Jeg er så sliten av livet

[AnonymBruker]

.. av jobb, rutiner, lite søvn, stress, mas, prestering, levering meg her og levering meg der, lekser, middagslaging, dugnader, kakebaking, fotballtreninger, kamper, turneringer, stå opp tidlig, vekking, legging, tlfbruk hele tiden, masing, Osv osv.. 

Jeg føler jeg står på kanten av stupet og ikke får puste!!! At jeg kveles samtidig, og tenker det beste er kanskje bare at jeg dør. Da får jeg iallfall fred fra alt og alle.. og aller får fred fra meg og maset mitt..

Jeg føler meg mentalt USTABIL (ja med store bokstaver)- for jeg kan være glad og aktiv den ene timen- da gjerne ute i naturen når jeg er alene. For så å bli sint, irritert, stresset, og faktisk hate livet og ville dø- den neste timen (når barna klager, maser, og samboer ikke hjelper til). 
 

Jeg vil bare bort. Streike fra livet. Bort. Hvile. Sove! 
 

På jobb er det lite stress, men jeg hater å måtte være der. Alt skal være så jævla koselig og flott. Vi skal prestere og levere. Smile og være glad. Og jeg vil SPY av tanken!! 
 

Jeg tenker på sykemelding, men jeg kan jo ikke sykemelde meg fra hverdagen utenfor jobb.. Og jeg får så dårlig samvittighet for å bli så irritert og sint på de jeg er mest glad i. Jeg prøver å bite det i meg, men jeg sover dårlig, strammer alle muskler og kjeven, kjenner uro og hjertebank. Sliter med å roe meg ned, og når jeg endelig sovner så vrir jeg meg i søvne, våkner flere gang, og er da fortsatt irritert! 
 

Og jeg er så sliten! Så sliten av å være sliten og sliten av å være sint og irritert!! 
Jeg tror ikke jeg virker irritert for fremmende, men jeg trekker meg mer og mer tilbake fra venner og familie.. Føler jeg er sint og irritert på alle, og vil skade meg selv når disse bølgene kommer over meg- noe som skjer oftere og oftere.

Nå forsøker jeg bare å holde ut. Litt til. Hele tiden. Bare til over helgen. Til neste helg. Til ferien. Men allerede lå gruer jeg meg til å komme tilbake fra ferien. Til livet mitt og hverdagen. 
fan heller!!

 

Anonymkode: 8c270...fb1

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er kombinert med mye smerter og sykdom. Presset meg hele livet til neste etappe, neste mål, neste....whatever..

Nå er jeg ufør og går i terapi. Jeg holder på å lære meg selv å IKKE fokusere så langt fremme, drit i langsiktige mål/oppgaver som ikke er her og nå. Det er ikke sikkert du kommer dit engang så hva er vitsen? Små pauser i hverdagen gir mer enn lange "ferier" (ferie med familie er bare en annen jobb enn den man har til vanlig og er ikke akkurat avslappende om du har små barn). 

Du kan ikke si ja til alt. "Å si ja til en ting betyr å si nei til noe annet". Det betyr at om du sier ja til å besøke venner/delta på dugnad/jobbe ekstra så sier du samtidig nei til deg selv og din oppladningstid. "Du kan ikke øse ut av en tom kopp" betyr at du MÅ lage tid til deg selv, ta vare på deg selv FØR du gir noe til andre. DU må ha for at du skal kunne hjelpe andre det er en grunn til at de sier voksne må ta på egne oksygenmangel før de tar på barnas. Vedlikeholder du ikke deg selv blir du bare et stresset, tomt skall.

Sannsynligvis klarer du ikke å mestre hamsterhjulet like bra som du selv tror du gjør. Lær å deleger, be om hjelp, gi ansvar til barna for de tingene de kan mestre. De ønsker å hjelpe deg, de oppfatter nok din stress og ubalanse og det smitter over på dem.. lær deg å la noen ting bare være, rotet venter trofast til en annen dag: ta heller en god varm dusj eller en rusletur i skogen. Lad dine batterier ❤️

Anonymkode: 66617...29b

[Tvist]

Vanskelig å gi råd når vi ikke vet noe om situasjonen din. Men som nevnt over, du må nok jobbe med å ta vare på deg selv. Kan ungene komme seg på trening selv/sitte på med noen andre? Hvilke oppgaver kan du delegere bort eller droppe? Kanskje kan du finne en fast aktivitet som du gjør bare for deg? Et kurs, eller en idrett, eller bare en time eller to for deg selv, der ingen forstyrrer deg. Du må sette av tid til deg selv i timeplanen. 

En lykkelig mor er en god mor.

[Gjest Anonyme-meg]

Du høres deprimert ut, på vei til å bli utbrent. 

Ta en tur til legen, bedre å få sykemelding i en periode, enn å presse seg mer og kanskje ikke klare å komme seg ut i arbeidslivet igjen. 

Kontakt psykolog så du får hjelp til tankekjøret ditt, veldig godt å få sortert alt rotet som er i hode.. 

Lær deg og delegere på hjemmebane og prioritere vekk det som ikke er så viktig. Gi deg selv pause fra familielivet. Det er lov å tenke på seg selv..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har vært der du er kombinert med mye smerter og sykdom. Presset meg hele livet til neste etappe, neste mål, neste....whatever..

Nå er jeg ufør og går i terapi. Jeg holder på å lære meg selv å IKKE fokusere så langt fremme, drit i langsiktige mål/oppgaver som ikke er her og nå. Det er ikke sikkert du kommer dit engang så hva er vitsen? Små pauser i hverdagen gir mer enn lange "ferier" (ferie med familie er bare en annen jobb enn den man har til vanlig og er ikke akkurat avslappende om du har små barn). 

Du kan ikke si ja til alt. "Å si ja til en ting betyr å si nei til noe annet". Det betyr at om du sier ja til å besøke venner/delta på dugnad/jobbe ekstra så sier du samtidig nei til deg selv og din oppladningstid. "Du kan ikke øse ut av en tom kopp" betyr at du MÅ lage tid til deg selv, ta vare på deg selv FØR du gir noe til andre. DU må ha for at du skal kunne hjelpe andre det er en grunn til at de sier voksne må ta på egne oksygenmangel før de tar på barnas. Vedlikeholder du ikke deg selv blir du bare et stresset, tomt skall.

Sannsynligvis klarer du ikke å mestre hamsterhjulet like bra som du selv tror du gjør. Lær å deleger, be om hjelp, gi ansvar til barna for de tingene de kan mestre. De ønsker å hjelpe deg, de oppfatter nok din stress og ubalanse og det smitter over på dem.. lær deg å la noen ting bare være, rotet venter trofast til en annen dag: ta heller en god varm dusj eller en rusletur i skogen. Lad dine batterier ❤️

Anonymkode: 66617...29b

Takk for svar.❤️ Jeg vet du har rett. 
Men føler egentlig jeg allerede har tatt grep som burde gjøre ting lettere for meg.

Jeg jobber ikke mer enn jeg må. 
Jeg tar bare dugnad som jeg er pålagt. 
Jeg har nesten sluttet å være sosial- for jeg blir bare mer sliten av det.

Men barna trenger meg, og hverdagen går i ETT fra morgenen av til kvelden. Vekking, matpakke, levering på skole, jobb, hjem, middag, lekser, div fritidsaktiviteter, henting, kveldsmat, kveldsstell, og gjerne en lang prosess med leggingen. Og så er det påan igjen neste morgenen med vekking av trøtte og slitne barn. 
Og jeg får utrolig dårlig samvittighet for at jeg ikke nyter hverdagen med barna mine! 

Annenhver uke er de hos faren sin og uten den «fri»tiden tror jeg jeg hadde kollapset!!  

Jeg ble samboer for ett år siden, og nå føles der som et ekstra stress at jeg MÅ være en god kjæreste også mot han når barna har lagt seg. At vi må ha litt alenetid, sitte våken i sofaen, prate sammen, osv.. Men jeg klarer dette virkelig etter en dag med dette tempoet! Da vil jeg bare sove!! 

Det føles ut som de ukene jeg ikke har barna klarer jeg å børe litt meg selv. De ukene jeg har barna- klarer jeg så vidt å bare være.. Og jeg hater at jeg føler det slikt. Men hverdagen tar pusten fra meg, og jeg kveles sakte men sikkert.. 

huff

 

Anonymkode: 8c270...fb1

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 445ac...128

[AnonymBruker]

Svingning i følelser og humør og tankene som følger med høres veldig ut som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 8380a...4fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg tenker på sykemelding, men jeg kan jo ikke sykemelde meg fra hverdagen utenfor jobb.. Og jeg får så dårlig samvittighet for å bli så irritert og sint på de jeg er mest glad i. Jeg prøver å bite det i meg, men jeg sover dårlig, strammer alle muskler og kjeven, kjenner uro og hjertebank. Sliter med å roe meg ned, og når jeg endelig sovner så vrir jeg meg i søvne, våkner flere gang, og er da fortsatt irritert! 

Anonymkode: 8c270...fb1

Angående det du skriver her om sykemelding. Nei, du kan ikke sykemelde deg fra hverdagen utenfor jobb. Men 75 timer fri de neste 2 ukene er mye bedre enn ingenting. Det vil gi deg en sjanse til å hente deg inn og kanskje se nærmere på hva du kan gjøre annerledes fremover for å få det bedre med tanke på stress og din psykiske helse.

Anonymkode: b50f8...4d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Svingning i følelser og humør og tankene som følger med høres veldig ut som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 8380a...4fe

Da ville TS ha hatt det slik siden hun var barn/ungdom, ingenting i hovedinnlegget som tyder på at dette er noe hun har slitt med hele livet, så EUPF er uaktuelt. 

Anonymkode: b50f8...4d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Da ville TS ha hatt det slik siden hun var barn/ungdom, ingenting i hovedinnlegget som tyder på at dette er noe hun har slitt med hele livet, så EUPF er uaktuelt. 

Anonymkode: b50f8...4d1

Nei, det er ikke sikkert. Det går an å ha levd helt fint og normalt for så å bli syk i voksen alder og bli diagnostisert med EUPF.

Anonymkode: 8380a...4fe

[Kumelk123]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

.. av jobb, rutiner, lite søvn, stress, mas, prestering, levering meg her og levering meg der, lekser, middagslaging, dugnader, kakebaking, fotballtreninger, kamper, turneringer, stå opp tidlig, vekking, legging, tlfbruk hele tiden, masing, Osv osv.. 

Jeg føler jeg står på kanten av stupet og ikke får puste!!! At jeg kveles samtidig, og tenker det beste er kanskje bare at jeg dør. Da får jeg iallfall fred fra alt og alle.. og aller får fred fra meg og maset mitt..

Jeg føler meg mentalt USTABIL (ja med store bokstaver)- for jeg kan være glad og aktiv den ene timen- da gjerne ute i naturen når jeg er alene. For så å bli sint, irritert, stresset, og faktisk hate livet og ville dø- den neste timen (når barna klager, maser, og samboer ikke hjelper til). 
 

Jeg vil bare bort. Streike fra livet. Bort. Hvile. Sove! 
 

På jobb er det lite stress, men jeg hater å måtte være der. Alt skal være så jævla koselig og flott. Vi skal prestere og levere. Smile og være glad. Og jeg vil SPY av tanken!! 
 

Jeg tenker på sykemelding, men jeg kan jo ikke sykemelde meg fra hverdagen utenfor jobb.. Og jeg får så dårlig samvittighet for å bli så irritert og sint på de jeg er mest glad i. Jeg prøver å bite det i meg, men jeg sover dårlig, strammer alle muskler og kjeven, kjenner uro og hjertebank. Sliter med å roe meg ned, og når jeg endelig sovner så vrir jeg meg i søvne, våkner flere gang, og er da fortsatt irritert! 
 

Og jeg er så sliten! Så sliten av å være sliten og sliten av å være sint og irritert!! 
Jeg tror ikke jeg virker irritert for fremmende, men jeg trekker meg mer og mer tilbake fra venner og familie.. Føler jeg er sint og irritert på alle, og vil skade meg selv når disse bølgene kommer over meg- noe som skjer oftere og oftere.

Nå forsøker jeg bare å holde ut. Litt til. Hele tiden. Bare til over helgen. Til neste helg. Til ferien. Men allerede lå gruer jeg meg til å komme tilbake fra ferien. Til livet mitt og hverdagen. 
fan heller!!

 

Anonymkode: 8c270...fb1

Hei,

Først og fremst vil jeg si at det er utrolig viktig at du anerkjenner følelsene dine og tar dem på alvor. Å føle seg slik du beskriver er utmattende og kan være svært vanskelig å håndtere alene. Det er viktig å vite at du ikke er alene, og det er hjelp å få. Det er flere ting du kan gjøre for å begynne å ta vare på deg selv:

1. Snakk med noen du stoler på. 2. Søk profesjonell hjelp. 3. Ta små pauser. 4. Prioriter søvn og hvile. 5. Øv på å si nei. 6. Fysisk aktivitet. 7. Sett små mål

Det er forståelig at du føler deg overveldet, sint, og irritert, men det er viktig å huske at det finnes en vei ut av denne situasjonen. Å søke hjelp og gjøre små endringer kan være første steg mot å føle seg bedre.

Vennligst ikke nøl med å ta kontakt med en profesjonell som kan støtte deg gjennom dette. Din helse og ditt velvære er verdt å kjempe for. Ta vare på deg selv.

Sender varme tanker

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Svingning i følelser og humør og tankene som følger med høres veldig ut som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 8380a...4fe

Ts her igjen. Måtte Google den forstyrrelsen for å sjekke. 
Ja de enorme svingningene i humør og følelser kan virke kjent, men selv om jeg har vært «temperamentsfull» stort sett hele livet- så har disse svingningene blitt mye verre og tyngre Ila det siste året.. Jeg har trodd at det kanskje var pms og tidlig overgangsalder, men det føles heller ikke helt rett. 
Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Vil bare gråte og greve meg ned. 
I de tyngste stundene tenker jeg på selvskading. At jeg fortjener smerte fordi jeg blir så påvirket (irritert/ stresset/ sint) av små detaljer som egentlig ikke betyr noe. 
Jeg tenker jeg ikke fortjener barna. Samboeren. Det livet jeg lever. At jeg er et forferdelig menneske. 
 

Og andre dager er jeg blid og sosial på jobb. Trener og er lykkelig på tur i skogen. Tar meg selv i å smile for meg selv og tenke hvor heldig jeg er.

Og jeg er så sliiiten av disse svingningene! 
Kanskje jeg bør bestille legetime..? Det som holder meg tilbake er at tenk om legetimen kommer på en god dag..? Da vil jeg bare bagatellisere alt, og tenke at jeg fortsatt skal «holde ut litt til»..

Takk for alle svar ❤️

Anonymkode: 8c270...fb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Kanskje jeg bør bestille legetime..? Det som holder meg tilbake er at tenk om legetimen kommer på en god dag..? 

Anonymkode: 8c270...fb1

Ja, du bør bestille legetime. Det har ikke noe å si hvilken dag legetimen kommer på, du skriver ned hvordan du har hatt det de siste par månedene og gir legen det brevet.

Anonymkode: b50f8...4d1

[Perelandra]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

Mental Helse: 116 123 

Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Perelandra, mod.