tålmodighet og før eller siden kom hun til å dukke opp og jeg ville ha muligheten til å tilby mye og gi et barn mer økonomisk stabilitete enn jeg hadde når vi vokste opp.

Metaforisk føltes det som at jeg kjørte på den rette veien, fulgte trafikk reglene samt folkevett hvor du må iblant ta avgjørelser fordi bare fordi du kan kjøre 80 på glattisen betyr det ikke at du burde. Helt ut av det blå sa det pang, dekket på bilen bare eksploderte og jeg har aldri kommet til å få bilen ut av grøften siden. Var på besøk hos vennen min etter jobb, det neste jeg husker er sirene lyder før jeg 5 timer senere vokner opp på sykehuset. Jeg vet jeg har mistet majoriteten av lesere allerede, skal ikke kjede resten med alle detaljene om alt som skjedde over de neste 4 årene hvor jeg nå var i en helt annen kamp som tok styrken min mer og mer jo lengre det foregikk og jeg hadde ingen mulighet annet enn å la det skje. Den tingen som gav meg sikkerhet i meg selv. Den tingen som gjorde at jeg kunne stille opp for familie og venner uansett hva det enn gjaldt. Problemer på jobb? Kunne guide dem igjennom å navigere det. Problemer etter brudd? Jeg sov på sofaen og var bare borte når jeg måtte være på jobb. Problemer på skolen? Jeg gav blaffen i søskene mine sa at jeg ikke skulle lage bølger. Gikk direkte til rektor og gjorde det tydelig at det var uakseptabelt at de ikke gjorde jobben sin. At kom til å gå ut med navn, bilde, jobb og adresse, hva de samtlige involverte hadde gjort. Hvis de ikke fikk orden på ting. Det gav meg verdi isteden for å være en byrde som bare tar og kan aldri gi tilbake i nærheten av hva de gir meg.

På mitt laveste gav jeg opp, men ble oppdaget før det var for sent. Ble innlagt og fikk hjelp til å justere meg til min nye realitet. Fant ut siden kroppen min var verdiløs kunne jeg fokusere på hodet når kroppen min gir meg tilatelse til det. Satt meg selv på skolebenken igjen digitalt. Ikke for at jeg kommer til å kunne bruke det, mer for å gi meg et formål. I det siste har jeg følt på at det ikke er godt nok. Det er allerede tungt å vite at drømmen jeg hadde om å finne noen å dele livet mitt med ikke kommer til å skje, kvinner er ikke så kravstore som folk skal ha det til for tiden. Men en mann som fungerer normalt og kan ha et allminnelig liv er det forståelig at de er ute etter. Det er heller ikke så lett som folk skal ha det til å finne noen som er i lignende situasjon. Jeg møtte en i støtte gruppe, satt ikke noe som helst press på henne og vi er venner idag. Jeg var ærlig på et tidspunkt at jeg vet ikke hvordan det vil gå, men hvis hun kunne tenke seg å gå ut på en date ville jeg gjerne ta henne med ut på et sted på en dag vi begge klarte det. Selve daten gikk faktisk bra, og jeg trodde i en halv dag at jeg kanskje hadde klart å finne noen. Jeg prøvde meg ikke på henne, hun bestemte seg for å kysse meg og lå på sofaen hennes å klinte mens vi begge fikk litt kroppskontakt. Neste dag beklaget hun at hun var feig og ikke var tydelig på forkant og sa at hun ikke ville ta det lenger. Hverdagen hennes er for tung til å fortsette å skulle date noen. Hun ønsket bare for en kveld å kjenne seg kontaktet til et annet menneske igjen. Var redd om hun sa at det ikke kom til å skje igjen at jeg ikke kom til å ville fortsette med kosen. På en annen gruppe møtte jeg to andre kvinner som jeg aldri gikk på noen date med men vi fikk veldig godt kontakt med da jeg var den første hvor ene var rundt samme alder, andre var 5 år yngre men hadde opplevd at det startet når hun var 20 så hadde ikke fått levd så mye. Begge to er ikke lenger blant oss, fordi de klarte ikke mer.

Jeg er glad på deres vegne men det er ensomt å se venner både ha noen å dele livet med og fullført drømmen jeg hadde for lenge siden om egen familie. Vi har nylig fått en småtting til i familien og det har føltes godt å ha en baby man kan hjelpe til med slik at foreldrene kan få sove noen timer. Hun sliter med en del skriking og så langt er det bare jeg og foreldrene som får henne til å være rolig, det er så lenge siden jeg har følt jeg har kunnet være til nytte. Det er en egoistisk tanke men jeg gruer meg til at hun kommer til å vokse opp. Jeg har ikke den styrken og den energien til å kunne leke med henne når tiden kommer for at det skal mer til for å underholde henne.

Så for deg som er i samme båt og har mistet all styrken din, hva gjør du? Jeg er ikke i noen fare sone for å skade meg selv. Jeg holder det jeg lover og gav et løfte at jeg kom ikke til å gjøre det etter jeg ble innlagt for flere år siden. Jeg kjenner mer på at ting har vært ekstra tungt i det siste, når jeg ser på at det har gått 10 år. Tanken på hvem jeg en gang var og personen jeg kunne blitt kontra personen jeg er. Hvordan beholder du verdien din når du har mistet den styrken som gav deg verdi?

Anonymkode: 937c4...040