Hvordan akseptere kronisk dårligere helse

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig bare ett år igjen av en integrert master (altså har jeg ingen bachelor), men ble psykisk syk før jeg klarte å fullføre. Nå vet jeg ikke om jeg noen gang klarer å fullføre. Jeg frykter derfor at jeg må finne meg en jobb jeg ikke vil trives i i det hele tatt, no a la jobb i butikk, assistent i helsesektoren eller lignende som ikke krever utdanning. En av grunnene til at jeg valgte utdanningen er at jeg vet at den type jobb ikke passer meg. Er det noen som har vært i den situasjonen og klart å akseptere det? Har dere klart å leve godt med det? Bare tanken på alt dette gjør meg enda mer deprimert og jeg klarer ikke å se for meg hvordan jeg skal klare å gjøre en god jobb eller bry meg om jobben i en slik situasjon, men jeg må jo ha inntekt. 

Anonymkode: d2abd...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har egentlig bare ett år igjen av en integrert master (altså har jeg ingen bachelor), men ble psykisk syk før jeg klarte å fullføre. Nå vet jeg ikke om jeg noen gang klarer å fullføre. Jeg frykter derfor at jeg må finne meg en jobb jeg ikke vil trives i i det hele tatt, no a la jobb i butikk, assistent i helsesektoren eller lignende som ikke krever utdanning. En av grunnene til at jeg valgte utdanningen er at jeg vet at den type jobb ikke passer meg. Er det noen som har vært i den situasjonen og klart å akseptere det? Har dere klart å leve godt med det? Bare tanken på alt dette gjør meg enda mer deprimert og jeg klarer ikke å se for meg hvordan jeg skal klare å gjøre en god jobb eller bry meg om jobben i en slik situasjon, men jeg må jo ha inntekt. 

Anonymkode: d2abd...8c6

Jeg er ikke i samme båt som deg på en måte, men måtte gi opp min musikkutdanning da jeg flyttet til Norge, og starte på noe byråkratisk i stedet. Har nå jobbet i snart 18 år innen dette yrket, og blir mindre og mindre motivert for hver dag. Å slå gjennom som kunstner er nesten umulig, altså da mener jeg såpass at man kan leve av det. Derfor vil jeg mest sannsynlig bli nødt til å fortsette som byråkrat til jeg pensjoneres. Jeg forstår deg godt med tankene du har, og kan ikke annet enn å sende en klem.

Anonymkode: 13d3b...074

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

En av grunnene til at jeg valgte utdanningen er at jeg vet at den type jobb ikke passer meg.

🤔

Anonymkode: 308ea...4f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er ikke i samme båt som deg på en måte, men måtte gi opp min musikkutdanning da jeg flyttet til Norge, og starte på noe byråkratisk i stedet. Har nå jobbet i snart 18 år innen dette yrket, og blir mindre og mindre motivert for hver dag. Å slå gjennom som kunstner er nesten umulig, altså da mener jeg såpass at man kan leve av det. Derfor vil jeg mest sannsynlig bli nødt til å fortsette som byråkrat til jeg pensjoneres. Jeg forstår deg godt med tankene du har, og kan ikke annet enn å sende en klem.

Anonymkode: 13d3b...074

Jeg håper vel at jeg kan finne meg noe "byråkratisk" kontorarbeid eller lignende likevel. Har under og før studiet jobbet litt i butikk og en del på sykehjem, og det har gått fint og jeg har klart å holde meg motivert fordi jeg har visst at jeg ikke skulle gjøre det resten av livet. Men nå må jeg kanskje ta til takke med det likevel, og det føles litt håpløst ut. Både med tanke på å gjøre en god jobb, samt det å føle på en meningsfull arbeidsdag og mestring. 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

🤔

Anonymkode: 308ea...4f4

Hva er det du lurer på? 

Anonymkode: d2abd...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg har egentlig bare ett år igjen av en integrert master (altså har jeg ingen bachelor), men ble psykisk syk før jeg klarte å fullføre. Nå vet jeg ikke om jeg noen gang klarer å fullføre. Jeg frykter derfor at jeg må finne meg en jobb jeg ikke vil trives i i det hele tatt, no a la jobb i butikk, assistent i helsesektoren eller lignende som ikke krever utdanning. En av grunnene til at jeg valgte utdanningen er at jeg vet at den type jobb ikke passer meg. Er det noen som har vært i den situasjonen og klart å akseptere det? Har dere klart å leve godt med det? Bare tanken på alt dette gjør meg enda mer deprimert og jeg klarer ikke å se for meg hvordan jeg skal klare å gjøre en god jobb eller bry meg om jobben i en slik situasjon, men jeg må jo ha inntekt. 

Anonymkode: d2abd...8c6

Dette sier jeg ikke på en dømmende, jeg mener det fra et praktisk standpunkt. Hvis du ikke klarer å fullføre utdannelsen på det du vil jobbe med hvordan tror du det vil gå når du faktisk må gjøre den jobben du når blir utdannet til å skulle kunne gjøre. Hvor jeg vil anta at folk kommer til å forvente at du skal kunne levere på hva slags enn nivå det nå er yrket dit vil kreve.

Jeg mener virkelig ikke å bagatelisere plagene dine, jeg er fullstendig klar over hvordan det er å miste drømmene sine uansett om måten du kan ende opp der er ulik fra min. Er resultatet det samme.

Om det er så galt at du fysisk ikke er i stand til å fullføre utdannelsen så skal du selvfølgelig ikke tvinge deg selv. Men som du sier du må jo ha inntekt. Nå vet jeg ikke hva den psykiske lidelsen din gjør så rådet mitt er veldig generalisert. Om du har mulighet og kapasitet, steng deg ned følelses messig, eller ignorer hva de negative tankene sier. Ved at du sitter deg skriver deg opp målet du har lyst til å oppnå om du kunne fått nøyaktig den jobben som du vil ha. Så skriver du hva det verste som vil skje hvis du ikke fullfører og må ta deg til takke med en jobb du vet du kommer til å hate. 

Hvis du klarer å gjøre deg selv mer redd for det negative utfallet, vil det være lettere for deg å kunne bite ned tennene og få det gjort. Det er ikke en måte du burde leve på lenge, hjelper ikke på psykisk lidelse å skal gå rundt med frykt i tillegg. Tenk på det som at dette er den ekstra bensinen du fyller på tanken for å komme deg igjennom denne perioden av livet tils du kan få hjelp til å få bedre og sunnere kontroll på det. 

Anonymkode: bc77c...72b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Dette sier jeg ikke på en dømmende, jeg mener det fra et praktisk standpunkt. Hvis du ikke klarer å fullføre utdannelsen på det du vil jobbe med hvordan tror du det vil gå når du faktisk må gjøre den jobben du når blir utdannet til å skulle kunne gjøre. Hvor jeg vil anta at folk kommer til å forvente at du skal kunne levere på hva slags enn nivå det nå er yrket dit vil kreve.

Jeg mener virkelig ikke å bagatelisere plagene dine, jeg er fullstendig klar over hvordan det er å miste drømmene sine uansett om måten du kan ende opp der er ulik fra min. Er resultatet det samme.

Om det er så galt at du fysisk ikke er i stand til å fullføre utdannelsen så skal du selvfølgelig ikke tvinge deg selv. Men som du sier du må jo ha inntekt. Nå vet jeg ikke hva den psykiske lidelsen din gjør så rådet mitt er veldig generalisert. Om du har mulighet og kapasitet, steng deg ned følelses messig, eller ignorer hva de negative tankene sier. Ved at du sitter deg skriver deg opp målet du har lyst til å oppnå om du kunne fått nøyaktig den jobben som du vil ha. Så skriver du hva det verste som vil skje hvis du ikke fullfører og må ta deg til takke med en jobb du vet du kommer til å hate. 

Hvis du klarer å gjøre deg selv mer redd for det negative utfallet, vil det være lettere for deg å kunne bite ned tennene og få det gjort. Det er ikke en måte du burde leve på lenge, hjelper ikke på psykisk lidelse å skal gå rundt med frykt i tillegg. Tenk på det som at dette er den ekstra bensinen du fyller på tanken for å komme deg igjennom denne perioden av livet tils du kan få hjelp til å få bedre og sunnere kontroll på det. 

Anonymkode: bc77c...72b

Du misforstår nok veldig. Hele poenget mitt er jo nettopp det at jeg ikke klarer å fullføre utdannelsen og dermed heller ikke klarer jobben. Det er jo på mange måter nettopp det som er hele "sorgen". 

Jeg sliter en del med blant annet psykosesymptomer og selv om medisiner hjelper en god del så er de ikke helt borte og i tillegg har medisinene en del bivirkninger som ikke er så behagelige. Jeg kan ikke bare stenge det ned. Jeg er egentlig veldig glad i å lese bøker for eksempel, men det er veldig vanskelig i perioder. Da sier det seg selv at studier og en jobb hvor man må tenke også blir vanskelig. 

Anonymkode: d2abd...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg håper vel at jeg kan finne meg noe "byråkratisk" kontorarbeid eller lignende likevel. Har under og før studiet jobbet litt i butikk og en del på sykehjem, og det har gått fint og jeg har klart å holde meg motivert fordi jeg har visst at jeg ikke skulle gjøre det resten av livet. Men nå må jeg kanskje ta til takke med det likevel, og det føles litt håpløst ut. Både med tanke på å gjøre en god jobb, samt det å føle på en meningsfull arbeidsdag og mestring. 

Hva er det du lurer på? 

Anonymkode: d2abd...8c6

Sikkert det samme som flere andre som leser HI.

Hvorfor tar du en utdanning når du vet at den type jobb ikke passer deg?

Sitat:

"En av grunnene til at jeg valgte utdanningen er at jeg vet at den type jobb ikke passer meg."

Anonymkode: 699ea...3b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har egentlig bare ett år igjen av en integrert master (altså har jeg ingen bachelor), men ble psykisk syk før jeg klarte å fullføre. Nå vet jeg ikke om jeg noen gang klarer å fullføre. Jeg frykter derfor at jeg må finne meg en jobb jeg ikke vil trives i i det hele tatt, no a la jobb i butikk, assistent i helsesektoren eller lignende som ikke krever utdanning. En av grunnene til at jeg valgte utdanningen er at jeg vet at den type jobb ikke passer meg. Er det noen som har vært i den situasjonen og klart å akseptere det? Har dere klart å leve godt med det? Bare tanken på alt dette gjør meg enda mer deprimert og jeg klarer ikke å se for meg hvordan jeg skal klare å gjøre en god jobb eller bry meg om jobben i en slik situasjon, men jeg må jo ha inntekt. 

Anonymkode: d2abd...8c6

Å ta en jobb du ikke trives med vil bare gjøre deg dårligere. Se om du kan finne noen som kan hjelpe deg i en tankeprosess for å finne en alternativ vei du kan trives med. Skjønner godt du frykter å bli sittende fast i noe som ikke er for deg. Men hvis det er det du fokuserer på risikerer du å ende opp der også.

Om man sier til et noen som lærer å sykle - "ikke kjør på treet" vil vedkommende gjerne treffe treet fordi det er det eneste de tenker på. Hvis man oppfordrer det til å se på veiene gjennom skogen er det veien man vil fokusere på. Da ser man veien istedet for trærne.

Lykke til! Jeg har trua på at du kan finne en vei som er riktig for deg!

Anonymkode: 53536...8f1

[Sofie Maria]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sikkert det samme som flere andre som leser HI.

Hvorfor tar du en utdanning når du vet at den type jobb ikke passer deg?

Sitat:

"En av grunnene til at jeg valgte utdanningen er at jeg vet at den type jobb ikke passer meg."

Anonymkode: 699ea...3b9

Dere misforstår trådstarter. Hun vet at sånne «lav-status « jobber type kiwi eller assistent på sykehjem ikke passer henne og valgte derfor utdannelse, men nå er hun for syk til at hun klarer å utføre utdannelse. 
Er defintivt et dilemma og en sorg. 

Endret 27. mai 2024 av Sofie Maria

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sikkert det samme som flere andre som leser HI.

Hvorfor tar du en utdanning når du vet at den type jobb ikke passer deg?

Sitat:

"En av grunnene til at jeg valgte utdanningen er at jeg vet at den type jobb ikke passer meg."

Anonymkode: 699ea...3b9

Åh beklager, det var en henvisning til setningen som står før. At jeg valgte utdanningen fordi jeg ikke liker den type jobb som står nevnt der, altså butikkjobb, assistent i helsevesenet ol. Litt uklart formulert.

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Å ta en jobb du ikke trives med vil bare gjøre deg dårligere. Se om du kan finne noen som kan hjelpe deg i en tankeprosess for å finne en alternativ vei du kan trives med. Skjønner godt du frykter å bli sittende fast i noe som ikke er for deg. Men hvis det er det du fokuserer på risikerer du å ende opp der også.

Om man sier til et noen som lærer å sykle - "ikke kjør på treet" vil vedkommende gjerne treffe treet fordi det er det eneste de tenker på. Hvis man oppfordrer det til å se på veiene gjennom skogen er det veien man vil fokusere på. Da ser man veien istedet for trærne.

Lykke til! Jeg har trua på at du kan finne en vei som er riktig for deg!

Anonymkode: 53536...8f1

Ja, jeg må nok prøve på det. Problemet er liksom at den type jobb jeg kan se for meg at jeg liker og det jeg liker å gjøre er typisk teoretiske ting som krever tenking, planlegging ol. Og sykdommen (og medisninene) gjør at jeg sliter med å tenke og konsentrere meg. Jeg må vel prøve å finne ut om det er noe annet jeg kan like som jeg også kan klare.

Anonymkode: d2abd...8c6

[AnonymBruker]

Jeg kan bare si noe om hvordan det er for meg. Jeg klarte å gjennomføre studie og komme meg ut i jobb før korthuset falt helt sammen, i dag klarer jeg ikke den jobben lengre. Det jeg nå håper på et at helsa skal bli stabil nok til en liten jobb hvor arbeidsmiljøet er fint så får det heller være at oppgavene er kjedelige.

Anonymkode: 1251c...f69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Ja, jeg må nok prøve på det. Problemet er liksom at den type jobb jeg kan se for meg at jeg liker og det jeg liker å gjøre er typisk teoretiske ting som krever tenking, planlegging ol. Og sykdommen (og medisninene) gjør at jeg sliter med å tenke og konsentrere meg. Jeg må vel prøve å finne ut om det er noe annet jeg kan like som jeg også kan klare.

Anonymkode: d2abd...8c6

Det kan hende du fortsatt kan gjøre noe i samme spor, bare med noen tilpasninger du ikke klarer å se for deg akkurat nå. Å ta en jobb du ikke trives med er i alle fall noe du ikke trenger å bruke energi på nå. Om det behovet skulle oppstå en gang så trenger det uansett bare være i en overgangsperiode til du finner en annen løsning. Da trenger du ikke akseptere situasjonen på samme måte.

Anonymkode: 53536...8f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har egentlig bare ett år igjen av en integrert master (altså har jeg ingen bachelor), men ble psykisk syk før jeg klarte å fullføre. Nå vet jeg ikke om jeg noen gang klarer å fullføre. Jeg frykter derfor at jeg må finne meg en jobb jeg ikke vil trives i i det hele tatt, no a la jobb i butikk, assistent i helsesektoren eller lignende som ikke krever utdanning. En av grunnene til at jeg valgte utdanningen er at jeg vet at den type jobb ikke passer meg. Er det noen som har vært i den situasjonen og klart å akseptere det? Har dere klart å leve godt med det? Bare tanken på alt dette gjør meg enda mer deprimert og jeg klarer ikke å se for meg hvordan jeg skal klare å gjøre en god jobb eller bry meg om jobben i en slik situasjon, men jeg må jo ha inntekt. 

Anonymkode: d2abd...8c6

Du har vært syk ett år? 

Anonymkode: 0940a...a73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Du har vært syk ett år? 

Anonymkode: 0940a...a73

Nei, jeg har vært syk i ca tre år igjen. Hadde ett år igjen av mastergraden da jeg ble syk.

Anonymkode: d2abd...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, jeg har vært syk i ca tre år igjen. Hadde ett år igjen av mastergraden da jeg ble syk.

Anonymkode: d2abd...8c6

Det er relativt kort tid og med tanke på at du ikke ble psykisk syk når du har barn så er det sjans for at du kan bli såpass mye bedre at du er i stand til å fullføre utdanningen.

Anonymkode: 0940a...a73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er relativt kort tid og med tanke på at du ikke ble psykisk syk når du har barn så er det sjans for at du kan bli såpass mye bedre at du er i stand til å fullføre utdanningen.

Anonymkode: 0940a...a73

Handler vel ikke om jeg har barn eller ei, men heller typen lidelse. Nå håper jeg selvsagt å finne en type medisin som hjelper mest mulig uten for mye bivirkninger, men psykiateren jeg går til for hjelp med medisiner har sagt at det er sannsynlig at ikke alle symptomer forsvinner og hvis de gjør det så kommer de nok tilbake før eller siden. Jeg var mye dårligere, nå har det "stabilisert" seg litt, men jeg er jo ikke bra. Og som sagt må jeg jo ha noe å leve av, hvis jeg blir bra nok til å fullføre utdanning og jobbe innen det kan jo det ta mange år. Jeg vet ikke hvor lenge NAV lar meg få AAP, og da må jeg jo uansett skaffe meg en inntekt. 

Anonymkode: d2abd...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Handler vel ikke om jeg har barn eller ei, men heller typen lidelse. Nå håper jeg selvsagt å finne en type medisin som hjelper mest mulig uten for mye bivirkninger, men psykiateren jeg går til for hjelp med medisiner har sagt at det er sannsynlig at ikke alle symptomer forsvinner og hvis de gjør det så kommer de nok tilbake før eller siden. Jeg var mye dårligere, nå har det "stabilisert" seg litt, men jeg er jo ikke bra. Og som sagt må jeg jo ha noe å leve av, hvis jeg blir bra nok til å fullføre utdanning og jobbe innen det kan jo det ta mange år. Jeg vet ikke hvor lenge NAV lar meg få AAP, og da må jeg jo uansett skaffe meg en inntekt. 

Anonymkode: d2abd...8c6

Det skulle stå når du var barn. Og NAV lar deg ikke gå på AAP fordi du tenker at de jobbene du ramset opp ikke passer for deg så på et tidspunkt vil de stille krav.

Anonymkode: 0940a...a73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det skulle stå når du var barn. Og NAV lar deg ikke gå på AAP fordi du tenker at de jobbene du ramset opp ikke passer for deg så på et tidspunkt vil de stille krav.

Anonymkode: 0940a...a73

Det er jo akkurat det som er poenget mitt? 

Anonymkode: d2abd...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det er jo akkurat det som er poenget mitt? 

Anonymkode: d2abd...8c6

Men det er jo ikke det du spør om i trådtittel og hovedinnlegg.🤷‍♀️

Anonymkode: 0940a...a73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men det er jo ikke det du spør om i trådtittel og hovedinnlegg.🤷‍♀️

Anonymkode: 0940a...a73

Jo? Jeg spør hvordan jeg kan akseptere og forholde meg til å ha en jobb jeg ikke liker nettopp fordi jeg ikke kan få AAP i all fremtid og derfor må ha noe å leve av. 

Anonymkode: d2abd...8c6