Er fysiske plager verre å slite med, enn når mannen din dør?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Her tror jeg mange dessverre har misforstått meg kraftig, og jeg beklager for det. 
Jeg sa jo at det hørtes brutalt ut, og dessverre er jo virkeligheten for mange at de ikke får støtte fra familie og venner (trist nok), så vil det jo være sunnere for vedkommende å få snakke med noen andre (ser igjen at jeg har skrevet litt feil , når jeg lurte på om hun snakket med noen, det er ikke sikkert hun behovet for psykologer/ terapeut). Jeg fikk tilbud om sorggruppe, samtalegrupper og samtaler med prest feks. Som finnes dersom man ikke har noe nettverk å støtte seg til.

og jeg er helt enig om at mennesker burde bli flinkere til å se andre og det er vondt å høre at hun føler seg glemt i en såpass sårbar situasjon. Men som jeg skrev, mange undervurderer hvor vondt det er og kan fort børste det litt vekk. Kanskje det faktisk blir glemt viss hun har flere søsken som «skriker» høyere? 
 

Vill bare legge til at jeg heller ikke mente på at sorgen skal glemmes, men den må jo på en måte håndteres om du skal leve med den. Og det kan for noen være fint å få noen hjelpemidler for å kunne forholde seg til sorgen, om en skulle trenge det. Sorg er dessverre en viktig del av livet og ikke noe som skal « jobbes vekk» . Sorg er jo veldig forskjellig fra person til person, og selv om den ikke er en psykisk sykdommer synes jeg absolutt at livskriser som dette burde få bli behandlet av faglige dersom vedrørende trenger det. Jeg trengte psykolog for å håndtere sorgen over å være «foreldreløs» og hvordan jeg skulle leve videre med den i en vanlig hverdag.

Men jeg beklager igjen for å misforståelsen, og hvordan jeg ordla meg. Jeg mente ikke noe vondt med det. Bare at det må være veldig vondt for søsteren din å håpe på at foreldre rekker ut en hånd som aldri kommer, og at det ikke burde være noe skam over å søke støtte fra andre parter enn familie, vis en ikke skulle få det❤️ 

Igjen, forferdelig ordlegging fra meg…

 

Anonymkode: 286c9...592

Neida det var ikke så ille det du skrev. 🙂

Jeg forstår hva du mener og er delvis enig.

Jeg tenker at vi burde lære mer om sorg og det å være medmennesker.

Det burde finnes gratis kurs i regi av kommunen som folk kunne melde seg på, for å vite hvordan de skal håndtere å være der for hverandre i kriser.

Ts

Anonymkode: 45aad...240

[AnonymBruker]

Jeg har foreldre rundt 80 år. Spesielt min mor er veldig selvopptat rundt sykdom, vondter og plager. Jeg har etterhvert bare innfunnet meg med det, og velger å håndter mitt liv uten å forvente omsorg/interesse fra de gamle. Jeg har en enslig søster som mine foreldre nok synes mer synd på enn meg (fordi hun er enslig). Har ikke annet råd enn å innfinne seg med at sånn er det. Noen har som "bias" at deres sykdommer "trumfer" alt andre evt sliter med

Anonymkode: dde54...521

[AnonymBruker]

Synes hun overreagerer. For mange som sørger er det viktig at de rundt oppfører seg som normalt. Det gjør det lettere å komme tilbake til rutiner, og ikke grave seg ned i egen sorg.

Dessuten er det jo ikke et barn hun har mistet. Men en mann hun møtte for noe år siden. Det er ikke så vanskelig å skaffe en ny, ingen grunn til å deppe så lenge.

Anonymkode: 4b17d...356

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Synes hun overreagerer. For mange som sørger er det viktig at de rundt oppfører seg som normalt. Det gjør det lettere å komme tilbake til rutiner, og ikke grave seg ned i egen sorg.

Dessuten er det jo ikke et barn hun har mistet. Men en mann hun møtte for noe år siden. Det er ikke så vanskelig å skaffe en ny, ingen grunn til å deppe så lenge.

Anonymkode: 4b17d...356

Du har ikke mye peiling på sorg som kan skrive at "det er bare å skaffe en ny en".

De var sammen i 14 år, fra de var 19 til de var 33 år, så det er mer enn "noen år".

Man må jo få snakke ut om det som har skjedd, og det er det hun trenger.

Ts

Anonymkode: 45aad...240