Er fysiske plager verre å slite med, enn når mannen din dør?

[AnonymBruker]

Jeg blir så oppgitt på vegne av min tvillingsøster.

Hun mistet sin samboer til kreft for et halvt år siden, og har det ikke greit.

De to-tre første månedene spurte min mor og min bror litt hvordan det gikk med henne, men siden da- ingen spørsmål så vidt jeg vet.

I julen da hun kom hjem på juleferie hadde hun det vondt, men sa ingenting før hun bjeffet til våre foreldre da de reagerte på at hun ikke var orientert om konflikten i Gaza.

Hun sa at akkurat da Palestina invaderte Israel, satt hun på dødsleiet på sykehuset og beklaget litt passiv aggressivt at hun ikke fikk det med seg, og i tiden etter har hun hatt nok med andre ting enn å se nyheter.

I dag er det den første 17 mai uten han, og det er selvfølgelig tungt for henne, selv om hun ikke sier noe.

Mine foreldre inviterte meg til kaffe/kake i dag, og mens jeg var der ringte søster til vår mor, men ingen spørsmål om hvordan min søster hadde det i dag, at de tenkte på henne osv, men masse spørsmål om været og hvor tøft livet er for storebror som har prolaps og ikke klarer å jobbe, og at vår far må ta medisin for kolesterolet, og hennes revmatisme som ikke blir bedre.

Våre foreldre er 77 år, sliter med revmatisme og kolesterol, og snakker bare om fastlegen, tabletter, symptomer og undersøkelser.

Mitt søsken har prolaps i ryggen og der er det også konstant symptomprat og aldri en tanke om søster.

Er det normalt at familien er så selvopptatt og ikke spør hvordan man har det når man har mistet sin store kjærlighet?

Jeg har sagt til vår mor at jeg ønsker at de viser mer omtanke for henne, men da sier mamma at hun viser det hele tiden og spør, men det gjør hun ikke.

Nå har gravsteinen til svoger kommet på plass og det har jeg sagt til mamma, men mamma har ikke fått spurt om å få se bilde av hvordan den ser ut, eller kommentarer til søster hvordan det var for henne når gravsteinen kom på plass.

Vår mor ringer til henne og får på den måten bevist at hun lever.

Storebror bor vegg i vegg med de og han hjelper de en del med å skifte dekk på bilen,plenklipp, maling osv, og det er han de er mest opptatt av også.

Har andre slike familier?

Anonymkode: 45aad...240

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at mange eldre blir veldig selvopptatt. De ser bare seg selv og sitt mange av de, og slutter dermed å bry seg om andres liv. Både min mor og min svigermor har blitt sånn. Det går i mitt, mitt, meg, meg. Spesielt når det feiler dem noe. Da prates det bare sykdom . Og når de skal ha hjelp med noe må det skje på deres premisser og akkurat når det passer dem. 

Trist at det blir sånn for søsteren din i en så tøff periode av livet hennes. 

Anonymkode: 91602...008

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mitt inntrykk er at mange eldre blir veldig selvopptatt. De ser bare seg selv og sitt mange av de, og slutter dermed å bry seg om andres liv. Både min mor og min svigermor har blitt sånn. Det går i mitt, mitt, meg, meg. Spesielt når det feiler dem noe. Da prates det bare sykdom . Og når de skal ha hjelp med noe må det skje på deres premisser og akkurat når det passer dem. 

Trist at det blir sånn for søsteren din i en så tøff periode av livet hennes. 

Anonymkode: 91602...008

Vi er eneggede og derfor tettere enn vanlige søsken (tror jeg)

Vi bor langt fra hverandre og sees kun til jul og sommer, men prater ofte på tlf/sms 

Hun sier hun omtrent ikke ringer de eller orker å komme hjem på besøk lenger, fordi hun må late som alt er fint, og så skal foreldrene våre og vår selvopptatte bror (som aldri har hatt dame/barn) snakke 24/7 om sine plager og aldri spørre hvordan hun har det.

Ts

Anonymkode: 45aad...240

[AnonymBruker]

Hun gjør det jo ikke noe enklere for seg selv hvis du absolutt skal gå rundt å late som om alt er fint når det ikke er det. 

Anonymkode: 4116d...c17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hun gjør det jo ikke noe enklere for seg selv hvis du absolutt skal gå rundt å late som om alt er fint når det ikke er det. 

Anonymkode: 4116d...c17

Nå skjønte jeg ikke helt hva du mente.

At hun ikke gjør det enklere for seg selv, når jeg går rundt og later som alt er fint?

 

Ts

Anonymkode: 45aad...240

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Nå skjønte jeg ikke helt hva du mente.

At hun ikke gjør det enklere for seg selv, når jeg går rundt og later som alt er fint?

 

Ts

Anonymkode: 45aad...240

Skrev feil, ment hun, ikke du. 

Anonymkode: 4116d...c17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Skrev feil, ment hun, ikke du. 

Anonymkode: 4116d...c17

Nei hun later ikke akkurat som alt er fint, for alle som er litt oppegående skjønner jo at man ikke har det fint etter å ha mistet samboeren sin som var i sin beste alder, men hun sier lite om hvordan hun har det hvis ingen spør, fordi folk blir så rare sier hun, og særlig vår familie (utenom meg da)

Jeg ser at hun er lei seg, veldig tynn og stille.

Vanligvis er hun mer munter og prater mye.

Ts

Anonymkode: 45aad...240

[Gjest Anonyme-meg]

Noen mennesker klarer ikke å se lenger enn sin egen nese tipp. 

[AnonymBruker]

Jeg tror veldig mange undervurderer sorgen og smerten det påfører et menneske å miste noen. 
jeg tror også at mange ikke helt kan forstå hvor ufattelig vondt psykiske smerter kan være for et menneske, og spesielt ikke om de har opplevde det selv, og mange tror nok at synlige og  dokumenterte smerter er verre.

Nå har ikke jeg mistet svoger, partner eller noe slikt, men begge foreldre. For det første er mange livredde for å tråkke noen på tærne når det kommer til dødsfall, til og med foreldre. ( min morfar har feks ikke bedt om å se bilde av gravstøtten til mamma) og jeg tror ikke det er vondt ment, men mange aner ikke hva de skal si, og synes det vanskelig å vite hvor grensen går.

personlig synes jeg også at spørsmål rundt hvordan keg hadde det med tanke på dødsfallet var veldig slitsomt, og satte mer pris på samtaler om helt andre ting(hobbyer, jobb osv) , så kanskje det derfor hun er litt stille om det.
 

Anonymkode: 286c9...592

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg tror veldig mange undervurderer sorgen og smerten det påfører et menneske å miste noen. 
jeg tror også at mange ikke helt kan forstå hvor ufattelig vondt psykiske smerter kan være for et menneske, og spesielt ikke om de har opplevde det selv, og mange tror nok at synlige og  dokumenterte smerter er verre.

Nå har ikke jeg mistet svoger, partner eller noe slikt, men begge foreldre. For det første er mange livredde for å tråkke noen på tærne når det kommer til dødsfall, til og med foreldre. ( min morfar har feks ikke bedt om å se bilde av gravstøtten til mamma) og jeg tror ikke det er vondt ment, men mange aner ikke hva de skal si, og synes det vanskelig å vite hvor grensen går.

personlig synes jeg også at spørsmål rundt hvordan keg hadde det med tanke på dødsfallet var veldig slitsomt, og satte mer pris på samtaler om helt andre ting(hobbyer, jobb osv) , så kanskje det derfor hun er litt stille om det.
 

Anonymkode: 286c9...592

Ja men når folk eller familien vår aldri spør, blir det veldig vondt sier hun.

Akkurat som en byll det aldri går hull på.

Man har jo behov for å prate om sorgen og tapet etter noe sånt, så de gangene noen spør er det som en demning som revner siden hun.

Ts

 

Anonymkode: 45aad...240

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg tror veldig mange undervurderer sorgen og smerten det påfører et menneske å miste noen. 
jeg tror også at mange ikke helt kan forstå hvor ufattelig vondt psykiske smerter kan være for et menneske, og spesielt ikke om de har opplevde det selv, og mange tror nok at synlige og  dokumenterte smerter er verre.

Nå har ikke jeg mistet svoger, partner eller noe slikt, men begge foreldre. For det første er mange livredde for å tråkke noen på tærne når det kommer til dødsfall, til og med foreldre. ( min morfar har feks ikke bedt om å se bilde av gravstøtten til mamma) og jeg tror ikke det er vondt ment, men mange aner ikke hva de skal si, og synes det vanskelig å vite hvor grensen går.

personlig synes jeg også at spørsmål rundt hvordan keg hadde det med tanke på dødsfallet var veldig slitsomt, og satte mer pris på samtaler om helt andre ting(hobbyer, jobb osv) , så kanskje det derfor hun er litt stille om det.
 

Anonymkode: 286c9...592

Hæ?

Har ikke din morfar sett gravsteinen til sin datter?

Forstår det hvis han er fysisk dårlig og bor langt unna, men å se den på et bilde er vel normalt?

Mine foreldre/bror har ikke spurt om å få se bilde av deres svigersønns gravstein, fordi de husker ikke på det fordi de er så opptatt med seg selv.

Jeg har fått tilsendt bilde og har sagt det, men ikke fått forespørsel fra de.

Ts

Anonymkode: 45aad...240

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hæ?

Har ikke din morfar sett gravsteinen til sin datter?

Forstår det hvis han er fysisk dårlig og bor langt unna, men å se den på et bilde er vel normalt?

Mine foreldre/bror har ikke spurt om å få se bilde av deres svigersønns gravstein, fordi de husker ikke på det fordi de er så opptatt med seg selv.

Jeg har fått tilsendt bilde og har sagt det, men ikke fått forespørsel fra de.

Ts

Anonymkode: 45aad...240

Nei, han har ikke sett den, tror ikke han vil faktisk, kanskje det er for vondt.  Og vi som familie synes ikke noe om å ta bilder på kirkegården( om andre vil, er de hjertelig til det, men JEG synes ikke noe om det). 

Å sende rundt bilder av gravstenen synes jeg er litt rart, med mindre folk skal være med på å bestille den, og bor langt unna. Men å fotografere en gravsten på kirkegården, synes jeg er rart. Men igjen jeg er oppdratt med at en ikke skal fotografere dem
 

Når faren min døde var det ingen som spurte om gravstenen, men flere komplimenterte den etter de hadde vært å sett den på kirkegården. Svigerfamilien hans spurte aldri om den eller et bilde. 
 

Anonymkode: 286c9...592

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Ja men når folk eller familien vår aldri spør, blir det veldig vondt sier hun.

Akkurat som en byll det aldri går hull på.

Man har jo behov for å prate om sorgen og tapet etter noe sånt, så de gangene noen spør er det som en demning som revner siden hun.

Ts

 

Anonymkode: 45aad...240

Nå er jeg brutal men jeg fikk beskjed om at familie og venner er nettopp familie og venner, ikke psykologer og terapeuter. Snakker hun med noen utenom? Normalt å få tilbud om samtaler ved dødsfall i så ung alder.

Tenker også at vis familien din synes det er vanskelig å snakke om, kan det hende de gjør mer vondt enn godt å snakke med henme, så kanskje hun trenger noen andre å snakke med.

Og som jeg glemte. Kondolerer til familien din, og spesielt din søster❤️

Anonymkode: 286c9...592

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå er jeg brutal men jeg fikk beskjed om at familie og venner er nettopp familie og venner, ikke psykologer og terapeuter. Snakker hun med noen utenom? Normalt å få tilbud om samtaler ved dødsfall i så ung alder.

Tenker også at vis familien din synes det er vanskelig å snakke om, kan det hende de gjør mer vondt enn godt å snakke med henme, så kanskje hun trenger noen andre å snakke med.

Og som jeg glemte. Kondolerer til familien din, og spesielt din søster❤️

Anonymkode: 286c9...592

Bare av nysgjerrighet, hva tenker du er innafor å snakke med familie/ søsken foreldre om da? 

 

Anonymkode: d8b2d...05a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nå er jeg brutal men jeg fikk beskjed om at familie og venner er nettopp familie og venner, ikke psykologer og terapeuter. Snakker hun med noen utenom? Normalt å få tilbud om samtaler ved dødsfall i så ung alder.

Tenker også at vis familien din synes det er vanskelig å snakke om, kan det hende de gjør mer vondt enn godt å snakke med henme, så kanskje hun trenger noen andre å snakke med.

Og som jeg glemte. Kondolerer til familien din, og spesielt din søster❤️

Anonymkode: 286c9...592

Du mener vel ikke at man overhodet ikke skal snakke med familien og venner om noe slikt?

Når man mister sin aller nærmeste så er det så jævlig at man kjenner det i hver celle i kroppen i lang tid, og det er umulig å ikke ha et eller annet behov for å snakke om det, og helt normalt for de nærmeste rundt å spørre hvordan det går, mener jeg.

Å bruke familien som sorgterapeuter er vel ikke så lurt mtp at de ikke har faglig kompetanse, men å snakke med sin mor eller søster om sitt livs største krise er vel normalt?

Ts

 

Anonymkode: 45aad...240

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Bare av nysgjerrighet, hva tenker du er innafor å snakke med familie/ søsken foreldre om da? 

 

Anonymkode: d8b2d...05a

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du mener vel ikke at man overhodet ikke skal snakke med familien og venner om noe slikt?

Når man mister sin aller nærmeste så er det så jævlig at man kjenner det i hver celle i kroppen i lang tid, og det er umulig å ikke ha et eller annet behov for å snakke om det, og helt normalt for de nærmeste rundt å spørre hvordan det går, mener jeg.

Å bruke familien som sorgterapeuter er vel ikke så lurt mtp at de ikke har faglig kompetanse, men å snakke med sin mor eller søster om sitt livs største krise er vel normalt?

Ts

 

Anonymkode: 45aad...240

Det er ikke at du ikke skal snakke om det, og såklart burde familien vise litt mer omsorg. Men når de ikke er i stand til vise henne den omsorgen og omtanken hun trenger i denne situasjonen, så tenker jeg at det er mer vondt enn godt å hente fra dem.

Både familie og venner kan være fine å snakke med, men sitter du dypt i sorg og desperasjon kan faglige være lurere å snakke med. 

Vet inderlig godt hvor jævelig det er å miste sine nærmeste, mamma var både min mor, bestevenninne og beste støttespiller. 

Anonymkode: 286c9...592

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

Det er ikke at du ikke skal snakke om det, og såklart burde familien vise litt mer omsorg. Men når de ikke er i stand til vise henne den omsorgen og omtanken hun trenger i denne situasjonen, så tenker jeg at det er mer vondt enn godt å hente fra dem.

Både familie og venner kan være fine å snakke med, men sitter du dypt i sorg og desperasjon kan faglige være lurere å snakke med. 

Vet inderlig godt hvor jævelig det er å miste sine nærmeste, mamma var både min mor, bestevenninne og beste støttespiller. 

Anonymkode: 286c9...592

Men terapi skal jo heller ikke være " omtanke og omsorg", det er jo ofte hardt arbeid å gå i terapi for det er jo profesjonell hjelp tilbå endre tankemønster. 

Sorg betyr ikke å ha feil tankemønster som en trenger å endre, sorg er en sunn ig naturlig følelse og den er ikke noe som skal fjernes av profesjonelle. 

 

Men rent praktisk er det nok ofte at fastlegen eller en terapeut i praksis fungerer som sjelesørger fordi mennesker mangler nære mennesker i liver som kan møte dem på en sunn, støttende empatisk måte, og dele sorgen med dem. 

Men jeg syns det er kjempetrist at vi har kommet der ar en får beskjed om å oppsøke terapeut når en er i sorg. Det er ikke riktig. 

Det er som du sier hardt, og det er jo egentlig ogdå feil bruk av offentlige ressurser som bør hå til psykisk syke mennesker og ikke mennesker som er i sorg. 

Anonymkode: d8b2d...05a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men terapi skal jo heller ikke være " omtanke og omsorg", det er jo ofte hardt arbeid å gå i terapi for det er jo profesjonell hjelp tilbå endre tankemønster. 

Sorg betyr ikke å ha feil tankemønster som en trenger å endre, sorg er en sunn ig naturlig følelse og den er ikke noe som skal fjernes av profesjonelle. 

 

Men rent praktisk er det nok ofte at fastlegen eller en terapeut i praksis fungerer som sjelesørger fordi mennesker mangler nære mennesker i liver som kan møte dem på en sunn, støttende empatisk måte, og dele sorgen med dem. 

Men jeg syns det er kjempetrist at vi har kommet der ar en får beskjed om å oppsøke terapeut når en er i sorg. Det er ikke riktig. 

Det er som du sier hardt, og det er jo egentlig ogdå feil bruk av offentlige ressurser som bør hå til psykisk syke mennesker og ikke mennesker som er i sorg. 

Anonymkode: d8b2d...05a

Helt enig.

Det blir jo da til at vi kun omgås med hverandre på "godværsdager", og ikke orker eller tåler å være medmennesker når våre nære står i en krise, og at de som sliter som en naturlig reaksjon etter en krise, blir gående som en trykkkoker slik jeg føler min søster gjør.

Hun har så lyst på omsorg og oppmerksomhet fra våre foreldre og bror, men føler at interessen for henne uteblir.

Ts 

Anonymkode: 45aad...240

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Helt enig.

Det blir jo da til at vi kun omgås med hverandre på "godværsdager", og ikke orker eller tåler å være medmennesker når våre nære står i en krise, og at de som sliter som en naturlig reaksjon etter en krise, blir gående som en trykkkoker slik jeg føler min søster gjør.

Hun har så lyst på omsorg og oppmerksomhet fra våre foreldre og bror, men føler at interessen for henne uteblir.

Ts 

Anonymkode: 45aad...240

Ja.... desverre så er det jo faktisk slik at mange i en slik situasjon trenger terapi i ettertid for å bearbeide at familie og venner ikke har klart å møte dem empatisk og støttende, og ikke klart å møte og dele følelser. Det er jo noe annet.  Det kan være et traume i seg selv at de aller nærmeste er så kalde og selvopptatte i en slik situasjon. Men det er jo desverre ikke helt uvanlig heller. 

Jeg forstår veldig godt at hun blir lei seg og såret, og jeg forstår godt at du er fortvilet på hennes vegne også. Men tenker det er godt hun har deg ❤

 

 

Anonymkode: d8b2d...05a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men terapi skal jo heller ikke være " omtanke og omsorg", det er jo ofte hardt arbeid å gå i terapi for det er jo profesjonell hjelp tilbå endre tankemønster. 

Sorg betyr ikke å ha feil tankemønster som en trenger å endre, sorg er en sunn ig naturlig følelse og den er ikke noe som skal fjernes av profesjonelle. 

 

Men rent praktisk er det nok ofte at fastlegen eller en terapeut i praksis fungerer som sjelesørger fordi mennesker mangler nære mennesker i liver som kan møte dem på en sunn, støttende empatisk måte, og dele sorgen med dem. 

Men jeg syns det er kjempetrist at vi har kommet der ar en får beskjed om å oppsøke terapeut når en er i sorg. Det er ikke riktig. 

Det er som du sier hardt, og det er jo egentlig ogdå feil bruk av offentlige ressurser som bør hå til psykisk syke mennesker og ikke mennesker som er i sorg. 

Anonymkode: d8b2d...05a

Her tror jeg mange dessverre har misforstått meg kraftig, og jeg beklager for det. 
Jeg sa jo at det hørtes brutalt ut, og dessverre er jo virkeligheten for mange at de ikke får støtte fra familie og venner (trist nok), så vil det jo være sunnere for vedkommende å få snakke med noen andre (ser igjen at jeg har skrevet litt feil , når jeg lurte på om hun snakket med noen, det er ikke sikkert hun behovet for psykologer/ terapeut). Jeg fikk tilbud om sorggruppe, samtalegrupper og samtaler med prest feks. Som finnes dersom man ikke har noe nettverk å støtte seg til.

og jeg er helt enig om at mennesker burde bli flinkere til å se andre og det er vondt å høre at hun føler seg glemt i en såpass sårbar situasjon. Men som jeg skrev, mange undervurderer hvor vondt det er og kan fort børste det litt vekk. Kanskje det faktisk blir glemt viss hun har flere søsken som «skriker» høyere? 
 

Vill bare legge til at jeg heller ikke mente på at sorgen skal glemmes, men den må jo på en måte håndteres om du skal leve med den. Og det kan for noen være fint å få noen hjelpemidler for å kunne forholde seg til sorgen, om en skulle trenge det. Sorg er dessverre en viktig del av livet og ikke noe som skal « jobbes vekk» . Sorg er jo veldig forskjellig fra person til person, og selv om den ikke er en psykisk sykdommer synes jeg absolutt at livskriser som dette burde få bli behandlet av faglige dersom vedrørende trenger det. Jeg trengte psykolog for å håndtere sorgen over å være «foreldreløs» og hvordan jeg skulle leve videre med den i en vanlig hverdag.

Men jeg beklager igjen for å misforståelsen, og hvordan jeg ordla meg. Jeg mente ikke noe vondt med det. Bare at det må være veldig vondt for søsteren din å håpe på at foreldre rekker ut en hånd som aldri kommer, og at det ikke burde være noe skam over å søke støtte fra andre parter enn familie, vis en ikke skulle få det❤️ 

Igjen, forferdelig ordlegging fra meg…

 

Anonymkode: 286c9...592