Bedre å ha barna 50/50 enn hele tiden?

[AnonymBruker]

Hvordan er det egentlig å ha barna 50/50? Har dere mer energi og tid til barna? I min vennegjeng virker det som de har det bedre og er mindre slitne samt rekker å gjøre mer for seg selv. Mulig det bare er fordi de ikke er sammen med barnefar lenger, men lurer.. 

Jeg tenker bare på at jeg hadde savna de og at jeg går glipp av halve barndommen deres. 

Anonymkode: 5f591...99c

[AnonymBruker]

Nå som sønnen min er hos meg halvparten av tiden får jeg jo den andre halvparten til å hente meg inn, rydde, vaske, være sosial, gå turer, dra ut. MEN dette er ting jeg ikke kan gjøre når barnet er her - fordi jeg er alene. Da er jeg låst til barnet 24/7 (bortsett fra når vi er i bhg/jobb) og kan ikke dra ut noe på kveldstid eller lignende uten å styre med barnevakt. Når foreldrene bor sammen har man jo rom til å gjøre ting «hele tiden».

Selvfølgelig føler man at man går glipp av mye tid med barnet, men når man først står oppi det så har man jo ikke noe annet valg. Det er trist, men det er ikke noe å gjøre med det.

Anonymkode: ff311...e6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Selvfølgelig føler man at man går glipp av mye tid med barnet, men når man først står oppi det så har man jo ikke noe annet valg. Det er trist, men det er ikke noe å gjøre med det.

Dette, alle føler en sorg over å ikke se ungen(e) sine hele tiden. Men er man først havnet der, så handler det om å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg er knyttet til mine unger hele tiden i mine uker (unntatt barnehage/skole selvfølgelig), så de første par dagene etter går egentlig kun til rydding og hente meg inn igjen. Dagen før de kommer igjen går i hovedsak til å forberede det igjen. Så reelt sett er det snakk om kanskje 6-7 dager i løpet av en måned jeg bruker de dagene til å være sosial og trene.

Anonymkode: a349d...3d1

[AnonymBruker]

Det er veldig mye som er fint med å være alene. Kun to ting jeg anser som negative. At jeg ikke får være med barna hele tiden og at økonomien er betydelig vanskeligere. 

Det er en stor sorg at jeg går glipp av så mye av oppveksten deres og det var også grunnen til at jeg holdt ut i ett forhold som jeg ikke hadde det bra i så lenge som jeg gjorde.

Anonymkode: dc9ed...5dc

[AnonymBruker]

Jeg har barnet 100% og for meg hadde det vært en drøm å ha "fri" annen hver helg...

Anonymkode: 6f5a0...6e1

[AnonymBruker]

Bedre å ikke ha barn i det hele tatt tenker jeg 

Anonymkode: f796e...af8

[AnonymBruker]

Bedre for deg eller barna? 

Barnas beste kommer først. 

Vi forsøkte 50/50 - det fungerte ikke for barna. Skulle aller helst hatt dem 100% men sånn er det ikke når man er skilt. 

Anonymkode: 015c5...0ee

[Lillfrid]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nå som sønnen min er hos meg halvparten av tiden får jeg jo den andre halvparten til å hente meg inn, rydde, vaske, være sosial, gå turer, dra ut. MEN dette er ting jeg ikke kan gjøre når barnet er her - fordi jeg er alene. Da er jeg låst til barnet 24/7 (bortsett fra når vi er i bhg/jobb) og kan ikke dra ut noe på kveldstid eller lignende uten å styre med barnevakt. Når foreldrene bor sammen har man jo rom til å gjøre ting «hele tiden».

Selvfølgelig føler man at man går glipp av mye tid med barnet, men når man først står oppi det så har man jo ikke noe annet valg. Det er trist, men det er ikke noe å gjøre med det.

Anonymkode: ff311...e6a

 

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Dette, alle føler en sorg over å ikke se ungen(e) sine hele tiden. Men er man først havnet der, så handler det om å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg er knyttet til mine unger hele tiden i mine uker (unntatt barnehage/skole selvfølgelig), så de første par dagene etter går egentlig kun til rydding og hente meg inn igjen. Dagen før de kommer igjen går i hovedsak til å forberede det igjen. Så reelt sett er det snakk om kanskje 6-7 dager i løpet av en måned jeg bruker de dagene til å være sosial og trene.

Anonymkode: a349d...3d1

Selv om jeg selvfølgelig forstår inderlig godt behovet for å ha kvalitetstid med barna sine den uka man har til rådighet, er det likevel et tankekors; Hvilken effekt vil det ha på lang sikt dersom skilsmissebarn opplever i begge hjem at foreldrene slipper det de har i hendene og sentrerer hele hverdagen rundt barna? Hva skjer hvis det er "helg"/"tivoli" alltid, uten mulighet til å balansere det med nok hverdager? Hva er konsekvensen av at de ikke får delta i "kjedelige" (les; nødvendige) gjøremål som husarbeid, eller oppleve å måtte ta hensyn til at mamma/pappa har andre avtaler? Rekker barna å kjede seg litt/ måtte aktivisere seg selv i løpet av en måned? Får de det "pusterommet" du beskriver at du har behov for uka etter, eller er det rett over til nytt kjør hos pappa? Risikerer man at barna blir overstimulerte av å ha et såpass høyt trykk fra uke til uke?

I verste fall frykter jeg at vi kan skape en illusjon om at livet alltid er gøy og alt er tilrettelagt til barnas ønsker. Komfortsonen blir stadig snevrere, og barna er vant til å ha det godt så det er ikke sikkert at de en gang har vett/forutsetninger til å sette pris på det. Kanskje frarøver vi dem viktig læring og mestring som kommer av å måtte håndtere utfordringer. Hva skjer når virkeligheten innhenter dem når de etter hvert skal stå på egne bein? Er de rustet til det?

Jeg forstår at det er så mange faktorer som spiller inn, og mange såre følelser involvert. Kanskje er man redd for at barna skal favorisere den andre forelderen, dersom man senker farten i eget hjem? Selv om det er forståelig, undrer jeg meg over hvilken effekt det vil ha dersom oppdragelsen/familielivet baseres på dårlig samvittighet og å behovet for å "ta igjen tapt tid". Del gjerne deres tanker om dette.

Jeg kan tenke meg at en forutsetning vil være et godt samarbeid med barnets andre hjem, slik at man har en felles forståelse og legger seg på noenlunde lik linje.

[AnonymBruker]

50/50 er bra på flere måter. Det blir ikke eller lite bidrag. Barnet vil ikke føle på å ha valgt den ene forelderen foran den andre mv. Begge foreldrene vil få like mye kontakt med barnet sitt. 

Jeg er litt usikker på det viktigste, om det er det beste for barnet. Med 50/50 ble «vår» ganske rotløs, og har nærmest «vokst opp i en bag».  Nå er barnet blitt myndig og fortsetter med flytting frem og tilbake. 

Anonymkode: 281df...8cc

[AnonymBruker]

Bakdelen ved å gå fragverandre er jo at man ikke er en familie 100%. Samvær med barna er jo ikke for bare en forelder. Og til barnets beste er jo godt forhold til begge det beste. Det overgår den ene eler andre forelder sitt ønske om å være mest mulig sammen.

Jeg skjønner forsåvidt tanken. Men heh syntes den er litt feil. Fordi som mor og far er ikke oppaven å være mest mulig sammen. Men å gi barnet et liv som skaper gode rekasjoner og som bygger oppunder å utvikle seg og lære å takle livet. Og det viktigste er å være der når ungen trenger deg. Ikke at dere er mest mulig sammen. Og alle barn er best tjent med to foreldre som er der når de trenger dem. 

Anonymkode: 096cd...618

[AnonymBruker]

Jeg får helt vondt i hjerte av at foreldre bare ser barna sine 50% av tiden. Dette har ikke barn godt av. Attpåtil snakker foreldre om barnefri som om det er det beste ved å ha barn.

Jeg er selv ett skilsmisse barn og bodde 100% hos min mamma. Hadde aldr kontakt med biologisk far, men desto så ble stefar min pappa.

Mine barn er også skilsmisse barn og bodde hos meg 100%, noe som var bra for både de og meg. Jeg har aldri tenkt tanken på at det beste ville vært å sende bort barna mine 50% til bf og at de skal leve i en bag.

Nå er det på høy tid at foreldre tenker på barna før seg selv. Når dere velger å få barn så får dere innstille dere på at alenetid er en gode en sjelden gang og slettes ingen selvfølge. Barna har ikke bedt om å bli født.

 

Anonymkode: c3297...663

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg får helt vondt i hjerte av at foreldre bare ser barna sine 50% av tiden. Dette har ikke barn godt av. Attpåtil snakker foreldre om barnefri som om det er det beste ved å ha barn.

Jeg er selv ett skilsmisse barn og bodde 100% hos min mamma. Hadde aldr kontakt med biologisk far, men desto så ble stefar min pappa.

Mine barn er også skilsmisse barn og bodde hos meg 100%, noe som var bra for både de og meg. Jeg har aldri tenkt tanken på at det beste ville vært å sende bort barna mine 50% til bf og at de skal leve i en bag.

Nå er det på høy tid at foreldre tenker på barna før seg selv. Når dere velger å få barn så får dere innstille dere på at alenetid er en gode en sjelden gang og slettes ingen selvfølge. Barna har ikke bedt om å bli født.

 

Anonymkode: c3297...663

Og hvorfor mener du at det er bra for barna å ikke ha kobtakt med faren sin. Med mindre han ikke har evner til å være far. Det gjør ofte heller stor skade på barn å ikke kjenne foreldrene sine.  Evnt nye søsken, besteforeldre og søskenbarn etc. De har jo bare en halv flokk

Anonymkode: 096cd...618

[AnonymBruker]

50/50 er vel litt enklere for foreldre på sett og vis. Jeg trives godt med å ha barnet mitt 100%, men det umuliggjør jo i praksis dating og den slags. Kjenner jo litt på savnet av å ha en kjæreste.

Anonymkode: 6f36c...1b0

[AnonymBruker]

Ja om du er en ego person

Anonymkode: 9dec5...cdb

[Marimma]

Lillfrid skrev (6 timer siden):

 

Selv om jeg selvfølgelig forstår inderlig godt behovet for å ha kvalitetstid med barna sine den uka man har til rådighet, er det likevel et tankekors; Hvilken effekt vil det ha på lang sikt dersom skilsmissebarn opplever i begge hjem at foreldrene slipper det de har i hendene og sentrerer hele hverdagen rundt barna? Hva skjer hvis det er "helg"/"tivoli" alltid, uten mulighet til å balansere det med nok hverdager? Hva er konsekvensen av at de ikke får delta i "kjedelige" (les; nødvendige) gjøremål som husarbeid, eller oppleve å måtte ta hensyn til at mamma/pappa har andre avtaler? Rekker barna å kjede seg litt/ måtte aktivisere seg selv i løpet av en måned? Får de det "pusterommet" du beskriver at du har behov for uka etter, eller er det rett over til nytt kjør hos pappa? Risikerer man at barna blir overstimulerte av å ha et såpass høyt trykk fra uke til uke?

I verste fall frykter jeg at vi kan skape en illusjon om at livet alltid er gøy og alt er tilrettelagt til barnas ønsker. Komfortsonen blir stadig snevrere, og barna er vant til å ha det godt så det er ikke sikkert at de en gang har vett/forutsetninger til å sette pris på det. Kanskje frarøver vi dem viktig læring og mestring som kommer av å måtte håndtere utfordringer. Hva skjer når virkeligheten innhenter dem når de etter hvert skal stå på egne bein? Er de rustet til det?

Jeg forstår at det er så mange faktorer som spiller inn, og mange såre følelser involvert. Kanskje er man redd for at barna skal favorisere den andre forelderen, dersom man senker farten i eget hjem? Selv om det er forståelig, undrer jeg meg over hvilken effekt det vil ha dersom oppdragelsen/familielivet baseres på dårlig samvittighet og å behovet for å "ta igjen tapt tid". Del gjerne deres tanker om dette.

Jeg kan tenke meg at en forutsetning vil være et godt samarbeid med barnets andre hjem, slik at man har en felles forståelse og legger seg på noenlunde lik linje.

Dette. Tror denne konstante «kompenseringen» fra foreldrene er en stor driver av psykiske vansker hos barn/ungdom. Når man først har barna skal de hverken kjenne på en negativ følelse eller motstand - da skal man kose seg sammen. Alltid. 

[AnonymBruker]

Marimma skrev (12 minutter siden):

Dette. Tror denne konstante «kompenseringen» fra foreldrene er en stor driver av psykiske vansker hos barn/ungdom. Når man først har barna skal de hverken kjenne på en negativ følelse eller motstand - da skal man kose seg sammen. Alltid. 

Skulle ønske den kommentaren som det siterte innlegget over her siterte fulgte med. Men jeg aner ikke hvor mange lørdager og søndager som kun går til å brette klær, vaske gulv, plante i bed, vaske bil, male osv osv. Og da skal ungene hjelpe til! Gjør de like mye som meg? Nei men de gjør virkelig sitt! 3 åringen får legge sine egne klær(som er ferdig sortert) i rett hylle/skuff på rommet sitt, 8 åringen får sine klær i en haug han sorterer. 3 åringer hjelpe meg myyye ute (det interesserer han), mens 8 åringen igjen støvsuger, rydder inn og ut av oppvaskmaskin. Alle 50/50 skilsmissebarn hopper bare over denne lærdommen? Mor/far rydder når de ikke er tilstede? Veldig sjokkerende..

Anonymkode: 5b7a0...27c

[AnonymMisbruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Hvordan er det egentlig å ha barna 50/50? Har dere mer energi og tid til barna? I min vennegjeng virker det som de har det bedre og er mindre slitne samt rekker å gjøre mer for seg selv. Mulig det bare er fordi de ikke er sammen med barnefar lenger, men lurer.. 

Jeg tenker bare på at jeg hadde savna de og at jeg går glipp av halve barndommen deres. 

Anonymkode: 5f591...99c

Spørsmålet er: hva er best for barna? 

[AnonymBruker]

Herregud, stakkars unger!

Du får ikke et skikkelig hjem, fordi mamma og pappa trenger fri fra deg annehver uke.

Anonymkode: 1db5e...b50

[Marimma]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skulle ønske den kommentaren som det siterte innlegget over her siterte fulgte med. Men jeg aner ikke hvor mange lørdager og søndager som kun går til å brette klær, vaske gulv, plante i bed, vaske bil, male osv osv. Og da skal ungene hjelpe til! Gjør de like mye som meg? Nei men de gjør virkelig sitt! 3 åringen får legge sine egne klær(som er ferdig sortert) i rett hylle/skuff på rommet sitt, 8 åringen får sine klær i en haug han sorterer. 3 åringer hjelpe meg myyye ute (det interesserer han), mens 8 åringen igjen støvsuger, rydder inn og ut av oppvaskmaskin. Alle 50/50 skilsmissebarn hopper bare over denne lærdommen? Mor/far rydder når de ikke er tilstede? Veldig sjokkerende..

Anonymkode: 5b7a0...27c

Ja, hverdagslivet, kjedsomheten, rutinene, å lære at gjøremål må gjøres selv om de er kjedelige - det er sånn livet er. Hadde en kjempeutfordring med dette i starten med bonusbarnet her også, verden stoppet fullstendig opp hver gang det var samvær. All tid med barnet måtte brukes på gøy. Men mange glemmer at barna kan jo delta i alle gjøremål, ut fra sine premisser - det ene går ikke på bekostning av det andre.

[AnonymBruker]

Jeg har 70/30, skulle gjerne hatt mer barnefri å jobbet 100%. 

Anonymkode: 42013...b1b