Kjekk og hyggelig fyr, men har falt utenfor samfunnet. Innspill?

[AnonymBruker]

Mann rundt 30 her. Savner kvinnelig kontakt igjen, etter jeg ble lei bylivet for lenge siden. Har vært litt ute i det siste, og jeg får fortsatt mye oppmerksomhet fra kvinner i alle aldre. For jeg har et godt utseende, og er blitt kalt «dødskjekk» mer enn én gang.

Det som er fryktelig vanskelig for meg, er at jeg befinner meg helt utenfor samfunnet. Null jobb, null utdannelse. Ufør. Har ikke levd et normalt liv (men jeg er intelligent, omtenksom og har et stort hjerte). Jeg skammer meg fælt over livssituasjonen min, noe som selvsagt gjør meg tilbakeholden i møte med kvinner. For jeg merker jo de flørtende blikkene deres når jeg dukker opp i finstasen.

Så altså, hva gjør jeg? Flott nordisk utseende, bra personlighet, men en «taper» etter samfunnets standard. Selv ser jeg overhodet ikke på meg selv som en taper, for alle har sin historie, og jeg har ikke helt dårlig selvtillit heller, faktisk. Men det byr unektelig på problemer når kvinner lurer på hva man driver med. Dette vet jeg godt. 

Har dere noen tips? Drømmen er å møte en søt dame som forstår meg, og kanskje har noen av de samme erfaringene. Men litt klining og kanskje en natt med en hyggelig dame, er ikke helt dårlig akuttmedisin for meg det heller. Selv om en stabil sjelevenn er det jeg virkelig ønsker. (Jeg har også utrolig nok fått tilgang på en del penger til å bygge et mye bedre liv enn det jeg har nå, så kanskje dette kan brukes i fremtidige dialoger, hehe).

Jeg er nysgjerrig på hvordan dere ville reagert i møte med meg? Alt fra klokken to om natten på dansegulvet, til en rolig formiddag i parken? For utenforskapet har vokst til en stor usikkerhet med årene, som jeg forsøker å bryte. Setter pris på ærlige innspill til en som sitter litt fast. Takk.

Anonymkode: 77c5e...956

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Mann rundt 30 her. Savner kvinnelig kontakt igjen, etter jeg ble lei bylivet for lenge siden. Har vært litt ute i det siste, og jeg får fortsatt mye oppmerksomhet fra kvinner i alle aldre. For jeg har et godt utseende, og er blitt kalt «dødskjekk» mer enn én gang.

Det som er fryktelig vanskelig for meg, er at jeg befinner meg helt utenfor samfunnet. Null jobb, null utdannelse. Ufør. Har ikke levd et normalt liv (men jeg er intelligent, omtenksom og har et stort hjerte). Jeg skammer meg fælt over livssituasjonen min, noe som selvsagt gjør meg tilbakeholden i møte med kvinner. For jeg merker jo de flørtende blikkene deres når jeg dukker opp i finstasen.

Så altså, hva gjør jeg? Flott nordisk utseende, bra personlighet, men en «taper» etter samfunnets standard. Selv ser jeg overhodet ikke på meg selv som en taper, for alle har sin historie, og jeg har ikke helt dårlig selvtillit heller, faktisk. Men det byr unektelig på problemer når kvinner lurer på hva man driver med. Dette vet jeg godt. 

Har dere noen tips? Drømmen er å møte en søt dame som forstår meg, og kanskje har noen av de samme erfaringene. Men litt klining og kanskje en natt med en hyggelig dame, er ikke helt dårlig akuttmedisin for meg det heller. Selv om en stabil sjelevenn er det jeg virkelig ønsker. (Jeg har også utrolig nok fått tilgang på en del penger til å bygge et mye bedre liv enn det jeg har nå, så kanskje dette kan brukes i fremtidige dialoger, hehe).

Jeg er nysgjerrig på hvordan dere ville reagert i møte med meg? Alt fra klokken to om natten på dansegulvet, til en rolig formiddag i parken? For utenforskapet har vokst til en stor usikkerhet med årene, som jeg forsøker å bryte. Setter pris på ærlige innspill til en som sitter litt fast. Takk.

Anonymkode: 77c5e...956

Hvorfor er du ufør?

Anonymkode: e8de3...84c

[AnonymBruker]

Ufør kunne jeg nok sett forbi, men du skriver at du også er uten utdannelse og jobb. Betyr det at du aldri har vært i jobb?  Når du definerer deg som en som har falt utenfor samfunnet, så lurer jeg på hvorfor og hvordan det har skjedd og om det er noe som kan endres?

Anonymkode: 6e76f...4db

[Mayer]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Mann rundt 30 her. Savner kvinnelig kontakt igjen, etter jeg ble lei bylivet for lenge siden. Har vært litt ute i det siste, og jeg får fortsatt mye oppmerksomhet fra kvinner i alle aldre. For jeg har et godt utseende, og er blitt kalt «dødskjekk» mer enn én gang.

Det som er fryktelig vanskelig for meg, er at jeg befinner meg helt utenfor samfunnet. Null jobb, null utdannelse. Ufør. Har ikke levd et normalt liv (men jeg er intelligent, omtenksom og har et stort hjerte). Jeg skammer meg fælt over livssituasjonen min, noe som selvsagt gjør meg tilbakeholden i møte med kvinner. For jeg merker jo de flørtende blikkene deres når jeg dukker opp i finstasen.

Så altså, hva gjør jeg? Flott nordisk utseende, bra personlighet, men en «taper» etter samfunnets standard. Selv ser jeg overhodet ikke på meg selv som en taper, for alle har sin historie, og jeg har ikke helt dårlig selvtillit heller, faktisk. Men det byr unektelig på problemer når kvinner lurer på hva man driver med. Dette vet jeg godt. 

Har dere noen tips? Drømmen er å møte en søt dame som forstår meg, og kanskje har noen av de samme erfaringene. Men litt klining og kanskje en natt med en hyggelig dame, er ikke helt dårlig akuttmedisin for meg det heller. Selv om en stabil sjelevenn er det jeg virkelig ønsker. (Jeg har også utrolig nok fått tilgang på en del penger til å bygge et mye bedre liv enn det jeg har nå, så kanskje dette kan brukes i fremtidige dialoger, hehe).

Jeg er nysgjerrig på hvordan dere ville reagert i møte med meg? Alt fra klokken to om natten på dansegulvet, til en rolig formiddag i parken? For utenforskapet har vokst til en stor usikkerhet med årene, som jeg forsøker å bryte. Setter pris på ærlige innspill til en som sitter litt fast. Takk.

Anonymkode: 77c5e...956

(Jeg er mann selv.) Det virker som du har vekslende selvbilde / god og dårlig selvtillitt om hverandre. Jeg ser ingen grunn til at du skal ha dårlig selvtillit. Å være ufør er en privatsak, og kan i teorien skje for hvem som helst. Hvis en kvinne kritiserer deg for å være ufør, eller ser ned på deg, så er hun ikke riktig for deg og har i mine øyne feil innstilling. I et forhold finnes det mange viktigere elementer som avgjør om man er en god match i hverdagslivet.  Du sier selv at du er kjekk og har en bra personlighet. Forutsatt at dette stemmer ville jeg absolutt sett på deg som en god kandidat, men det er jo andre ting som også er viktig (interesser, verdier, livssyn og fremtidsplaner). Det er mange plattformer å treffe damer på, treningssenter, byen, gjennom felles kjente, tinder. Du må bare prøve forskjellige arenaer og se hva som funker. Hvis du er populær (som du nevner) så vil det jo være mange muligheter for deg på disse arenaene, men hvor det er best å finne en SJELEVENN er vanskelig å gi råd om. Du må bare hive deg ut i det

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hvorfor er du ufør?

Anonymkode: e8de3...84c

Jeg ønsker ikke være for personlig her, men jeg er en klassisk «skoledropout», og derfra ballet det på seg. Man må nok nesten ha vært i samme situasjon for forstå hvordan slikt kan skje, på tross av at man kommer fra en oppegående familie. Men det er ikke snakk om «ekle» psykiatriske diagnoser eller tung rus, her.

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ufør kunne jeg nok sett forbi, men du skriver at du også er uten utdannelse og jobb. Betyr det at du aldri har vært i jobb?  Når du definerer deg som en som har falt utenfor samfunnet, så lurer jeg på hvorfor og hvordan det har skjedd og om det er noe som kan endres?

Anonymkode: 6e76f...4db

Har jobbet i tenårene som alternativ til skole. Men vil ikke gå dypere inn på hva som videre skjedde.

Anonymkode: 77c5e...956

[Seff]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg ønsker ikke være for personlig her, men jeg er en klassisk «skoledropout», og derfra ballet det på seg. Man må nok nesten ha vært i samme situasjon for forstå hvordan slikt kan skje, på tross av at man kommer fra en oppegående familie. Men det er ikke snakk om «ekle» psykiatriske diagnoser eller tung rus, her.

Har jobbet i tenårene som alternativ til skole. Men vil ikke gå dypere inn på hva som videre skjedde.

Anonymkode: 77c5e...956

Men er det noe annet enn begrensningene du setter for deg selv (i ditt eget hode) som hindrer deg i å delta i samfunnet? Hva gjør du for å bli en del av det man kaller samfunnet igjen? Hvordan ser du på fremtiden? Hvordan planlegger du å bidra i et forhold/familiesituasjon?

Hvordan folk vil reagere på å møte deg, har jo med hvordan du fremstår i møte med dem. Store ord kan alle komme med, og feil kan alle gjøre, men det er det man gjør for å komme på rett kjøl, som er det som betyr noe for de fleste.

[AnonymBruker]

Mayer skrev (24 minutter siden):

(Jeg er mann selv.) Det virker som du har vekslende selvbilde / god og dårlig selvtillitt om hverandre. Jeg ser ingen grunn til at du skal ha dårlig selvtillit. Å være ufør er en privatsak, og kan i teorien skje for hvem som helst. Hvis en kvinne kritiserer deg for å være ufør, eller ser ned på deg, så er hun ikke riktig for deg og har i mine øyne feil innstilling. I et forhold finnes det mange viktigere elementer som avgjør om man er en god match i hverdagslivet.  Du sier selv at du er kjekk og har en bra personlighet. Forutsatt at dette stemmer ville jeg absolutt sett på deg som en god kandidat, men det er jo andre ting som også er viktig (interesser, verdier, livssyn og fremtidsplaner). Det er mange plattformer å treffe damer på, treningssenter, byen, gjennom felles kjente, tinder. Du må bare prøve forskjellige arenaer og se hva som funker. Hvis du er populær (som du nevner) så vil det jo være mange muligheter for deg på disse arenaene, men hvor det er best å finne en SJELEVENN er vanskelig å gi råd om. Du må bare hive deg ut i det

Du kommer med mye sant, og dette er tanker som jeg også selv har. Men den terskelen for å møte nye folk som ufør, den er høy altså. Jeg skjønner så godt alle de andre historiene jeg har lest her inne. «Hva driver du på med, da?». Haha, klassisk åpningsreplikk i alle møter med nye mennesker, og like klassisk angsttrigger hos uføre. Men jeg litt lur av natur, og kan stort sett velge mine ord med omhu, så jeg er blitt flinkere på den biten der. Det er da noe. Treffer jeg den rette damen, med ikke helt ulikt syn på verden, kan jeg utrolig nok bidra godt til f.eks. noe så viktig som boligkjøp. Prøver å snu på de negative tankemønstrene mine. Vet at også mange sliter noe fryktelig der ute, og at situasjonen min kunne vært langt verre.

Men det er de derre plattformene, altså. Hvor i helsike finner man likesinnede, når man føler at man nettopp tapte stolleken? Basert på den begrensede personlige informasjonen jeg gir i denne tråden, kan selvsagt bare jeg vite hvor mulighetene er størst. Takk for at du svarte!

Anonymkode: 77c5e...956

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mann rundt 30 her. Savner kvinnelig kontakt igjen, etter jeg ble lei bylivet for lenge siden. Har vært litt ute i det siste, og jeg får fortsatt mye oppmerksomhet fra kvinner i alle aldre. For jeg har et godt utseende, og er blitt kalt «dødskjekk» mer enn én gang.

Det som er fryktelig vanskelig for meg, er at jeg befinner meg helt utenfor samfunnet. Null jobb, null utdannelse. Ufør. Har ikke levd et normalt liv (men jeg er intelligent, omtenksom og har et stort hjerte). Jeg skammer meg fælt over livssituasjonen min, noe som selvsagt gjør meg tilbakeholden i møte med kvinner. For jeg merker jo de flørtende blikkene deres når jeg dukker opp i finstasen.

Så altså, hva gjør jeg? Flott nordisk utseende, bra personlighet, men en «taper» etter samfunnets standard. Selv ser jeg overhodet ikke på meg selv som en taper, for alle har sin historie, og jeg har ikke helt dårlig selvtillit heller, faktisk. Men det byr unektelig på problemer når kvinner lurer på hva man driver med. Dette vet jeg godt. 

Har dere noen tips? Drømmen er å møte en søt dame som forstår meg, og kanskje har noen av de samme erfaringene. Men litt klining og kanskje en natt med en hyggelig dame, er ikke helt dårlig akuttmedisin for meg det heller. Selv om en stabil sjelevenn er det jeg virkelig ønsker. (Jeg har også utrolig nok fått tilgang på en del penger til å bygge et mye bedre liv enn det jeg har nå, så kanskje dette kan brukes i fremtidige dialoger, hehe).

Jeg er nysgjerrig på hvordan dere ville reagert i møte med meg? Alt fra klokken to om natten på dansegulvet, til en rolig formiddag i parken? For utenforskapet har vokst til en stor usikkerhet med årene, som jeg forsøker å bryte. Setter pris på ærlige innspill til en som sitter litt fast. Takk.

Anonymkode: 77c5e...956

Det beste rådet jeg kan gi deg er å flytte fokuset over på å oppnå det livet du drømmer om. Finn ut hva dine verdier er, hva som gjør deg lykkelig. Drømmer du om bil og lappen, jobb med det. Drømmer du om en stram kropp, jobb med det. Handler det om å føle seg utenfor, fiks det, bli mer sosial. Dette er ting du kan oppnå og fikse uavhengig av en dame. Jobb med deg selv og bli lykkelig alene først, DET tiltrekker en dame.  

Anonymkode: 939a1...ab1

[AnonymBruker]

Har samme problem som kvinne, foruten hele den biten med å være annerkjennt som et lekkert menneske. Det er trist å savne noen men ikke vite hvordan det skulle ha skjedd. Skam er vanskelig.

Men tenker det garantert finnes kvinner for deg, det blir kanskje bare flaut å stå i det å prøve å aktivt søke dem. Men de ekle situasjonene er ikke for evig, og balnt dem vil du jo oppleve fine stunder også 😊

Anonymkode: 440b0...cf3

[AnonymBruker]

Seff skrev (7 minutter siden):

Men er det noe annet enn begrensningene du setter for deg selv (i ditt eget hode) som hindrer deg i å delta i samfunnet? Hva gjør du for å bli en del av det man kaller samfunnet igjen? Hvordan ser du på fremtiden? Hvordan planlegger du å bidra i et forhold/familiesituasjon?

Hvordan folk vil reagere på å møte deg, har jo med hvordan du fremstår i møte med dem. Store ord kan alle komme med, og feil kan alle gjøre, men det er det man gjør for å komme på rett kjøl, som er det som betyr noe for de fleste.

Jeg ble ufør etter at jeg (av visse grunner) fikk store psykiske problemer i tenårene, og ble totalt utmattet og ødelagt til slutt. Ble mange runder med systemet oppigjennom. Mørke, traumatiserende kapitler, med sterk påvirkningskraft på hvordan livet gikk videre.

Jeg har selvsagt begrensinger i hodet når det gjelder en del ting, f.eks. temaet denne tråden handler om. Det å treffe nye kvinner, i alle slags settinger, når den personlige prater når et visst nivå. Jeg er redd for å bli dømt hardere enn det jeg kanskje mest sannsynligvis ville blitt, og like redd for at avvisninger (for de må alltid komme) skal gå dypere inn på meg enn det jeg tror dem faktisk kommer til å gjøre.

Jeg vet også at mulighetene mine hos kvinner vil øke om jeg nærmer meg målene jeg har satt for å «komme på rett kjøl» (etter mitt perspektiv), og som jeg jobber med. Samtidig er jeg nysgjerrig på hvordan ulike damer hadde reagert om de møtte meg akkurat nå. Men jeg kommer jo ikke med de mest personlige detaljene her heller, noe som gjør det vanskeligere for dere å svare.

Anonymkode: 77c5e...956

[Daria]

Hverken ufør eller skoledropout er ensbetydende med å falle utenfor samfunnet, så hva som ligger i "det ballet på seg" og ikke minst hva du gjør for å endre det er jo ganske avgjørende her. Du er fortsatt ung, du sitter i følge deg selv på både mentale og økonomiske ressurser - du burde jo ha store muligheter til å være et menneske andre vil være interessert i å bli kjent med. Hobbyer, studier, terapi, frivillig arbeid - gjør en innsats for å komme inn i samfunnet igjen. 

Endret 24. mai 2024 av Daria

[AnonymBruker]

Hadde blitt lettet av å møte noen som er ufør, men hadde sikkert ikke ville fortalt det først og heller holdt meg litt unna kontakt. Tørr ikke gå på fest enda. 

Hva forteller du når noen spør når du er ute? Eller slipper du å bli spurt siden det høres ut som du ikke har vært i kontakt med kvinner selv om de nyter synet av deg? Lurer på hvordan det er å være offentlig, tenker på det når jeg er på verandaen tilfelle naboer begynner å hilse og stille meg spørsmål. Skal man bare dra av plasteret? Var ute nå for første gang, befriende nok virker det som at folk bare holder på med sitt å ikke kommer bort. 

Anonymkode: 440b0...cf3

[AnonymMisbruker]

Høres litt lat ut. Men er du kjekk nok er det sikkert noen rike damer der ute som ikke bryr seg så mye om inntekten din. 

Anbefaler å være helt ærlig i tinder profilen. Får du noe treff så er det verste allerede over.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ønsker ikke være for personlig her, men jeg er en klassisk «skoledropout», og derfra ballet det på seg. Man må nok nesten ha vært i samme situasjon for forstå hvordan slikt kan skje, på tross av at man kommer fra en oppegående familie. Men det er ikke snakk om «ekle» psykiatriske diagnoser eller tung rus, her.

Har jobbet i tenårene som alternativ til skole. Men vil ikke gå dypere inn på hva som videre skjedde.

Anonymkode: 77c5e...956

Du må ta tak i liver ditt, søk jobber det er lett å få, og bygg derfra, renhold, matbutikk osv. 

Anonymkode: e8de3...84c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hadde blitt lettet av å møte noen som er ufør, men hadde sikkert ikke ville fortalt det først og heller holdt meg litt unna kontakt. Tørr ikke gå på fest enda. 

Hva forteller du når noen spør når du er ute? Eller slipper du å bli spurt siden det høres ut som du ikke har vært i kontakt med kvinner selv om de nyter synet av deg? Lurer på hvordan det er å være offentlig, tenker på det når jeg er på verandaen tilfelle naboer begynner å hilse og stille meg spørsmål. Skal man bare dra av plasteret? Var ute nå for første gang, befriende nok virker det som at folk bare holder på med sitt å ikke kommer bort. 

Anonymkode: 440b0...cf3

Forteller ofte om fremtidsplaner, eventuelt litt om det jeg drev på med for mange, mange år siden, før jeg ble ufør. Blant annet. Det var mye lettere da jeg var yngre, for ingen visste hva de skulle uansett, og gjorde alt lettere. Men jeg har vevd meg selv inn i et veldig selvdestruktivt og begrensende tankemønster de senere år. Jeg har nok fått mer sosial angst, selv om jeg er flink til å skjule det og være «kul». Jeg har liksom en «gammel meg» å komme tilbake til.
 

 

Anonymkode: 77c5e...956

[AnonymBruker]

Selve ufør er ikke et hinder. Lell om du er ufør i dag så trenger du ikke å være det om 5-10 år. Hvert fall slik jeg tolker det med at skole var kanskje ikke for deg og skjedde en del ting etter det. Du ser begrensningene isteden for å se mulighetene. Det er det som stopper deg. 

Anonymkode: 80c9d...af3

[Furuskog]

Høres ut som du skal klare deg.

Endret 24. mai 2024 av Furuskog

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Selve ufør er ikke et hinder. Lell om du er ufør i dag så trenger du ikke å være det om 5-10 år. Hvert fall slik jeg tolker det med at skole var kanskje ikke for deg og skjedde en del ting etter det. Du ser begrensningene isteden for å se mulighetene. Det er det som stopper deg. 

Anonymkode: 80c9d...af3

Her tror jeg du har helt rett. Du ærlig, og det er bra. Takk.

Anonymkode: 77c5e...956

[AnonymBruker]

Kanskje det kunne vært lettere for deg dersom du fant et eller annet som du brenner for og kan holde på med. For mange er det jo jobb som tar denne rollen (og mye av tiden) og derfor blir det ofte slik at folk spør om jobb. Men dersom du har noe annet som du driver på med, så er det kanskje lettere å ikke være så unnvikende i samtaler. Da kan du snakke om det du brenner for i stedet for jobb (som andre ofte begynner med) og blir sånn sett "mer normal".

Har selv stått utenfor samfunnet så vet at det er veldig skambelagt. Jeg synes i alle fall ting ble lettere når jeg fant mine passions i livet og begynte å fokusere mer på det. Da er det også lettere for folk å relatere seg til meg. Identiteten min ble på en måte litt mer håndfast hvis du forstår hva jeg mener 🙂

Anonymkode: 596fa...2ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Har samme problem som kvinne, foruten hele den biten med å være annerkjennt som et lekkert menneske. Det er trist å savne noen men ikke vite hvordan det skulle ha skjedd. Skam er vanskelig.

Men tenker det garantert finnes kvinner for deg, det blir kanskje bare flaut å stå i det å prøve å aktivt søke dem. Men de ekle situasjonene er ikke for evig, og balnt dem vil du jo oppleve fine stunder også 😊

Anonymkode: 440b0...cf3

Takk for hyggelig og oppmuntrende svar, du har helt rett! Må komme meg opp av den negative tankespiralen. Hehe, «anerkjent som lekkert menneske». Det er ikke så galt altså. Men jeg har trukket fordel av utseende tidligere, men det blir vanskeligere mer årene. Spiralen tar deg ned, mens du ser «alle andre» fly ifra med sine jobber og karrierer.

Anonymkode: 77c5e...956