Dumt av meg å stille krav ift kjærestestatus?

[AnonymBruker]

Jeg har truffet/datet en mann i cirka syv måneder. Vi har det kjempefint vi oppfører oss som kjærester. Både privat og offentlig. Min familie vet at jeg treffer en, og hans familie vet også ei. Jeg har møtt litt av hans venner, han har møtt litt av mine.

Da jeg føler vi har møttes såpass lenge som vi har, tok jeg på en måte samtalen med han forrige dagen. 

Jeg var sårbar og ærlig og sa ting som de var.

Jeg har gjort det veldig tydelig at jeg ønsker å være kjæresten hans og at det viktigste for meg er at vi overfor hverandre vet hvor vi står. Personlig så driter jeg i fb status, så jeg sa også at det ikke er det som betyr noe, men at jeg gjerne han og meg imellom kunne ønske vi definerte hva dette nå er.

Jeg sa at jeg ikke tar opp dette for å presse han, få han til å gjøre noe han ikke vil osv, men at jeg først og fremst ønsker å ta hensyn til meg selv da jeg nå faktisk er redd for å bli såret. Fortalte han ærlig at jeg har utviklet nok så sterke følelser for han og at jeg er glad i han.

Han svar, uten å sitere det direkte, var:

Jeg er glad i deg også og jeg har absolutt sterke følelser for deg også, men jeg ønsker at vi bruker enda litt mer tid på å bli kjent. Jeg er ikke usikker på oss og jeg trives skikkelig godt med deg og kan absolutt se for meg et kjæresteforhold. Han sa også at han i grunn ikke ser at det er så stor forskjell på det vi nå allerede «er», kontra det jeg spør han om å være, altså kjærester.

Jeg gjorde det klart, at han/vi nå har muligheten til å avslutte dette dersom han føler seg usikker og kanskje bare ikke finner de helt «rette følelsene» for å nettopp gå for oss. At jeg ikke dømmer han om det er noe han ønsker seg, men at jeg da isåfall av hensyn til meg selv, heller ønsker at han lar meg gå nå. Nettopp så jeg slipper å ende opp med hjertesorg.

Han var fast bestemt på at han ikke vil gi slipp, at han ønsker å fortsette, men at han bare ønsker seg liiiitt mer tid til å bli kjent. Vi bor ikke så nærme at vi sees hver dag, så hittil har det ofte blitt i helger og av og til ukedager om vi har fått det til å klaffe med jobb. Også har vi jo egne liv utenom med egne planer. En god del utelukker jo at vi gjør det sammen, nettopp pga denne «date statusen». Han var feks nylig i et bryllup, hvor jeg automatisk ikke er invitert da han fikk invitasjonen før vi begynte å møtes og fordi vi ikke har introdusert hverandre for alle, nettopp da vi jo «kun dater». Jeg føler meg ikke komf med å la søsknene mine treffe han før jeg kan introdusere han som kjæresten min. Det føles bare rart?!

Vi er 36 og 37 år gamle.

Det hele endte med at jeg sa at han nå vet hvor jeg står, og at han nå får tid til å finne ut hva han vil - og komme til meg når han vet det. Jeg gjorde det tydelig at han nå må komme til meg. I mellomtiden fortsetter vi å møtes og har det hyggelig som før. Jeg sa også at jeg ikke kan gå sånn her veldig mye lengre og at om han nå tar seg for god tid, at jeg ikke kommer til å mase på han om dette igjen og derfor heller vil bli nødt til å gå fra situasjonen selv. Altså at jeg da uten videre samtale eller «forvarsel» pakker «sekken» og går. Det var han inneforstått med sa han, at han måtte komme til meg nå neste gang. 

Frykten for å nå miste han er jo giga, og styggen på ryggen sier: du burde ikke presset han eller sagt disse tingene. Samtidig så føler jeg jo at jeg nå har satt standarden min, jeg var helt rolig og faktisk så ble jeg tårevåt da jeg sa at jeg selvfølgelig etter denne samtalen er redd det ikke er noe mer oss, at det vil gjøre veldig vondt.

Han møtte meg veldig fint, trøstet og sa at han ikke ønsker seg det han heller og at han veldig gjerne vil fortsette og beholde oss, men trenger litt mer tid. At han har brent seg før og bare trenger litt mer tid. Han begynte faktisk å gråte. Ikke hulke, men tårene rant nedover kinnene hans. Stille gråt.

Nå er jeg selvfølgelig redd for at jeg har ødelagt noe ved å si hva jeg føler og hvor jeg står, samtidig som fornuften min også forteller meg at det var rett ting å gjøre og at jeg nesten er nødt til å stå opp for meg selv og mine følelser. Jeg synes at vi har møttes lenge nok til kunne velge å gå inn i en relasjon som kjærester nå.

Jeg kan selvfølgelig ikke forvente at alle skal være sånn som meg, eller føle som jeg gjør, men jeg føler at jeg har gjort så godt jeg kan nå ved å uttrykke mine behov, samtidig som jeg lyttet og tok hensyn til hans.

Vi skal jo fortsette å møtes, men han vet også at han ikke har evig tid med meg. Altså at jeg ikke er villig til å fortsette å møtes uten videre forpliktelse som i at vi kaller oss kjærester.

Vi er allerede forpliktet i den form at vi kun møter hverandre og ikke rører andre. Han var veldig tydelig på det at han kun er her for meg, det er ingen andre.

Han sa også at han hadde forlatt situasjonen om jeg nå velger å møte andre. Så han føler jo uten tvil at vi «er hverandres» slik ting er nå, men så var det den kjærestestatusen da.

Er selvfølgelig redd for at han skal ta seg så god tid, at jeg til slutt «sprekker». Og da må jeg jo nesten gjøre som jeg sa, forlate.

Jeg vet heller ikke hvor lang tid jeg skal gi ham til å finne ut av dette. Er en måned innafor, burde det være tre måneder, jeg vet ikke og jeg må vel bare pent se det an.

Er selvfølgelig også spent på hvordan dette nå påvirker oss, om det forandrer noe eller eller. Det vil kun tiden framover kunne vise.

Alt i alt så skjønner jeg at det sikkert sjeldent er smart å «stille krav», samtidig tenker jeg at jeg ved å bare la ting rulle og gå, også gjør det utrolig behagelig for han å bare kunne fortsette sånn uten videre forpliktelse. Det må da være innafor å sette standarden for seg selv og gjøre seg selv såpass verdifull at man ikke bare går «med på» alt?

Kan se for meg at mange vil reagere ved å si at jeg bare burde forlate nå som han ikke var villig til å være kjærester enda, og jeg skulle så gjerne ønske det var så enkelt. Tårene hans juger nok ikke og han ble virkelig veldig lei seg og forklarte meg på en ordentlig måte at han vil fortsette, men har brent seg før og bare ber om litt mer tid. Han mente også bestemt at han ikke er usikker på det vi allerede har nå.

Hva tenker dere?

Var jeg dum som ikke gikk nå?

Var jeg dum som tok opp dette?

Tar veldig gjerne i mot innspill.

 

Anonymkode: df577...b26

[Brunello]

Min mening er at det er noe galt når man ikke forplikter seg etter så lang tid. 

[AnonymBruker]

Ja… 7 mnd. er lenge.

Ikke barn i bildet?

Han høres hyggelig ut, men er det egentlig noen han «venter på»/ ikke har glemt?

 

Anonymkode: 10e55...eb4

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg har truffet/datet en mann i cirka syv måneder. Vi har det kjempefint vi oppfører oss som kjærester. Både privat og offentlig. Min familie vet at jeg treffer en, og hans familie vet også ei. Jeg har møtt litt av hans venner, han har møtt litt av mine.

Da jeg føler vi har møttes såpass lenge som vi har, tok jeg på en måte samtalen med han forrige dagen. 

Jeg var sårbar og ærlig og sa ting som de var.

Jeg har gjort det veldig tydelig at jeg ønsker å være kjæresten hans og at det viktigste for meg er at vi overfor hverandre vet hvor vi står. Personlig så driter jeg i fb status, så jeg sa også at det ikke er det som betyr noe, men at jeg gjerne han og meg imellom kunne ønske vi definerte hva dette nå er.

Jeg sa at jeg ikke tar opp dette for å presse han, få han til å gjøre noe han ikke vil osv, men at jeg først og fremst ønsker å ta hensyn til meg selv da jeg nå faktisk er redd for å bli såret. Fortalte han ærlig at jeg har utviklet nok så sterke følelser for han og at jeg er glad i han.

Han svar, uten å sitere det direkte, var:

Jeg er glad i deg også og jeg har absolutt sterke følelser for deg også, men jeg ønsker at vi bruker enda litt mer tid på å bli kjent. Jeg er ikke usikker på oss og jeg trives skikkelig godt med deg og kan absolutt se for meg et kjæresteforhold. Han sa også at han i grunn ikke ser at det er så stor forskjell på det vi nå allerede «er», kontra det jeg spør han om å være, altså kjærester.

Jeg gjorde det klart, at han/vi nå har muligheten til å avslutte dette dersom han føler seg usikker og kanskje bare ikke finner de helt «rette følelsene» for å nettopp gå for oss. At jeg ikke dømmer han om det er noe han ønsker seg, men at jeg da isåfall av hensyn til meg selv, heller ønsker at han lar meg gå nå. Nettopp så jeg slipper å ende opp med hjertesorg.

Han var fast bestemt på at han ikke vil gi slipp, at han ønsker å fortsette, men at han bare ønsker seg liiiitt mer tid til å bli kjent. Vi bor ikke så nærme at vi sees hver dag, så hittil har det ofte blitt i helger og av og til ukedager om vi har fått det til å klaffe med jobb. Også har vi jo egne liv utenom med egne planer. En god del utelukker jo at vi gjør det sammen, nettopp pga denne «date statusen». Han var feks nylig i et bryllup, hvor jeg automatisk ikke er invitert da han fikk invitasjonen før vi begynte å møtes og fordi vi ikke har introdusert hverandre for alle, nettopp da vi jo «kun dater». Jeg føler meg ikke komf med å la søsknene mine treffe han før jeg kan introdusere han som kjæresten min. Det føles bare rart?!

Vi er 36 og 37 år gamle.

Det hele endte med at jeg sa at han nå vet hvor jeg står, og at han nå får tid til å finne ut hva han vil - og komme til meg når han vet det. Jeg gjorde det tydelig at han nå må komme til meg. I mellomtiden fortsetter vi å møtes og har det hyggelig som før. Jeg sa også at jeg ikke kan gå sånn her veldig mye lengre og at om han nå tar seg for god tid, at jeg ikke kommer til å mase på han om dette igjen og derfor heller vil bli nødt til å gå fra situasjonen selv. Altså at jeg da uten videre samtale eller «forvarsel» pakker «sekken» og går. Det var han inneforstått med sa han, at han måtte komme til meg nå neste gang. 

Frykten for å nå miste han er jo giga, og styggen på ryggen sier: du burde ikke presset han eller sagt disse tingene. Samtidig så føler jeg jo at jeg nå har satt standarden min, jeg var helt rolig og faktisk så ble jeg tårevåt da jeg sa at jeg selvfølgelig etter denne samtalen er redd det ikke er noe mer oss, at det vil gjøre veldig vondt.

Han møtte meg veldig fint, trøstet og sa at han ikke ønsker seg det han heller og at han veldig gjerne vil fortsette og beholde oss, men trenger litt mer tid. At han har brent seg før og bare trenger litt mer tid. Han begynte faktisk å gråte. Ikke hulke, men tårene rant nedover kinnene hans. Stille gråt.

Nå er jeg selvfølgelig redd for at jeg har ødelagt noe ved å si hva jeg føler og hvor jeg står, samtidig som fornuften min også forteller meg at det var rett ting å gjøre og at jeg nesten er nødt til å stå opp for meg selv og mine følelser. Jeg synes at vi har møttes lenge nok til kunne velge å gå inn i en relasjon som kjærester nå.

Jeg kan selvfølgelig ikke forvente at alle skal være sånn som meg, eller føle som jeg gjør, men jeg føler at jeg har gjort så godt jeg kan nå ved å uttrykke mine behov, samtidig som jeg lyttet og tok hensyn til hans.

Vi skal jo fortsette å møtes, men han vet også at han ikke har evig tid med meg. Altså at jeg ikke er villig til å fortsette å møtes uten videre forpliktelse som i at vi kaller oss kjærester.

Vi er allerede forpliktet i den form at vi kun møter hverandre og ikke rører andre. Han var veldig tydelig på det at han kun er her for meg, det er ingen andre.

Han sa også at han hadde forlatt situasjonen om jeg nå velger å møte andre. Så han føler jo uten tvil at vi «er hverandres» slik ting er nå, men så var det den kjærestestatusen da.

Er selvfølgelig redd for at han skal ta seg så god tid, at jeg til slutt «sprekker». Og da må jeg jo nesten gjøre som jeg sa, forlate.

Jeg vet heller ikke hvor lang tid jeg skal gi ham til å finne ut av dette. Er en måned innafor, burde det være tre måneder, jeg vet ikke og jeg må vel bare pent se det an.

Er selvfølgelig også spent på hvordan dette nå påvirker oss, om det forandrer noe eller eller. Det vil kun tiden framover kunne vise.

Alt i alt så skjønner jeg at det sikkert sjeldent er smart å «stille krav», samtidig tenker jeg at jeg ved å bare la ting rulle og gå, også gjør det utrolig behagelig for han å bare kunne fortsette sånn uten videre forpliktelse. Det må da være innafor å sette standarden for seg selv og gjøre seg selv såpass verdifull at man ikke bare går «med på» alt?

Kan se for meg at mange vil reagere ved å si at jeg bare burde forlate nå som han ikke var villig til å være kjærester enda, og jeg skulle så gjerne ønske det var så enkelt. Tårene hans juger nok ikke og han ble virkelig veldig lei seg og forklarte meg på en ordentlig måte at han vil fortsette, men har brent seg før og bare ber om litt mer tid. Han mente også bestemt at han ikke er usikker på det vi allerede har nå.

Hva tenker dere?

Var jeg dum som ikke gikk nå?

Var jeg dum som tok opp dette?

Tar veldig gjerne i mot innspill.

 

Anonymkode: df577...b26

Syv måneder er for lang tid til å bare drive med tull og lek, hvis du ønsker forhold. Du har gjort det klart for ham hva DU ønsker, han ønsker ikke det samme. Alt det tullet om at mannen "ikke er klar" er bare ensbetydende med at han ikke VIL være i et forhold med deg. En mann som virkelig er forelsket i en dame, og som er redd for å miste henne. vil gjerne definere forholdet og være seriøs. En mann som vil leke, ønsker ikke å gi noen signaler til kvinnen om at han forplikter seg, blant annet ønsker han ikke å kalle forholdet "kjærester". Det er heller ikke indikasjon på alvor at han hadde avsluttet hvis du møtte andre. At en mann ønsker å eie deg er ikke det samme som forpliktelse. Han ønsker bare at han ikke puler noen som seriepuler andre menn. 

For øvrig er det SMART å stille krav og uttale ønskene og behovene dine. Det er lite smart å la seg tråkke på og lure.

[AnonymBruker]

Rosalilje84 skrev (1 minutt siden):

Syv måneder er for lang tid til å bare drive med tull og lek, hvis du ønsker forhold. Du har gjort det klart for ham hva DU ønsker, han ønsker ikke det samme. Alt det tullet om at mannen "ikke er klar" er bare ensbetydende med at han ikke VIL være i et forhold med deg. En mann som virkelig er forelsket i en dame, og som er redd for å miste henne. vil gjerne definere forholdet og være seriøs. En mann som vil leke, ønsker ikke å gi noen signaler til kvinnen om at han forplikter seg, blant annet ønsker han ikke å kalle forholdet "kjærester". Det er heller ikke indikasjon på alvor at han hadde avsluttet hvis du møtte andre. At en mann ønsker å eie deg er ikke det samme som forpliktelse. Han ønsker bare at han ikke puler noen som seriepuler andre menn. 

For øvrig er det SMART å stille krav og uttale ønskene og behovene dine. Det er lite smart å la seg tråkke på og lure.

Ts her. Godt å høre det var smart av meg å stille krav og uttale mine ønsker og behov.

Nå er jeg selvsagt usikker på om det å la det fortsette sånn her litt til var dumt eller ikke. Jeg var før samtalen forberedt på at det kunne ende med at vi avsluttet, men så var ikke ting så sort hvitt allikevel. Tårene hans og måten han responderte på, gjorde ting annerledes.

Uff, vanskelig å vite kjenner jeg.

Anonymkode: df577...b26

[AnonymBruker]

Hvis det ikke er barn inne i bildet hadde jeg gått nå. Hadde sagt (og ment) at jeg ønsker å være sammen med noen som ønsker å være sammen med meg. Det har gått 7 måneder... det er ikke den 8ende måneden man får en åpenbaring. Skjønner det er lettere sagt enn gjort altså. Men enten snur han og skjønner hva han kan miste, eller så er han ikke interessert i å forplikte seg. 

Anonymkode: f55d6...b12

[AnonymBruker]

7 måneder og dere er såpass voksne? Dere burde vært et definert par for lenge siden, jeg fatter ikke hva han trenger mer tid på. Min samboer sa at han elsket meg under 2 mnd etter at vi møttes (jeg sa det tilbake også), og vi var uten tvil kjærester fra før han sa det også. Jeg hadde allerede møtt foreldrene hans. Vi var 38, så ikke ulikt dere i alder. 

Anonymkode: 9fe3f...186

[Gjest ZarahSweet]

7 mnd er LENGE! Kjæreste er en forpliktelse som viser at en ønsker seg en fremtid sammen. Det er jo ikke som om dere blir samboere eller skal gifte dere.

Kjæresten min visste hva han ville innen er par uker. Da definerte vi oss som kjærester. Han ville ha det på FB etter 4 mnd.

Å ikke vite det etter 7 mnd hadde fått meg til å si takk og farvel 🤷🏻‍♀️

[Rotemor]

Det er jo ikke slik at om man sier «kjæreste», så er det ingen vei tilbake. Jeg forstår ikke hvorfor han ikke kan akseptere fakta nå. Dersom han føler det annerledes senere, kan han jo gjøre det slutt. Rart.

Hva er forskjellen?

[Gjest Bromance]

Nei, jeg syns ikke dette var dumt av deg.

Til sammenligning så spurte mannen min om vi skulle forlove oss etter vi hadde kjent hverandre i 2 måneder. Kanskje litt tidlig andre veien, men det forteller mye om hvor viktig jeg var for han.

[Sveva]

Dere er jo allerede kjærester synes nå jeg, men det siste som mangler er å bruke nettopp denne betegnelsen.

Synes det høres litt rart ut, selv om jeg skjønner at han kan ha blitt såra før og er dritredd nå. Men det skjer jo ikke noe nytt & magisk i det forholdet dere allerede har om dere kaller dere for kjærester … så jeg skjønner ikke helt hva han tenker/tror? At noe fryktelig vil skje hvis dere kaller dere for kjærester?

Å kalle seg for/være kjærester betyr heller ikke at dere må være sammen til evig tid, hvis det viser seg senere å ikke funke. 

Synes det er bra du stilte krav jeg! Dere burde jo nesten også blitt enige om et tidsperspektiv på hvor lenge han har på seg før han skal svare deg… du risikerer jo nå å bli gående og lure i evigheter.

Hadde det vært meg så hadde jeg også tatt en pause fra hele forholdet mens han tenker, men skjønner at det ikke er lett å gjøre det! Da hadde han evt kjent litt på et savn, det kunne kanskje ha fått han til å forstå at før eller senere må han hoppe i det - hvis han virkelig ønsker et skikkelig forhold med deg.

Dere er jo heller ikke i tjue-åra lenger, så for min del tenker jeg «hva er det å vente på»… 

[AnonymBruker]

Hadde blitt bitter på han for å gjøre veien mot et forhold så kjip og uromantisk. Han er treig og jeg skjønner godt at det er tvil om han egentlig har de riktige føelslene. 

Anonymkode: 0a5d4...a03

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg er selvsagt lei meg, føler meg dog ikke så bitter. Det føles jo som en slags avvisning, helt utvilsomt. Samtidig så var han såpass fin, imøtekommende og såpass genuint lei seg han også, så da ble situasjonen litt annerledes. Det var ikke sånn at jeg fikk et klart svart-hvitt: og ufølsomt - nei.

På mange måter tenker jeg at han jo nå hadde muligheten til å avslutte det hele. Det valgte han å ikke gjøre. 

Så kan man jo tenke at han kanskje nå ser sin mulighet til å holde litt lengre på meg bare for moro. Allikevel skulle man jo tro at det kanskje ikke er fullt så «moro» og care-free når man har blitt «stilt til veggs» som dette?!🤷🏼‍♀️

Det er selvsagt umulig for meg å si, om han nå tenker at han bare kan styre på en liten stund for så å kvitte seg med meg når enn det måtte passe. Jeg ser samtidig ikke hvordan det skulle gagne han. Da måtte det ha vært lettere å bare avslutte med meg nå, være fri, for så å jakte på andre ting.

Nå valgte jeg å ikke bastant avslutte, men jeg pakket med meg tingene som jeg hadde hos han og har gjort det veldig tydelig at jeg nå forventer mer OG at det må komme fra han.

Et sted inne i hjertet mitt håper jeg selvsagt at han nå finner ut at jeg er for mye verdt til å miste. Burde han allerede vite det? Det kan være. Jeg snakket også med en kompis av meg som mente at dette kanskje kom litt brått på for han, og at han bare rett og slett mente at jeg burde se an hvordan han er mot meg fremover, spesielt kanskje de første dagene nå.

Spørsmål:

Mener dere alle at det er helt umulig at han rett og slett mente det han sa? At han ønsker litt mer tid og kanskje faktisk mener det?

Hvis ja, så står jeg jo en sikker «dumping» i vente. Nå som han har sagt at han trenger tid, vet jeg jo allerede at det absolutt er en mulighet at han ikke vil ta dette videre. Og det er jo også antakeligvis mest sannsynlig at dette avsluttes i og med at han jo faktisk på et eller annet nivå er såpass usikker at han ikke var klar for å kalle seg kjærester nå. 

Da vil det uansett ikke komme som et sjokk, selv om det selvsagt vil være veldig trist.

 

 

Anonymkode: df577...b26

[Pingvinen]

7 måneder er nok til til å bli kjent og vite hva man vil med forholdet. Dere nærmer dere 40 og er voksne nok til å vite hva dere vil. Synes det er helt greit å stille krav nå. Synes forhold nå ofte er så rare. Folk som holder på i evigheter uten å vite hva de egentlig vil. 

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Ts her.

Jeg er selvsagt lei meg, føler meg dog ikke så bitter. Det føles jo som en slags avvisning, helt utvilsomt. Samtidig så var han såpass fin, imøtekommende og såpass genuint lei seg han også, så da ble situasjonen litt annerledes. Det var ikke sånn at jeg fikk et klart svart-hvitt: og ufølsomt - nei.

På mange måter tenker jeg at han jo nå hadde muligheten til å avslutte det hele. Det valgte han å ikke gjøre. 

Så kan man jo tenke at han kanskje nå ser sin mulighet til å holde litt lengre på meg bare for moro. Allikevel skulle man jo tro at det kanskje ikke er fullt så «moro» og care-free når man har blitt «stilt til veggs» som dette?!🤷🏼‍♀️

Det er selvsagt umulig for meg å si, om han nå tenker at han bare kan styre på en liten stund for så å kvitte seg med meg når enn det måtte passe. Jeg ser samtidig ikke hvordan det skulle gagne han. Da måtte det ha vært lettere å bare avslutte med meg nå, være fri, for så å jakte på andre ting.

Nå valgte jeg å ikke bastant avslutte, men jeg pakket med meg tingene som jeg hadde hos han og har gjort det veldig tydelig at jeg nå forventer mer OG at det må komme fra han.

Et sted inne i hjertet mitt håper jeg selvsagt at han nå finner ut at jeg er for mye verdt til å miste. Burde han allerede vite det? Det kan være. Jeg snakket også med en kompis av meg som mente at dette kanskje kom litt brått på for han, og at han bare rett og slett mente at jeg burde se an hvordan han er mot meg fremover, spesielt kanskje de første dagene nå.

Spørsmål:

Mener dere alle at det er helt umulig at han rett og slett mente det han sa? At han ønsker litt mer tid og kanskje faktisk mener det?

Hvis ja, så står jeg jo en sikker «dumping» i vente. Nå som han har sagt at han trenger tid, vet jeg jo allerede at det absolutt er en mulighet at han ikke vil ta dette videre. Og det er jo også antakeligvis mest sannsynlig at dette avsluttes i og med at han jo faktisk på et eller annet nivå er såpass usikker at han ikke var klar for å kalle seg kjærester nå. 

Da vil det uansett ikke komme som et sjokk, selv om det selvsagt vil være veldig trist.

 

 

Anonymkode: df577...b26

Livet er for kort til å vente på menn som er usikre på følelsene sine.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hva greia hans er. Å bli kjærester er jo noe man skal glede seg over, ikke noe man skal tvile seg frem til. Hvorfor gjøre det til en kjip og vanskelig ting? Det gjør dessuten ingen forskjell, dere kan jo fortsette akkurat som i dag selv om dere kaller dere for kjærester. Jeg tror jeg hadde gitt han toppen et par uker til. Innerst inne tror jeg likevel man vet om man ønsker å være noens kjæreste eller ikke etter et halvt år.

Anonymkode: 7efba...505

[Gjest Anonymus Notarius]

Skjønner ikke den redselen for ordet kjærester som jeg har lært via Kvinneguiden at så mange har i dag. Det er jo ikke sånn at så fort man kaller seg kjærester, må man være det resten av livet. Man kan jo når som helst gjøre det slutt. Virker som om mange vil "teste ut" motparten så lenge som mulig. Kanskje det er Tinder o.l. som er årsaken - man vil se om man kan få noe bedre rundt neste sving, liksom. 

Jeg tror de fleste vet ganske raskt om dette er en person de ønsker å være kjærester med. Og som sagt - dersom vedkommende etter x antall måneder eller år viser seg å være ikke så flott som man trodde, så er det faktisk bare å gjøre det slutt. Dersom man allerede oppfører seg som kjærester (dvs. møtes alene, har sex, og ikke treffer andre for samme formål), så risikerer man jo absolutt ingenting ved å definerer forholdet! Den følelsesmessige risikoen har man jo tatt allerede ved å involvere seg, og andre risikoer kommer ikke før man flytter sammen, gifter seg eller får barn.

[AnonymBruker]

De fleste på vår alder diskuterer hvor mam skal bo etter syv måneder, ikke om man skal være kjærester.

Jeg hadde satt med foten, og gitt ham 2 uler på å bestemme seg. Hvis han kjenner deg så dårlig etter syv måneder at han fortsatt trenger tid for å bli kjent, da har han jammen meg ikke gjort en særlig innsats for å bli kjent med deg....

Anonymkode: 44ebd...041

[ALB]

Her er du smart og ikke urimelig. Syv måneder i voksen alder er ellevilt. Tre måneder mener jeg er innafor, særlig om man ikke får truffet hverandre ofte. Men syv mnd er lenge. 

[AnonymBruker]

Du er for steng med deg selv, TS. Du virker tvers gjennom fornuftig og real overfor deg selv og han. Du har ikke presset han, men uttrykket hva du vil. Det er jo snilt av deg å gi han beskjed om dette. Kalles kommunikasjon, og du kunne ikke sagt det på en bedre måte. 
At han er usikker på deg etter 7 mnd, er ikke et godt tegn.
Jeg var 39 og kjæresten min 44, da vi møttes for et par år siden. Vi ble offisielt sammen etter 2,5-3 måneder.

Anonymkode: 07791...708