2, snart 3 måneder etter seprasjon

[AnonymBruker]

Hei. 

Prøver noe nytt jeg da jeg ikke får klarnet hodet mitt, og får ikke fred fra meg selv.

Litt forhistorie. Jeg og min ex har vært sammen i i omlag 17 år. Ble sammen i ung alder. Vi har en datter sammen og hun er i midten av tenårene. Vi har hatt det totalt sett veldig fint sammen.  Vi har dog hatt utfordringer, hvor vi har forskjellige syn/grenser for hva som er innafor mtp sosiale medier, snap dialog. Hun har hatt veldig mye kontakt med andre menn kollegialt og vennlig.(Mannsdominert yrke) Noe jeg har syntes vert vanskelig. Økonomi har vært nøkternt helt til hun fikk seg jobb. Det ble da hest,og andre kostbare hobbyer som tappet oss for penger. Hun har i dag opparbeidet seg en kredit gjeld. Som jeg ikke har hatt innsyn i. Jeg har tjent generelt godt, men har aldri brukt penger på meg selv. De har gått til fellesen.  Jeg har også syntes det har vært greit. Mine penger=våre penger. For 4-5 år siden flyttet hun ut en gang. Bodde fra hverandre i ca 3 måneder, da hun ville kjenne på avstanden. Det ble fort dating igjen, og hun flyttet tilbake. Hun kjøpte seg da en ny bil som ble et skikkelig tapsprosjekt. Og hun hadde ikke råd til å ha den. Forholdet gikk fint igjen,vi giftet oss. Men så fikk hun en ny venn kollegialt, og hun ville ut av forholdet og separeres, for å finne seg selv. Hun hadde ikke noe plass å bo og flyktet til vennen å bodde der i noen måneder. Hun og han vurderte å leie leilighet sammen for å få plass til alle barna under samme tak. Dette huset vurdertes også til salgs noe de snakket om å kjøpe. Hun forklarte det som om han presset henne og hun bare fulgte strømmen. Når vi skulle dele innbo, knakk hun sammen og ville hjem igjen. Alt gikk fint, eneste problemene jeg hadde var at denne vennen var på henne i sosiale medier, reagerte på bilder med hjerte.  Fikk liksom en konstant reminder om at han er interessert. Utrykket dette flere ganger, men fikk til beskjed at de bare var venner.

Det er nå 3 år siden.

I fjor mistet jeg min godt betalte jobb. Jeg var i starten engasjert i den nye, men den ga meg svært lite utfordringer, å ble fort kjedelig.

Hobbyen hennes ble satt bort pga mye jobb. Hun har jobbet veldig mye de siste årene. Så begynte hun igjen å trekke seg unna familielivet, skulle besøke mannlige venner og hadde ikke noe ønsker om å være med meg på noe. Forsøkte flere ganger men det kom altid noe i veien eller hun hadde glemt avtalen. Hun ble også utredet for adhd, og var veldig varierende i humør pga medisin utprøving. Jeg følte på utryggheten å måtte jobbe lenge for å få ut av henne at hun på nytt ønsket å separere seg ("som det skal gjøres") hver for oss, eget liv, i lang tid. 

Jeg er inneforstått med at dette ikke kommer til å gå, har vanskeligheter med å føle det, men langt inne sitter det noe fornuft som slår til noen ganger.  Jeg har opparbeidet meg en stor usikkerhet, ikke snill med meg selv og mitt hode har blitt selvskadende. Det går greit de ukene jeg ikke har barnet, men havner veldig langt nede, når jeg enten har en samtale med ex, og møter henne i forbindelse med hjemmebytte til barnet. Jeg savner det vi hadde. Hverdagen var bra den, bare hun kunne ha informert om alle planene hennes. Jobbreiser, overtid og når hun skulle ut med venner. Beskjedene kom som regel samme dag eller veldig brått på.

Jeg får hjelp av psykolog, har forsøkt meg til legen for å få medikamenter, men jeg blir ikke hørt. Kaoset i hode har vart siden januar, mens vi har vært separert i 2-3mnd. Livet mitt gir absolutt ikke mening lengre, forrige gang var datteren mindre og hadde større behov for meg. Nå er hun selvstendig og trenger meg ikke i den grad. Økonomien min har blitt svært trang, da jeg gikk ned i lønn, og kan ikke unne meg noe. Barndomsvenner har jeg mistet kontakten med og de jeg har i dag er opptatte med familielivet som jeg engang hadde. Klarer ikke å fylle hullet, klarer ikke å tenke på noe annet. Går rett og slett i svimet og håper dagen snart er over. Trener, spiser, sover men har gått ned 25kilo. Har brekninger i 15min hver morgen, har mareritt som omhandler utroskap eller heftige våte drømmer med min ex. Prøver å aktivisere meg men blir bare sittende å gråte. Bruker familen min mye, men de begynner også å bli slitne/lei. Har tenkt på å avslutte livet, men jeg ser fortsatt på det som en egoistisk tanke.

Prøver å se frem til ting, men jeg finner ikke noe.

 Hører podcaster, selvhjelp via Google, men det går liksom ikke inn i hodet. 

Vennligst ikke kritiser, ikke alle er like sterk som deg

Anonymkode: c1e51...d00

[AnonymBruker]

Du får holde deg unna henne og slutte  være dørmatte for henne når hun er ferdig med en fyr. Ikke godta at hun tar til takke med deg når hun ikke har annet.

Og du trenger ikke møte henne i forbindelse med samvær ,når du forteller at datteren er i tenårene. 

Ikke dyrk sorgen over forholdet, men vær glad du er kvitt henne

Anonymkode: 094ae...74d