Hjelp! Barnefar med rusavhengighet og er ikke noe grei:( Trenger råd og erfaringer.

[AnonymBruker]

Hei, jeg befinner meg i en skikkelig vond og tøff situasjon og håper på å høre fra noen som kanskje har opplevd eller står i noe lignende som kan gi meg noen råd og dele erfaringer.

Jeg har en datter på 6 mnd og har gått fra barnefar i utgangspunkt pga rus. Men så eskalerte jo ting.. Alt frem til dette hadde egentlig vært tilsynelatende greit, men jeg ser jo faresignalene som har vært der hele veien tydeligere nå i ettertid. Alltid lett å være etterpåklok så klart:(

 

Det hele startet med at jeg begynte å merke atferdsendringer i eksen min når baby var litt under 3 mnd. Jeg visste at barnefar tidligere har hatt noe problemer med piller, som han har bortforklart med angst. Jeg selv etter fødsel ble syk med livmor betennelde og blodforgifting og ble hasteoperert. Baby har også blitt innlagt på sykehus 3 ganger Ila denne perioden av diverse sykdommer. Så jeg hadde i utgangspunktet nok å stå i fra før. Det fortsatte i hvert fall med at barnefar ble tydelig ruset og påvirket hjemme. Når jeg konfronterte han med dette ble han illsint, kom med alle mulige løgner og unnskyldinger og skulle fortelle meg hvor sykt det var av meg å komme med slike anklager. Det resulterte i at jeg tok med meg baby og dro fra leiligheten(min leilighet) til min farmor. Når jeg kom ned i bilen fant jeg i tillegg bevis på at han har hatt noen i bilen(min bil) og en tom pose som det tydelig har vært noe kjemisk innhold i. Selv med fysiske bevis på at han har kjøpt noe så nekter han, kommer med falske historier om hvor han har vært og får meg til å føle meg kokko for å komme med slike anklager. Jeg blir værende hos min farmor i ca 1 mnd. I denne perioden så ringer han rundt til venner og bekjente av oss for å fortelle de at han tror jeg er i fødselspsykose og kommer med anklager mot han, at jeg er syk og må få hjelp. At jeg har kidnappet ungen hans og at han vurderer å ringe politiet/helsestasjonen. Etter mye greier, halvsannheter og løgner så klarer jeg å få presset sannheten ut av han. Det viser seg at han har gått på piller han har fått fra legen(snakker typ 600 piller på 4-5 mnd, sobril 10mg og 15 mg) så godt som gjennom hele forholdet vårt og til slutt så hadde han kjøpt mye sterkere piller ulovlig(derfor jeg opplevde han som ruset). Han hadde tatt piller hver dag siste tiden opp mot fødselen og tiden etter. Dvs når jeg fødte og han har i tillegg kjørt bil med vår datter alene på 3 dager når han har tatt piller. Jeg i denne perioden var kjempe syk etter fødsel og var mye på sykehuset og har rett og slett hatt mer en nok med å komme meg gjennom dagen og tilpasse meg den nye rollen som mamma, så dette fikk jeg ikke med meg. Men etter at sannheten tilslutt endelig kom ut, han la ”alle kortene på bordet“ og sa seg enig i at han hadde et rusproblem og vil gå i behandling så følte jeg at jeg måtte gi dette en sjanse til. For barnet vårt sin del. Jeg flytter hjem igjen og det er ikke gått mer en 2-3 uker før jeg tar han i løgner igjen. Han klarer ikke å forholde seg til nedtrappings planen vi har blitt enige om sammen med legen, han fortsetter å lyge for meg og blir skikkelig ufin i ting han sier til meg for å forsvare seg selv og bagatellisere hans egne handlinger og mine følelser. Han evner ikke å se at han gjør og sier ting som jeg reagerer på og som gjør meg utrygg og redd. Han er heller mer opptatt av å ta meg på min reaksjon på ting og dra opp ting fra min fortid før han. Jeg bestemmer meg for å gå fra han igjen og reiser igjen til min farmor og ber han flytte ut. Det tar flere uker hvor jeg gjentatte ganger må si til han at det faktisk er slutt, han klarer ikke å ta det innover seg eller akseptere det. Kommer med trusler som ”hvem har lyst å være sammen med en alenemamma, om jeg går fra han nå, så innebærer det at han vil finne seg en ny, ingen av hans familie kommer til å stille i dåpen hennes, jeg ødelegger dåpen hennes, hvor selvsentrert og egosentrisk jeg er som går fra han når han gjør alle de rette tingene, når han trenger meg som mest, hvor synd det er i han som ikke har et sted å bo, penger, bil eller familie i nærheten, at jeg reagerer som jeg gjør på dette pga jeg har issues fra fortiden, det jeg gjør mot han nå er mye verre en det han noen gang har gjort mot meg“ og mye mer.. Han ringte senest tidligere i dag for å fortelle meg at han har tilgitt seg selv for det han har gjort, at han aldri kan tilgi meg, at nå måtte jeg vite at vi aldri kom til å bli sammen igjen for det toget var gått, han vil ikke ha noe med meg å gjøre. Han hadde det bra, fått ny jobb, bil og leilighet. Men han skal ha sine rettigheter ovenfor barnet vårt, han vil se henne helst hver dag(han har etter samtale på FVK 2t x 2 i uken som han ikke har fulgt noe særlig opp) og han hadde fått høre at jeg hadde planer om å ta resten av permisjonen(noe nav har overført til meg) og det var helt uaktuelt og hvordan jeg kunne tenke det uten å prate med han. Om jeg skulle være vanskelig på noe av dette skulle han gjøre det kjipt og vanskelig for meg også. Og til slutt avsluttet han samtalen med å si at han ikke stiller i dåpen hennes. Jeg har også fått høre at han har ringt alle i familien sin for å be de om å ikke komme i dåpen hennes. 

Jeg vil legge til her at jeg aldri noen gang har nektet han å se henne så lenge han viser meg rene urinprøver. Jeg har sagt at så lenge han er grei og ikke tar opp krangler under samvær osv så kan han få treffe hun oftere utover det som er avtale. Jeg har tilbudt han å hjelpe med flyttingen, låne bilen min osv. Jeg går aldri inn i diskusjon med han, fordi jeg vet at det vil aldri nå igjennom uansett. Jeg hever ikke stemmen, svarer han ikke tilbake på noe av det han kommer med. Og jeg setter foten ned om han begynner med ting forran henne. Jeg kommer til å gjøre alt i min makt for at hun aldri skal måtte oppleve ufinhet mellom oss. Og hun kommer aldri til å høre meg si et eneste stygt ord om faren. Alt jeg vil er at hun skal ha en trygg og stabil pappa i livet sitt. Og jeg vet det finnes mange elendige ekser der ute som kan være helt supre pappaer! Men jeg må jo si at det jeg opplever av hans atferd er veldig bekymringsverdig, jeg har hatt mine følelser på atferden hans og hans måte å håndtere alt dette på, men er forsiktig med å slenge diagnoser rundt meg. Men etter jeg ryddet i noen esker vi hadde sammen fant jeg papirer på han med tidligere henvisninger til rusbehandling, rusbruk og historikk. Der til min store overraskelse leser jeg at en behandler fra DPS har vurdert han med histrionisk(dramatiserende) personlighetsforstyrrelse med narsissistiske trekk som mulig diagnose.. (dette har jeg ikke sagt til han at jeg vet, det gjør nok bare vondt verre) Så det satt jo spikeren på hodet og ga meg mer oppklaring i mine egne tanker og opplevelser av han. Så dette gjør jo at jeg nå blir skikkelig bekymret for hvilke påvirkning han kan ha på hun senere i livet. Han er skummelt god på manipulering og det verste av alt er at han klarer å sjarmere alle og en hver rundt seg. Alle syntes han er en så flott og snill fyr og har sympati for han. Dette syntes jeg er skikkelig vanskelig å forholde seg til, fordi jeg føler meg så redd, ensom og hjelpesløs i denne situasjonen med vår lille. I samtaler med feks familievernet så klarer han å si alle de rette tingene og oppføre seg helt eksemplarisk. Nå skal vi snart ha nytt møte med FVK for å se på samværsavtalen vi har, som per i dag er 2t x 2 i uken. Han har jo de siste 2 mnd kanskje tatt kontakt for samvær 3-4 ganger. Men nå i dag så vil han plutselig være med hun hver dag. Jeg ønsker på ingen måte å stå i veien for at hun skal få en relasjon til pappen sin, men samtidig så sliter jeg så sinnsykt med å være rundt han. Jeg blir oppriktig uvel med skjelvinger, mageknipe og hjertebank når jeg er rundt han, får mld eller må svare på en mld. Jeg kvepper til når tlf ringer eller det ringer på døren. Ikke for at jeg tror han hadde gjort meg noe fysisk, men fordi jeg aldri vet hva jeg møter. Ene dagen kan han være hyggelig og samarbeidsvillig mens en annen dag kan det være et mentalt angrep på meg. 

 

I tillegg til alt dette så har jo denne mannen en god del historikk også, mye mer en hva jeg var klar over. Han har hatt et mye mer betydelig rusproblem en det lille han la frem for meg. Med alkohol, piller, amfetamin, ketamin osv. Han har tidligere sonet med fotlenke for å ha kjørt og krasjet i ruspåvirket tilstand og han har mistet lisensen sin i helsevesenet for rus. Han hadde jo sagt til meg hele veien at han hadde lisensen sin, han bare trengte en pause fra å jobbe i helsevesenet. Han har også vært i en form for rusbehandling tidligere. Mens jeg nå sitter å skriver dette så ringer han faktisk igjen. Moren hans ringte meg tidligere for å høre hva som skjer. Jeg forteller henne tingene han har sagt og gjort igjen, så nå har hun nok snakket til han. Fordi nå ringte han gråtende og beklaget seg for oppførselen og at han har det så vondt og han savner meg og hele sulamitten. Dette er ikke første gang han gjør, så går det gjerne noen dager-uker så er det påan igjen. 

Avslutningsvis så må jeg legge til at han har kommet seg av rusen og har levert rene urinprøver en gang i uken i ca 2 mnd nå. Men jeg vet jo ikke om det er for alltid.. 

 

Nå ble dette mye lengre en jeg forventet og sikkert litt rotete, men jeg trenger å høre fra noen som kan dele erfaringer eller komme med råd. Hvordan går det for dere? Hva skal jeg gjøre ift samvær? Hvordan er barnefaren deres som far uavhengig av hvordan de behandler dere? Hvordan opplever barna det? Kom med alt av anbefalinger dere har for at jeg skal klare å forholde meg til han og dette på best mulig måte ovenfor vår datter. 

Jeg tar meg selv i å være ekstremt bekymret for samvær i fremtiden når hun begynner å bli så stor at det er snakk om overnattinger og slikt. Jeg vet at jeg må skille mellom mine egne følelser ovenfor han og hans evne som pappa. Han har enda ikke gitt meg noen grunn til å tro at han er en dårlig far. Men må jo si at jeg blir bekymret med alt dette. 

 

Hilsen en forferdelig fortvilet mor:(

Anonymkode: 15dca...4b3

[AnonymBruker]

Beklager, dette ble for langt for meg. Men du må sørge for at kommunikasjon skjer skriftlig mellom dere to, eller sørg for å ta opp samtaler slik at du har bevis. Jeg vil råde deg til å ikke svare på tlf, men forholde all kontakt skriftlig.

Og sørg for at barnevern etc er involvert. Det viktigste er at du må kunne bevise hvor ustabil han er. Det er best skriftlig.

Anonymkode: 97961...61e

[AnonymBruker]

Beklager å måtte si det, men her tror jeg du må brette opp armene og innse at du har en vanskelig kamp foran deg. Hvis han holder på med rus kan du ikke la han være alene med barnet på overnatting. Nå er det slutt mellom dere, nå handler det om å beskytte barnet mest mulig. Hvis dere skal på familievernkontoret bør du stå på ditt, han må ha samvær med tilsyn og levere rene rusprøver før samvær. Ville også vurdert å kontakte advokat hvis han krever noe form for samvær med overnatting. Og sørg for at kommunikasjonen foregår skriftlig så du har mest mulig bevis. Spar på alt, bruk «diagnosen» hans for det det er verdt. 

Anonymkode: b6261...134

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

 

Hei, jeg befinner meg i en skikkelig vond og tøff situasjon og håper på å høre fra noen som kanskje har opplevd eller står i noe lignende som kan gi meg noen råd og dele erfaringer.

Jeg har en datter på 6 mnd og har gått fra barnefar i utgangspunkt pga rus. Men så eskalerte jo ting.. Alt frem til dette hadde egentlig vært tilsynelatende greit, men jeg ser jo faresignalene som har vært der hele veien tydeligere nå i ettertid. Alltid lett å være etterpåklok så klart:(

 

Det hele startet med at jeg begynte å merke atferdsendringer i eksen min når baby var litt under 3 mnd. Jeg visste at barnefar tidligere har hatt noe problemer med piller, som han har bortforklart med angst. Jeg selv etter fødsel ble syk med livmor betennelde og blodforgifting og ble hasteoperert. Baby har også blitt innlagt på sykehus 3 ganger Ila denne perioden av diverse sykdommer. Så jeg hadde i utgangspunktet nok å stå i fra før. Det fortsatte i hvert fall med at barnefar ble tydelig ruset og påvirket hjemme. Når jeg konfronterte han med dette ble han illsint, kom med alle mulige løgner og unnskyldinger og skulle fortelle meg hvor sykt det var av meg å komme med slike anklager. Det resulterte i at jeg tok med meg baby og dro fra leiligheten(min leilighet) til min farmor. Når jeg kom ned i bilen fant jeg i tillegg bevis på at han har hatt noen i bilen(min bil) og en tom pose som det tydelig har vært noe kjemisk innhold i. Selv med fysiske bevis på at han har kjøpt noe så nekter han, kommer med falske historier om hvor han har vært og får meg til å føle meg kokko for å komme med slike anklager. Jeg blir værende hos min farmor i ca 1 mnd. I denne perioden så ringer han rundt til venner og bekjente av oss for å fortelle de at han tror jeg er i fødselspsykose og kommer med anklager mot han, at jeg er syk og må få hjelp. At jeg har kidnappet ungen hans og at han vurderer å ringe politiet/helsestasjonen. Etter mye greier, halvsannheter og løgner så klarer jeg å få presset sannheten ut av han. Det viser seg at han har gått på piller han har fått fra legen(snakker typ 600 piller på 4-5 mnd, sobril 10mg og 15 mg) så godt som gjennom hele forholdet vårt og til slutt så hadde han kjøpt mye sterkere piller ulovlig(derfor jeg opplevde han som ruset). Han hadde tatt piller hver dag siste tiden opp mot fødselen og tiden etter. Dvs når jeg fødte og han har i tillegg kjørt bil med vår datter alene på 3 dager når han har tatt piller. Jeg i denne perioden var kjempe syk etter fødsel og var mye på sykehuset og har rett og slett hatt mer en nok med å komme meg gjennom dagen og tilpasse meg den nye rollen som mamma, så dette fikk jeg ikke med meg. Men etter at sannheten tilslutt endelig kom ut, han la ”alle kortene på bordet“ og sa seg enig i at han hadde et rusproblem og vil gå i behandling så følte jeg at jeg måtte gi dette en sjanse til. For barnet vårt sin del. Jeg flytter hjem igjen og det er ikke gått mer en 2-3 uker før jeg tar han i løgner igjen. Han klarer ikke å forholde seg til nedtrappings planen vi har blitt enige om sammen med legen, han fortsetter å lyge for meg og blir skikkelig ufin i ting han sier til meg for å forsvare seg selv og bagatellisere hans egne handlinger og mine følelser. Han evner ikke å se at han gjør og sier ting som jeg reagerer på og som gjør meg utrygg og redd. Han er heller mer opptatt av å ta meg på min reaksjon på ting og dra opp ting fra min fortid før han. Jeg bestemmer meg for å gå fra han igjen og reiser igjen til min farmor og ber han flytte ut. Det tar flere uker hvor jeg gjentatte ganger må si til han at det faktisk er slutt, han klarer ikke å ta det innover seg eller akseptere det. Kommer med trusler som ”hvem har lyst å være sammen med en alenemamma, om jeg går fra han nå, så innebærer det at han vil finne seg en ny, ingen av hans familie kommer til å stille i dåpen hennes, jeg ødelegger dåpen hennes, hvor selvsentrert og egosentrisk jeg er som går fra han når han gjør alle de rette tingene, når han trenger meg som mest, hvor synd det er i han som ikke har et sted å bo, penger, bil eller familie i nærheten, at jeg reagerer som jeg gjør på dette pga jeg har issues fra fortiden, det jeg gjør mot han nå er mye verre en det han noen gang har gjort mot meg“ og mye mer.. Han ringte senest tidligere i dag for å fortelle meg at han har tilgitt seg selv for det han har gjort, at han aldri kan tilgi meg, at nå måtte jeg vite at vi aldri kom til å bli sammen igjen for det toget var gått, han vil ikke ha noe med meg å gjøre. Han hadde det bra, fått ny jobb, bil og leilighet. Men han skal ha sine rettigheter ovenfor barnet vårt, han vil se henne helst hver dag(han har etter samtale på FVK 2t x 2 i uken som han ikke har fulgt noe særlig opp) og han hadde fått høre at jeg hadde planer om å ta resten av permisjonen(noe nav har overført til meg) og det var helt uaktuelt og hvordan jeg kunne tenke det uten å prate med han. Om jeg skulle være vanskelig på noe av dette skulle han gjøre det kjipt og vanskelig for meg også. Og til slutt avsluttet han samtalen med å si at han ikke stiller i dåpen hennes. Jeg har også fått høre at han har ringt alle i familien sin for å be de om å ikke komme i dåpen hennes. 

Jeg vil legge til her at jeg aldri noen gang har nektet han å se henne så lenge han viser meg rene urinprøver. Jeg har sagt at så lenge han er grei og ikke tar opp krangler under samvær osv så kan han få treffe hun oftere utover det som er avtale. Jeg har tilbudt han å hjelpe med flyttingen, låne bilen min osv. Jeg går aldri inn i diskusjon med han, fordi jeg vet at det vil aldri nå igjennom uansett. Jeg hever ikke stemmen, svarer han ikke tilbake på noe av det han kommer med. Og jeg setter foten ned om han begynner med ting forran henne. Jeg kommer til å gjøre alt i min makt for at hun aldri skal måtte oppleve ufinhet mellom oss. Og hun kommer aldri til å høre meg si et eneste stygt ord om faren. Alt jeg vil er at hun skal ha en trygg og stabil pappa i livet sitt. Og jeg vet det finnes mange elendige ekser der ute som kan være helt supre pappaer! Men jeg må jo si at det jeg opplever av hans atferd er veldig bekymringsverdig, jeg har hatt mine følelser på atferden hans og hans måte å håndtere alt dette på, men er forsiktig med å slenge diagnoser rundt meg. Men etter jeg ryddet i noen esker vi hadde sammen fant jeg papirer på han med tidligere henvisninger til rusbehandling, rusbruk og historikk. Der til min store overraskelse leser jeg at en behandler fra DPS har vurdert han med histrionisk(dramatiserende) personlighetsforstyrrelse med narsissistiske trekk som mulig diagnose.. (dette har jeg ikke sagt til han at jeg vet, det gjør nok bare vondt verre) Så det satt jo spikeren på hodet og ga meg mer oppklaring i mine egne tanker og opplevelser av han. Så dette gjør jo at jeg nå blir skikkelig bekymret for hvilke påvirkning han kan ha på hun senere i livet. Han er skummelt god på manipulering og det verste av alt er at han klarer å sjarmere alle og en hver rundt seg. Alle syntes han er en så flott og snill fyr og har sympati for han. Dette syntes jeg er skikkelig vanskelig å forholde seg til, fordi jeg føler meg så redd, ensom og hjelpesløs i denne situasjonen med vår lille. I samtaler med feks familievernet så klarer han å si alle de rette tingene og oppføre seg helt eksemplarisk. Nå skal vi snart ha nytt møte med FVK for å se på samværsavtalen vi har, som per i dag er 2t x 2 i uken. Han har jo de siste 2 mnd kanskje tatt kontakt for samvær 3-4 ganger. Men nå i dag så vil han plutselig være med hun hver dag. Jeg ønsker på ingen måte å stå i veien for at hun skal få en relasjon til pappen sin, men samtidig så sliter jeg så sinnsykt med å være rundt han. Jeg blir oppriktig uvel med skjelvinger, mageknipe og hjertebank når jeg er rundt han, får mld eller må svare på en mld. Jeg kvepper til når tlf ringer eller det ringer på døren. Ikke for at jeg tror han hadde gjort meg noe fysisk, men fordi jeg aldri vet hva jeg møter. Ene dagen kan han være hyggelig og samarbeidsvillig mens en annen dag kan det være et mentalt angrep på meg. 

 

I tillegg til alt dette så har jo denne mannen en god del historikk også, mye mer en hva jeg var klar over. Han har hatt et mye mer betydelig rusproblem en det lille han la frem for meg. Med alkohol, piller, amfetamin, ketamin osv. Han har tidligere sonet med fotlenke for å ha kjørt og krasjet i ruspåvirket tilstand og han har mistet lisensen sin i helsevesenet for rus. Han hadde jo sagt til meg hele veien at han hadde lisensen sin, han bare trengte en pause fra å jobbe i helsevesenet. Han har også vært i en form for rusbehandling tidligere. Mens jeg nå sitter å skriver dette så ringer han faktisk igjen. Moren hans ringte meg tidligere for å høre hva som skjer. Jeg forteller henne tingene han har sagt og gjort igjen, så nå har hun nok snakket til han. Fordi nå ringte han gråtende og beklaget seg for oppførselen og at han har det så vondt og han savner meg og hele sulamitten. Dette er ikke første gang han gjør, så går det gjerne noen dager-uker så er det påan igjen. 

Avslutningsvis så må jeg legge til at han har kommet seg av rusen og har levert rene urinprøver en gang i uken i ca 2 mnd nå. Men jeg vet jo ikke om det er for alltid.. 

 

Nå ble dette mye lengre en jeg forventet og sikkert litt rotete, men jeg trenger å høre fra noen som kan dele erfaringer eller komme med råd. Hvordan går det for dere? Hva skal jeg gjøre ift samvær? Hvordan er barnefaren deres som far uavhengig av hvordan de behandler dere? Hvordan opplever barna det? Kom med alt av anbefalinger dere har for at jeg skal klare å forholde meg til han og dette på best mulig måte ovenfor vår datter. 

Jeg tar meg selv i å være ekstremt bekymret for samvær i fremtiden når hun begynner å bli så stor at det er snakk om overnattinger og slikt. Jeg vet at jeg må skille mellom mine egne følelser ovenfor han og hans evne som pappa. Han har enda ikke gitt meg noen grunn til å tro at han er en dårlig far. Men må jo si at jeg blir bekymret med alt dette. 

 

Hilsen en forferdelig fortvilet mor:(

Anonymkode: 15dca...4b3

Beklager ,dette ble for langt for meg og MEN Rus= ingen ansvar for barn. Dvs når han er psykisk ustabil som du sier + pille misbruker skal du selvfølgelig holde baby langt unna han.

Ikke ta sorger på forskudd. Du har en baby, fullt mulig han skjerper seg og kommer inn i livet hennes om noen år.

Ditt ansvar som mor beskytte barnet ditt. Husk det.

Anonymkode: 97bb8...b0f

[Raquelle]

Har du de papirene enda? Ta bilde av de å lagre de dobbelt, sånn at du ikke mister de om mob f.eks går i stykker. Lagre de gjerne både i sky og send de til deg selv på mail. De papirene kan bli kjekke å ha bevis på. Ellers så ville jeg bedt om ett møte alene på FVK.

Å husk at det FVK har ikke noe makt til å tvinge deg til noe som helst, så ikke skriv under på noe du ikke er enig i. De kan gi råd, men har ingen dømmende makt!

[Lorieen]

Stå på ditt.

Samvær kun med tilsyn og kun hvis han leverer rene rusprøver (Som må tas med tilsyn, min rusavhengige eks fikk en kompis til å tisse i prøveglassene sine).

Sørg for at all kommunikasjon mellom dere skjer skriftlig slik at du har bevis. Ikke respondér på NOE annet enn det som har med barnet å gjøre, og om han er ufin/usaklig så svarer du ikke da heller.

Ditt ansvar er å beskytte barnet ditt. Det går foran ALT annet. Det er ikke synd i eksen din, han er voksen og velger selv. Babyen kan ikke velge. 
 

Fortsett slik du gjør. Sett tydelige grenser. Prioritér deg selv og babyen. Ikke forvent noe av eksen, ta alt som en bonus. 

[AnonymBruker]

Lagre/ta bilder av papirene. Han manipulerer alle. Du trenger alle bevis du kan få. Skaff deg advokat. Minst mulig kontakt mellom dere. Vil anbefale deg å finne en profesjonell å snakke med. Det høres ut som du kan ha ptsd symptomer etter psykisk vold og hans ustabilitet. Det er et helvette å ha pårørende med psykiske lidelser og rusproblem. Pga. barnet deres må du ha noe kontakt med han men det bør være minst mulig. Å fortell alle hva som skjer. Ikke la han styre historiene. Du ser jo hva som skjer når du snakker åpent med moren. Hun snakker til han. Fortell alle at han er ustabilt og har et rusproblem. Ikke hold på hemmeligheten for å "være snill" mens han henger deg ut og prøver å få folk til å tro at DU har et sammenbrudd.

Anonymkode: bf5ec...5ac

[AnonymBruker]

Ts her, tusen takk for alle svar, jeg setter stor pris på det! Ja, jeg vet at dette ble et veldig langt innlegg, må bare beklage for det. Har bilder av papirene ja, lagrer alle meldinger, skriver notater på telefonsamtaler vi har, samvær osv. Han tar urinprøver hos legen sin under tilsyn en gang i uken.  Har også bedt om et møte alene på FVK, så skal det neste uke. Har begynt å innfinne meg i at jeg har pådratt meg selv og datteren min en livstidsdom:( Så akkurat nå så føles alt veldig håpløst ut. Håper bare det kommer en dag hvor disse tingene han kommer med ikke påvirker meg så til de grader det gjør nå i dag.  

Anonymkode: 15dca...4b3

[Raquelle]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ts her, tusen takk for alle svar, jeg setter stor pris på det! Ja, jeg vet at dette ble et veldig langt innlegg, må bare beklage for det. Har bilder av papirene ja, lagrer alle meldinger, skriver notater på telefonsamtaler vi har, samvær osv. Han tar urinprøver hos legen sin under tilsyn en gang i uken.  Har også bedt om et møte alene på FVK, så skal det neste uke. Har begynt å innfinne meg i at jeg har pådratt meg selv og datteren min en livstidsdom:( Så akkurat nå så føles alt veldig håpløst ut. Håper bare det kommer en dag hvor disse tingene han kommer med ikke påvirker meg så til de grader det gjør nå i dag.  

Anonymkode: 15dca...4b3

Du står i en situasjon som kommer til å bli tøff, så pass på og ha noen du stoler på som du kan snakke med alt dette om.

Veldig bra at du har tatt bilder og lagrer alt, bare pass på å lagre de dobbelt om mob svikter. Sånn at du ikke mister noe! Bevis er veldig viktig i sånne saker som dette!

Du et tøff TS, og jeg heier på deg ❤️

[AnonymBruker]

Du har datteren din og du er sterk og løsningsorientert så dette klarer du TS ❤️ aldri gå tilbake til den mannen som har behandlet deg så dårlig. Styrkeklem til deg!

Anonymkode: 0f359...e87

[AnonymBruker]

Fikk ikke lest alt, men han har typisk atferd til en manipulerende rusavhengig, og trolig persoblighetsfoesryrrelse ala Borderline eller lignende. 

Er imponert over hvor klart du har holdt hodet ditt og dine grenser oppi dette, Ts. Men denne mannen skylder du virkelig ingen ting. Du skylder barnet å holde han på avstand. Dette er ikke en sak hvor du skal tilrettelegge i øst og vest for kontakt med far og barn. Rus, og også risiko for skjult rus (noe det vil være i måneds og årevis etter han har levert rene prøver) = samvær kun under tilsyn. Overnattinger er så klart helt totalt uaktuelt før denne mannen har vært rusfri i årevis, og trolig ikke anbefalt da heller, med hans historikk for løgn og bedrag. 

Kan du ta kontakt med krisesenter? Egentlig burde du vært der, og ikke hos din farmor. Med tanke på at du der kan få koblet på hjelpeapparat og få veiledning. 

Han driver åpenbart med helt ekstreme manipuleringsforsøk rettet mot deg, så det er ikke rart du blir helt skjelven av kontakt. Det er et sunnhetstegn. Trolig vil minst mulig kontakt, og i mest mulig ordnede og formelle kanaler, være til hjelp. Kun kontakt skriftlig, kun diskusjoner om samvæt med mekler tilstede, osv. 

Flott at du har fått time hos FVK alene. 

Og, meld han til barnevernet egenhendig i dag! Jo tidligere de får en "mappe" på han, jo bedre. 

Anonymkode: 11d20...c5f

[AnonymBruker]

Ts her igjen. Må bare virkelig si tusen takk for alle støttende ord og råd!❤️ Det hjelper veldig på, spesielt på en dag som i dag som har vært ekstra tøff og vond. Jeg har flere ganger vurdert og sittet med nummeret klart for å ringe barnevernet selv. Men syntes det er et skummelt tiltak å ta. Men jeg har virkelig ingen ting å skjule. Så kanskje jeg heller skal gjøre det og håpe på at jeg får god hjelp der. Er bare litt usikker på hva de skulle kunne hjelpe til med nå som han er ”rusfri“. Huff, er så trist dette her og så vanskelig å navigere seg igjennom. Føler meg så ung, dum og naiv som har klart å rote meg opp i dette her. Jeg har heldig vis en stor familie og nettverk som jeg deler alt med og som støtter meg. Men likevel har jeg aldri følt meg så ensom som det jeg gjør nå.

Anonymkode: 15dca...4b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Ts her igjen. Må bare virkelig si tusen takk for alle støttende ord og råd!❤️ Det hjelper veldig på, spesielt på en dag som i dag som har vært ekstra tøff og vond. Jeg har flere ganger vurdert og sittet med nummeret klart for å ringe barnevernet selv. Men syntes det er et skummelt tiltak å ta. Men jeg har virkelig ingen ting å skjule. Så kanskje jeg heller skal gjøre det og håpe på at jeg får god hjelp der. Er bare litt usikker på hva de skulle kunne hjelpe til med nå som han er ”rusfri“. Huff, er så trist dette her og så vanskelig å navigere seg igjennom. Føler meg så ung, dum og naiv som har klart å rote meg opp i dette her. Jeg har heldig vis en stor familie og nettverk som jeg deler alt med og som støtter meg. Men likevel har jeg aldri følt meg så ensom som det jeg gjør nå.

Anonymkode: 15dca...4b3

Gjør det, Ts! Denne fyren er ikke "rusfri" bare fordi han har levert rene prøver i 2 måneder. Kommer til å ta han årevis med knallhardt arbeid å komme seg ut av det her. 

Tar du ikke kontakt med BV, kan det bli stilt spørsmål også ved din egnethet. Dette er en klar bv-sak for far. 

Og er det ikke BV uansett som må påse tilsyn under samvær? 

Anonymkode: 11d20...c5f

[AnonymBruker]

Ring barneverntjenesten TS, du har ingenting å tape! ❤️

Som en annen også nevner; da får han en "mappe" på seg og du kan få tiltak for å hjelpe deg og barnet.

Stå på, du er tøff!

Anonymkode: a87f2...e67