Psykisk syk svigerfar

[AnonymBruker]

Det er ganske tydelig at svigerfaren min er psykisk syk, og i følge mannen min har han alltid vært slik. Han hadde det ikke alltid så greit i barndommen.

Han har perioder som er bedre og perioder som er verre som ifølge mannen kan vare i dager eller år. Skal ikke utlevere for mye men det handler om at han alltid skal ha sympati, har det verre enn alle andre og kun ser seg selv (dette også i gode perioder). Han kontrollerer også svigermor mye, kan følge etter henne på butikken osv og nekte henne å gjøre ting. I tilegg kan han fort vise irritasjon eller bare sitte helt stum og kikke i luften. Han "feiler" alt, har alltid vondt men nekter å dra til lege (sikkert for å ikke bli "avslørt") og krever at svigermor pleier han omtrent døgnet rundt når hun har fri. Han er ikke i arbeid selv.

Problemet mitt oppi alt dette er at jeg begynner å kjenne at det er slitsomt. Vi har to barn, og den minste som nærmer seg et år vet omtrent ikke hvem farmora er fordi hun aldri har "tid eller lov" til å passe/besøke oss. Vi bor bare 10 minutter i gåavstand. Hun kommer innom av og til, men det er ofte bare 10-15 minutter. Hun har et mye bedre forhold til eldste fordi svigerfar var i en bedre periode når han vokste opp og hjalp mer til med barnepass osv da. Liker ikke å sende barna bort alene, fordi jeg har hørt ting som mannen min opplevde som barn og stoler ikke helt på dem (aldri vært snakk om fysisk vold mot noen, men skremming med ting og de fikk kjeft om de sølte eller var for høylytte osv).

Jeg kjenner også at jeg blir litt irritert på svigermor som finner seg i dette, hun viser jo tydelig at hun vil ha et forhold til barna, men prioriterer dem aldri. Mye tomme løfter også, som sikkert blir avlyst pga. dagsformen til svigerfar). 

Mannen min orker ikke å bry seg så mye, han har sagt til henne mange ganger at hun må gå fra han, og han er nok en blanding av bitter for at hun lot han og søskene vokse opp slik og at hun aldri satt ned foten, og at han syntes synd på henne. Hun bagatelliserer alt, og er jo verdens snilleste dame egentlig. Så han tar ikke kontakt med dem selv, men sier ja om hun vil invitere eller komme på besøk. Faren forholder han seg ikke så mye til men prater med han om vi er der en sjelden gang.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette. Jeg kan jo ikke velge eller gjøre noe med forholdet deres, hun ønsker jo å være sammen med han. Det er som sagt ingen fysisk vold inni bildet, men jeg tror svigerfar spiller mye på samvittigheten hennes og vil helst at hun skal sitte hjemme og høre på hvor fælt han har det. Han er omtrent aldri ute av huset, sitter hjemme og venter på at hun skal komme hjem fra jobb og lage middag til han.

Syntes det er trist at barna har lite kontakt med et av besteforeldrepara og eldste spør ofte etter farmor og vil være sammen fordi det var de mye før (når svigerfar var i en god periode et års tid).

Noen som har lignende erfaringer? Hvordan skal jeg forklare dette for barna? Etter hvert som de blir eldre så kommer de sikkert til å legge merke til disse periodene, og også at svigermor er fraværende i perioder osv.🥺

Anonymkode: bb820...9ea

[AnonymBruker]

Dette høres veldig likt ut som mine foreldre. Et lite øyeblikk tenkte jeg det kunne vært mannen min som hadde skrevet innlegget. 

Noe godt svar har jeg ikke. Jeg kan si at jeg selv heller ikke orker å bry meg så mye. Egentlig er jeg veldig sint på faren min, og har veldig vondt av, samt kjenner meg litt sviktet av moren min. Og jeg strever veldig med å kommunisere med dem om dette på noen god måte, både fordi jeg ikke når inn og fordi jeg er så full av følelser som jeg prøver å legge lokk på og ikke får til å sette ord på på noen god måte. 

I hvert fall så forsøker vi å prioritere at barna får en relasjon til dem i den grad vi klarer. Det vil ofte si at vi drar til dem (når vi får lov), for faren min orker ikke å komme til oss og moren min får ikke lov å komme alene. Det hele er jo bare dumt, for hun kunne utmerket godt kommet alene, men det skjer altså ikke hos oss heller. Og mekanismene bak det er vanskelige å forstå. Men hun bruker tid med barna når vi kommer dit, og i vårt tilfelle bidrar det til at barnas relasjon til i hvert fall bestemoren er ok, og vi ser at det også gleder henne veldig. Vi svelger altså kameler, og reiser til dem selv om det hadde vært mye lettere om de kom til oss i en travel hverdag (begge er pensjonister). Og vi gjør det på nåde, for rett som det er får vi ikke komme fordi bestefar ikke orker besøk. At det ikke gir mening at ikke bestemor, som vil ha besøk, heller ikke hverken kan ta imot oss eller komme til oss, det får vi ikke gjort noe med. 

Anonymkode: 07a63...9bd

[Mayer]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er ganske tydelig at svigerfaren min er psykisk syk, og i følge mannen min har han alltid vært slik. Han hadde det ikke alltid så greit i barndommen.

Han har perioder som er bedre og perioder som er verre som ifølge mannen kan vare i dager eller år. Skal ikke utlevere for mye men det handler om at han alltid skal ha sympati, har det verre enn alle andre og kun ser seg selv (dette også i gode perioder). Han kontrollerer også svigermor mye, kan følge etter henne på butikken osv og nekte henne å gjøre ting. I tilegg kan han fort vise irritasjon eller bare sitte helt stum og kikke i luften. Han "feiler" alt, har alltid vondt men nekter å dra til lege (sikkert for å ikke bli "avslørt") og krever at svigermor pleier han omtrent døgnet rundt når hun har fri. Han er ikke i arbeid selv.

Problemet mitt oppi alt dette er at jeg begynner å kjenne at det er slitsomt. Vi har to barn, og den minste som nærmer seg et år vet omtrent ikke hvem farmora er fordi hun aldri har "tid eller lov" til å passe/besøke oss. Vi bor bare 10 minutter i gåavstand. Hun kommer innom av og til, men det er ofte bare 10-15 minutter. Hun har et mye bedre forhold til eldste fordi svigerfar var i en bedre periode når han vokste opp og hjalp mer til med barnepass osv da. Liker ikke å sende barna bort alene, fordi jeg har hørt ting som mannen min opplevde som barn og stoler ikke helt på dem (aldri vært snakk om fysisk vold mot noen, men skremming med ting og de fikk kjeft om de sølte eller var for høylytte osv).

Jeg kjenner også at jeg blir litt irritert på svigermor som finner seg i dette, hun viser jo tydelig at hun vil ha et forhold til barna, men prioriterer dem aldri. Mye tomme løfter også, som sikkert blir avlyst pga. dagsformen til svigerfar). 

Mannen min orker ikke å bry seg så mye, han har sagt til henne mange ganger at hun må gå fra han, og han er nok en blanding av bitter for at hun lot han og søskene vokse opp slik og at hun aldri satt ned foten, og at han syntes synd på henne. Hun bagatelliserer alt, og er jo verdens snilleste dame egentlig. Så han tar ikke kontakt med dem selv, men sier ja om hun vil invitere eller komme på besøk. Faren forholder han seg ikke så mye til men prater med han om vi er der en sjelden gang.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette. Jeg kan jo ikke velge eller gjøre noe med forholdet deres, hun ønsker jo å være sammen med han. Det er som sagt ingen fysisk vold inni bildet, men jeg tror svigerfar spiller mye på samvittigheten hennes og vil helst at hun skal sitte hjemme og høre på hvor fælt han har det. Han er omtrent aldri ute av huset, sitter hjemme og venter på at hun skal komme hjem fra jobb og lage middag til han.

Syntes det er trist at barna har lite kontakt med et av besteforeldrepara og eldste spør ofte etter farmor og vil være sammen fordi det var de mye før (når svigerfar var i en god periode et års tid).

Noen som har lignende erfaringer? Hvordan skal jeg forklare dette for barna? Etter hvert som de blir eldre så kommer de sikkert til å legge merke til disse periodene, og også at svigermor er fraværende i perioder osv.🥺

Anonymkode: bb820...9ea

Høres ut som sårbar narsissist. Dette er ikke bare et psykisk problem, det dreier seg nok om personlighetstrekk. Han kan ikke noe for at han er blitt slik, men han kan jobbe med seg selv og prøve å endre atferd. Men tror sjansen er liten for at det skjer store endringer. En stor omveltning i personlighet er nok bare mulig frem til man er i tidlig tyveårene, SENEST. (Baserer dette på hva jeg har lest av teoretikere. Personligheten er ferdigutviklet ved ca 25 årsalder). Kjenner to stk som minner om din svigerfar. Det beste rådet jeg kommer på er å ha realistiske forventninger, ikke tro det kommer til å forandre seg stort, og å sette grenser for deg selv så du ikke brenner deg ut.

Endret 26. mai 2024 av Mayer

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Det er ganske tydelig at svigerfaren min er psykisk syk, og i følge mannen min har han alltid vært slik. Han hadde det ikke alltid så greit i barndommen.

Han har perioder som er bedre og perioder som er verre som ifølge mannen kan vare i dager eller år. Skal ikke utlevere for mye men det handler om at han alltid skal ha sympati, har det verre enn alle andre og kun ser seg selv (dette også i gode perioder). Han kontrollerer også svigermor mye, kan følge etter henne på butikken osv og nekte henne å gjøre ting. I tilegg kan han fort vise irritasjon eller bare sitte helt stum og kikke i luften. Han "feiler" alt, har alltid vondt men nekter å dra til lege (sikkert for å ikke bli "avslørt") og krever at svigermor pleier han omtrent døgnet rundt når hun har fri. Han er ikke i arbeid selv.

Problemet mitt oppi alt dette er at jeg begynner å kjenne at det er slitsomt. Vi har to barn, og den minste som nærmer seg et år vet omtrent ikke hvem farmora er fordi hun aldri har "tid eller lov" til å passe/besøke oss. Vi bor bare 10 minutter i gåavstand. Hun kommer innom av og til, men det er ofte bare 10-15 minutter. Hun har et mye bedre forhold til eldste fordi svigerfar var i en bedre periode når han vokste opp og hjalp mer til med barnepass osv da. Liker ikke å sende barna bort alene, fordi jeg har hørt ting som mannen min opplevde som barn og stoler ikke helt på dem (aldri vært snakk om fysisk vold mot noen, men skremming med ting og de fikk kjeft om de sølte eller var for høylytte osv).

Jeg kjenner også at jeg blir litt irritert på svigermor som finner seg i dette, hun viser jo tydelig at hun vil ha et forhold til barna, men prioriterer dem aldri. Mye tomme løfter også, som sikkert blir avlyst pga. dagsformen til svigerfar). 

Mannen min orker ikke å bry seg så mye, han har sagt til henne mange ganger at hun må gå fra han, og han er nok en blanding av bitter for at hun lot han og søskene vokse opp slik og at hun aldri satt ned foten, og at han syntes synd på henne. Hun bagatelliserer alt, og er jo verdens snilleste dame egentlig. Så han tar ikke kontakt med dem selv, men sier ja om hun vil invitere eller komme på besøk. Faren forholder han seg ikke så mye til men prater med han om vi er der en sjelden gang.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette. Jeg kan jo ikke velge eller gjøre noe med forholdet deres, hun ønsker jo å være sammen med han. Det er som sagt ingen fysisk vold inni bildet, men jeg tror svigerfar spiller mye på samvittigheten hennes og vil helst at hun skal sitte hjemme og høre på hvor fælt han har det. Han er omtrent aldri ute av huset, sitter hjemme og venter på at hun skal komme hjem fra jobb og lage middag til han.

Syntes det er trist at barna har lite kontakt med et av besteforeldrepara og eldste spør ofte etter farmor og vil være sammen fordi det var de mye før (når svigerfar var i en god periode et års tid).

Noen som har lignende erfaringer? Hvordan skal jeg forklare dette for barna? Etter hvert som de blir eldre så kommer de sikkert til å legge merke til disse periodene, og også at svigermor er fraværende i perioder osv.🥺

Anonymkode: bb820...9ea

Jeg har slike besteforeldre selv. 

I alle år trodde jeg at det var bestefar som var problemet, helt til bestefar ble dement og trakk seg inn i sin egen boble. Nå ser jeg hvordan bestemor holder på og lurer på om hun alltid har vært en sosiopat som legger skylda på/gjemmer seg bak han. 

Jeg ble aldri beskyttet fra mine besteforeldre som tydelig sleit med ett eller annet. Jeg fikk med meg så mange ting som barn ikke trenger å få med seg. Alle vi barnebarna fikk med oss ting som ikke hører til for barnas ører. Hvorfor ble vi ikke skjermet mer? Det hadde vært bedre å ikke kjenne til de.

Vanlig greie der var at barn oppførte seg som barn helt til en av mine besteforeldre klikket. Gjerne bestefar som ikke tålte at barn ble hørt. Bestefar for opp fra stolen sin og kjeftet i hytt og pine og den som ikke oppførte seg måtte sitte i kjelleren. Vi fikk høre våre foreldre sine erfaringer med at vi måtte høre på bestefar eller så... Som barn hadde våre foreldre opplevd å bli puttet i kjeller, slått med belter og kastet i dusjen og spylt med iskaldt vann. Blant annet. Så vi ble redde for bestefars reaksjoner.

Ved middagsbordet der, gjerne større selskap så holdt bestefar tale. Talen handlet om hans pla legging av eget selvmord. Bestefar hadde også andre utbrudd og psykoser med barn tilstedet. Bestemor var i bakrunn for alt dette, ingenting ble begrenset eller forklart. 

Jeg har blitt voksen og opplevd at bestefar trakk seg inn i sin egen boble. Nå er det bestemor som har slike utbrudd. Bestemor driver også sterkt forskjellsbehandling og stenger enkelte ute av familien. Alt skal gå i hennes favør, hvis du ikke gjør som hun har tenkt så kan du regne med å være ute av familien. Jeg har fått grove beskyldninger av min egen bestemor, uansett hva jeg svarer så tror hun det verste. Siste jeg fikk høre var at bilder av meg ble tatt vekk og at jeg ikke er regnet som familie lengre. Hvorfor? Fordi hun ba meg om å velge mellom henne og min fars familie. Under tvang svarte jeg at jeg velger den som ikke ber meg om å velge.

 

For alt du vet så er dette alternativet. For du kan aldri forandre denne moren som ikke beskyttet eget barn en gang. Hvorfor skulle hun da forandre seg for barnebarn?

Anonymkode: 64c4e...73a