Tatovering av avdød eks

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

TS her. 
 

Jeg hadde en lengre prat med ham på FaceTime i helgen, og en ny prat i dag. Jeg opplevde at jeg fikk forklart at denne tatoveringen gjør meg vondt da den er av ansiktet hennes og plassert så synlig på en for meg kjær del av overkroppen. Jeg sa at brystet hans og armene hans fra dag en har gitt meg en følelse av trygghet, av å være hjemme, og at den følelsen nå går tapt for min del, og at dette igjen gjør at jeg er usikker på om jeg vil fortsette.
 

Han sier at han forstår meg og er lei for at jeg har det vondt, men at det for han ikke er noen annen måte å få en closure på, og er klar på at dette må gjøres. Han skulle egentlig komme til meg i morgen, og vi skulle ha to overnattinger sammen, men han er nå usikker på om han vil. Han virket frustrert, og ga uttrykk for at han opplevde dette som et ultimatum. Jeg har sagt at det absolutt ikke er noe ultimatum. Har forklart at jeg gjerne vil treffe han, at jeg ikke ønsker å gjøre det slutt, men at det samtidig har vært viktig for meg å kommunisere hvilke emosjonelle omkostninger det å prøve å jobbe rundt dette har for meg, og hvilke konsekvenser dette kan ha for forholdet vårt. 

Hvis konklusjonen hans er at han ikke orker å treffe meg nå, og at det blir for slitsomt for han at jeg uttrykker mine tanker og følelser, så har vi jo virkelig ingen fremtid sammen, tenker jeg. Uansett hva som skjer er det ganske tydelig for meg at han ikke har klart å bevege seg videre fra dette tragiske tapet i så stor grad som han sier. 
 

Bare så det er sagt: Jeg er fullstendig knust. Samtidig er jeg lettet over å ha gitt uttrykk for hva jeg føler på en måte jeg virkelig står inne for. 
 

Takk for alle gode innspill i denne tråden. Har ikke hatt kapasitet til å svare på alt, men har lest alle kommentarer og tatt ting til meg. ❤️

 

Anonymkode: dedc1...5fa

Han virker som han ønsker å være singel - for alltid. 

Anonymkode: 94f94...2cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Han virker som han ønsker å være singel - for alltid. 

Anonymkode: 94f94...2cf

For å dyrke den avdøde kjæresten. 
Ingen annen kvinne kan konkurrere mot ei som er død (med tilnærmet helgenstatus) 

Anonymkode: cbf10...a4a

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (På 25.5.2024 den 7.46):

Selvfølgelig vil jeg si til noen som jeg ser har en skadelig utvikling av en sorgereaksjon. Det er det som er å være medmenneskelig. Av og til trenger mennesker hjelp.

Jeg hadde ikke tatt vel imot å bli fortalt at min sorg er feil. Du hadde blitt avvist av meg. Dette er noe man må finne ut av selv og det kan hvertfall ikke fortelles av noen som sier det for egen vinning,som f.eks  en partner. Raushet er eneste vegen. 

Anonymkode: ae9dc...b6d

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke satt et ultimatum, jeg hadde nok sagt takk for meg. For å ikke være kjip å stille ultimatum og be ham velge mellom henne og meg. Men å se hennes ansikt mens jeg var i hans armer og under sex hadde rett og slett vært totalt ydmykende!!! Når han ikke skjønner det har dere selvsagt ikke en fremtid sammen, for han forstår deg jo ikke og setter ikke deg først. 

Anonymkode: 03d50...dfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg hadde ikke tatt vel imot å bli fortalt at min sorg er feil. Du hadde blitt avvist av meg. Dette er noe man må finne ut av selv...

Anonymkode: ae9dc...b6d

Sorg handler om å minnes og holde fast ved noe ved den som gikk bort. Mange av oss som sørger, har noen rare greier som er muligens aldri forsvinner helt. Jeg feks snakker med min døde mor og opplever at hun henvender seg til meg på ulike måter. Jeg er urolig hvert år i uka før årsdagen før hennes begravelse. kan bli overveldet av vanskelige ting av typen, hun får aldri se våren igjen/x hendelse osv. Eller jeg får for meg ting som at jeg skal lage et minnefond, reise en bygging etc i hennes navn osv. Jeg har tatt lik videreutdanning som mamma. Jeg vurderer å kalle opp barnet mitt etter henne. Jeg begynte i kor for å synge sangen jeg sang i mammas begravelse. Jeg gråter iblant av å se mammas dressing i hylla på butikken.

Men jeg befinner meg aldri i en situasjon der min måte å leve ut sorgen på, kommer i sterk konflikt med kjæresten og forholdet jeg er i. Jeg klipper feks ikke av meg det lange håret han liker. Jeg kler meg ikke i svart året rundt. Jeg lar ikke være å ha sex med ham. Jeg sier ikke at vi ikke kan få barn fordi mamma er død. Jeg tar definitivt ikke en tatovering av hele hennes ansikt på puppen. 

Det handler ikke om å si til noen at de sørger feil, men at de kanskje lever livet på måter som er skadelige for eget liv og helse, skaderisiko relasjoner eller ekskluderer det å kunne gå videre. Det er noe man må finne ut av i dialog med helsepersonell som har erfaring med å hjelpe folk å finne ut av komplisert sorg/ sorgrelatert depresjon. 

Anonymkode: 94f94...2cf

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg hadde ikke tatt vel imot å bli fortalt at min sorg er feil. Du hadde blitt avvist av meg. Dette er noe man må finne ut av selv og det kan hvertfall ikke fortelles av noen som sier det for egen vinning,som f.eks  en partner. Raushet er eneste vegen. 

Anonymkode: ae9dc...b6d

Raushet er å kunne ta slike vanskelige samtaler. Men du har ikke skjønt hva som kan skje med mennesker i for eksempel en sørgeprosess. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.5.2024 den 20.09):

TS her:

Den konklusjonen er jeg ikke med på. Jeg kom ut av et langvarig og egentlig veldig sunt forhold, som jeg endte fordi jeg ikke følte nok "gnist", og har et godt forhold til menn generelt, og er god på grensesetting. Dette med tatoveringen er helt ærlig første gang jeg er i villrede. Denne mannen behandler meg helt perfekt, stø og raus, forteller meg daglig hvor mye jeg betyr for han, at han aldri har følt så mye for noen så raskt, vært så sikker på en fremtid med noen så raskt, han inkluderer meg i alt, prioriterer meg, viser sårbarhet og følelser. Med unntak av akkurat denne tatoveringer har det vært null betenkeligheter. Jeg kan forstå alle de andre måtene han sørger på, og måten han, som han selv sier, kjenner på en ansvar for å hedre henne. 

Anonymkode: dedc1...5fa

Han har ALDRI følt så mye for noen før så raskt,men han skal plante ansiktet til eksen sin på brystet sitt????

Han holder deg for narr. Død eller levende eks, dette blir helt feil.

Anonymkode: 6d3b4...a19

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (10 minutter siden):

Raushet er å kunne ta slike vanskelige samtaler. Men du har ikke skjønt hva som kan skje med mennesker i for eksempel en sørgeprosess. 

Jeg vet mye om stor sorg, har opplevd det selv. Og vet at jeg må takle min sorg på min måte. 

Anonymkode: ae9dc...b6d

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vet mye om stor sorg, har opplevd det selv. Og vet at jeg må takle min sorg på min måte. 

Anonymkode: ae9dc...b6d

Jeg har møtt i en profesjonell rolle folk som har blitt hardt rammet av ulike patologiske tilpasningsreaksjoner. Det er faktisk slik at folk av og til trenger hjelp, ikke at andre kun står på sidelinjen å sier at dem må klare seg selv. 

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde ikke tatt vel imot å bli fortalt at min sorg er feil. Du hadde blitt avvist av meg. Dette er noe man må finne ut av selv og det kan hvertfall ikke fortelles av noen som sier det for egen vinning,som f.eks  en partner. Raushet er eneste vegen. 

Anonymkode: ae9dc...b6d

Forskjell på sorg og savn og det å dyrke sorgen og ikke klare å gi slipp på fortiden. Da er det umulig å gå videre.

Jeg er som sagt sammen med en enkemann. Han har akseptert at hun er død. Han skatter minnene om henne og sorgen kan fremdeles komme i bølger. Men han har gitt meg hjertet sitt fullt og holdent. Han vil leve i nuet og for en lykkelig fremtid med masse kjærlighet og latter; både for seg selv og barna. Noe hun også ønsket for dem. 
 

Han har vitnet mennesker som TS sin kjæreste og han er enig i at det er usunt. Alle skal selvfølgelig få leve og dyrke sorgen som de vil, men da er det ikke rom for ny kjærlighet og en fremtid med en ny partner. Da må en gi slipp. 

Anonymkode: 1b4e1...ed2

[Hilsen]

For det første: dine følelser er 100% forståelige og jeg synes du viser enorm tålmodighet og forståelse for ham. Jeg håper han innser deg og hvis ikke er det hans tap!

Jeg skjønner at dette sikkert er veldig sårt for han, og at din (veldig berettigede!!!) skepsis kan føles som et slags angrep mot hans avdøde kjæreste som han må forsvare seg og henne mot, selv om det ikke er det. Da blir det plutselig ditt forhold til ham mot hans forhold til henne. Lojalitet mot henne og sorg som gjør det vanskelig for ham å se det han gjør mot deg.
 
Tror som du selv skriver at du ikke bør eller kan overbevise ham om å la være- men kanskje han kan gå med på å avvente litt?

Tenker også det for hans del kan være lurt å stille seg et par ekstra spørsmål om hvorfor han gjør dette. For det første: jeg hadde HATET om min partner tatoverte mitt ansikt på seg - det føles objektifiserende og spesielt ekkelt mtp på at jeg dermed blir dratt inn i fremtidige seksuelle relasjoner. Er dette virkelig en god måte å hedre henne på?

Nå vet ikke jeg noe om alder osv, men er det aktuelt for ham å få barn i fremtiden? Hvordan vil dette oppleves for dem? Og veldig banalt: Kan han se for seg hud-mot-hud med en nyfødt barn og henne imellom? 
 

tenker for din del at det er mer enn nok å bare tenke at hvis dette er en deal breaker for ham og han ikke tåler å høre dine følelser om dette så er det nok ikke et bra forhold for deg uansett.

men om han fortsatt vil høre på det hadde jeg virkelig oppfordret ham til å tenke en runde til for sin egen del også, uavhengig av deg og dine følelser.

[AnonymBruker]

Et symbol eller initialer - ok. 

Et bilde i stua, eller noen gjenstander - ok. 

Portrett på kroppen, slik at hun er der i enhver intim situasjon. Det er faktisk ikke respektfullt ovenfor henne, og i alle fall ikke ovenfor nye partnere, og heller ikke noe jeg forstår er akseptabelt i en slik situasjon for han. 

Anonymkode: f8bb0...14d

[AnonymBruker]

Når han tattoverer ansiktet hennes på seg selv fra et bilde, blir det speilvendt når han ser seg selv i speilet.

Jeg antar at spøkelset ikke er symmetrisk og vil kunne framstå som fremmend for ham når han ser seg selv med henne på brystet. 

Kanonopplegg!!!

Anonymkode: cd361...060

[AnonymBruker]

Han virker ekstremt selvopptatt da. Han er jo ikke villig til å rikke en millimeter for at du, hans levende kjæreste, ikke skal ha det vondt. Dette forholdet kommer til å ende tilslutt uansett, når du ser deg lei av at han alltid setter deg sist. Like greit å ende det nå

Anonymkode: 0541e...459

[Paneera]

Hilsen skrev (På 27.5.2024 den 20.37):

For det første: dine følelser er 100% forståelige og jeg synes du viser enorm tålmodighet og forståelse for ham. Jeg håper han innser deg og hvis ikke er det hans tap!

Jeg skjønner at dette sikkert er veldig sårt for han, og at din (veldig berettigede!!!) skepsis kan føles som et slags angrep mot hans avdøde kjæreste som han må forsvare seg og henne mot, selv om det ikke er det. Da blir det plutselig ditt forhold til ham mot hans forhold til henne. Lojalitet mot henne og sorg som gjør det vanskelig for ham å se det han gjør mot deg.
 
Tror som du selv skriver at du ikke bør eller kan overbevise ham om å la være- men kanskje han kan gå med på å avvente litt?

Tenker også det for hans del kan være lurt å stille seg et par ekstra spørsmål om hvorfor han gjør dette. For det første: jeg hadde HATET om min partner tatoverte mitt ansikt på seg - det føles objektifiserende og spesielt ekkelt mtp på at jeg dermed blir dratt inn i fremtidige seksuelle relasjoner. Er dette virkelig en god måte å hedre henne på?

Nå vet ikke jeg noe om alder osv, men er det aktuelt for ham å få barn i fremtiden? Hvordan vil dette oppleves for dem? Og veldig banalt: Kan han se for seg hud-mot-hud med en nyfødt barn og henne imellom? 
 

tenker for din del at det er mer enn nok å bare tenke at hvis dette er en deal breaker for ham og han ikke tåler å høre dine følelser om dette så er det nok ikke et bra forhold for deg uansett.

men om han fortsatt vil høre på det hadde jeg virkelig oppfordret ham til å tenke en runde til for sin egen del også, uavhengig av deg og dine følelser.

Jeg tenker også at han bør avvente, i så fall. Når har han fått time til å ta tatoveringen? (Du skrev innledningsvis at han allerede hadde booket seg inn)

Har han tatt initiativ til å oppsøke psykolog for å bearbeide tapet, TS? Ville bedt han om å avbestille bookingen inntil han har gått til psykolog.

Endret 15. juni 2024 av Paneera

[AnonymBruker]

Hvordan går det ts?

Anonymkode: b36fc...78c

[Brunello]

Det er total mangel på respekt overfor ny kjæreste. En påminnelse om at han egentlig ville være sammen med den avdøde.

[Brunello]

AnonymBruker skrev (På 22.5.2024 den 14.39):

Hun er ikke eksen hans. De var sammen da hun døde.

Jeg synes det er fint med et bilde av sin kjære på kroppen. Jeg fatter ikke hvorfor vi kvinner skal slite med sjalusi. Det er det som får partneren til å trekke seg utav hele forholdet.

Anonymkode: beb63...247

Tror du mange menn hadde synes det var greit at kjæresten tatoverte bilde av en avdød kjæreste på kroppen sin?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg hadde ikke tatt vel imot å bli fortalt at min sorg er feil. Du hadde blitt avvist av meg. Dette er noe man må finne ut av selv og det kan hvertfall ikke fortelles av noen som sier det for egen vinning,som f.eks  en partner. Raushet er eneste vegen. 

Anonymkode: ae9dc...b6d

Skal virkelig raushet kun gå en vei? Ensidig raushet er egosime sett fra andre siden...

Å sette ned foten når noen man bryr seg om er i en syklig tilstand de ikke kommer seg ut av og ikke selv ser er det stikk motsatte av å gjøre det for egen vinning, det kalles å vise omsorg...

Anonymkode: 346b7...c5f

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan går det ts?

Anonymkode: b36fc...78c

Takk for at du spør. Jeg er på vei til han nå, og vi er begge klar over at vi må finne en løsning her. Snakket lenge i går kveld, og jeg var tydelig på at dette trolig vil knekke følelsene mine for han. Han virker fortsatt lite villig til å endre standpunkt, men samtidig fortvilet når jeg forklarer at brudd kan være en konsekvens. 
 

Jeg nevnte i går å snakke med en terapeut. Trodde han ville nekte tvert, men det ville han gjerne. Det er positivt. I kveld kommer jeg til å foreslå en løsning jeg vil leve godt med: Hvis dette handler om å få henne inn i et englekvinneformat, som han sier igjen og igjen, så tenker jeg at å tatovere ansiktet hennes ikke er logisk. For meg er det det motsatte - en menneskeliggjøring og usunt behov for å holde henne levende og tilstede i det formatet. I stedet for å tatovere ansiktet hennes kan han kanskje vurdere å tatovere et par englevinger? Men datoen for dødsfallet? Det gir mye mer mening for min del. 
 

Mulig jeg er helt på bærtur….

Anonymkode: dedc1...5fa