Hva kan man forvente av en 11 åring

[AnonymBruker]

Hei, hjemme hos meg har sønn til min kone flyttet inn. Han er nylig fylt 11 år. 

Før han flyttet inn kjente jeg han mest gjennom lek, fotball og strandtur ect. 

Nå som jeg har han i hus, har jeg blitt bedre kjent, han prater hull i hode på oss, han har en ekstrem munndiare, går aldri mer en 5 sekunder så kommer det lyder ut av munnen hans. Slitsomt, men greit nok.

Ting jeg sliter mest med er at han aldri er ute, vil aldri ut, vil ikke gå en meter hvis vi er på tur, legger seg gjerne ned på gata og nekter å gå mer, og da har vi ikke nødvendigvis gått langt. Han vil helst sitte på mobiltelefonen hele dagen og kvelden. Har foreslått begrenset tilgang på mobil, men da blir han forferdelig bråkete og krangler med sin søster. 

Ellers vil han ikke hjelpe til med noenting i huset, klarer ikke å lage seg noenting som kan spises, bare bruke mikrobølgeovn.

Rydde rommet sitt, enkle oppgaver som kaste søppel, henge opp tøy, legge i oppvaskmaskinen osv viser seg å være problematisk hver gang. Det er veldig frustrerende! Det virker som han overhodet ikke bryr seg og derfor gjør han en dårlig jobb. Har også merket at han ennå ikke skjønner konsekvenser, er det noe som kommer senere?  Er veldig slitsom å ha en voksen baby i huset, mine forventninger har blitt skutt i filler og jeg vet nesten ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøver heletiden å involve han til forskjellige oppgaver, men det ender alltid opp med at bare forsvinner fordi det er kjedelige. Tilogmed når vi skulle bygge fuglekasse, han gledet seg, så bare forsvant han før vi hadde fått kappet opp første planke!

Jeg er så skuffet og frustrert. Noen flere som har det sånn? Er det normalt?

Anonymkode: 3ec7a...e5d

[AnonymBruker]

Gjør det noe om han krangler med søsteren sin? Ungen er jo skjermavhengig.

Anonymkode: 882d8...35e

[AnonymBruker]

Det er normalt, i betydningen vanlig. Men det betyr jo ikke at dere ikke skal forsøke gjøre noe med det. Men dette må du diskutere med din kone først og fremst, og dere må finne løsninger alle tre/fire kan leve med. Det er nok best at du ikke har hovedansvaret for oppdragelse og oppfølging. moren må i hvert fall støtte deg.

Vi har skjermtid og begrensninger, det blir jo krangel og sure miner av det nesten daglig til tider, men vi har det uansett, og det hjelper. 

Anonymkode: 71390...7f5

[Gjest storetora]

Her har noe gått galt fra tidlig barndom tenker jeg. En må kunne stille krav til en 11 åring. De må forstå at en familie er som en liten bedrift der alle må bidra for at ting skal gå rundt å alle skal ha det bra. En 11 åring bør ha flere fritidsaktiviteter, må jo vær noe han kan like..klatring, gocart finne noe som kan interessere gutten? 

[AnonymBruker]

Dette er nok langt vanligere enn du tror. Jeg synes du skal velge dine kamper med omhu. Å krangle med søsken er helt normalt, å gå lei av fuglehusbygging etter ti minutter er også helt normalt (det er vanskelig å forutse hvor gøy noe kommer til å være) og egentlig mye av det du beskriver er helt normalt og rart å klage over. I tillegg er det veldig spesielt å klage på barnet. Det er ikke barnet det er noe galt med, det er kona di. Hun har tydeligvis gjort en vanvittig dårlig jobb med å oppdra ham så om det er noen du skal klage på er det henne.

Anonymkode: 77f05...4fe

[AnonymBruker]

Her har foreldrene har feilet i å oppdra et selvstendig barn og ta ansvar for grensesetting, både med skjermbruk og normal høflighet. Normalt å at barn syns det er kjedelig å hjelpe til, men vanlig å stå i det og stille krav og forventninger likevel. 

Anonymkode: 2ad1f...747

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det på en ene siden høres ganske normalt ut, men at det skyldes at han har fått lov til å holde på sånn. Ser på min 11-åring at hun blir sur og grinete i perioder hvor hun sitter mye på skjerm, men at dette går over når hun tvinges bort fra skjermen. Og da snakker vi om langt mindre skjermbruk enn det du skisserer (faste aktiviteter nesten hver dag). Men av og til blir det vanskelig å ta kampen, og også fristende å bruke skjermen for å unngå krangling. Tror jeg ville satt meg ned i «fredstid» og forklart ham at dere gjerne vil bruke mer tid sammen med ham, og at det å være i en familie, innebærer et felles ansvar for ulike oppgaver. Lag ei liste over ti oppgaver hjemme, så kan han krysse av for hvilke tre han ønsker å ta ansvar for i løpet av uka. Hver oppgave gir en liten sum penger (symbolsk). I tillegg er det jo litt rart at han ikke har noen faste aktiviteter gjennom uka. Er det ingenting han har lyst til å begynne med? Skjerm hele tida høres ut som oppskriften på en sur og trøtt unge!

Anonymkode: 91e29...50e

[AnonymBruker]

Jeg tenker først og fremst at du skal være voksen og varm/vennlig- og ikke minst tålmodig. 

Du sier en 11 åring akkurat har flyttet inn til moren, og at du tidligere kun har kjent han gjennom aktiviteter som høres ut som de har vart noen timer om gangen bare. Har dette barnet hatt det følelsesmessig turbulent, knyttet til sine foreldre, bosituasjon og andre ting som er helt essensielt at er bra og avklart for hvordan et barn har det? Du er en fremmed for han, det kan også skape mange følelser for barnet. Uten at jeg kan være sikker på det, så kan dette fort være et barn i en livskrise - foreldre plukker ikke alltid opp dette i sin iver på å dekke egne behov i samlivsbrudd/nye samboere. 

 Jobb med deg selv, legg bort skuffelse, fortvilelse, sinne og tanker om "voksen baby". Dette er tanker og følelser som påvirker hvor voksen og klok DU klarer å være i relasjon til din nye bonussønn. 

Bruk humor og latter (ikke på barnets bekostning såklart), ha forventninger til barnet og uendelig mye tålmodighet, bygg relasjon gjennom vennlighet, omsorg og trygghet - lytt når barnet snakker, vær interessert i det barnet interesserer seg for. Sett grenser for mobil og skjerm og alt annet (mor må lede an her), involver og oppmuntre barnet til husarbeid. Men gjør det med glimt i øyet, ikke sinne i stemmen. 

Da tror jeg du vil lykkes på en helt annen måte enn ved å sette hardt mot hardt og "oppdra den voksne babyen", og dere vil få det mye hyggeligere alle sammen. 

Anonymkode: 02ecd...2f6

[AnonymBruker]

Mor må begynne å sette grenser.  Hun ødelegger barnet slik hun holder på nå. 

Anonymkode: dbdfe...863

[AnonymBruker]

Om jeg sammenligner han med min 11åring høres han bortskjemt ut og lat, MEN! Her har dere tydeligvis en gutt i en helt ny livssituasjon der han skal finne sin plass og bli kjent med dere. Det vil komme bedre tider. Tror det er viktig å sette grenser, men være varme og rause samtidig. Bygg opp relasjonene med gutten. Hva liker han? Hva vil han gjøre? 

Anonymkode: 24b45...846

[AnonymBruker]

Min 11 åring må tømme oppvaskmaskinen 1-2 ganger per uke. Alltid sette inn fat, glass, bestikk etc i oppvaskmaskinen når barnet har spist. Rydde rommet 1 gang per uke. Når jeg gir beskjed om det, ta rot fra andre plasser i huset som er hans. Men i utgangspunktet sette sko på plass i skohylle/skap. Henge opp jakken sin, legge votter og slikt i kurven sin. Ta matpakken og drikkeflasken fra sekken til kjøkkenet. Gå ut med søppel av og til, ta i nye poser. Tørke støv ca 1 gang i måneden. Han må ta klærne sine fra klesstativet og inn i skapet sitt selv. Av og til henge opp klærne sine. Legge klærne i skittenkleskurven selv, 40 grader kurv, 60 grader kurv og ull.

Han blir ikke glad når jeg ber han om å gjøre ting. Men han er bare nødt til å gjøre det, sånn er det.

Å ja, han må av og til være med å gå tur med familien sin. Han kan ikke alltid bestemme at han ikke vil. Han legger seg aldri ned når vi går tur.

Jeg begrenser skjermtid på tlf/spilling. Jeg tenker at alle barn bør ha skjermtid. Faste leggetider. 

Selvfølgelig krangler søsken mere om de ikke holder på med hver sin skjerm, men sånn er det. Kan ikke la de få holde på mere med skjerm bare for å unngå bråk. Lurt å finne på noe annet sammen, leke sammen. 

Jeg anbefaler deg å prate med kjæresten din. Bli litt enig om skjermtid og husarbeid. Men sikkert lurt at mammaen tar det opp med sønnen sin. Men du skal jo kunne be han om å rydde og slikt. Kanskje ukelønn kan være noe, det har vi.

Mine er vant med at jeg har krav til dem, så ikke alt for vanskelig. Spørs jo litt hvordan de er oppdratt, hva de er vant med og hvordan de tok skilsmissen til foreldrene sine og nå at du flytter inn. 

Tror de fleste barn prater en del. Men barn er jo forskjellige. Kanskje noen trenger mere oppmerksomhet enn de får. 

Anonymkode: e3a54...6c4