Er inne i en vanskelig tid, hører ingenting fra noen

[AnonymBruker]

Har akkurat opplevd et dødsfall som preger meg mye. Dødsfallet er ikke akkurat en hemmelighet, alle vet jo om det, men likevel hører jeg ingenting fra noen. Det har gått 10 dager ca, og jeg har ikke fått en eneste melding på denne tiden. Det er kun mamma som har tatt kontakt 3 ganger iløpet av disse dagene. Ellers ingenting. 

Jeg sliter med å forholde meg til dette. Jeg har alltid vært en som har stilt opp for andre og som det er lavterskel å ta kontakt med. Ved andres samlivsbrudd, sykdom eller død så har jeg tatt kontakt flere ganger, kommet på besøk (ikke uanmeldt) og ellers tilbydd meg. Og jeg er alltid tilgjengelig på telefon eller meldinger, både fra eller til. Men likevel har ingen tatt seg bryet med å sende en enkel melding engang...

Jeg preges av ensomhet ifb. med dødsfallet, og ensomheten forsterkes enda mer når jeg ser at ikke en kjeft bryr seg.

Skjønner at kanskje folk synes dette er vanskelig å forholde seg til, men er virkelig løsningen å ghoste meg så de selv skal slippe å forholde seg til det? 

Eller mener folk at initiativet for kontakt ligger på meg som har det vanskelig? Seriøst? Er det slik det har blitt? 

For å se større på det så lurer jeg på om det er slik samfunnet i dag har blitt. Vet at mine besteforeldre levde i et samfunn som stilte opp for hverandre ved den minste ting og hele tiden, mens nå er folk så opptatt med seg og sitt at de gidder ikke vie andre en tanke engang. Dørstokkterskelen har blitt så høy at folk murer seg inne når andre trenger noe. Og enda har vi aldri vært mer sosialt koblet sammen enn nå gjennom teknologi. Etter 10 dager i stillhet så kunne èn melding fra èn person gjort den store forskjellen for meg. Men det er visst for mye å be om. 

Det er i krise at man vet hvem man har rundt seg, sies det ca. Vel, jeg har visst ingen.

Anonymkode: 3f744...deb

[AnonymBruker]

Det er så rart det der. Hvis det ikke var helt uventet, tenker andre liksom at man skal takle det så greit. Det er jo ikke nødvendigvis sånn! Men husk, de mener det ikke vondt, de bare vet ikke helt hva du ønsker. Menge feiltolker, og tenker at du trenger ro og sikkert er sliten.

En klem fra meg ❤️

Anonymkode: fbf5b...966

[mimifin72]

Føler med deg, ts. Opplevde noe liknende selv. Folk forsvinner, og gjemmer seg når jeg går tur med bikkja. Og det er ikke bare nordmenn som er sånn. Jeg har vokst opp i et annet land, og mine «venninner» derifra bare stakk av med en gang ting ble vanskelig her.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har akkurat opplevd et dødsfall som preger meg mye. Dødsfallet er ikke akkurat en hemmelighet, alle vet jo om det, men likevel hører jeg ingenting fra noen. Det har gått 10 dager ca, og jeg har ikke fått en eneste melding på denne tiden. Det er kun mamma som har tatt kontakt 3 ganger iløpet av disse dagene. Ellers ingenting. 

Jeg sliter med å forholde meg til dette. Jeg har alltid vært en som har stilt opp for andre og som det er lavterskel å ta kontakt med. Ved andres samlivsbrudd, sykdom eller død så har jeg tatt kontakt flere ganger, kommet på besøk (ikke uanmeldt) og ellers tilbydd meg. Og jeg er alltid tilgjengelig på telefon eller meldinger, både fra eller til. Men likevel har ingen tatt seg bryet med å sende en enkel melding engang...

Jeg preges av ensomhet ifb. med dødsfallet, og ensomheten forsterkes enda mer når jeg ser at ikke en kjeft bryr seg.

Skjønner at kanskje folk synes dette er vanskelig å forholde seg til, men er virkelig løsningen å ghoste meg så de selv skal slippe å forholde seg til det? 

Eller mener folk at initiativet for kontakt ligger på meg som har det vanskelig? Seriøst? Er det slik det har blitt? 

For å se større på det så lurer jeg på om det er slik samfunnet i dag har blitt. Vet at mine besteforeldre levde i et samfunn som stilte opp for hverandre ved den minste ting og hele tiden, mens nå er folk så opptatt med seg og sitt at de gidder ikke vie andre en tanke engang. Dørstokkterskelen har blitt så høy at folk murer seg inne når andre trenger noe. Og enda har vi aldri vært mer sosialt koblet sammen enn nå gjennom teknologi. Etter 10 dager i stillhet så kunne èn melding fra èn person gjort den store forskjellen for meg. Men det er visst for mye å be om. 

Det er i krise at man vet hvem man har rundt seg, sies det ca. Vel, jeg har visst ingen.

Anonymkode: 3f744...deb

Huff, dette var vondt å lese! ❤️

Kan det være at vennene dine ikke har så mange tunge livserfaringer selv, og føler at de ikke vet hva de skal si / hvordan de skal nærme seg deg? 

Jeg har en litt lignende erfaring selv, og vet hvor vondt det er. Har hatt mange tunge livskriser i ung alder. Da jeg var i begynnelsen av 20-åra var det vanskelig, fordi venner og klassekamerater ikke klarte å relatere til det jeg sto i. Nå som jeg er litt eldre har jeg folk rundt meg som har stått i sorg- eller tapsreakskoner selv, og ikke viker unna på samme måte som jeg opplevde tidligere.

Sender deg varme tanker! ❤️

Anonymkode: 3f386...bb7

[Capazitet]

Leit at du må oppleva dette, medfølelse i sorgen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er så rart det der. Hvis det ikke var helt uventet, tenker andre liksom at man skal takle det så greit. Det er jo ikke nødvendigvis sånn! Men husk, de mener det ikke vondt, de bare vet ikke helt hva du ønsker. Menge feiltolker, og tenker at du trenger ro og sikkert er sliten.

En klem fra meg ❤️

Anonymkode: fbf5b...966

Jeg visste tiden kom, men uventet vil jeg si at det var. Slet med sjokk de første dagene. Tror kanskje jeg enda sliter med det, for jeg klarer ikke ta innover meg alt som har skjedd. 

Vondt mener de nok ikke. Men det er jo så tankeløst og egoistisk at det halve kunne vært nok. Og vet de ikke hva jeg ønsker så kunne de i det minste spurt om det var noe de kunne gjøre. Ro er alltids bra, men derifra til fullstendig taushet er alt annet enn ro. Det skaper jo støy igjen, siden jeg bor og er alene ellers. 

Jo takk 🧡

mimifin72 skrev (3 minutter siden):

Føler med deg, ts. Opplevde noe liknende selv. Folk forsvinner, og gjemmer seg når jeg går tur med bikkja. Og det er ikke bare nordmenn som er sånn. Jeg har vokst opp i et annet land, og mine «venninner» derifra bare stakk av med en gang ting ble vanskelig her.

Det er fælt å oppleve at nettverket rundt en skjuler seg når man trenger dem som mest. Eller, jeg trenger de ikke sånn sett, men alt jeg trenger er ei melding eller to. Er en ganske absurd følelse av å bli etterlatt til seg selv.

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Huff, dette var vondt å lese! ❤️

Kan det være at vennene dine ikke har så mange tunge livserfaringer selv, og føler at de ikke vet hva de skal si / hvordan de skal nærme seg deg? 

Jeg har en litt lignende erfaring selv, og vet hvor vondt det er. Har hatt mange tunge livskriser i ung alder. Da jeg var i begynnelsen av 20-åra var det vanskelig, fordi venner og klassekamerater ikke klarte å relatere til det jeg sto i. Nå som jeg er litt eldre har jeg folk rundt meg som har stått i sorg- eller tapsreakskoner selv, og ikke viker unna på samme måte som jeg opplevde tidligere.

Sender deg varme tanker! ❤️

Anonymkode: 3f386...bb7

Jo takk  

De har opplevd litt av hvert selv oppigjennom der jeg var der for dem. Og det har alltids vært lavterskel for kontakt ellers. Så kan ikke skjønne at det skal være så vanskelig å forholde seg til meg nå. Jeg forventer ingenting. Uansett om de sliter med å nærme seg meg så går det ikke an å tro at taushet er bedre.

Anonymkode: 3f744...deb

[AnonymBruker]

Folk vil ikke forstyrre. Bryte seg på noen som er i sorg. En antar at den som har opplevd tap har nok med seg selv og sine nærmeste, spesielt i starten.

Ja, det ligger nok litt på deg å signalisere at du er åpen for kontakt, og gjerne trenger vennene dine.

Det vil for mennesker rundt deg gjerne  føles som om de er uhøflige om de tar kontakt og krever av din tid og oppmerksomhet midt i det du står oppi.

Folk bryr seg ikke nødvendigvis mindre, men kutymet for hvordan en oppfører seg rundt en som har opplevd dødsfall har nok endret seg - på lik linje som det har gjort det ved mange andre livshendelser. F.eks går ingen med barselsgrøt lengre, vi har heller fått babyshower i forkant av fødsel.

 

Anonymkode: cc0e8...264

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Folk vil ikke forstyrre. Bryte seg på noen som er i sorg. En antar at den som har opplevd tap har nok med seg selv og sine nærmeste, spesielt i starten.

Ja, det ligger nok litt på deg å signalisere at du er åpen for kontakt, og gjerne trenger vennene dine.

Det vil for mennesker rundt deg gjerne  føles som om de er uhøflige om de tar kontakt og krever av din tid og oppmerksomhet midt i det du står oppi.

Folk bryr seg ikke nødvendigvis mindre, men kutymet for hvordan en oppfører seg rundt en som har opplevd dødsfall har nok endret seg - på lik linje som det har gjort det ved mange andre livshendelser. F.eks går ingen med barselsgrøt lengre, vi har heller fått babyshower i forkant av fødsel.

 

Anonymkode: cc0e8...264

En veldig dårlig utvikling i såfall. De må jo klare å tenke seg til at TS trenger støtte og oppmerksomhet i den situasjonen. Tenker mer det er tegn på svakhet og likegyldighet fra de andre. Du er jo ikke uhøflig ved å sende en melding med: Tenker på deg og ta gjerne og ring meg hvis du føler for det, for eksempel? Det er jo ikke så vanskelig. Eller bare å ta en telefon og spør hvordan det går? Er jo ikke verre enn det. Og de nærmeste? Hvem er det? Skal ikke det være de som TS regner som venner? Eller skal det bare være moren hennes siden hun er den eneste som tar kontakt?

Anonymkode: 69803...038

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Folk vil ikke forstyrre. Bryte seg på noen som er i sorg. En antar at den som har opplevd tap har nok med seg selv og sine nærmeste, spesielt i starten.

Ja, det ligger nok litt på deg å signalisere at du er åpen for kontakt, og gjerne trenger vennene dine.

Det vil for mennesker rundt deg gjerne  føles som om de er uhøflige om de tar kontakt og krever av din tid og oppmerksomhet midt i det du står oppi.

Folk bryr seg ikke nødvendigvis mindre, men kutymet for hvordan en oppfører seg rundt en som har opplevd dødsfall har nok endret seg - på lik linje som det har gjort det ved mange andre livshendelser. F.eks går ingen med barselsgrøt lengre, vi har heller fått babyshower i forkant av fødsel.

 

Anonymkode: cc0e8...264

Folk vil vel ikke forstyrre for det krever noe av dem heller. Synes det er rimelig tullete av nærmeste å anta en hel masse uten å forhøre seg engang. Ingen må komme å fortelle meg at de har tydd til fullstendig taushet av omtanke og fordi de bryr seg. Det nekter jeg å tro. Når andre sliter så slår mine empatiske antenner seg på, og det ville føltes helt feil å trukket seg unna da. Jeg forstår ikke at dette ikke gjelder andre. 

Jeg kan ikke tro at initiativet for kontakt ligger på meg nå. Det føles ikke riktig i det hele tatt. 

Kutymet har nok endret seg, ja, og det nevnte jeg i HI. Samfunnet har blitt mer iskaldt. 

Men er det virkelig for mye å forlange å få en melding iløpet av 10-11 dager når stormen raser som verst?

Anonymkode: 3f744...deb

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det samme som deg TS, og er lei meg for at du også måtte erfare dette.

Samboer hadde vært syk et par år men vært i grei form, men plutselig så ble han veldig syk og døde i løpet av noen uker.

Jeg ga beskjed til de jeg anser som mine nærmeste venner om at han var død, men kun én av de kom i begravelsen en liten tur.

Jeg fikk kondolanser på fb men ingen kom på besøk, selv om jeg inviterte de og skrev at jeg satt alene og ønsket besøk.

6 uker etter begravelsen kom venninnen som hadde vært i begravelsen på et lite besøk, og noen dager etterpå stakk en kompis innom, og det er nå 7 måneder siden.

Hans venner var i begravelsen, men har ikke hørt et pip fra de heller.

 Jeg har kuttet ut venner over en lav sko og synes at det er forferdelig trist, men hvorfor i alle dager skal jeg ha mennesker rundt meg som tar avstand når jeg går gjennom mitt livs traume?

Anonymkode: 24811...7aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Folk vil vel ikke forstyrre for det krever noe av dem heller. Synes det er rimelig tullete av nærmeste å anta en hel masse uten å forhøre seg engang. Ingen må komme å fortelle meg at de har tydd til fullstendig taushet av omtanke og fordi de bryr seg. Det nekter jeg å tro. Når andre sliter så slår mine empatiske antenner seg på, og det ville føltes helt feil å trukket seg unna da. Jeg forstår ikke at dette ikke gjelder andre. 

Jeg kan ikke tro at initiativet for kontakt ligger på meg nå. Det føles ikke riktig i det hele tatt. 

Kutymet har nok endret seg, ja, og det nevnte jeg i HI. Samfunnet har blitt mer iskaldt. 

Men er det virkelig for mye å forlange å få en melding iløpet av 10-11 dager når stormen raser som verst?

Anonymkode: 3f744...deb

 

At du føler og tenker annerledes gjør jo ingen forskjell for andre.

Du kan ønske og tro hva du vil - men å nekte å høre at sånn vil ikke folk flest regne som normal oppførsel mer endrer ingen ting.

Jeg ville ikke sendt en melding til en venninne som nettopp hadde opplevd et dødsfall uten at jeg hadde hørt et pip fra henne. Da hadde jeg regnet med hun ville være i fred.

 

Anonymkode: cc0e8...264

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har opplevd det samme som deg TS, og er lei meg for at du også måtte erfare dette.

Samboer hadde vært syk et par år men vært i grei form, men plutselig så ble han veldig syk og døde i løpet av noen uker.

Jeg ga beskjed til de jeg anser som mine nærmeste venner om at han var død, men kun én av de kom i begravelsen en liten tur.

Jeg fikk kondolanser på fb men ingen kom på besøk, selv om jeg inviterte de og skrev at jeg satt alene og ønsket besøk.

6 uker etter begravelsen kom venninnen som hadde vært i begravelsen på et lite besøk, og noen dager etterpå stakk en kompis innom, og det er nå 7 måneder siden.

Hans venner var i begravelsen, men har ikke hørt et pip fra de heller.

 Jeg har kuttet ut venner over en lav sko og synes at det er forferdelig trist, men hvorfor i alle dager skal jeg ha mennesker rundt meg som tar avstand når jeg går gjennom mitt livs traume?

Anonymkode: 24811...7aa

Dette innlegget var bare trist å lese, men ja, jeg kan relatere. Ditt tilfelle høres dog verre ut sia du tross alt inviterte de til deg, det har ikke jeg gjort. 

Håper du har det bra i dag 🧡

Jeg forstår ikke at folk ikke kjenner på dårlig samvittighet og på sin egen besøkelsestid når det gjelder som mest. 

Så ja, jeg får litt avsmak av folk. Det føles stusselig og bittert å bli levnet til seg selv på den måten. Man er ikke verd mye. Og dette har satt sine spor. Jeg føler egentlig for å ta avstand helt til de etter dette. Relasjonene var visst ikke så god som jeg håpte på, og da kan det bare være.

Anonymkode: 3f744...deb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

At du føler og tenker annerledes gjør jo ingen forskjell for andre.

Du kan ønske og tro hva du vil - men å nekte å høre at sånn vil ikke folk flest regne som normal oppførsel mer endrer ingen ting.

Jeg ville ikke sendt en melding til en venninne som nettopp hadde opplevd et dødsfall uten at jeg hadde hørt et pip fra henne. Da hadde jeg regnet med hun ville være i fred.

Anonymkode: cc0e8...264

Flott for deg at du er en av disse som legger initiativet på den som er rammet, og antar og regner med mye uten å vite, og tar mest hensyn til deg selv oppi dette. 

Og normal og normal. Selv om flere i samfunnet har endt opp som tause kveg i andres sorg, så betyr ikke det at det er det som er riktig, og særlig ikke for den som er rammet av sorgen. Såpass burde vi vite i dag.

Jeg er ganske sikker på at mine relasjoner burde være i stand til å kjenne på en helt annen besøkelsestid enn deg så mye som man ellers omgåes og har lavterskel for det meste. Vi har vel strengt tatt aldri gått 10 dager uten kontakt før, men så skjedde det altså når det gjaldt som mest. 

Anonymkode: 3f744...deb

[AnonymBruker]

Ts, er det et kjæledyr som har gått bort? Ikke6at det er en unnskyldning, men det kan være en forklaring? 

Har ikke faren din tatt kontakt? Søsken? Dine aller nærmeste venner? 

Anonymkode: 833fb...14c

[AnonymBruker]

Huff, god klem til deg! Kondolerer ❤️ Syns ikke det at det kan være vanskelig for de å vite hva de skal si, er en god unnskyldning. Man kan likevel sende en melding eller si at man tenker på deg, det er det minste man skal kunne forvente av venner. Og så har jeg lært at man må være raus med andre når man er i sorg, men det at folk ikke tar kontakt overhodet syns jeg er for dårlig. At folk kan være klønete er greit, at det er ubehagelig er greit.

Enig i refleksjonene dine, for et samfunn hvis det er den veien det skal gå. 

Anonymkode: 88b85...195

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Folk vil vel ikke forstyrre for det krever noe av dem heller. Synes det er rimelig tullete av nærmeste å anta en hel masse uten å forhøre seg engang. Ingen må komme å fortelle meg at de har tydd til fullstendig taushet av omtanke og fordi de bryr seg. Det nekter jeg å tro. Når andre sliter så slår mine empatiske antenner seg på, og det ville føltes helt feil å trukket seg unna da. Jeg forstår ikke at dette ikke gjelder andre. 

Jeg kan ikke tro at initiativet for kontakt ligger på meg nå. Det føles ikke riktig i det hele tatt. 

Kutymet har nok endret seg, ja, og det nevnte jeg i HI. Samfunnet har blitt mer iskaldt. 

Men er det virkelig for mye å forlange å få en melding iløpet av 10-11 dager når stormen raser som verst?

Anonymkode: 3f744...deb

Tror oppriktig folk er redd for å forstyrre.  Jeg mistet også noen nær for et par år siden, jeg ga beskjed til venninner og fikk selvfølgelig kondolanser der og da, men etter det var det helt stille fra de nærmeste venninnene. Jeg vet at det var fordi de tenkte jeg hadde mer enn nok med det som hadde skjedd,og familien rundt meg. Men to ting lærte jeg, hvem som tør å prate og stille opp i sånne situasjoner, og at jeg selv alltid skal ta kontakt uansett.  Jeg har fortsatt et godt forhold til alle venninnene mine, vet at de ikke gjorde det for at de ikke brydde seg liksom.

Anonymkode: 7d613...47d

[AnonymBruker]

Jeg har lignende erfaringer, men fra da jeg selv ble syk og ble liggende på sykehus i lang tid. Folk jeg antok var venner, ble plutselig helt stille. I ettertid har noen sagt at det var fordi de "ikke ville være til bry". 

Det kan jo godt hende folk tenker sånn - men jeg synes det er trist. Å sende en melding med "god bedring", "kondolerer" eller "tenker på deg" tar 2 sek, er uforpliktende og kan leses når det passer, men kan samtidig bety så enormt mye for den som får den. Å "regne med at folk vil være i fred" er... for meg er det en slags ansvarsfraskrivelse - et signal om at du egentlig ikke bryr deg så veldig. Ikke sikkert det er ment sånn, men jeg får den følelsen. 

Anonymkode: 924d4...0bd

[AnonymBruker]

Det er trist at vi ikke har lært av våre foreldre og besteforeldre hvordan vi kan vise omtanke. For noen år siden ble min mann akutt syk. Han har en alvorlig sykdom som han lever med og to akutte alvorlige sykdommer kom på toppen av denne. Han var 7 uker på sykehus og hadde bla en hjerneoperasjon, det var covidrestriksjoner så jeg fikk ikke besøke han på sykehuset, da måtte vi ha møttes utendørs men han var koblet til maskiner og kunne ikke gå ut. Jeg fikk ett par meldinger fra noen perifere bekjente fra hans krets, de ville vite hvordan han hadde det, ingen spurte hvordan jeg hadde det og jeg hadde det beintøft iom jeg også er syk og satt hjemme og fikk 0 informasjon om hvordan ting gikk med han. Etter en stund spurte jeg i en messengergruppe om noen ville møtes for en kaffe. Jeg var ærlig om at ting var tøft men at jeg trengte å møte folk og snakke om andre ting for å få tankene over på noe annet. Ingen kunne, fikk bare hjerter til svar (er en stor gruppe på 15-20 stk som har hatt faste treff). Etter det kontaktet jeg min behandler i kommunen og ba om en time, fikk nei.

Alle har ikke noen, alle krever ikke så mye, alle har ikke behov for å snakke mye om sorgen/krisen, mange har bare behov for å bli sett littegrann og få kjenne litt på at de ikke er usynlige.

Anonymkode: d1ead...a1f

[Smascha]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg ville ikke sendt en melding til en venninne som nettopp hadde opplevd et dødsfall uten at jeg hadde hørt et pip fra henne. Da hadde jeg regnet med hun ville være i fred.

 

Anonymkode: cc0e8...264

Tuller du eller? Det kan då ikkje vere opp til den etterlatte å oppsøke venner og kjente for å få trøst og støtte? Einig i at ein ikkje treng å komme på døra til vedkommande, men ei skarve melding kostar veldig lite å sende.

Å få meldingar, kondolansar eller blomster etter eit dødsfall er jo ofte det einaste positive for nokon som plutseleg har fått endra livet sitt og verda si for alltid. Å vite at andre tenker på deg, sender deg gode ønsker og vil deg vel.

[AnonymBruker]

Du sier dødsfallet har preget deg, og at dødsfallet er kjent. Men er det kjent at dødsfallet har preget deg?

 

Anonymkode: cbdb1...a59