Hvor mye følelser skal man ha etter 20 år sammen?

[AnonymBruker]

Har vært sammen med mannen i 20 år. To barn i skolealder. Han er på mange måter en super fin mann - snill, morsom og smart. Og jeg vet at han elsker meg. Men vi er veldig ulike og har nok utviklet oss i enda mer ulike retninger de siste årene. Ulike interesser, ulike drømmer, ulikt syn på familielivet etc. 

Jeg har slitt med manglende følelser i mange år, kanskje så mye som de siste 7-8 årene. Tenkte det var småbarnsperioden som slet på forholdet, men nå er de større og det er ikke bedre. Men det går opp og ned. Det kan være perioder hvor jeg tenker vi har det fint sammen, men 85% av tiden mangler jeg de gode følelsene. Vi har gått i parterapi i et år nå og jeg føler egentlig bare at det var vist enda tydeligere hvor ulikt vi ser på ting. Han vil ikke bryte, og tanken på å være den som utsetter barna for skilsmisse er helt uutholdelig. 

Hva gjør man? Er det håp? Og hvor mye gode følelser skal man egentlig kjenne på etter 20 år sammen? 

Anonymkode: c5267...e14

[AnonymBruker]

Det kommer jo an på hva slags forhold man ønsker å ha. Selv er jeg en lidenskapelig person som er avhengig av sommerfugler med jevne mellomrom for å være lykkelig i forholdet, så det du beskriver hadde vært et dårlig forhold for meg. Noen er veldig komfortable og/eller fornøyde med å bare være venner etter mange år. Det virker ikke som om du er en av disse. 

Anonymkode: ed817...c0c

[AnonymBruker]

Etter 20år er forhold basert på forpliktelse - ikke tiltrekning. Så svaret er primært vennskapsfølelser. Det er slik vi er laget biologisk. 

Anonymkode: ae77a...d05

[Hengebuksvinet]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Etter 20år er forhold basert på forpliktelse - ikke tiltrekning. Så svaret er primært vennskapsfølelser. Det er slik vi er laget biologisk. 

Anonymkode: ae77a...d05

Nja. Jobber man, er jo forholdet mer enn vennebasert. Ikke hver dag, men målet må jo være at man beholder litt temperatur. (Etter min mening)

[Hensatt]

Man er sin egen lykkes smed. Tror du at du vil få det bedre av å gå, eller kan du få det bedre i livet på andre måter som ikke nødvendigvis involverer han? Står han i veien for din lykke på noen måte, eller kan du ta mer ansvar for ditt eget liv, så ville jeg prøvd det først. Å finne tilbake til den første forelskelsen tror jeg ikke er en realistisk tanke uansett.

[AnonymBruker]

Jeg har vært samme med mannen i 20 år. Selv om han innimellom går meg på nervene  og innimellom så hardt at jeg vil pælme han ut, så er han fortsatt det fineste jeg vet om. Han gjør meg fortsatt mo i knærne. Selv etter flere barn. Han er en snill mann, kjekk, fantastisk far osv. Det må jo jobbes med. 

Anonymkode: d394c...3c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Har vært sammen med mannen i 20 år. To barn i skolealder. Han er på mange måter en super fin mann - snill, morsom og smart. Og jeg vet at han elsker meg. Men vi er veldig ulike og har nok utviklet oss i enda mer ulike retninger de siste årene. Ulike interesser, ulike drømmer, ulikt syn på familielivet etc. 

Jeg har slitt med manglende følelser i mange år, kanskje så mye som de siste 7-8 årene. Tenkte det var småbarnsperioden som slet på forholdet, men nå er de større og det er ikke bedre. Men det går opp og ned. Det kan være perioder hvor jeg tenker vi har det fint sammen, men 85% av tiden mangler jeg de gode følelsene. Vi har gått i parterapi i et år nå og jeg føler egentlig bare at det var vist enda tydeligere hvor ulikt vi ser på ting. Han vil ikke bryte, og tanken på å være den som utsetter barna for skilsmisse er helt uutholdelig. 

Hva gjør man? Er det håp? Og hvor mye gode følelser skal man egentlig kjenne på etter 20 år sammen? 

Anonymkode: c5267...e14

Jeg har vært sammen med min mann i 15 år, vi har to barn i barneskole alder. Jeg kjenner at jeg elsker han, og det kribler ofte i magen når vi ligger på sofaen og jeg tenker på at han kanskje kommer å legger seg ved siden av meg og tar på meg. Vi har et bra forhold, men vi har også vært flinke til å gjøre både ting sammen og hver for oss. Vi trives godt i hverandres selskap, men lar også den andre parten dra på gutte/jentefest, hyttetur og kveldsbesøk til venner uten spørsmål og sjalusi. Hadde hatt store problemer med å holdt meg i forholder dersom følelsene var borte, men hadde også jobbet hardt med å finne tilbake til han dersom jeg følte følelsene forsvant. 

Anonymkode: bd8ee...d8a

[AnonymBruker]

Har vært sammen med kona i 20 år, og forholdet er veldig opp og ned. Savner forelskelsen og følelsen med sommerfugler i magen hver gang man tenker på den andre.

Har jo tilbrakt hele mitt voksne liv med henne. Fra vi møttes som 21-åringer som fortsatt bodde hjemme hos foreldrene våre, til i dag hvor vi er 41 år gamle og har to barn på 9 og 13 år.

Av og til tenker jeg at vi kanskje var for unge da vi ble sammen. Vi er uenig om mye, og spesielt kona har et anstrengt forhold til min familie.

Likevel vil jeg ikke bryte opp. Barna våre fortjener ett stabilt hjem, hvor de slippet å måtte flytte annenhver uke, og kandkje måtte forholde seg til stesøsken, halvsøsken etc. Har sett så mange eksempler på at barn som vokser opp slik, havner på kjøret når det kommer i ungdomstiden. Så skilsmisse er uaktuelt så lenge barna bor hjemme. Hva som skjer med forholdet vårt når de en dag flytter ut, det vet jeg ikke i dag, men jeg håper jo at vi kan få ting til å fungere likevel.

Anonymkode: 46b66...173

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vært sammen i 10 år. Vi var veldig forelsket i mange år. Var kanskje etter 5-6 år sammen at spenningen og sommerfuglene forsvant gradvis. Men utenom det føler jeg alt er det samme. Synes han er den fineste i verden, og hadde ikke ønsket å dele livet med noen andre. Tror det er helt umulig å kjenne på sommerfugler for samme person i 60 år. Og man kan jo ikke akkurat bytte ut partner hvert 3 år når spenningen går over. Men hadde jeg ikke kjent på noen glede over å være sammen med han, eller at jeg trodde jeg ville fått det bedre alene/med noen andre, hadde jeg ikke blitt i forholdet.

Lykke til!

K31

Anonymkode: 5f241...818

[AnonymBruker]

Har også vært sammen med mannen i tyve års tid. Ett barn. Vi er som nyforelska, fortsatt swx minst en gang daglig, unner oss weekendturer bare oss voksne, og har et godt vennskap også. 

Anonymkode: 0de98...49c

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar 2 og føler selvsagt mye for mannen min, selv etter et langt ekteskap. 

Han derimot har falt mer til ro. 

Vi har sex, koser litt hver dag og vi er mye sammen. Vi er bestevenner. 

Anonymkode: 35228...faf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Etter 20år er forhold basert på forpliktelse - ikke tiltrekning. Så svaret er primært vennskapsfølelser. Det er slik vi er laget biologisk. 

Anonymkode: ae77a...d05

Slutt å dra inn biologi for å forklare alt med kjærlighet, forhold, sex og tiltrekning. Ja, kanskje er det mange som mister kjærestefølelsene etter mange år sammen, men langt fra alle. Dette trenger ikke å ha noe med biologi å gjøre, men det faktum at man ikke dyrker forholdet eller at man vokser fra hverandre. Så har vi alle de parene som jobber for forholdet og er så heldige å vokse sammen.

Jeg har vært sammen med min mann i 16 år og vi har tre barn sammen. Vi begge kjenner fortsatt på følelsen av å være forelsket. Det kribler fortsatt i magen før vi møtes hvis vi har vært borte fra hverandre mer enn én dag. Vi har bedre sex enn noen gang og har fortsatt sex 3-7 ganger i uka. Vi begge kjenner på spenning når den andre forfører til sex. Vi er hverandres bestevenn og vi elsker å tilbringe tid sammen. Gå turer, trene, lage mat, se film/serie, høre musikk, spille, dusje sammen, danse og bare sitte i armkroken med de gode samtalene. 

Vi har akkurat samme ønsker og mål i livet og for fremtiden. Krangler aldri. Ler, snakker og koser daglig. Vi ønsker hverandre det beste og streber etter å være den beste partneren for hverandre.

Mange vil nok være tilfredse i et forhold som du beskriver, ts, da det er trygt og praktisk. For min del ville det ha vært uaktuelt. Jeg er aldri i tvil om jeg ønsker å være i dette foholdet. Tvert i mot så kjenner jeg hver dag at jeg håper dette aldri ender og at jeg skal fortsette å jobbe for at dette varer livet ut. 
 

Anonymkode: 0b0e1...c98

[AnonymBruker]

Det finnes selvsagt par som har hyppig sex og kjenner på sommerfugler i magen osv etter 20 år sammen, men de er sjeldne.

Anonymkode: 453d6...b22

[AnonymBruker]

Det finnes vel ingen fasit, men etter 22 år sammen føler jeg det slik; 

Han er min nærmeste familie, og det er en dyp følelse av tilhørighet. Jeg har det best når han er i nærheten. Vi liker fortsatt å finne på ting sammen, og ha lange samtaler om alt. Den fysiske tiltrekningen er fortsatt der, men noe dempet sett mot før. Mye fysisk nærhet i form av klemmer og armkrok. Kan kjenne det kribler litt om vi gjør noe spesielt sammen, men det er mer som korte blaff. Min største frykt i livet er at han skal dø før meg. 

Vi fikk aldri barn, så har alltid hatt tid og overskudd til å prioritere forholdet. Føler mange venninner hadde det som meg i opp mot 10-12 år, men så glemte man hverandre under småbarnsårene, og fant aldri tilbake. Selv om unntakene selvfølgelig finnes, har venninner som også har det veldig godt sammen 20+ år inn i forholdet. Og opplever også at egne foreldre og svigerforeldre har et godt og nært forhold med omsorg. 

Anonymkode: 654ba...644

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

 

Har vært sammen med mannen i 20 år. To barn i skolealder. Han er på mange måter en super fin mann - snill, morsom og smart. Og jeg vet at han elsker meg. Men vi er veldig ulike og har nok utviklet oss i enda mer ulike retninger de siste årene. Ulike interesser, ulike drømmer, ulikt syn på familielivet etc. 

Jeg har slitt med manglende følelser i mange år, kanskje så mye som de siste 7-8 årene. Tenkte det var småbarnsperioden som slet på forholdet, men nå er de større og det er ikke bedre. Men det går opp og ned. Det kan være perioder hvor jeg tenker vi har det fint sammen, men 85% av tiden mangler jeg de gode følelsene. Vi har gått i parterapi i et år nå og jeg føler egentlig bare at det var vist enda tydeligere hvor ulikt vi ser på ting. Han vil ikke bryte, og tanken på å være den som utsetter barna for skilsmisse er helt uutholdelig. 

Hva gjør man? Er det håp? Og hvor mye gode følelser skal man egentlig kjenne på etter 20 år sammen? 

Anonymkode: c5267...e14

Finne en middelvei. Jeg ser ulike ønsker jeg og mannen har ofte som en fordel. Men nå liker også jeg mye egentid. Så at han kan gjøre sine ting og jeg mine.så er det hyggeligere å møtes på noen felles arenaer.

Vi har kranglet mye pga forskjellene. Men vi har også snakket sammen. Som feks han pleier å gjøre en ting også vil han at jeh plutselig bare skal se det og ta litt over. Han ber meg ikke om det. Men blir sur for at jeg ikke bare gjør det. Ting jeg ikke har interesse for.  Så jeg har bare snudd det litt på hodet for han og spør om hvorfor han da ikke bare har tatt over mine prosjekter.  Og blitt enige om at vi ikke kan forvente mer enn det man selv ønsker å gi.  Og vil man ha med den andre så må det kommuniseres 

Spm mitt er jo:er du glad i han? Eller er du helt følseløs? Har du ingenting å gi eller ingen mulighet til å finne igjen noe verdi av følser , må man jo vurdere om det er på tide å gå videre. 

For meg er det å velge oss et valg bygget på kjærlighet.  Det er ikke noe dans på roser hele tiden. Og innimellom har jeg ønsket å gi opp. Men sånn er det jo. Et forhold må jobbes med. Også må man møtes litt på midten.  

I perioder som har føltes låst og mye dårlig stemning i hverdagen . Er vel de periodene je har tenkt mest på brudd. Fordi en hverdag med bare dritt står nederst på lista over ønsket liv. 

Anonymkode: 41281...2bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det kommer jo an på hva slags forhold man ønsker å ha. Selv er jeg en lidenskapelig person som er avhengig av sommerfugler med jevne mellomrom for å være lykkelig i forholdet, så det du beskriver hadde vært et dårlig forhold for meg. Noen er veldig komfortable og/eller fornøyde med å bare være venner etter mange år. Det virker ikke som om du er en av disse. 

Anonymkode: ed817...c0c

Men forsvinner ikke sommerfuglene etterhvert? Eller er er det mulig å fortsatt ha etter mange år sammen? Jeg er nok en lidenskapelig person som du skriver. 
- TS

Anonymkode: c5267...e14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har vært samme med mannen i 20 år. Selv om han innimellom går meg på nervene  og innimellom så hardt at jeg vil pælme han ut, så er han fortsatt det fineste jeg vet om. Han gjør meg fortsatt mo i knærne. Selv etter flere barn. Han er en snill mann, kjekk, fantastisk far osv. Det må jo jobbes med. 

Anonymkode: d394c...3c0

Så fantastisk å høre! Vi har jobbet mye med det. Gått på dater, prøver å gjøre hyggelige ting, øver oss på å kommunisere bedre. Får små glimt av de gode følelsene, men de forsvinner så innmari raskt igjen

- TS

Anonymkode: c5267...e14

[AnonymBruker]

En kompis av meg, som har vært sammen med kona i over 20 år, påstår at det er fortsatt mye følelser, lidenskap og sex nesten hver dag. Ingen av oss tror på han. Ønsketenkning, tipper jeg. 

Anonymkode: 10024...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Så fantastisk å høre! Vi har jobbet mye med det. Gått på dater, prøver å gjøre hyggelige ting, øver oss på å kommunisere bedre. Får små glimt av de gode følelsene, men de forsvinner så innmari raskt igjen

- TS

Anonymkode: c5267...e14

Man kan jo ikke "date" en man bor sammen med. En hyggelig middag ja, men det er ikke en date. 

Anonymkode: 10024...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Har vært sammen med kona i 20 år, og forholdet er veldig opp og ned. Savner forelskelsen og følelsen med sommerfugler i magen hver gang man tenker på den andre.

Har jo tilbrakt hele mitt voksne liv med henne. Fra vi møttes som 21-åringer som fortsatt bodde hjemme hos foreldrene våre, til i dag hvor vi er 41 år gamle og har to barn på 9 og 13 år.

Av og til tenker jeg at vi kanskje var for unge da vi ble sammen. Vi er uenig om mye, og spesielt kona har et anstrengt forhold til min familie.

Likevel vil jeg ikke bryte opp. Barna våre fortjener ett stabilt hjem, hvor de slippet å måtte flytte annenhver uke, og kandkje måtte forholde seg til stesøsken, halvsøsken etc. Har sett så mange eksempler på at barn som vokser opp slik, havner på kjøret når det kommer i ungdomstiden. Så skilsmisse er uaktuelt så lenge barna bor hjemme. Hva som skjer med forholdet vårt når de en dag flytter ut, det vet jeg ikke i dag, men jeg håper jo at vi kan få ting til å fungere likevel.

Anonymkode: 46b66...173

Samme her. Tror også vi har for unge. Var +/- 20 når vi ble sammen. Man endrer seg mye i 20- og 30-årnene…

-TS

Anonymkode: c5267...e14