Datter har anoreksi

[AnonymBruker]

Hun har utviklet det over de siste månedene. Datteren er 18 år, så hva som gjøres og lege får jeg ikke innblikk i.

Hun vil ikke vedkjenne seg sykdommen, men det er helt åpenlyst nå. 
 

Er det noen som har hatt barn med dette? Hvordan vet jeg at hun blir ivaretatt med blodprøver? Har sendt bekymringsmelding til lege, betaler for ukentlig psykolog. Er likevel bekymret…

Anonymkode: 368ab...562

[AnonymBruker]

Modum bad har et opplegg for de med spiseforstyrrelser. Her var vi på BUP (var under 16) men følte ikke det hjalp. Alt måtte familien gjøre selv. Sørge for at barnet ditt spiste. Hadde det bare vært så lett. Å få en som ikke vil spise til å spise. Det beste før det går for langt er nesten en innleggelse. Der mulighetene for de vante spiseforstyrrelse rutinene brytes. Når vekta er konstant for lav så blir tankene ofte sterkere, men ikke lett å tvinge i noen mat så håper dere får hjelp.

Anonymkode: ce3d7...8eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hun har utviklet det over de siste månedene. Datteren er 18 år, så hva som gjøres og lege får jeg ikke innblikk i.

Hun vil ikke vedkjenne seg sykdommen, men det er helt åpenlyst nå. 
 

Er det noen som har hatt barn med dette? Hvordan vet jeg at hun blir ivaretatt med blodprøver? Har sendt bekymringsmelding til lege, betaler for ukentlig psykolog. Er likevel bekymret…

Anonymkode: 368ab...562

Her har du faktisk ikke noe annet valg enn å stole på at legen gjør jobben sin.

Anonymkode: 56ec6...2c5

[AnonymBruker]

Dette må være en forferdelig situasjon for foreldre å være i!

Jeg kan vel, egentlig ikke gi deg så mye råd, fordi jeg er/var ikke en foreldre i denne situasjonen, jeg var datteren. 

Nå er det heldigvis mange år siden, og jeg har blitt 'frisk'. Jeg var så syk at legene har sagt at jeg aldri vil bli helt frisk.

Det er en vanskelig situasjon, jeg var også myndig, altså over 18 år da jeg ble syk ( dette er dessverre en del skambelagt, fordi det er en 'ting' om at dette er en tenårings -greie. Kan hende sykdommen 'snakker' her, og at jeg tar feil...).

Det går utover familien, og alle rundt! Jeg vet og jeg har alltid skammet meg om hva jeg gjorde mot dem. Mi mor, og takker alle høyere makter for henne!, ble hard mot meg. Hun involverte fastlege, hun tok meg med på legevakta da jeg nektet legebesøk, hun tvang sykehuset å innlegge meg! Hun tvang meg til å gå til psykolog! Det ble snakk om å umyndiggjøre meg. Jeg håper at det ikke blir så ille med din datter, men det er faktisk en mulighet.En med anorexia vet ikke sitt eget beste, dessverre... Jeg hatet henne en periode fordi jeg ikke ville bli frisk. 

Lykke til. Det er tøft, og dessverre har noen andre jeg ble kjent med under gruppeterapi død av dette. 

Anonymkode: 7a20a...65a

[AnonymBruker]

Kan du ta kontakt med ROS? De har tilbud til pårørende https://nettros.no/fa-kunnskap/ros-for-parorende/

Anonymkode: fd8e5...b4e

[AnonymBruker]

Hvor langt er dette kommet da? Hvis dere ikke har noe kontroll og ingenting mer dere skulle sagt, og det at hun er over 18 år, så er jeg redd dere gjør henne en bjørnetjeneste om dere blander dere for mye. Men alle tifeller er forskjellig.

Hvis hun ikke vil gjøre noe med problemet, så er eneste alternativet tvang, noe som dere nok ikke kan bestemme. 

Anonymkode: d2141...ae2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Her har du faktisk ikke noe annet valg enn å stole på at legen gjør jobben sin.

Anonymkode: 56ec6...2c5

Det gjør de ikke med mindre pasienten selv ønsker hjelp.

Anonymkode: fa6c6...4a1

[AnonymBruker]

I starten må du bruke energien din på å få henne til å erkjenne at hun har et problem, dere kommer ingen vei hvis hun benekter dette og ikke er mottakelig for hjelp❤️

Anonymkode: d1499...c85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det gjør de ikke med mindre pasienten selv ønsker hjelp.

Anonymkode: fa6c6...4a1

Nja det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har selv levd med anoreksi i over 25 år og jeg kjenner hele systemet, hele lovverket og så videre. Og i utgangspunktet så kan man ikke tvinge noen med mindre de vil ha hjelp,men om det går så langt at det er fare for liv så kan det begjæres tvungen legeundersøkelse. Men det jeg svarte på i kommentaren du siterte var at moren til Ts ikke kan gjøre noe og med setningen jeg skrev om at hun bare måtte stole på legene var jo det selvsagt under premisset at hun gikk til lege.

Anonymkode: 56ec6...2c5

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Nja det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har selv levd med anoreksi i over 25 år og jeg kjenner hele systemet, hele lovverket og så videre. Og i utgangspunktet så kan man ikke tvinge noen med mindre de vil ha hjelp,men om det går så langt at det er fare for liv så kan det begjæres tvungen legeundersøkelse. Men det jeg svarte på i kommentaren du siterte var at moren til Ts ikke kan gjøre noe og med setningen jeg skrev om at hun bare måtte stole på legene var jo det selvsagt under premisset at hun gikk til lege.

Anonymkode: 56ec6...2c5

I Norge er det lov å sulte seg i hjel. Så lenge du er samtykkekompetent får du lov å dø. Det er en grunn til at spiseforstyrrelser tar flere år i livet enn selvmord (er jo et sakte selvmord da). Vi overfører spis pasienter fra akutt psykiatrien til palliativ der de dør. Det er nesten aldri tilfelle at de blir definert uten samtykkekompetanse da det må likestilles med en psykoselidelse, skal veldig mye til, har vel faktisk aldri sett det hos oss. 

Datteren din er jo voksen, da får du desverre ikke sikret deg noe uten at hun synes det er greit. Dersom hun skulle bli innlagt i akutt psykiatrien så ringer vi alltid pårørende, vi kan ikke si noe annet enn at pasienten er innlagt (uten samtykke fra pasient), men man får i hvert fall beskjed dersom dere er nærmeste pårørende. 
Du har egentlig allerede gjort det du kan, ved å sende bekymringsmelding og betale for psykolog. Du kan desverre ikke tvinge henne til noe. Det er skikkelig tøft å stå i, så jeg håper du har noen rundt deg og har støtte. ❤️

Anonymkode: 5528d...4bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

I Norge er det lov å sulte seg i hjel. Så lenge du er samtykkekompetent får du lov å dø. Det er en grunn til at spiseforstyrrelser tar flere år i livet enn selvmord (er jo et sakte selvmord da). Vi overfører spis pasienter fra akutt psykiatrien til palliativ der de dør. Det er nesten aldri tilfelle at de blir definert uten samtykkekompetanse da det må likestilles med en psykoselidelse, skal veldig mye til, har vel faktisk aldri sett det hos oss. 

Datteren din er jo voksen, da får du desverre ikke sikret deg noe uten at hun synes det er greit. Dersom hun skulle bli innlagt i akutt psykiatrien så ringer vi alltid pårørende, vi kan ikke si noe annet enn at pasienten er innlagt (uten samtykke fra pasient), men man får i hvert fall beskjed dersom dere er nærmeste pårørende. 
Du har egentlig allerede gjort det du kan, ved å sende bekymringsmelding og betale for psykolog. Du kan desverre ikke tvinge henne til noe. Det er skikkelig tøft å stå i, så jeg håper du har noen rundt deg og har støtte. ❤️

Anonymkode: 5528d...4bf

Jeg vet da faen hvor du jobber, men den påstanden der er helt på ville veier. Jeg har blitt innlagt X antall ganger for min anoreksi og har blitt erklært for ikke samtykkekompetent. Grunnen til at man kan bruke tvang på personer med spiseforstyrrelse er fordi de likestilles med psykoseOg jeg har møtt mere for å si det sånn som også har blitt Innlagt på tvang på grunn av og har blitt erklært som ikke samtykkekompetent. Som meg har man en alvorlig spiseforstyrrelse så får man ikke lov til å sulte seg i hjel. så den kunnskapen din er temmelig mangelfull.

Anonymkode: 56ec6...2c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Her har du faktisk ikke noe annet valg enn å stole på at legen gjør jobben sin.

Anonymkode: 56ec6...2c5

Det er det absolutt dummeste jeg har hørt. Å stole på at en fastlege gjør jobben sin ved en kompleks og potensielt dødelig lidelse, og bare sette seg selv på sidelinjen er absolutt ikke et godt råd. 

Jeg har selv hatt anoreksi i flere år, men er frisk nå. Mamma var der for meg hele veien, sørget for alt fra å gode fastleger og psykologer, og fikset mer praktiske ting som jeg ikke selv klarte fordi jeg var syk. Tvang funket ikke på meg, men jeg fikk masse kjærlighet og mange kjærlige oppfordringer.  Jeg vet ikke helt hva  som fikk meg ut av det, men etter flere år fikk jeg etter hvert en følelse av at det her kunne virkelig ikke være livet mitt, jeg ville virkelig ikke ende opp som ufør og ensom - med anoreksi er det vanskelig å ha en partner og være sosial, og anoreksi ødelegger virkelig kroppen både fysisk og psykisk, i verste fall dør man. Jeg klarte å jobbe meg ut av det gradvis, og gikk inn i sunne forhold. Det har vært noen tilbakefall, men jeg har heletiden følt at mamma er der og det har vært utrolig viktig. 

Hadde mamma bare satt seg på sidelinjen tror jeg ikke at jeg hadde vært der jeg er i dag, og vi hadde i hvert fall ikke hatt det gode forholdet vi har I dag. 

Anonymkode: 0d849...f06

[AnonymBruker]

Vil ikke skremme deg, men anoreksi er en av de dødeligste / alvorlig funskjonshemmende sykdommene i psykiatri, eller i det hele tatt.  Å ta tak i problemet/ få behandling så raskt som mulig er det som skiller god prognose eller ikke. Jo lenger sykdommen får feste seg ved datteren din, dess dårligere utfall.

vil i hvertfall ikke være helt passiv og stole blindt på systemet. Du som forelder kan utøve den samtykkekompetansen din datter mangler.

 jo fortere din datter innser at denne spisegreia er gift , eller i d minste begynner å tvile på at det er så fantastisk, jo bedre utgangspunkt.
Lykke til.

Klikk deg inn på ros nettsiden, mye bra info og hjelp som finnes der. 

Anonymkode: d75cd...aa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Det er det absolutt dummeste jeg har hørt. Å stole på at en fastlege gjør jobben sin ved en kompleks og potensielt dødelig lidelse, og bare sette seg selv på sidelinjen er absolutt ikke et godt råd. 

Jeg har selv hatt anoreksi i flere år, men er frisk nå. Mamma var der for meg hele veien, sørget for alt fra å gode fastleger og psykologer, og fikset mer praktiske ting som jeg ikke selv klarte fordi jeg var syk. Tvang funket ikke på meg, men jeg fikk masse kjærlighet og mange kjærlige oppfordringer.  Jeg vet ikke helt hva  som fikk meg ut av det, men etter flere år fikk jeg etter hvert en følelse av at det her kunne virkelig ikke være livet mitt, jeg ville virkelig ikke ende opp som ufør og ensom - med anoreksi er det vanskelig å ha en partner og være sosial, og anoreksi ødelegger virkelig kroppen både fysisk og psykisk, i verste fall dør man. Jeg klarte å jobbe meg ut av det gradvis, og gikk inn i sunne forhold. Det har vært noen tilbakefall, men jeg har heletiden følt at mamma er der og det har vært utrolig viktig. 

Hadde mamma bare satt seg på sidelinjen tror jeg ikke at jeg hadde vært der jeg er i dag, og vi hadde i hvert fall ikke hatt det gode forholdet vi har I dag. 

Anonymkode: 0d849...f06

Les hele tråden du inkludert den andre kommentaren min. og om du hadde lest hovedinnlegget så er ikke datteren der ennå hvor hun ønsker hjelp og da er det faktisk ikke noe en forelder kan gjøre. Og du trenger ikke å belære meg om konsekvensene med anoreksi de er så altfor godt klar over selv. Og om du skulle lure så har mammaen min alltid stått ved min side og det gjør hun fortsatt

Anonymkode: 56ec6...2c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

I Norge er det lov å sulte seg i hjel. Så lenge du er samtykkekompetent får du lov å dø. Det er en grunn til at spiseforstyrrelser tar flere år i livet enn selvmord (er jo et sakte selvmord da). Vi overfører spis pasienter fra akutt psykiatrien til palliativ der de dør. Det er nesten aldri tilfelle at de blir definert uten samtykkekompetanse da det må likestilles med en psykoselidelse, skal veldig mye til, har vel faktisk aldri sett det hos oss. 

Datteren din er jo voksen, da får du desverre ikke sikret deg noe uten at hun synes det er greit. Dersom hun skulle bli innlagt i akutt psykiatrien så ringer vi alltid pårørende, vi kan ikke si noe annet enn at pasienten er innlagt (uten samtykke fra pasient), men man får i hvert fall beskjed dersom dere er nærmeste pårørende. 
Du har egentlig allerede gjort det du kan, ved å sende bekymringsmelding og betale for psykolog. Du kan desverre ikke tvinge henne til noe. Det er skikkelig tøft å stå i, så jeg håper du har noen rundt deg og har støtte. ❤️

Anonymkode: 5528d...4bf

Dette kan modereres litt. En person med anoreksi kan ofte defineres til å ikke ha samtykkekonpetanse. Tvangsinnleggelse er dessuten mulig selv om man har samtykkekompetsnse dersom det er snakk om fare for eget liv.  Det vil si at TS kan tilkalle legevakt til hjemmet og få begjært tvangsinnleggelse dersom det er snakk om fare for liv (evt få med datteren til fastlege), men om det ikke er snakk om så alvorlig fare, er det opp til datteren å velge om hun vil motta behandling. 

Anonymkode: c0a1b...141

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen ❤️
 

Hun sier hun er villig til å forsøke næringsdrikker, etter at jeg spurte henne. (Ironisk nok hadde jeg selv anoreksi på hennes alder) Er dette noe som kan anbefales, eller blir dette kun en hvilepute? 
 

TS

Anonymkode: 368ab...562

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette kan modereres litt. En person med anoreksi kan ofte defineres til å ikke ha samtykkekonpetanse. Tvangsinnleggelse er dessuten mulig selv om man har samtykkekompetsnse dersom det er snakk om fare for eget liv.  Det vil si at TS kan tilkalle legevakt til hjemmet og få begjært tvangsinnleggelse dersom det er snakk om fare for liv (evt få med datteren til fastlege), men om det ikke er snakk om så alvorlig fare, er det opp til datteren å velge om hun vil motta behandling. 

Anonymkode: c0a1b...141

Ikke sant. Det var det jeg skrev i min kommentar også. Og det er ganske skremmende at den personen som tydeligvis jobber innafor psykiatrien har de nada kunnskap om regelverket

Anonymkode: 56ec6...2c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for svar alle sammen ❤️
 

Hun sier hun er villig til å forsøke næringsdrikker, etter at jeg spurte henne. (Ironisk nok hadde jeg selv anoreksi på hennes alder) Er dette noe som kan anbefales, eller blir dette kun en hvilepute? 
 

TS

Anonymkode: 368ab...562

Nei det er ikke en hvilepute. Så lenge hun per nå så vidt klarer å få i seg mat er all næring bedre enn ikke noe næring, men med det sagt så er det jo viktig at hun på en eller annen måte får hjelp og ikke blir helt avhengig av ernæring drikkende. En del av drikkende er fullverdige det vil si man får i seg all næringen man trenger via de de, men Men om man bruker kun de over lang tid kan kroppen nærmere bestemt tarmsystemet få problemer da den ikke har noe å jobbe med, de kan bli så trygge at man ikke lenger ser noe poeng med å innta noe som helst annet og man kan da risikere at bygger opp en frykt for mat som må tyggis og selges av egen maskin . Nå sier jeg ikke dette for å skremme og jeg sier at det kanskje, men ikke at det automatisk gjør det. Selv har jeg levd med anoreksi i over 25 år og har hatt perioder over år hvor jeg kun har inntatt flytende i form av noe ernæringsdrikker og sondeernæring og når jeg til slutt blir tvunget til å innta fast føde jeg har rukket å bygd meg en frykt og overbevise hodet mitt til å tro at om jeg prøver å svelge føde så vil det sette seg fast i halsen og jeg vil bli kvelt. Men legg merke til at de periodene har vart  over år. dette var kanskje en veldig lang avhandling, men jeg synes det var viktig å få frem. Men essensen er støtt datteren din når hun har sagt at hun vil prøve ernæringsdrikker, men oppfordrer henne samtidig til å innta noe som også må tygges. Om det så kun er et halvt eple så er et halvt eple bedre enn ingenting.

Anonymkode: 56ec6...2c5