Er det på tide å gi opp? Eller kan man lære en "gammel hund å hoppe"?

[AnonymBruker]

Har vært sammen med mannen i 20 år. Vi har og har hatt veldig mye bra, men jeg mangler emosjonell støtte. Opplever det som at hver gang vi har hatt problemer, er det jeg som må ta tak. Han kan da bare slå seg til på gjesterommet, og si at han ikke trodde det var noen vits å prøve mer. Viser ingen vilje til å ville kjempe for å ordne opp i ting. (Dette er ikke ofte, og vi er ikke av typen som lager mye styr. )

Når ting er ok, har vi det helt ok sammen. Og sexlivet har hele veien vært bra, selv om det kan variere litt i hyppighet. Han er også flink å ta det med ro hjemme med barna.

Pga jobben hans, har mye falt på meg med hjem og oppfølging av barn. Men er det stress på min jobb, kan jeg aldri forvente å få noe tilbake. Selv ikke om han har fri. Virker rett og slett som han ser på min tid/ jobb som mindre viktig.

Har prøvd å få han i dialog, i det siste. For 1 mnd siden føltes det som jeg ville gi opp. Da la han faktisk ned litt energi i det praktiske her hjemme, og var mer på lag. Og så tok det seg litt opp. Men virker rett og slett som "voksenrelasjoner" er litt vanskelig for han? Han er borte nesten halve året, og i løpet av en hjemmeperiode har han som regel alltid en periode der han er tung og irritabel.

Klarer noen å se noe av fremtiden vår? Jeg føler at vi må ta noen grep, men han mener ting er helt greit.

 

 

 

Anonymkode: 9e9a3...444

[AnonymBruker]

Har vært der du er, dog uten barn. Her ble det kun bedre når jeg faktisk dro. Var fra hveramdre i et halvt år før vi sakte forsøkte igjeb, og det har siden vært noen små perioder hvor han begynte å ta meg for gitt igjen, men jeg har da begynt å trekke meg litt unna, gjøre mer for meg selv, fokus på meg og mitt.

Siste gangen ble det så ille at jeg ble helt avslått og sa "ok, nå viser du meg tegn til slik du pleide å oppføre deg tidligere, og det er jeg ikke interessert i å leve med" så dro jeg til ei venninne. Ble værende der i en ukes tid, deretter gjesterommet i huset vårt en stund og lot han føle på avstanden fra meg, og at jeg ikke var brydd hvorvidt han var i livet mitt.eller ikke. Måtte rett og slett gi han den energien han hadde vist meg så lenge, og han HATET det. Han uffet seg og ynket seg og hver gang svarte jegsaklig og rolig at jeg vet det er fælt, for jeg levde slik i fire år etc., fller sa at han har fått mange sjanser til å oppføre seg voksent osv.

Etter kanskje tre måneders tid begynte vi å komme tilbake til et ordentlig forhold, og denne gangen var det en skikkelig endring i han. Den har nå vart i godt over åtte år. Han måtte få et par smekker i trynet før han gadd å vokse opå, virker det som, men du må.altså selv særge for å.sette deg i respekt. Som med en pokkers hund 🙄

Anonymkode: c3d09...c75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 Han måtte få et par smekker i trynet før han gadd å vokse opå, virker det som, men du må.altså selv særge for å.sette deg i respekt. Som med en pokkers hund 

Anonymkode: c3d09...c75

Ts her

Men... Han din virker jo som han responderer på det du gjør?

Jeg har tidligere prøvd å gjøre som du, trekke meg helt ut/ unna. Men... Da virker det som han lever helt fint. Og en gang lot jeg det gå 10 dager, før jeg prøvde å snakke med han igjen. Da hadde han tenkt at nå var det over, og at vi kom til å flytte fra hverandre. Uten å ta noe initiativ til å snakke om det.

Jeg føler at ting går greit når vi er på lav temperatur. Svak koking. Og kanskje setter han pris på det, når jeg tar grep for å heve temperaturen i perioder. Men... Vi har ikke noen tett connection. Og det provoserer meg kraftig, at han ikke klarer å snakke/ svare om jeg tar initiativ til å snakke om ting.

Skulle gjerne hatt noen råd på veien. Vil jo få til ting, men er svak temperatur det jeg vil ha resten av livet?

Anonymkode: 9e9a3...444

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker said:

Ts her

Men... Han din virker jo som han responderer på det du gjør?

Jeg har tidligere prøvd å gjøre som du, trekke meg helt ut/ unna. Men... Da virker det som han lever helt fint. Og en gang lot jeg det gå 10 dager, før jeg prøvde å snakke med han igjen. Da hadde han tenkt at nå var det over, og at vi kom til å flytte fra hverandre. Uten å ta noe initiativ til å snakke om det.

Jeg føler at ting går greit når vi er på lav temperatur. Svak koking. Og kanskje setter han pris på det, når jeg tar grep for å heve temperaturen i perioder. Men... Vi har ikke noen tett connection. Og det provoserer meg kraftig, at han ikke klarer å snakke/ svare om jeg tar initiativ til å snakke om ting.

Skulle gjerne hatt noen råd på veien. Vil jo få til ting, men er svak temperatur det jeg vil ha resten av livet?

Anonymkode: 9e9a3...444

Min var også slik før. Det begynte først å snu når jeg faktisk dro fra han.

Det som gjør vondt, er jo at de ofte først går gjennom en prosess hvor de prøver å innbille seg at de har det bedre uten oss. Min fant heldigvis ut nokså raskt at det ikke stemte, og at prøvde seg på noen fylleflørter med yngre jenter, men det ble et par flaue opplevelser for han. Var vanskelig mens det stod på, men nå har vi hatt det bedre enn noensinne, og han er et helt annet menneske.

Men som sagt, ingenting begnyte å skje før ETTER at jeg tok tak nok til å vise at jeg var villig til å gå fra han.

Vi får dem ikke til å respektere oss ved å be og trygle på våre knær. De respekterer oss mer av at vi viser med våre valg og handlinger at vi respekterer oss selv.

Ellers kan du selvsagt ta den lettere veien, hvor du prøver å finne en mann som respekterer deg allerede, i stedet for å lære opp han du har. Begge deler kommer med fordeler og ulemper. Jeg valgte å jobbe med, og vokse med, han jeg har.

Anonymkode: c3d09...c75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min var også slik før. Det begynte først å snu når jeg faktisk dro fra han.

Det som gjør vondt, er jo at de ofte først går gjennom en prosess hvor de prøver å innbille seg at de har det bedre uten oss. Min fant heldigvis ut nokså raskt at det ikke stemte, og at prøvde seg på noen fylleflørter med yngre jenter, men det ble et par flaue opplevelser for han. Var vanskelig mens det stod på, men nå har vi hatt det bedre enn noensinne, og han er et helt annet menneske.

Men som sagt, ingenting begnyte å skje før ETTER at jeg tok tak nok til å vise at jeg var villig til å gå fra han.

Vi får dem ikke til å respektere oss ved å be og trygle på våre knær. De respekterer oss mer av at vi viser med våre valg og handlinger at vi respekterer oss selv.

Ellers kan du selvsagt ta den lettere veien, hvor du prøver å finne en mann som respekterer deg allerede, i stedet for å lære opp han du har. Begge deler kommer med fordeler og ulemper. Jeg valgte å jobbe med, og vokse med, han jeg har.

Anonymkode: c3d09...c75

Takk for innspill! 

Det er jo i og for seg ikke en elendig ide. Ordner det seg, er jo alt bra. Ordner det seg ikke, er det kanskjr sunt med forandring. For oss begge.

Er bare at jeg er så redd for å gjøre noe dumt. Kommer jeg til å angre? Og å bryte opp en familie? Selge huset? Er jo en stor prosess. Men vet ikke om dette kan få bli resten av livet mitt.

Anonymkode: 9e9a3...444

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for innspill! 

Det er jo i og for seg ikke en elendig ide. Ordner det seg, er jo alt bra. Ordner det seg ikke, er det kanskjr sunt med forandring. For oss begge.

Er bare at jeg er så redd for å gjøre noe dumt. Kommer jeg til å angre? Og å bryte opp en familie? Selge huset? Er jo en stor prosess. Men vet ikke om dette kan få bli resten av livet mitt.

Anonymkode: 9e9a3...444

Jeg hadde alle de tankene, utenom det med barn som sagt, men jeg var veldig glad i hans samværsbarn og vi hadde katter og hunder sammen. Det var vondt å gi slipp på livet vi hadde begynt å bygge opp sammen, men jeg visstr at jeg ville miste meg selv hvis det fortsatte hele livet. Så jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe nytt for å få et nytt resultat.

Anonymkode: c3d09...c75