40 år og ingen venner som tar kontakt

[AnonymBruker]

Har alltid hatt noen få gode venninner. Trodde jeg da. Nå er vi rundt 40 og det er helt tyst. 

Jeg har alltid måtte være den som spør om å treffes, bare for en rask kaffe eller en venninnekveld. Nå har jeg ikke tatt kontakt med noen på sikkert 2 år og de har da heller ikke tatt kontakt med meg. 

Synes det er så trist. Kan se de har vært ute på ting med andre men jeg er ikke i deres tanker og får en invitasjon.

Om jeg har bedt inn til noe så spør jeg flere for jeg vil være inkluderende. Men jeg får ingenting tilbake og nå har de visst glemt meg. Dette er vennskap over flere tiår. 

Jeg har alltid husket bursdagen deres, oppmuntret hvis de har stått i noe, overasket med hjemmelaget julekalender osv. Men får absolutt ingen tanker/handlinger tilbake. Føler meg nesten lurt av noen jeg trodde var venninner. Så nå sitter jeg her, 40 år og venneløs. 

Jeg mener absolutt ikke å være over-sosial men å ha en liten kontakt i ny og ne for å bevare et vennskap. Ikke for å virke høy på pæra men jeg er blid og lett å være rundt, så jeg forstår ikke hvorfor jeg 'fortjener' dette og har havnet her etter å ha hatt noen få nære gjennom livet. Det er heller ikke lett å få venninner i voksen alder. 

Anonymkode: 131d6...3ee

[AnonymBruker]

Jeg har det likedan... Jeg hadde "venninner" så lenge jeg inviterte, spurte om å treffes osv. Men da jeg begynte å tenke at nå kan kanskje noen andre ta initiativet, så ble det helt tyst. Alle jeg har av bekjente, har alle noen som er nærmere seg, så når de skal finne på noe, alt fra å møtes på kafe, gå tur til å dra på venninneturer, konsert osv, så har alle andre de heller spør enn meg. Jeg er ingen nærmest... Og det er fryktelig sårt i en alder av snart 50... 

Så jeg vet hvordan du har det, om det er noen trøst... 

Anonymkode: fa5ef...c7f

[AnonymBruker]

Dette høres ikke hyggelig ut. Men lurer på om de er klar over at du vil ha kontakt? (Du har ikke tatt kontakt på over to år?) Hvis det ikke hjelper å gjøre det tydelig at du ønsker kontakt, så kan det være at du skal prøve å satse mest på nye venner. Man kan ikke tvinge noen til å være venner med seg. Ang nye venner - prøv i det små- engasjer deg i noe der du møter likesinnede, kanskje du ikke møter bestevenner med en gang men du får bekjente og får jobbe med å utvide kretsen av venner og bekjente.

Anonymkode: b3808...153

[AnonymBruker]

Samme her.

jeg har alltid sendt morgen levering, roser på døra eller kake på døra til mine venninner. Fylte 30 forje uke og fikk ikke sms av de engang. Har ingen venninner. 

 

 

Anonymkode: 09074...9d2

[Phoenix Heart]

Samme her, virker som det er ganske vanlig. 

[AnonymBruker]

Her også. Hadde noen faste mammaer  som vi fant på ting med oppigjennom men fra coronatiden har detvært stille. Barna har blitt 4 år eldre så de trenger ikke oss voksne for å være med hverandre lengre..

Anonymkode: 04d8f...47e

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Samme her.

jeg har alltid sendt morgen levering, roser på døra eller kake på døra til mine venninner. Fylte 30 forje uke og fikk ikke sms av de engang. Har ingen venninner. 

 

 

Anonymkode: 09074...9d2

Typisk norsk spør du meg..sats på en mann isteden.

[AnonymBruker]

Jeg innså at jeg har endret meg ganske mye, og at venner også har endret seg mye etterhvert som vi ble voksne. Vi har ulike prioriteringer, ulike interesser, ulike erfaringer. Og selv om det er veldig hyggelig å møtes en sjelden gang, så var det med de fleste ikke lenger et virkelig nært forhold, slik det var før.

Så jeg fant ut at jeg måtte utvide mitt eget nettverk, treffe helt andre folk, få nye interesser hvor jeg også kunne møte helt andre personer, og jeg passer på å innfinne meg på andre arenaer enn jeg var å finne før. Og det måtte bli et langtidsprosjekt. Det er en del arbeid, det ligger også en del brutte håp og skuffelser i prosessen, men nå begynner jeg å bygge opp et bedre nettverk med personer som nok passer bedre til meg nå. Det er også litt spennende at de jeg har fått som venner nå har tildels veldig ulik bakgrunn og interesser, og det gjør at jeg får mer impulser også.

Så bare bestem deg, Ts, la de neste 2-5 årene gå til å bevisst bygge deg et nettverk. Ikke stress med det, se på det som hyggelig å møte andre. Noen blir aldri noe mer enn korte bekjentskap, andre varige bekjentskap uten å være direkte venner, men innimellom dukker det opp venner som også har potensiale til å bli varige, gode venner

Jeg har erfart at hvis man bare selv tar initiativ til å bli kjent, og gjøre det på en ordentlig og hyggelig måte (og har sosiale antenner), så er det veldig mange som er åpne for å bli kjent. Så ikke vær redd for å ta initiativ og by på deg selv.

Anonymkode: 45f1d...9f1

[vafle]

Jeg forstår deg, og dette er egentlig i mot mine vanlige "råd" ❤️ 

Hva med å ta kontakt me de, for å ta tempen? Invitere de til deg, som om ingenting har hendt, og se an responsen? Vi har vel ulike roller i vennegjengen, kanskje din rolle er den "samlende"? 🥰 Det verste som kan skje er at du blir avvist, og slik føler du deg allerede. Enten får du en bekreftelse, eller en overraskelse. 

[AnonymBruker]

vafle skrev (7 timer siden):

Jeg forstår deg, og dette er egentlig i mot mine vanlige "råd" ❤️ 

Hva med å ta kontakt me de, for å ta tempen? Invitere de til deg, som om ingenting har hendt, og se an responsen? Vi har vel ulike roller i vennegjengen, kanskje din rolle er den "samlende"? 🥰 Det verste som kan skje er at du blir avvist, og slik føler du deg allerede. Enten får du en bekreftelse, eller en overraskelse. 

Men vil jeg egentlig ha venner jeg føler jeg må mase på for å ha kontakt med? Det skal være litt som i et forhold, å gi og ta. Å aldri bli inkludert hos andre når det er slik jeg vil ha det selv. Får liksom aldri utvidet vennekretsen på den måten iallefall,når de ikke inviterer meg inn når de alikevel er sosiale. Flere av de er jo sånn. Den ene venninnen ba jeg på et arrangement. Hun kunne ikke. Jeg dro da med kusinen min og gjett hvem som dukket opp på arrangementet med noen andre venner. Hun blei rimelig lang i maska. 

Da klarte jeg ikke dy meg og sa det som det var. At jeg hadde bedt henne på dette og synes det var dårlig å ikke bli ofret en tanke når det i utgangspunktet var jeg som ba henne. Jeg sa jeg alltid hadde inkludert henne men ikke fikk noe tilbake. Den episoden var klein. Det normale hadde jo vært at hun hadde tatt kontakt og i allefall hadde nevnt at vi kanskje kom til å treffes. Føles ut som løgn og unngåelse av voksne folk. 

Anonymkode: 131d6...3ee

[AnonymBruker]

Kanskje de føler at dere har vokst fra hverandre? 
Kanskje er problemet at du alltid har tatt initiativ, og så plutselig sluttet du, uten å forklare noe mer? 
Kanskje føler de at du vil ha veldig mye kontakt, og alltid vil avtale ting lang tid på forhånd, mens de foretrekker å ha det litt mer åpent? 

Er du en som har hatt veldig mange venner og bekjentskaper og liker å møte mange folk, også har kanskje ikke venninnene dine følt at de var viktige for deg? (Fordi du alltid inviterer med flere, som jo er hyggelig, men hvis man alltid gjør det så kan det kanskje oppfattes som at man ikke er bra nok selskap.)

Jeg bare slenger ut noen hypoteser her, aner ikke om det er slik, men jeg vet jeg har følt det slik men venninner jeg har mistet kontakten med. Og det er ikke så lett å ta opp. Hvis man virkelig vil beholde vennskapet, så må man nok prøve å snakke litt ordentlig sammen, ikke for å anklage, men for å forstå bedre.

Anonymkode: f1069...307

[AnonymBruker]

Hvis noen aldri tar initiativet,så er nok ikke interessen der. Er du tøff,så spør! Hvis ikke,så må du bare gå videre og prøve å finne nye bekjentskaper.

Anonymkode: 459a4...94e

[AnonymBruker]

Kanskje du er en "pleaser". Det tjener man ikke så mye på. Vis heller at du ikke er en som finner deg i å bli glemt og oversett. Det vil si at du skal miste interessen for folk som behandler deg slik. Ikke fortsett å gi dem oppmerksomhet. Gi blaffen i dem. 

Anonymkode: 6e93a...751

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg har tidligere sagt til disse venninnene at jeg setter pris på de få venninnene jeg har og at jeg heller har få nære venner enn mange bekjente. Veldig rart de da ikke får med seg hva jeg mener og setter pris på at de er en nær venn. 

Jeg har egentlig ikke behov for å spørre de rett ut, for når man føler seg glemt av de som egentlig skal være de nærmeste vennene man har,så gir jeg egentlig litt opp. Dette har jo vært et gjentagende problem og det ser ut som de fint kan ha et sosialt liv uten meg. Det er slutt på å ta kontakt herfra iallefall. Men veldig lei meg for at noe jeg så på som nært ikke var viktig for dem. Det er snakk om 3 stk som har blitt borte fra livet på vennefronten. 

 

Anonymkode: 131d6...3ee

[AnonymBruker]

Stusser litt på manglende sosiale antenner på en del her. Jeg kan så lenge jeg kan huske, temmelig fort kunne finne ut om mennesker rundt meg er ekte venner eller mennesker som kanskje har bruk for et kortvarig venneforhold, men som ikke er der når du virkelig trenger de. 

Anonymkode: ed5c1...c21