Selvklandring og " offerrollen"

[AnonymBruker]

Jeg sliter litt med å forholde meg til en person som alltid i en konflikt eller krangel/diskusjon ender med å sette seg selv i en offer rolle. Ikke med å klandre alle andre, men klandre seg selv. H*n sier det alltid høyt, og passer på å si det, så jeg føler ikke alltid det er ektefølt. Dvs, hvis det er ektefølt, så er det aldri noen unnskyldning, det er bare " jeg kan jo aldri gjør no rett " , eller " jeg fortjener det jo. " Personen går ofte kjapt til motangrep hvis h*n blir i noe form kritisert. Tåler altså ikke kritikk og blir lett fornærmet. 

Hvordan skal man egentlig respondere på slikt? 

 

 

Anonymkode: 5a961...708

[AnonymBruker]

Du kan si noe sånt som:

"Det handler ikke om at du fortjener det/gjør alt feil, det handler om at du i denne situasjonen gjorde noe som jeg reagerte på."

Evt hvis du vil være krassere kan du be dem slutte å innta offerrollen for å avvæpne all kritikk. For det er hva de gjør. De vil at man skal si "Neeeida, du gjør ikke alt feil, du bare..." også egentlig trøste dem og bagatellisere det de gjorde feil.

Anonymkode: 209b2...4c0

[Gjest Luksusbia]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Jeg sliter litt med å forholde meg til en person som alltid i en konflikt eller krangel/diskusjon ender med å sette seg selv i en offer rolle. Ikke med å klandre alle andre, men klandre seg selv. H*n sier det alltid høyt, og passer på å si det, så jeg føler ikke alltid det er ektefølt. Dvs, hvis det er ektefølt, så er det aldri noen unnskyldning, det er bare " jeg kan jo aldri gjør no rett " , eller " jeg fortjener det jo. " Personen går ofte kjapt til motangrep hvis h*n blir i noe form kritisert. Tåler altså ikke kritikk og blir lett fornærmet. 

Hvordan skal man egentlig respondere på slikt? 

 

 

Anonymkode: 5a961...708

Det er en mye brukt forsvarsmekanisme. Jeg prøver bare å unngå diskusjon om bagateller/ minimere kontakt ned de som aldri har innsikt og det er mange

[AnonymBruker]

Det er stor forskjell på om dette er noen i egen husstand, på arbeidsplass eller i vennekrets/annen familie. Rådene blir først adekvate når man kan vet dette. 

Anonymkode: c9bb9...d6c

[AnonymBruker]

Luksusbia skrev (1 time siden):

Det er en mye brukt forsvarsmekanisme. Jeg prøver bare å unngå diskusjon om bagateller/ minimere kontakt ned de som aldri har innsikt og det er mange

Prøver å unngå, men er vanskelig når denne personen er litt vanskelig, for å si det sånn. 

Anonymkode: 5a961...708

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er stor forskjell på om dette er noen i egen husstand, på arbeidsplass eller i vennekrets/annen familie. Rådene blir først adekvate når man kan vet dette. 

Anonymkode: c9bb9...d6c

Vennekrets/familie. 

 

Anonymkode: 5a961...708

[Capazitet]

Det er manipulering.

[Flintis]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg sliter litt med å forholde meg til en person som alltid i en konflikt eller krangel/diskusjon ender med å sette seg selv i en offer rolle. Ikke med å klandre alle andre, men klandre seg selv. H*n sier det alltid høyt, og passer på å si det, så jeg føler ikke alltid det er ektefølt. Dvs, hvis det er ektefølt, så er det aldri noen unnskyldning, det er bare " jeg kan jo aldri gjør no rett " , eller " jeg fortjener det jo. " Personen går ofte kjapt til motangrep hvis h*n blir i noe form kritisert. Tåler altså ikke kritikk og blir lett fornærmet. 

Hvordan skal man egentlig respondere på slikt? 

 

 

Anonymkode: 5a961...708

Kan dette ha noe med selverd, selvfølelse, selvtillit, kanskje selvkritikk brukt som forsvar? Samtidig liker en ikke å bli satt på plass av andre i form av kritikk da det ikke er noen substans som kan motstå kritikken eller en ikke egentlig er enig i sin egen nedrakking når det kommer fra andre?

Mulig det vil være riktig å være enig med vedkommende når denne blir rakker ned på seg selv i håp om at vedkommende finner denne selvkritikken urimelig. Samtidig konkretisere eksternkritikken til det smale feltet det dreier seg om å ha en dialog rundt dette?

Jeg er ingen psykolog bare fikk litt tanker rundt dette.

 

[AnonymBruker]

Flintis skrev (På 20.5.2024 den 2.32):

Kan dette ha noe med selverd, selvfølelse, selvtillit, kanskje selvkritikk brukt som forsvar? Samtidig liker en ikke å bli satt på plass av andre i form av kritikk da det ikke er noen substans som kan motstå kritikken eller en ikke egentlig er enig i sin egen nedrakking når det kommer fra andre?

Mulig det vil være riktig å være enig med vedkommende når denne blir rakker ned på seg selv i håp om at vedkommende finner denne selvkritikken urimelig. Samtidig konkretisere eksternkritikken til det smale feltet det dreier seg om å ha en dialog rundt dette?

Jeg er ingen psykolog bare fikk litt tanker rundt dette.

 

Fremtrer med dårlig selvtillit forsåvidt, og alltid det jeg har hørt noen si om vedkommende. Men, jeg sliter med empati med h*n, iallefall ikke nå lengre, da vedkommende har gjort noen dumme ting som har kunnet såre andre. Når man gjør noe man innrømmer selv er dumt, så er det utrolig frustrerende å få slike utsagn om seg selv. Og jeg er redd det er en form for manipulasjon. Og jeg ser heller ikke på det som man er oppriktig lei seg for noe. Det er jo den kjente "offerrollen " det da, og da får jeg ingen empati. 

Ellers kan jeg være enig i at man jo kan si seg enig. Men hvem tar slik enighet seriøst når det blir sånn her: " alt jeg gjør er galt, og ingen vil at jeg skal ha det bra. " " nei ingenting du gjør er rett, og alle vil at du skal ha det kjipt. " 

Men overdrivelse og ironi kan kanskje funke for å få den andre til å høre seg selv. 1

Anonymkode: 5a961...708