Klarer ikke å bestemme meg for om jeg vil ha barn

[AnonymBruker]

Er så ekstremt ambivalent på dette området. En dag vil jeg, en annen dag vil jeg ikke. Er i slutten av 20-årene og har fast jobb og partner. Er redd for at jeg angrer om jeg får barn, men også redd for at jeg angrer om jeg ikke får det. 
Tror ikke jeg kommer til å forandre meg om et par års tid heller. 
Hva gjør man da?

Anonymkode: febcb...a04

[AnonymBruker]

Du trenger jo ikke ta en avgjørelse på det nå? Vent er par år og se om lysten  endrer seg i den ene eller andre retningen.

Nå det er sagt, tror det er mye vanligere å angre/bli bitter for at man ikke har fått barn heller enn om man har fått barn. De aller fleste som får barn, er jo veldig glade for det.

Anonymkode: cbd65...2b6

[AnonymBruker]

Jeg var litt i samme gata før jeg fikk barn. Grunnen til at jeg var i tvil var fordi jeg vokste opp fattig og foreldrene mine overlot meg mye til meg selv. Hvis jeg skulle ha barn så skulle jeg derfor først ha en solid utdannelse og eie egen bolig. Fikk derfor ikke barn før relativt sent (35). Har ikke angret en dag. Barna er det beste som har skjedd meg, og jeg gir de 100% mer oppmerksomhet enn det mine foreldre gav meg.

Anonymkode: 08e82...704

[AnonymBruker]

Vil partneren din ha barn? 

I så tilfelle så bør du jo absolutt ta en avgjørelse, slik at du ikke fratar partner sitt ønske om barn dersom du ikke ønsker barn. 

Og jeg tror at dersom du absolutt ikke ville ha barn i det hele, så hadde du vist det. Da nøler man ikke. 

 

Anonymkode: de51f...674

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Du trenger jo ikke ta en avgjørelse på det nå? Vent er par år og se om lysten  endrer seg i den ene eller andre retningen.

Nå det er sagt, tror det er mye vanligere å angre/bli bitter for at man ikke har fått barn heller enn om man har fått barn. De aller fleste som får barn, er jo veldig glade for det.

Anonymkode: cbd65...2b6

Føler jeg har dårlig tid. Hvis jeg først skal få vil jeg ikke ha enebarn. Vet at det er min egen feil som stresser for mye med dette 

Anonymkode: febcb...a04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Vil partneren din ha barn? 

I så tilfelle så bør du jo absolutt ta en avgjørelse, slik at du ikke fratar partner sitt ønske om barn dersom du ikke ønsker barn. 

Og jeg tror at dersom du absolutt ikke ville ha barn i det hele, så hadde du vist det. Da nøler man ikke. 

 

Anonymkode: de51f...674

Ja har inntrykk av at han vil på et tidspunkt. Men han er også klar over at jeg ikke er sikker men ønsker å være med meg uavhengig 

Anonymkode: febcb...a04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja har inntrykk av at han vil på et tidspunkt. Men han er også klar over at jeg ikke er sikker men ønsker å være med meg uavhengig 

Anonymkode: febcb...a04

Da er dette en samtale dere må ta på en alvorlig og seriøs måte. Er han villig til å ikke få barn hvis det er det DU vil? Vil han ha barn uansett - så må dere ta en avgjørelse sammen om barn eller forholdet.. 

For dersom han ønsker seg barn, du ender med å si nei jeg vil ikke - så må han også kunne ta et valg for seg selv om han er ok med det eller om han må gå videre fra forholdet.. 

Anonymkode: de51f...674

[Gjest Anonyme-meg]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du trenger jo ikke ta en avgjørelse på det nå? Vent er par år og se om lysten  endrer seg i den ene eller andre retningen.

Nå det er sagt, tror det er mye vanligere å angre/bli bitter for at man ikke har fått barn heller enn om man har fått barn. De aller fleste som får barn, er jo veldig glade for det.

Anonymkode: cbd65...2b6

Det er nok fordi det er greit å ytre seg om at man angrer på at man ikke fikk barn. 

De som angrer på at de fikk barn hører vi ikke så mye fra, for det er så tabubelagt å snakke om

[svartkatt]

Hvorfor vil du ha barn?

Hvorfor vil du ikke ha barn? 

Hva vil mannen? 

[got2go]

Om du er i tvil, så nei. 

Det er ikke returrett på barn om du skulle angre deg.

[AnonymBruker]

Utrolig vanskelig avgjørelse å ta. Hva har man å tilby et barn? Vil økonomien være stabil nok? Er man klar til å sette noen andres behov før sine egne behov? Det er så mange spørsmål man bør stille seg.

Jeg var og ambivalent til ønsket om barn, særlig siden jeg levde så komfortabelt og spontant. Tror og avgjørelsen var vanskelig å ta da mange i min vennekrets ikke har barn og var tydelige på at barn ikke er noe de selv ønsker og de var veldig tydelig på hva de syntes om barn - da ble liksom jeg «outsideren». Vet ikke om det er til hjelp, men for meg ble det lettere å ta en avgjørelse når jeg prøvde å tenke hva jeg ønsker langt frem i tid. Vil jeg ha en rolige ferier, bursdager og julefeiringer, eller vil jeg ha liv og leven. Jeg gikk for sistnevnte. Prøver også å ikke la meg prege av de som sier at man er «stuck» med barn når det kommer til reiser og opplevelser (som er viktig for meg). Man er jo klart ikke like fri og frank som uten barn, men tror ikke man skal se på barn som et hinder. Husker selv at min far tok meg med på interrail da jeg var 12 år og det var en opplevelse og gode minner - og såklart noe han i utgangspunktet drømte om å gjøre.

Så nå venter jeg første barnet - og har aldri gleda meg såå mye som nå. 

Anonymkode: 9db9c...f39

[AnonymBruker]

Ønsker du barn nok til å ikke angre hvis barnet får store utfordringer?

 

Anonymkode: 7e4c5...32a

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Anonyme-meg said:

Det er nok fordi det er greit å ytre seg om at man angrer på at man ikke fikk barn. 

De som angrer på at de fikk barn hører vi ikke så mye fra, for det er så tabubelagt å snakke om

Ja, det kan selvsagt spille inn. Men man kunne likevel hørt mer om den erfaringen fra anonyme kilder. Det er jo noe instinktivt at de fleste av oss ønsker barn i utgangspunktet, og føler en enorm glede av, tilknytning til og kjærlighet for barna man får. 

Anonymkode: cbd65...2b6

[skreppamedleppa]

Jeg tror vi som alltid har visst i den ene eller andre retningen har så lett for å gi råd eller tips her med tanke på vår egen situasjon uten helt å tenke på hvor mange det er som et ambivalent. Og hvor vanskelig det faktisk må være. Jeg tenker at dette er litt som abort spm: Ingen kan ta valget for deg! Dette er det kun du som må finne ut av, hvor nå enn lite hjelp det er i det svaret. Jeg har alltid visst at jeg aldri  ønsker eller skal bli mor. Men det verste jeg ser er når noen naive sjeler sier at en aldri angrer på de barna en har fått. Det er så feil og vi vet det ikke er sant! Og det er en så ødeleggende ting å hevde når slik feilinformasjon kan få så enorme ødeleggende konsekvenser. 

Du har noen år på deg enda, det er ikke en beslutning du må ta i dag. Men snakk med partneren din om dette, ikke bsrr rn gang men flere ganger, sett opp fordeler/ulemper, kjenn etter hva det vil gi deg å få barn og hva det vil gi deg å velge vekk barn. Om det er noen trøst så viset nesten all forskning at de valgene vi tar som er permanente angrer vi stort sett ikke på, enten det er valget om barnfrihet eller valget om å være forelder. Vi lærer oss å leve godt med de valgene vi tar. Selvfølgelig vil det alltid være noen som angrer både det ene og andre valget men det generelle flertallet angrer stort sett ikke, verken på barn eller ikke barn. Og så tar vi 100vis av valg hver dag, vi tar det valgene ikke nødvendigvis fordi vi vet hva konsekvensene er av det valget om 40 år, eller fordi vi vet hvordan livet ser ut om vi tok et annet valg men fordi vi kjenner og vurderer at det er det rette for livet vårt både på kort og lang sikt. Men det beror jo også på at en kjenner seg selv. Og det er det du som må gjøre og ingen andre her på kg.

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, det kan selvsagt spille inn. Men man kunne likevel hørt mer om den erfaringen fra anonyme kilder. Det er jo noe instinktivt at de fleste av oss ønsker barn i utgangspunktet, og føler en enorm glede av, tilknytning til og kjærlighet for barna man får. 

Anonymkode: cbd65...2b6

De fleste som får barn angrer ikke og de fleste som ikke får barn angrer ikke.

Men én må slutte med å si at ingen foreldre angrer på valget sitt og bare barnfrie angrer, for det er lite sant og en grov løgn som blir servert som ikke gagner noen. Og så finner en selvfølg de som angrer både på barn og ikke barn.

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/de-som-velger-et-liv-uten-barn-angrer-ikke/6654698/

 

 

 

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/LlwRpJ/ingeborg-senneset-de-som-angrer-paa-aa-ha-faatt-barn

 

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha. Men bestemt på at hvis jeg skulle ha, måtte det være minst to.

Jeg ble uplanlagt gravid med foster utenfor livmora så da ble det abort. Jeg ville fortsatt ikke ha barn, men var bestemt  på at skjedde det et "uhell" så blir det ikke abort heller.  

Jeg vil ikke si at første var planlagt ei heller ikke planlagt. Det var litt sånn, skjer det så skjer det.  Og det er ikke noe jeg har angret på. Jeg hadde nok klart meg fint uten også. Men jeg ville ikke  vært barna mine foruten. Og jeg fikk når jeg var 25år. Og ser i dag når jeg er passert 40. At jeg hadde ikke ville vente til jeg er nesten 40 med barn. Fordi man stresserlity mer med nr 1. Og det hadde jeg ikke hatt god overskudd til når jeg var 40. 

Jeg tenker at man trenger ikke overtenke det med barn heller. Og det er vikke mest vanlig å angre på de barna man har fått. 

Hadde ingenting jeg når jeg fikk barn. Og et par år etter kjøpte vi hus. 

Anonymkode: 07edb...a22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, det kan selvsagt spille inn. Men man kunne likevel hørt mer om den erfaringen fra anonyme kilder. Det er jo noe instinktivt at de fleste av oss ønsker barn i utgangspunktet, og føler en enorm glede av, tilknytning til og kjærlighet for barna man får. 

Anonymkode: cbd65...2b6

Ja kan si at jeg som liten ønsket meg barn, skulle ha mange barn. 

Også fikk jeg først et barn. Merket fort at det å være mamma var ikke noe for meg. Selv om jeg hadde en enkelt baby, sov hele natten, kunne ligge å plyndre for seg selv på dagtid osv alt var enkelt med hxn. Jeg ga han alt han trengte. 

Men for meg var det som jeg mistet meg selv. Har gått hos psykolog og psykiater og mye annen terapi. Det har blitt lettere nå 11 år etter føler jeg at jeg har kommet på en grei plass i livet. Det mye enklere å være mamma nå, som hxn ikke er så avhengig av meg, at jeg kan leve mitt liv samtidig som jeg kan være en god mor. 

Jeg elsker barnet mitt og gjør alt for hxn. Men kunne jeg valgt på nytt, hadde jeg valgt et liv uten barn. 

Anonymkode: a2ce3...90a

[AnonymBruker]

Det er et vanskelig spørsmål, men fint å reflektere over når man er usikker. Hva tenker du om du nå hadde fått beskjed av legen at du ikke kan få barn? Lettelse, uro?

Vi ventet en stund fordi samboer var usikker. Da vi ble enige og begynte å prøve viste det seg at vi ikke klarte det på egen hånd, og vi nærmet oss 35. Det jeg lærte i den situasjonen var at de aller fleste rundt oss fikk barn og levde helt andre liv, og vi følte oss veldig utenfor. Det ordnet seg til slutt, men det var noen veldig ensomme og vanskelige år.

Sier ikke at man skal få barn av den grunn, men for meg ble det tydelig at vi ville være utenfor et fellesskap hvis vi ikke fikk barn. Hvis det ikke hadde blitt barn på oss ville jeg nok gått aktivt inn for å finne andre venner uten barn. For dessverre tror jeg at jeg hadde mistet mye til felles med vennene våre, det kjente jeg masse på da en etter en ble gravid og jeg ikke var det.

Men jeg har full respekt for de som velger å ikke få barn og ser mange fordeler med det. 

Anonymkode: 88e87...dcf

[Trøndere1]

Dropp barn. Alle gater og tettsteder er fulle av dop og dopselgere. Snart har vi krig mellom klaner i hele Norge. Ikke utsett barn for dette. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva gjør man da?

Anonymkode: febcb...a04

Du venter da. Du har fortsatt mange år igjen som fruktbar.

Det er bedre å angre på å ikke få barn, enn å angre på å få barn.

Anonymkode: 6318c...75a